MENU

by • 8. mai 2019 • UkategorisertComments (0)42

Ulvenaune – et midtpunkt for Aune-slekta i 160 år

Innledning

Ulvenaune var i lang tid et midtpunkt hvor auneslekta møttes ved små og store begivenheter. Som barn husker jeg godt slike sammenkomster. Det var en egen stemning hvor folk trivdes og hygget seg sammen. Humøret var på topp, og det ble snakket om gamle dager og slekta i tidligere tider fra Bjønndalen, Leirgjale, Lyngshaugen og Håggån. Jeg husker spesielt hvordan Nils, «amerikaneren», trivdes sammen med slekta i gamlelandet. En slik stor sammenkomst ble holdt i 1947 da Nils, Jossie og Carol var hjemme på besøk fra USA og bodde på Ulvenaune i ett år. Ellers var det slektninger på besøk på Ulvenaune fra tid til annen og frisket opp gamle minner. Siste store sammenkomst var slektstreffet i 1991 hvor etterkommere av tidligere eiere satte hverandre stevne.

Jeg viser i denne artikkelen hovedlinjene i Ulvenaunets historie fra eiendommen ble opprettet i 1854 og fram til i dag, og gir et gløtt inn i livet på Ulvenaune og hvordan hverdagen artet seg for våre slektninger som levde der. Bl.a. hvordan det var å drive et småbruk uten hest, og hvor alle fra tidlig alder måtte bidra i kampen for tilværelsen. Av og til med konkursspøkelset hengende over seg. Jeg gir også et innblikk i arbeidsmåter, redskap, kosthold og livsvilkårene generelt. Artikkelen er planlagt å danne grunnlaget for senere publisering, evenuelt som del av en slektsbok. Derfor er stoffet til en viss grad litt uferdig og foreløbig, men jeg har likevel valgt å legge det ut så langt som jeg har kommet i dag.

Det har vært viktig å gi artikkelen et så dekkende og riktig historisk innhold som mulig, og framstillingen har derfor blitt relativt omfangsrik med mange detaljer. Dette har fått vekt på bekostning av en mer smidig og kortfattet journalistisk framstilling. Imidlertid har jeg lagt inn en del anekdoter og småstubber for å gjøre personene mer levende.

Jeg har benyttet et stort og detaljert kildemateriale fra «Livsminner» av Nils Aune fra Risan. Dette dekker i hovedsak perioden fra ca. 1910 til 1940-tallet da hans foreldre John og Beret Martha drev Ulvenaune.

Det er 4 vedlegg til hovedartikkelen: Liste over alle eierne fra 1854 og minner og betraktninger fra Ulvenaune fra Carol-, Sigbjørn- og meg selv. Dette utfyller hovedteksten, f.eks. når det gjelder beskrivelse av menneskene og hva Ulvenaune har betydd som et viktig sted i oppveksten.

Som kontrast til våre dagers velferds- og trygdesamfunn viser jeg hva som kunne skje når plutselig død og alvorlig- eller livstruende sykdom rammet. Det våre slektninger opplevde i slike stunder er så fjernt fra vår virkelighet at vi har små, om i det hele tatt noen, mulighet for å leve oss inn i hvordan situasjonen kunne være. Slik sett viser beretningen også hvor enormt positivt samfunnet har utviklet seg i de siste hundre år.

Trondheim i mai 2019

Jarle Aune

 

Historien om Ulvenaune

 

1. Beliggenhet. Navn

Ulvenaune er et småbruk ved sjøen på Utøy i Inderøy, et par kilometer østover langs stranda fra Vangshylla. Navnet Ulvenaune er sammensatt av navnene Ulfin og Aune. Ulfin betyr gruseng og betegner et godt jordbruksland, mens Aune betyr øde gård eller øde sted. Navnet stammer fra tida etter svartedauden i 1349 – 1350 da mange gårder og plasser ble lagt øde under pesten.

Ulvenaune, (Øver-Aune), ligger øverst i den lille grenda Sjøbygda med Forr og Tronhusaune,

(Ner-Aune), som naboer. Opprinnelig var det enda et småbruk i grenda, småbruket Nessbakken, som senere ble kjøpt av Ulvenaune. I tillegg til småbrukene var det en husmannsplass i skogkanten ovenfor Ulvenaune og en liten eiendom nede ved sjøen med ei stue og en liten potetåker.

Nils E. Aune fra Risan skriver i «Livsminner» detaljert om Sjøbygda, Ulvenaune og livet som barn og ungdom før og etter 1920 da han vokste opp der.

Auneslekta.no: Nils Aune: Livsminner del 1 – 9. 

Ulvenaune for hundre år siden.

Sjøbygda med Ulvenaune øverst i begynnelsen av 1920-åra. Nederst t.v. stua i Nessbakken.

Gammelhusa på Ulvenaune ca 1947.

2. Ulvenaune skilles ut fra Ulven Øvre

Eiendommen Ulvenaune ble i 1854 skilt ut fra gården Ulven Øvre (g.nr. 27, br.nr. 1) som ligger i Ulvengrenda opp bakkene fra Sjøbygda. Oppsitteren på Ulven Øvre, Henrik Amundsen, kjøpte- og fikk kongeskjøte på gården i 1854. Ulven Øvre hadde tidligere vært prestegods til Sakshaug kirke og Vår frue kirke i Trondheim.

Kongeskjøte var et skjøte utstedt i kongens navn ved overdragelse av offentlig gods i forbindelse med salg av krongods. Krongods er siden tidlig middelalder betegnelsen på     bygninger og jordeiendommer som kongemakten eide og rådde over. (J. Aune).

I 1854, samme år som Henrik Amundsen fikk kongeskjøte på Ulven Øvre og Ulvenaune ble utskilt, ble eiendommen solgt til jordbruker og jektskipper Johannes Olsen fra Ytterøy. I følge skjøtet var Margit Amundsen selger, men jeg har ikke funnet dokumentasjon på at eiendommen er overført til henne, f.eks. i et tinglyst skjøte.  At hun er eier i 1854 da hun solgte Ulvenaune til Johannes Olsen, kan komme av en avtale som ikke er blitt tinglyst. Jeg har så langt ikke kunnet klarlegge slektskapet mellom Henrik og Margit Amundsen og heller ikke funnet ut hvem som bygde de opprinnelige husene på Ulvenaune. Dette vil jeg komme tilbake til.

3. Hundre år uten skikkelig vei

I de første ca. hundre årene fra Ulvenaune ble utskilt som egen eiendom var det ikke skikkelig veiforbindelse til Sjøbygda. Fra nærmeste gård oppe i Ulvengrenda og ned bakkene til Sjøbygda var det ryddet en bred sti slik at en så vidt kom fram med hest og vogn eller slede. Det ble aldri brøytet om vinteren, men kjørt oppå snøen, eller snøen ble ryddet bort med håndmakt. Oppe i bakkene var det en grind i skigarden som ble åpnet om vinteren. Ellers ble den åpnet ved behov, f.eks. når en skulle hente noen som måtte ha hesteskyss ned bakkene. Det kunne f.eks. være besøk av lege eller jordmor, og denne åpninga i skigarden ble kalt «jordmorhullet» til daglig!

Om vinteren kunne Sjøbygda være helt isolert når det satte inn med snøfall, sterk vind og uvær. Da kunne det oppstå farlige og dramatiske situasjoner ved hjemmefødsler eller alvorlig sykdom. Nils Aune forteller i  «Livsminner» om to slike dramatiske hendelser. En gang vinteren 1927 da hans far ble livstruende syk, og en annen gang da dattera Mildrid ble født på Ulvenaune en stormnatt i 1945. Jeg kommer tilbake til disse hendelsene.

Skoleveien fra Ulvenaune var lang, nesten en halv mil hver vei. Skoleungene gikk, eller tok seg fram på ski om vinteren. Ofte var det dyp snø å baske seg fram i før de kom opp bakkene til Ulvengrenda og vei som var ryddet for snø.

4. Første bosetning: Jektskipper Johannes Olsen

Johannes Olsen, f. 1818 og kona  Ane Martha Eriksdatter, f. ca. 1817 var de første som bosatte seg på Ulvenaune etter at eiendommen ble utskilt fra Ulven Øvre i 1854. De hadde ingen barn og hadde bruket i 36 år fra 1854 til 1890. En folketelling i 1865 viser at foruten Johannes Olsen og kona Ane Martha bodde disse personene på Ulvenaune: Ellen Margrethe Monsdatter, tjenestepike og senere gift med vår slektning Johannes Petersen Leren, neste eier av Ulvenaune. Andre beboere var Gollau Larsdatter, føderådsenke og Ane Margrethe Jacobsdatter, sypike og leieboer. Vi har så langt ikke lykkes i å skaffe nærmere opplysninger om hvem Gollau Larsdatter og Ane Margrethe Jacobsdatter var.

Jektskipper Johannes Olsen og kona Ane Martha ble kårfolk da neste eier, Johannes Petersen Leren fra auneslekta, kjøpte Ulvenaune i 1890. Nils E. Aune forteller i «Livsminner», at Johannes Olsen ble kalt «kaill`n», og kårleiligheten han bodde i het «kaillstua». Han hadde eget vedskjul øverst i driftsbygninga, og vedskjulet het «kaillskjulet» i lang tid etter at han var død. Min farfar, John Ulvenaune, ble i min barndom kalt «kaill`sin», så begrepet kaill`n gikk igjen også senere på Ulvenaune! Som en del av kåravtalen fikk Johannes maten båret inn til seg da de andre hadde måltid. Min farmor, Beret Martha, var med å stelle han da han døde like etter at hun kom til Ulvenaune i 1910.

Kår var det gamle bondesamfunnets måte å sikre alderdommen på for den eldre generasjon når nye eiere overtok gården. Kårkontrakten gikk i hovedsak ut på at de eldre skulle ha fri kost og losji på gården livet ut.

Prekensamling (huspostill) utgitt i 1862 – brukt fra Ulvenaunets første tid.

Johannes Olsens bok – Fyrsten av Davids hus.

En bok gitt i gave i 1880 til den første som bodde på Ulvenaunet – Johannes Olsen. Han bodde på kåret da John og Beret Martha overtok gården i 1913.

 

5. Auneslekta kommer til Ulvenaune

Johannes Petersen Leren og Ellen Margrethe Monsdatter

Johannes  Pettersen Leren, f. 8.3.1857, d. 18.12.1933, er den neste eier av Ulvenaune og den første av vår slekt på gården. Navnet Leren hadde han tatt etter husmannsplassen Leirgjale som han kom fra og som lå under gården Østerleira på Utøy. Johannes kjøpte i følge skjøtet Ulvenaune i 1890 av jektskipper Johannes Olsen. Foreldrene til Johannes var Beret Undersaker og Peter Kristian Ulvin. Peter Kristian Ulvin tilhørte vår slektsgrein fra Roel og kom til Leirjale fra gården Ulvin Lille i Ulvingrenda.

auneslekta.no: Slektsgrein fra Roel.

Petter Aune og John Aune: Roelsætta (ættetavle).

Johannes Pettersen var skredder og ble til daglig kalt «skredder`n». Han ble gift med Ellen Margrete Monsdatter, født 22.9.1857, d.12.11.1893. Hun var tjenestejente hos forrige eier, Johannes Olsen. Ellen Margrethes foreldre var Mons Eriksen Ulvin og Ingeborg Anna Larsdatter.

I 1865 finner vi at Mons var «husmann med jord» på plassen Langenget under Stokkan Østre i Stokkangrenda på Utøy. Det opplyses at i 1865 hadde plassen 1 ku og 3 sauer. Det året sådde de 1/8 tønne bygg (ca. 17 liter), 1 tønne havre (ca. 1,40 hektoliter) og 6 tønner poteter (ca. 8 hektoliter).

Senere finner vi Mons som innerst (leieboer) på Ulvenaune hos den første eieren, jektskipper Johannes Olsen.

Folketelling fra 1865 for Inderøy.

Kirkebok fra 1857 for Inderøy.

Bygdebok for Inderøy, bind 3: Husmannssoga 1964, s. 603.

 «Skredderen», en mann med mange sider

Johannes – «Skredderen» – var en fargerik person med mange sider. Han er bl.a. kjent i etterslekta for sitt temperament og tendens til å «tenne på alle plugger». Sønnesønnen Jakob Aune nevner også dette i skriftet «Far og hans slekt».

Men han hadde også andre sider. Ragnhild Aune på Risan forteller at hennes mor Margot Stavran, hadde et minne om «Skredderen». Hun vokste opp på Ulvin med Anders og Iverine Ulvin som foreldre. En dag kom Johannes på besøk og benket seg i kjøkkenet. Han hadde en pakke med seg. Dette var en gang i «de harde trettiåra» hvor økonomien var svært anstrengt blant folk. Johannes hadde et kristent livssyn og trodde fullt og fast på Vårherre. Han fortalte at han var blitt «minnet om» av Vårherre at han skulle gi Anders en ny bukse slik at han kunne ha noe skikkelig på seg når han gikk på møter! Anders Ulvin var en aktiv kristen og gikk mye på kristne sammenkomster.

Han ble svært glad for buksa, og den var nok senere med på mange samlinger om Guds ord!

Tragedien rammer

Det gikk ikke lang tid før tragedien rammet familien på Ulvenaune. Like etter at den yngste sønnen Elias ble født i 1893, døde Ellen Margrete, og familien ble oppløst.  I følge skjøtet solgte Johannes Ulvenaune til broren John Lyngshaug i 1899, men John og Karen flyttet dit og overtok allerede i 1893, året da Elias ble født og Ellen Margrethe døde.

Ved folketellinga for Inderøy i 1900 finner vi at Johannes («Skredderen») er «losjerende med eget hushold» på nabogården Forr. Hvor lenge han da hadde bodd på Forr vet vi ikke. Sannsynligvis flyttet han fra Ulvenaune umiddelbart etter at kona døde i 1893. Folketellinga viser også at hans 13 år gamle sønn, Gustav Magnus, var gjeter på Forr samtidig som faren bodde der. Johannes reiste rundt på gårdene som skredder, og samme folketellinga viser at han på dette tidspunktet var engasjert som skredder på gården Kvam Nedre i Kvamsgrenda på Utøy.

Etter en tid bygde Johannes hus på Vangshylla og flyttet dit. Nils E. Aune forteller at han i 1923 da han var 9 år, var med og feiret bryllupet til Birgitta og Elias, yngste sønnen til Johannes, hos faren i «Skredderstua.»

Folketelling for Inderøy for 1900.

Auneslekta.no: Nils Aune: Livsminner, del 4: Bryllup i gamle dager.

Sønnesønnen til Johannes, Jakob Aune, skriver: i «Far og hans slekt»: «Farfar mista nok helt motet da. (da kona Ellen Margrete døde. J.A.) Han selte Øveraune til bror sin Jon. Gutane vart sett bort på gardane utover bygda, men far (Elias,den yngste, J.A.) fekk være på Øveraune hos John og kona Karen som var frå Håggån. Denne Karen må ha vore eit godt menneske. Far såg på henne som mor si. Ingen måtte seie noko gale om Karen. Farfar bygde seg hus ved Vangshylla. Det vart seinare kalt «Skreddarstua.» Johannes for omkring i gardane og sydde for folk. Han døde i 1933».

Han forteller videre at brødrene til Elias ble gjetere og gårdsgutter på gårder i bygda. To var på nabogården Forr og en på Holmen hos Ane, sin tante. Selv om de sannsynligvis etter forholdene hadde det brukbart i oppveksten, vet vi at gjetergutter i den tida hadde et krevende og tøft liv.

 Jakob Aune: Far og hans slekt, s. 2.

 Johannes (Skredderen) og Ellen Margrete fikk 5 sønner:

1. Johannes Antonius, f.17.8.1882, d. 23.2.1959. Han var båtmaskinist og seilte under hele første verdenskrig. Han ble torpedert to ganger, men overlevde begge gangene. Han var en del plaget av ettervirkninger etter krigen. Han var gift med Inga Ingvaldsen, f. 27.4.1885, d. 2.10.1968. Hun var syerske.

2. Peter Brostrup, f. 18.10.1884, d. 17.4.1964. Han ble lærer og klokker i Skatval. Han var en framstående mann i kommunen, bl.a. gjennom Bondepartiet og som representant i kommunestyret og som ordfører. Han var også engasjert i bygdas ungdoms- og idrettsarbeid. Han var gift med Sofie Martinsdatter Forbord fra Åsen, f. 27.1.1885, d. 1971.

3. Gustav Magnus, f. 1887, d. 1950. Han var gift med gårdbruker og agronom Gunnhild Øyangen fra Lensvik. (Ikke samme slekta som landbruksminister Øyangen.)

4. Jakob Elmar f. 1890, d. 1913.

Han var lærer og døde av sprukken blindtarm bare 23 år gammel. Han var da forlovet med Ingeborg Oxaal. Hun levde senere hele livet som ugift og ble begravet sammen med Elmer ved Sakshaug kirke.

5. Elias f. 21.10. 1893.

Elias ble igjen- og vokste opp på Ulvunaune etter at familen gikk i oppløsning da mora Ellen Margrete døde i 1893. Han deltok i lofotfiske som kokk og jungmann etter at han var konfirmert og gikk senere i snekkerlæra og ble trearbeider.  Han utvandret til USA hvor han bare ble en kort tid grunnet skader han fikk i en arbeidsulykke.

Jungmann – Tidligere benevnelse på ung sjømann mellom dekksgutt og lettmatros.

Johannes – «Skredderen» – døde i 1933, og gravminnet kan fortsatt besøkes i øverste hjørne på  kirkegården ved Sakshaug gamle kirke.

Sønnene til Johannes Petersen Leren, Ulvenaune (Skredderen). Fra v. foran: Jakob Elmer, Elias, Gustav, bak Petter, far Johannes og Johan.

6. John Petersen Leren og Karen Lovise Ulven

Etter at Johannes, den første eieren fra auneslekta ble enkemann og familien oppløst, solgte han som tidligere nevnt Ulvenaune til broren John Petersen Leren, f. 1854, d. 1913, og kona Karen Lovise Ulven, f. 1849, d. 1918. De flyttet til Ulvenaune fra husmannsplassen Lyngshaug i 1893.

John Pettersen Leren, farfar til Nils fra Risan.

Karen Ulvenaune fra Håggan , ektefellen til John Pettersen Leren og farmor til Nils fra Risan.

John hørte til slektsgreina vår fra Roel i nærheten av Straumen, og Karen kom fra slektsgreina fra Sakshaugberg og Bjørndalen. Da John og Karen giftet seg, møttes de to greinene. John kom opprinnelig fra husmannsplassen Leirjale og Karen fra småbruket Håggån som tidligere var husmannsplass under Ulven Lille og lå i nærheten av Leirjale. John og Karen var driftige folk. Ved siden av at de var husmannsfolk i Lyngshaugen kjøpte de jordstykket Langkloa som grenset mot Lyngshaugen. I tillegg var de i stand til å kjøpe Ulvenaune.

auneslekta.no:  Slektsgrein fra Roel

Slektsgrein fra Sakshaugberg og Bjørndalen.

John var, som sin far, tømmermester og snekker. Den nye Sakshaug kirke ble åpnet i 1871, og John var som tømmermester med på bygginga. Han var sterk til å arbeide i høyden, og det fortelles at han ble heist opp i en kurv for å arbeide på utsiden av tårnet.

Hardt arbeid på sjø og land

Pågangsmot og hardt arbeid preget hverdagen for folket på Ulvenaune også i denne tida, og det var trang økonomi for familien. John var et arbeidsjern og gikk ikke av veien for en utfordring. De hadde tre båter, en mindre færing og to større båter, en seksring og en trerømming. De hadde mye fiskeredskap for fjordfiske. Guttene var på fiske sammen med faren, men da han ble syk, dro de ut alene. Spesielt kunne det være gode fangster av sei og sild. Silda saltet de ned i tønner og solgte.  Det var ofte tøffe tak på sjøen vinters tid. Det kunne være kaldt i været, stri nordvestvind og iskald sjøsprøyt under seglinga. Selv om de hadde med tørre klær til skifte i båtkista, var de slike dager ofte våte til skinnet når de landet båten i heimstøa.

auneslekta.no. Nils E. Aune:  Samtaler i sene kveldstimer vinteren 1920-21.

Sildefiske i Beitstadfjorden for over hundre år siden.

(Kategori Livsminner).

Denne båten ble kalt sekstring, og en slik ble brukt til fiske på Ulvenaune.

John og Karen, forskjellige personligheter

Det fortelles at John hadde et heller hissig temperament, så det står ikke til å nekte at det kunne «gå en kule varmt» på Ulvenaune innimellom. Karen er beskrevet som snill, hjelpsom og et godt menneske alle var glad i. Hun var dyktig og arbeidsom, og hun var også til svært god hjelp, spesielt for sin svigerdatter, Beret Martha, etter at hun selv flyttet på kåret. Hun døde temmelig utslitt 71 år gammel i 1918. Uten at jeg vet noe helt sikkert, har jeg inntrykk av at Karen var en viktig konfliktdemper når det var nødvendig. Som tidligere nevnt satte Elias, fostersønnen til John og Karen og sønn til Johannes «skredderen», Karen høyt. Det samme gjorde sønnen Nils. Det fortelles at han stod lenge ute i gangen og gråt da han kom hjem på besøk fra USA i 1920, og mor Karen var død to år tidligere.

Karen og John fikk tre barn

Alle ble født i Lyngshaugen som «husmannsbarn» før familien flyttet til Ulvenaune i 1893.

1. John, f. 1881, d.1958. Han var neste eier av Ulvenaune og er omtalt nedenfor.

2. Pauline, f. 1885, d. 1974. Hun var ugift og arbeidet som ung på Rostad barnehjem og som hushjelp hos Bine Bergitte Jonasdatter Støre i Levanger. Hun fikk spanskesyka i 1918 og ble liggende lenge på sykehus. Etter dette ble hun ufør og bodde på Ulvenaune til hun flyttet til Melhusvolden til Ole og Ester Aune. Pauline var tante til Ole.

3. Nils, f. 1888, d. 1968.

Som ung drev han med gårdsarbeid, var mannskap på jekt i fraktfart og var 2 år på lofotfiske.

Han emigrerte til USA i 1910, og etter arbeid på jernbanen og som skogsarbeider i Kanada, skaffet han seg egen farm. Han flyttet tilbake til Norge i 1950 og kjøpte Sundnes gård i Inderøy. Han ble gift i 1942 i USA med Josephine Jakobsen, f. 1905, d. 1988. De fikk dattera Carol, f. 1942.

4. Elias, f. 1893.

Han var fostersønn og sønn av tidligere eiere av Ulvenaune, Johannes og Ellen Margrete. Han ble som tidligere nevnt boende på Ulvenaune da Ellen Margrethe døde og faren Johannes solgte gården til sin bror John. Han regnet John og Karen som sine foreldre. Elias og de andre barna på Ulvenaune var søskenbarn.

Elias var en tid på lofotfiske som kokk og jungmann etter at han var konfirmert. Han gikk senere i  snekkerlære og ble trearbeider. Han var i USA noen år sammen med søskenbarnet Nils, men reiste hjem grunnet at han ble skadet i en ulykke. Han var gift med Bergitte Vang fra husmannsplassen Støa ved Skarnsunet.  De fikk to sønner, Jakob og Arvid, som begge ble utdannet som lærere.

Nils J. Aune, sønn av John og Karen, sammen med søsteren Pauline ca. 1947.

Pauline Ulvenaune, datter av John og Karen.

Elias Aune, fosterbarn av John og Karen. John var hans onkel.

7. John og Beret Martha Ulvenaune

Etter at faren døde i 1913, 59 år gammel, tok John Johnsen, f. 3.12.1881, d. 12.2.1958, over Ulvenaune sammen med kona, Beret Martha Krogstad fra Meråker, f. 4.6.1879, d. 14.2.1964.

De ble foreldre til Nils på Risan, Johannes på Ulvenaune, Ole i Melhusvolden og John, lærer på Utøy og Leksdalen.

John var sønn av forrige eiere av Ulvenaune, John Pettersen Leren og Karen fra husmannsplassen Lyngshaug. Han kom til Ulvenaune sammen med foreldrene da han var 12 år gammel og fulgte  i farens fotspor og ble tømrer og trearbeider med mye arbeid rundt i bygda. Som ung var han med faren på byggearbeider som læregutt. Samtidig drev familien Ulvenaune og også litt fjordfiske.

Beret Martha, «meråkerjente med tæl»!

Beret Martha kom fra en stor slekt i Rørosområdet. Hennes morfar Steffen Haraldsen Tamnes, gift med Beret Hemmingdatter Øyan, flyttet fra Rørosdistriktet til Meråker hvor han bygslet gården Stor-Krogstad i 1867. En grein av slekta hennes kan følges fra gården Gullikstad fra sist på 1600-tallet. I forbindelse med kobberverket flyttet mye folk til Røros fra mange steder i Norge og fra utlandet, spesielt fra Tyskland og Sverige. Mange giftet seg etter hvert inn i Beret Marthas slekt.

Foreldrene hennes var Marit Krogstad og Sivert Pedersen Hagen fra Soknedal. Beret Martha ble født utenfor ekteskap i 1879 mens faren Sivert arbeidet ved Meråkerbanen som var under bygging. Verken hun eller andre i slekta hadde noen gang kontakt med slektningene i Soknedal, men Beret Martha hadde god kontakt med sin mor i Meråker. Hun var på Ulvenaune om somrene, og Beret Martha var hos henne de siste ukene før hun døde på aldershjem i Meråker i 1927. Marit sendte hilsener til Ulvenaune til jul, konfirmasjoner og fødselsdager.

Beret Martha hadde ansvaret for drifta av det store fjøset ved Rostad barnehjem før hun flyttet til Ulvenaune. John og Beret Martha traff hverandre på Rostad hvor han hadde et oppdrag som bygningsarbeider. De giftet seg i 1907, men hun ble på Rostad til 1910 da første sønnen ble født.

auneslekta no, Nils E. Aune: Livsminner, del 1: Meråkerjente med tæl.

auneslekta.no, Slektsgreiner: Beret Marthas slekt fra Røros og Meråker.

Fra Rostad barneheim. Pauline Ulvenaune nr. 2 fra venstre bakerst. Beret Martha Ulvenaune, nr. fem fra høyre med barn på fanget.

Tre personer hadde kår på Ulvenaune da Beret Martha og John overtok. Foruten foreldrene til John bodde ennå den første eieren av bruket, Johannes Olsen, som kårmann der, men døde kort tid etter. Johns far døde av leukemi i 1913, og  Karen, Johns mor, levde på kåret til 1918. Karen er beskrevet som snill, hjelpsom og glad i barn, og så lenge hun var frisk, hadde de svært god hjelp av henne til barnepass og annet forefallende.

Beret Martha og John fikk 4 sønner:

1. John, f. 1910, d. 1993.

Etter kurs ved Mære Landbruksskole, gjennomførte han lærerutdanning ved Levanger Lærerskole. Han var gift første gang med Ingeborg Valberg og andre gang med Ellen Næss. Han var lærer på Utøy og i Leksdalen.

2. Ole, f. 1912, d. 2001.

Han jobbet i mange år som gårdsarbeider på Rostad, hvor han også en tid var skomaker. Han hadde også arbeid hos sin onkel på Sundnes. Ole kjøpte småbruket Melhusvolden på Utøy og ble gift med sykepleier Ester Farbu.

3. Nils, f. 1914, d. 2007. Han ble utdannet ved Mære landbruksskole og gift med Sara Rognan fra Sparbu. Nils kjøpte eiendommen Hestrisan av sin onkel Nils J. Aune på Sundnes og bygde sammen med Sara opp sin egen heim der. De fikk 7 barn: Jarle, Sigbjørn, Mildrid, Olav, Svein, Jan Olav og Solbjørg.

4. Johannes, f. 1917, d. 2010. Han var neste eier av Ulvenaune og ble gift med Gunvor Norum Næss. De fikk barna Gerd, Marit og Gunbjørg.

Aking på kjelke var en populær aktivitet på Ulvenaune i gamle dager. I bakgrunnen John Ulvenaunet og søskenbarnet Elias.

Foreldre John og Beret Martha Ulvenaune, og sønnene fra v. John, Nils, Johannes og Ole.

Familesamling på Ulvenaune: Sofie Aune, Pauline A., Martha A., John A., Ole A., Petter A., Elias A., John A., Nils A., Johannes A.

8. Glimt fra livet på Ulvenaune i John og Beret Marthas tid

John og Beret Martha var eiere av Ulvenaune i ca. 40 år fra 1913 til 1954.

Familien var i stor grad selvberget med det de produserte på bruket, både det som ble dyrket i jorda og det husdyrene ga. Av husdyr hadde de to melkekyr, et par ungdyr, noen sauer, to griser og høns.

Melka ble separert, og det ble kjernet smør, dels til eget bruk og dels for salg. Med eggene fra hønsene var det likeens, noe gikk til eget bruk og noe for salg. Salget gikk for seg ved at de byttet egg og smør med «kjøpvarer» hos handelsmannen. Slakt, f.eks. kalvekjøtt, ble levert med dampbåten fra Vangshylla.

John innkalles til soldattjeneste

Vintereren 1915 under første verdenskrig ble John innkalt til nøytralitetsvakt på Selva i Agdenes. Martha ble alene med alt ansvar samtidig som hun hadde tre smågutter fra ca. to måneder til 5 år. Heldigvis levde Karen, mor til John ennå, og hun var til stor hjelp, spesielt med barnepass. De brukte tang fra fjæra som gjødsel, og det hadde nettopp drevet i land en mengde ved siste storflo. Dette måtte berges før neste storflo satte inn. Dette var tungt arbeid, men Beret Martha kledde seg godt i kulda, rustet seg ut med trillebår og greip og berget tanget! Ingen på Ulvenaune har gått av veien for å ta et tak når det har vært nødvendig opp gjennom tida!

Til butikken var det en dryg tur over ulendt terreng langs berga mot sjøen. Den turen måtte hun ta når det var nødvendig både for å handle og for å levere varer i bytte for «butikkvarer». Hun var vokst opp i ei fjellbygd og var ikke fortrolig med båter.

Johns soldattjeneste gikk omsider mot slutten, og det var stor stas da han en dag stod i døra på Ulvenaune. Han brukte ikke tobakk og sparte de få kronene han fikk i soldatlønn. For pengene kjøpte han gaver til alle heime på Ulvenaune.

Gårdsbruk uten hest

Ulvenaune var et småbruk uten hest. En hest krevde mye mat i løpet av et år, og så mye jord var det ikke på Uvenaune. Det ble etter hvert kjøpt en del tilleggsjord som ble dyrka opp, og ikke før i 1940 kom fjordingen «Blakka» til gårds. Dette betydde enormt mye for gårdsdrifta. Før hesten ble kjøpt, leidde de inn en del hjelp, men for det meste var det å slite med trillebår og handmakt. Alt som skulle fraktes til og fra Vangshylla med robåten ble trillet opp og ned til båtstøa. Gårdsprodukter ned, kraftfor og alt annet i forbindelse med gårdsdrifta den relativt lange veien opp fra sjøen. Også når det gjaldt arbeidet på gården var trillebåra hovedtransportmiddel.

Det var slitsomt å være jordbruker uten hest, og det er ikke til å undres over at et av Johns mål var å kjøpe tilleggsjord slik at Ulvenaune ble stort nok til at de kunne holde hest.

I John og Beret Marthas tid ble mer jord lagt til Ulvenaune. De kjøpte eiendommen Nessbakken nede ved sjøen hvor det var en del skog. Tømmer derfra ble benyttet ved nybygging av husene på Ulvenaune i 1950-åra. De kjøpte også dyrkbar tilleggsjord av gården Næss, et område som het «Dalan», som de dyrket opp. Det var guttene som stod for nydyrkinga, og de var ikke gamle karene før de tok tverrøksa og spettet fatt og startet opp i nylandet.

Da Blakka kom til gårds i 1940, hadde de vært uten hest så lenge at John hadde vanskeligheter med å tilpasse seg nytida. En gang han skulle hente noe nede ved sjøen, så kona at han tok fram trillebåra. Hun sa til han at han måtte da bruke hesten! Det er så mye bry med å dra på denne hesten. Jeg tar trillebåra, var det tørre svaret!

Våronn

På Ulvenaune dyrket de korn, gras, poteter, og nepe til dyra på bruket. Om våren leide de hestehjelp av en gårdbruker i nabolaget til pløying og harving. Å få redskapen ned de bratte, veiløse bakkene ned til Sjøbygda var ikke bare enkelt. Plogen og harva ble lagt på en dragslede av tre som hesten dro ned bakkene. Pløying og harving var hardt arbeid både for hest om mann, og det vanka ekstra god kost for begge. Nils E. Aune forteller i «Livsminner» at kjørekaren i tillegg til middag fikk to kokte egg til brødmaten både til frokost, nonsmat og kveldsmat. I tillegg ble det båret et brødmåltid ut på jordet siste økta før kveldsmaten. Dette ble kalt «mekvelds». Det ble ikke servert grøt til den innleidde plogmannen i våronna. Hesten fikk også ekstra kraftig mat, bl.a. store porsjoner havre.

Kornet ble sådd for hånd. Noen ganger ble det leid hest og en fjærharv av nærmeste nabo for å få jord over kornet.  Dette ble kalt å molde ned kornet. Guttene kunne også grave ned kornet med en hakke. En spesiallaget harv med trepinner som ble dradd av en eller to personer ble også brukt for å molde ned kornet. Åkerrullen som ble brukt til slutt var laget slik at den kunne dras av en eller to personer. Når guttene vokste til, ble dette deres jobb. Grasfrøet, timotei og kløver, ble også sådd for hånd. Graset ble hesjet og tørket til vinterfor for dyra.

Til å bearbeide potetlandet måtte de leie hest. Det ble kjørt opp rader som potetene ble satt i, og guttene kjørte ut naturgjødsel i hver sin trillebår. Det ble gjødslet i radene samtidig som potetene ble satt. Jord ble gravd over potetene med grev.

Jeg husker en historie som gikk i mine guttedager om denne gjødslinga på en gård. En gubbe, antagelig kårkallen, hadde ansvaret for gjødslinga. All naturgjødsel fra fjøs og stall ble brukt, også fra gårdens utedass. Konsistensen på «mainnskiten» var tørr og hard, og gubben lastet opp trillebåra. Han tok hver enkelt skitt med bare nevene, knakk den i to over låret og plasserte en bit på hver potet som var plassert i raden. Det ble sikkert ekstra gode poteter i denne åkeren!

Nepe var viktig mat til dyra også på Ulvenaune, og de sådd en nepeåker hvert år. Nepefrøene ble sådd med en enkel innretning som bestod av et langt rør som ble fylt opp med frø og to plater nederst som fordelte frøene på raden.

Sommeren, en travel tid

John var borte på bygningsarbeid hver dag. Beret Martha var «sjef» for gårdsarbeidet, og guttene villige arbeidsfolk. Uten innsats fra alle både små og store ville det ikke vært mulig å drive og beholde Ulvenaune.

«Håballen» kaltes tida mellom våronna og høyonna. Da gikk det mye tid til å holde åkrene rein for ugras. Alle deltok i nepetynninga. Nepa var sådd med mange frø i ei rad, og jobben bestod i å tynne ut slik at det sto igjen en plante med riktig avstand til neste plante. Redskapen de brukte var ei hakke med et kvesset metallstykke festet nederst på et treskaft. Senere måtte både nepeåkeren og potetåkeren holdes rein for ugras i løpet av sommeren.

Kyrne var på beite et stykke unna gården. Det var guttenes jobb å leie kyrne fram og tilbake hver dag. Om natta var de heime i fjøset. Senere satte de opp et sommerfjøs nærmere beitestedet som kyrne var i om natta og hvor de ble melket.

Slåttonn og skurdonn

I slåttånna var far John hjemme fra bygningsarbeidet igjen. For knappe hundre år siden ble graset slått med ljå på Ulvenaune. Å slå med ljå var voksenjobb, og det var far sjøl, John, og den eldste sønnen som svingte ljåen. De yngre guttene kom etter med rivene og rakte sammen graset som så ble lagt på hesjene til tørk. De vanlige rivene var for store når guttene var små. Da ble det laget mindre river som passet til størrelsen. Det var stor stas når guttene var store nok til å bruke «voksenriver»! På større gårder var slåmasina for lengst kommet i bruk, men det skulle ta adskillige år før det kom slåmaskin til Ulvenaune.

Potetgrev som ble brukt under potethøsten.

Slåttonna varte en god stund. Det tok sin tid å slå med ljå, og i tillegg ble det slått en del «vollgras» på et sted av gården som ikke var dyrka mark. Dette graset voks mellom store steinblokker som var rast ut fra berget opp gjennom tidene. Alt ble tatt vare på, og vollgraset var ypperlig som mat til sauene utover vinteren. Men det var tidkrevende arbeid. Det kunne ikke legges direkte på hesjene, men måtte greies ut før det ble lagt i hesja. Ellers ville graset råtne. Dette kalte de å «kjemme» graset. Dette var lett arbeid som guttene kunne utføre. Vollgraset ble lagret i ei gammel fraflyttet stue som ble brukt som løe og kjørt fram til gården senere på året.

Når høyet skulle i hus etter å ha tørket på hesjene i ca. to uker, var det for hesteløse bruk å ta fram trillebåra igjen. Høyet ble surra sammen i store bører som ble lagt på trillebåra og kjørt heim og opp på låven. Guttene var også med på høykjøringa, men hadde naturlig nok mindre bører enn faren. Et slit ingen i dag ville tenke på i sin villeste fantasi! Når slåttånna var over, dro John på arbeid utenfor gården igjen.

Etter høyonna var det ikke lenge før kornet skulle høstes. Skurdonna sto for tur. For hesteløse bruk uten slåmaskin var det sigd eller skjurru som ble brukt. Guttene lærte tidlig å bruke sigden og lage kornband. Mor Beret Martha var instruktør. Når det leid til kvelds, ble alle kornbanda lagt i hauger. Det ble kalt å ”rauke” kornet. Hver dunge var en rauke. Aksenden på rauka skulle vende mot nord. Det var ca. 10 band i kvar rauke.

Når John kom heim fra arbeid om kvelden, var det hans jobb å «staure» kornbanda. Han brukte først en jarnstaur som lignet et spett til å lage hull for kornstauren som var av tre. Når stauren var satt på plass, tredde han kornet på. Rotenden på kornet skulle vende mot nord og aksa mot sør. Da ble kornet fortere tørt.

 Potet og nepe til dyrefor

Så var det ut på potetåkeren. Høstinga foregikk med potetgrevet, en spesiell formet hakke for høsting av poteter. Potetene under hver enkelt «potetstol» (plante) ble gravd opp og poteten lagt i bøtter. Når bøttene var fulle, var det over i trillebåra og hjem til potetkjelleren. På gårder som hadde hest, var innhøstinga adskillig enklere. Der brukte de mekanisert potetopptaker for en eller to hester.

 Det siste som ble høstet var nepa, og høstinga skjedde for hand. Det ble brukt store heimsmidde nepekniver til å hogge av kålen. Nepeblada ble samla i venstre hånd, den store nepa rykt opp av jorda og blada ble hogt av med høyre hånd. Nepa ble kjørt sammen i lange hauger ute på åkeren. Det ble lagt halm over haugene og et tykt lag jord over halmen. Det ble lagd lufting på toppen, og nepa var isolert og beskyttet for frosten. På Ulvenaune ble nepa kjørt sammen med trillebør. Det var ofte tungt i den høstvåte åkeren. Nepa ble kjørt hjem etter hvert som det ble bruk for den til dyra utover vinteren. Nepeblada ble brukt til dyrefor før snøen og kulda kom.

Gjødselkjøring

På etterjulsvinteren ble naturgjødsla som var samlet opp i gjødselkjelleren under fjøset kjørt ut på jordene. Det ble brukt mye torv til strø i fjøset, og gjødsla var fast og fin. Utedoen havnet også i gjødselkjelleren. Gjødselkjøringa foregikk i flere dager, og gjødsla ble lagt i store dunger på åkeren.

På Ulvenaune la de en karm på vedkjelken og dro gjødsla ut på åkeren. Hest måtte de være selv!

Om våren ble haugene kjørt ut i smådunger med trillebøra og etterpå kasta utover med «fraugaffelen». Det kaltes å ”breie frau.” Det var frisk lukt av denne gjæra, faste gjødsla i motsetning til den flytende og illeluktende blandinga som i dag blir kjørt ut på jordene.

Etter at onnene var unnagjort utpå høsten var det skikk og bruk på gårdene at det skulle være rømmegraut som ”onnsgraut” –  Alle som hadde deltatt i onna kortere eller lengre tid var innbudt til onnsgrauten. På nabogården Næss var det en gammel husmann i åttiåra som bodde i ei lita stue sammen med sønnen sin som var funksjonshemmet. De fikk lov å komme til gården siste dagen i onna. Der gjorde de litt småarbeid slik at de fikk være med på onnsgrauten.

Sauen, et nyttig dyr

Sauene på Ulvenaune fikk gå på beite i utmarka til nabogården Næss mot en dags arbeid på gården som vederlag. Sauene skaffa kjøtt og ull til klær. Hele prosessen fram til ferdig klesplagg gikk for seg på gården. Sauen ble klipt og ulla rengjort. Vasken gikk for seg i elva som rant gjennom eiendommen. Det neste trinn i prosessen var karding og spinning i lange vinterkvelder. Dette var en av de mange oppgavene Beret Martha hadde. Hun likte best å sitte ved rokken, og hun lærte opp Nils, en av guttene, til å karde for seg. Kardene var tynne ruller av ull som ble spunnet til garn og som ble rullet på ei snelle på rokken. Det neste var at garnet ble nøstet av rokksnella til en garnhesper. Til slutt ble det laget nøster, og garnet var klar for strikking av votter, sokker og mange andre plagg.

Rokken som Beret Martha brukte flittig den tida hun var på Ulvenaune. Den eies nå av barnebarnet på Levanger.

Fjordfiske

Også i Beret Martha og Johns tid drev de fjordfiske på Ulvenaune med de samme båtene som generasjonen før hadde brukt. John fisket mye sammen med Ludvig, eieren av det lille bruket Næssbakken som John senere kjøpte. De fisket særlig etter sei med dorg og etter sild med garn for salg og til eget bruk. Drivgarnsfiske etter sild ga ofte gode fangster, og de kunne fiske både i Beitstadfjorden og utover Trondheimsfjorden helt ut til Rissa og Stadsbygd. Noen ganger lystret de etter silda med parafinlamper, og Nils E. Aune forteller i «Livsminner» at det var en spesiell stemning når  alle lampene lyste opp på fjorden i høstnettene. De fisket fra åpne båter, en liten færing og to større båter med tre årepar og seil. Når tre personer rodde, gjorde båten god fart. Disse båtene ble kalt seksringer eller trerømminger og hadde tre rorsrom, tre par årer og seil. Dette var regnet som de største småbåtene.

Elektrisitet og telefon

I 1920 startet arbeidet med å legge inn elektrisk kraft til Sjøbygda. John og Beret Martha på Ulvenaune var fremsynte og meldte seg straks på. Naboene på Forr og Tronhusane ville ikke. De var redd for økt brannfare på grunn av elektrisiteten. Arbeidet med å rydde en gate for stolpene måtte abonnentene stå for selv. John jobba alene i flere dager med dette. Ikke lenge etter da de oppdaget fordelene, ville også naboene ha lagt inn elektrisk strøm.  For dem ble det enkelt og kostandsfritt på grunn av arbeidet John hadde lagt ned alene. John likte det bare så måtelig, men han var en fredens mann og sa ingen ting.

Et par år tidligere fikk Ulvenaune, som de eneste i Sjøbygda, også lagt inn telefon. Lenge var det bare Ulvenaune som hadde telefon og både elektrisiteten og telefonen var et stort framskritt som gjorde hverdagen enklere og lettere.

Vann ble lagt inn sent

Det ble ikke lagt inn vann på Ulvenaune før ut i 1930-tallet. Vann måtte bæres fra en brønn 60 meter fra husa. Det ble brukt et såkalt «børtre» som var et formskåret trestykke som lå over skuldrene bak nakken. Hver ende hadde en kjetting med en krok hvor bøttene ble hengt. Bøttene tok ca. 15 liter hver, og målet for ungene var å bli så sterke at de greide å bære de store bøttene. Vannbæring var regnet som mannfolkarbeid, men det hendte nok at Beret Martha også måtte trå til en gang i blant. Om vinteren dro de vann fra brønnen i en stor tønne plassert på en kjelke. Det var flere vannstamper som tok ca. 150 liter som skulle fylles opp hver dag. Så vannbæringa var en stor jobb som alle tok del i. Brønnen var opprinnelig åpen, men etter at en gutt oppe i Ulvengrenda falt ned i en lignende brønn og druknet, ble det bygd brønnhus over.

Vanntjønna. Fra venstre John Ulvenaune, Ole Aune, John Aune, bak Johannes Aune, Nils Aune, Beret Martha Ulvenaune og Pauline Ulvenaune.

Det var to brønner på Uvenaune. I tillegg til brønnen som lå nærmest gården var det en brønn flere hundre meter fra gården som ble brukt hvis brønnen nærmest husa tørket ut. I den brønnen, som het «bakkbrønnen», var det i min barndom satt ut en ørret som etter hvert vokste seg stor. Den kom fram når noen nærmet seg brønnen. Den håpet på en godbit som den av og til fikk. Etter en tid ble fristelsen for stor for naboguttene som fisket den opp.

9. Jul på Ulvenaune i gamle dager

Desember måned med juleforberedelser og julefeiring var årets travleste måned. Alle gleda seg til jul, og da som nå, var det ungene som gleda seg mest.

Egentlig startet jula når slakteren kom. Da var det grisehyl dagen lang i grenda. Det var vanlig at ungene ble sendt inn når grisen skulle late livet, men på Ulvenaune mente John at det var viktig at ungene tidlig fikk en realistisk innstilling til livet på gården. I eldre tid ble det brukt en slagmaske med en jernpigg som ble slått inn i hodet på grisen. Avlivinga var effektiv, og grisen døde momentant. Senere ble en såkalt skuddmaske tatt i bruk hvor en brukte 6 mm. salongammunisjon. Beret Martha likte ikke å være med på slaktinga, men det var kvinnearbeid å ta i mot- og røre i blodet så det ikke koagulerte og stivnet.  Etter hvert ble det guttenes jobb å ta i mot blodet. Av blodet ble det laget blodpølse.

Det var et stort arbeid å partere og lage mat av griseslaktet. Det ble laga pølser, sylte og kjøttdeig til kjøttkaker. Ribbe og noe kjøtt ble brukt som ferskmat like etter slaktinga. Dette var lenge før kjøleskapenes og hjemmefrysernes tid, så det meste av kjøttet ble saltet i store trestamper som ble kalt «bauner». Et stykke ut i 1930-åra ble det vanlig å hermetisere kjøtt og kjøttkaker så de kunne ha ferske måltider også utenom slaktesesongen.

Det var ikke vanlig med julegaver slik som i dag, men noe nytt av klær og sko ble det, og det ble brukt første gang julekvelden. I jula var det høgtidsstemning og mat og godsaker som ellers var ukjent resten av året. De store forventningene i førjulstida var store. Dette gjorde jula til en helt spesiell høytid som vi i dag ikke opplever på samme måte.

Farlig tur til butikken

En handletur like oppunder jul forteller mye om folka på Ulvenaune. Som regel fant de løsninger på små og store utfordringer. På båtturen til handelsmannen glemte John å kjøpe gjær til julebaksten. Det hadde blåst opp, og det ville bli en lang og stri tur med båten tilbake. Men gjær måtte de ha, det skulle jo bakes til jul!

John la i vei til fots den lange turen over berga og skogen til Vangshylla. På tilbaketuren tok han en snarveg som ble brukt om sommeren når de hadde lite å bære med seg. Et sted gikk stien over et svaberg, og nedenfor var det bratte stupet. Det gikk bra helt til han kom til dette svaberget. Snøen var borte, og det var femten meter hard og blank is uten feste før han kom til sikker grunn på andre sida. Han syntes det var forargelig å snu og gå en lang omvei. Han var jo nesten hjemme. Dermed trakk han tollekniven han alltid bar på seg, la seg på magen og hogg kniven ned i isen. Så akte han seg forsiktig baklengs, hogg kniven i isen opp til skjeftet og akte seg en bit for bit. Slik drev han på til han var over og i sikkerhet på den andre sida!

Jul uten radio, tv og mobil

Radio, musikkanlegg,TV, dataspill, mobiltelefoner, internett og det meste av det som utgjør vår hverdag var ukjent. I jula pratet og hygget familien seg sammen, spiste godt, gikk rundt juletreet hvor det brente levende lys og sang julesanger. Det var en stemning og atmosfære som dessverre er sjelden i dag. Nils Aune, som ble født på Ulvenaune i 1914 og var sønn av Beret Martha og John, har beskrevet førjulstida og julefeiringa i «Livsminner» slik at vi får et gløtt inn i gamle dagers jul på Ulvenaune.

auneslekta.no, Nils E. Aune: Livsminner del 2.

Julemiddagen var klar i sju- halvåttetida. Tidligere på dagen hadde de henta juletre i egen skog, og tante Pauline og guttene hadde pynta treet. Maten var tradisjonell med lutefisk med stekt flesk og poteter i tillegg til julegraut med mye rømme i. Til grauten drakk de melk, og ellers stod det sirupsøl på bordet. John leste juleevangeliet, og Nils forteller at praten var lavmælt. Dette var årets mest spesielle kveld, og alle kjente på høytida.

10. Amerikafarere på uventet besøk i «gamlelandet»

I 1910 utvandret Nils, bror til John, til Amerika. Han hadde hatt forskjellige jobber, sist var han på lofotfiske. Det var der han bestemte seg for å dra til Amerika. I 1913 dro også fosterbror og søskenbarn Elias over. De gjorde det godt i USA, Nils etter hvert som farmer og Elias som bygningsarbeider.

I 1921 kom de hjem en tur, og dette var en stor begivenhet både på Ulvenaune og i nabolaget. Ingen visste at de kom før karene ringte fra Vangshylla hvor de var kommet med den lokale dampbåten. Overraskelsen og gleden var kjempestor, og broren John var ikke sen med å sette ut båten og hente dem hjem til Ulvenaune. Far John og mor Karen var døde, så det var både glede og sorg å komme hjem. Nils stod lenge utenfor og gråt før han gikk inn. Han satte mor si svært høyt.

Julekvelden kom med en ny overraskelse. For første gang ble det delt ut julegaver på Ulvenaune. De yngste fikk leker, mens John som var 11 år fikk topp moderne hoppski.

De dro tilbake til USA igjen på vårparten 1922 etter et begivenhetsrikt besøk som ble husket lenge både på Ulvenaune og i Sjøbygda og Utøy ellers.

11. Sykdom og død

Nils Aune forteller i «Livsminner» om sykdom som rammet folket på Ulvenaune. I 1918 -1919, den første tida etter første verdenskrig, herjet «Spanskesyka» i store deler av verden. Ulvenaune slapp heller ikke unna. Verst gikk det ut over Pauline. Hun hadde huspost i Levanger og ble lagt inn på Innherred sykehus hvor hun lå lenge. Hun ble varig ufør og kom ikke i arbeid etter sykdommen. Sønnen til John og Beret Martha, Nils fra Risan som var 4 år, ble også ganske hardt rammet og lå lenge til sengs rundt juletider i 1918. Et vanlig kjerringråd mot sykdommen var et ulltøystykke innsatt med talg og terpentin som ble lagt over brystet. Ellers ble kamferdråper og nafta mye brukt. Jeg husker fra min barndom at jeg fikk kamferdråper på en sukkerbit av gammeltante Pauline f.eks når jeg var forkjølet. Hver husstand kunne også kjøpe en halv flaske konjakk til medisinsk bruk..

 Far John blir livstruende syk

Vinteren 1927 ble John alvorlig syk. Han lå i 3 dager før de kontaktet lege, og da var det nesten for sent. Brennevin, kamferdåper i kokhet melk og varmt grøtomslag hadde ingen virkning. Å få lege til Ulvenaune var ikke enkelt på grunn uvær og mye snø. Sjøbygda var innesnødd, og det var ikke en gang mulig å komme fram med hest og slede. Legen, dr. Kjølmoen, var ny i bygda og litt av en tøffing skulle det vise seg! John, eldstesønnen, møtte legen oppe i Ulvengrenda og loset han i uværet og dypsnøen ned bakkene til Ulvenaune. Diagnosen lød på sprukket blindtarm og bukhinnebetennelse. Han skulle ha vært til behandling på sykehus øyeblikkelig, men dette var ikke å tenke på grunnet uværet og den dype snøen. Til familien sa legen at han trodde John dessverre ikke kom til å overleve.

Nils E. Aune forteller i «Livsminner»:

«Det steg nok mange bønner opp til Allmaktens Gud hos oss denne kvelden, og det utrolige skjedde. Om morgenen da mor målte feberen, var feberen gått betydelig ned. Hun ringte til doktoren som avtalt hver dag, og det var tydelig at han var bedre, men doktoren var fremdeles skeptisk. Den fjerde dagen hun ringte og han ikke hadde fått noe tilbakefall, sa doktoren glad: ”Nå tror jeg han overlever!” Senere da far var hos han, sa han til far at han hadde vært ganske sikker på at han kom til å dø. ”Men”, sa han, ”neste gang du blir så syk skal du ikke ligge i tre dager før du får tak i lege!”

Ole får alvorlig magesår

I 1929 da Ole var 17 år ble han rammet av magesår og måtte slutte i jobben som gårdsgutt på Enes, en gård på Ytterøy tvers over fjorden fra Sjøbygda. Han lå i tre uker ved Innherred sykehus på såkalt «ulcuskur». I tida etter ble han imidlertid bare verre, og det ble bestemt at det måtte operasjon til, og det ble ny innleggelse ved Innherred Sykeus i Levanger. Han var da så avmagret og elendig at Beret Martha hadde liten tro på at hun fikk se sønnen igjen i live. Da de rodde han til Vangshylla og dampbåten, plukket hun en bukett forglemmegei som han fikk til avskjed. De fjernet en stor del av magesekken, og til alles glede og takknemlighet kom han seg, og litt etter litt kom han i arbeid igjen.

Tannpine, en plagsom svøpe

En kan ikke nevne helsetilstanden uten å komme inn på den plagsomme tannpina. Sirup var billig og mye brukt som pålegg. Tannhygiene blant vanlige folk var nærmest fraværende i den tida, og resultatet ble svært dårlige tenner og mye tannpine. Det var vanlig at folk i ganske ung alder hadde gebiss. Nils Aune forteller om en jul på Ulvenaune som i ettertid ble kalt «tannpinejula». Lillebroren Johannes som bare var 7 år fikk en voldsom tannpine like før jul. Julaften gikk han og faren til lege på Røra og fikk trukket tanna. Dette var en tur på 35 km!

auneslekta.no: Nils Aune: «Tannpinejula jeg aldri glemmer»!

Begravelse på bygda for hundre år siden

Vinteren 1918 døde Karen, kårkona på Ulvenaune. Hun var ektefelle til tidligere eier John Petersen Leren som var død 5 år tidligere, og mor til nåværende eier John Johnsen Ulvenaune.

Nils Aune forteller i «Livsminner»:

«Vår kjære snille farmor døde på etterjulsvinteren 1918. Alle var vi så sterkt knytta til henne. Hun var utslitt, bare 71 år gammel. Tante Pauline som var ugift og hadde hushjelpjobb på Levanger, var heime og hjalp til å pleie henne da hun ble sjuk. Vi sørga over henne alle. Jeg husker jeg fikk være med ut i nystua, – kårstua- sammen med mor og tante der hun ”lå lik”. Jeg var fire år, og dette minnet satte seg fast hos meg. Hun”sov” så fredfullt der hun lå. Mor og tante gråt, husker jeg. Far så jeg aldri gråte, det jeg kan huske. Den eneste gangen jeg så han gråte, var da farmors båre stod ute på tunet så alle gravferdsfolka skulle få se henne for siste gang. Han bar meg på armen og gikk bort til kista. Da gråt han og trakk seg tilbake, og han sa til meg: ”Dette er siste gang du ser farmor”. Så ble lokket lagt på, og gravferda den lange vegen til kirka starta».

På begravelsesdagen ble kista båret ut på tunet og plassert på granbar i en firkant innramma av grantrær. Ut fra tunet var det plassert små grantrær som parvis dannet en liten ale` et stykke ut fra gården. På kista var det lagt kranser. Høytidsstunda gikk for seg uten prest. Han kom til kirka. Det var for langt å ta turen til Ulvenaune og Sjøbygda.

Knappe 40 år senere i 1957 var det på nytt gammeldags begravelse på samme sted, men denne gangen med prest til stede! Det var slekta som tok farvel med John som bar Nils på armen i 1914. Jeg holdt denne gangen minnetale over farfar ute på tunet på Ulvenaune med grantrær og granbar som kulisser.  «Slekt følger slekters gang!»

Begravelsesfølget i 1918 bestod av hesteskyss med sleder. Det var mye snø vinteren 1918, og det var et stort og tungt arbeid å måke snø for hesteskyssene de bratte bakkene fra Ulvenune og opp til Ulvengrenda. Kista med kranser måtte gjøres skikkelig fast for ikke å gli av sleden i den bratte og ulendte veien opp bakkene.

Sleden med kista førte an i prosesjonen, og kjørekaren måtte gå ved siden av hele den 12 km lange veien til kirka. Dette var skikken. Hestene måtte gå hele tiden, og det ble ikke brukt bjeller på hestene slik det var vanlig ellers. Turen til kirka fra Ulvenaune tok lang tid og var svært kald denne februardagen.

Hjemmover gikk det fort. Da var det tillatt med trav, og det gikk unna så is- og snøklumper fra hestehovene føk bakover! Hjemme på Ulvenaune ventet varme og mat. Det var varmet opp i alle rom både nede og oppe på loftene. En unggutt hadde som jobb å passe ovnene hele dagen. Middagen bestod av tradisjonelt sodd med hjembakt flatbrød. En sau ble kjøpt inn, og alt ble laget fra grunnet av. I tillegg ble det servert fiskeboller og kjøttkaker.

Til drikke var det ingefærøl, vørterøl og lagerøl. Hjemmebrygg ble det for kort tid til å lage. Etter middagen var det diverse kaffebord med kaffe og kaker, både hjemmebakt og innkjøpt. Mellom måltidene spredte gjestene seg til de mange rommene, og praten gikk. Til slutt ble det servert kveldsmat, og de gjestene som hadde lang vei hjem fikk overnatte. Slike familiebegivenheter var viktige møteplasser for slekta i den tida.

12. Ulvenaune, et familieforetak hvor alle bidro

Ulvenaune var et typisk familieforetak som var helt avhengig av at alle gjorde en innsats. Spesielt var dette avgjørende under den økonomiske depresjonen i 1930- åra. Da greide familien ved oppfinnsomhet, nøysomhet og hardt arbeid å berge bruket fra truende tvangsauksjon flere ganger. Her er noen eksempler på guttenes innsats for hjemmet som var deres:

Et år berget eldstegutten John økonomien ved intens ekornjakt i skogene i området. Han viste seg å være en svært effektiv jeger, og ekornskinnene ble godt betalt. Senere anskaffet han seg strikkemaskin og tok på seg strikkeoppdrag for et firma i Trondheim.

Ole startet 9 år gammel som gjetergutt på gården Rotvold. Han fikk mat, noen klesplagg og 50 øre dagen i lønn. Selv om han ikke var gamle karen greide han seg bra og ble der i to somre.

I 1926 da han var 14 år ble han gårdsgutt på Tronhus, en gård i Ulvengrenda. Han fikk bo der, og som lønn hadde han mat, klær, sko og lommepenger. Han ble konfirmert på Tronhus, og gården tok seg av kostnadene ved klær og feiring. Han hadde det svært bra på Tronhus, og jobben som gårdsgutt ble en fin start på arbeidslivet for Ole. Det fortelles at han kom mye tilbake til tida på Rotvold og Tronhus den siste tida han levde.

Da Nils var 16 år, bidro han med de pengene han hadde klart å spare fra sitt første arbeidsforhold slik at de berget Ulvenaune fra tvangsauksjon. I 1933 da Nils var 19 år tok han ut den første lønna si på forskudd ved en ny arbeidsplass for at familien på Ulvenaune skulle ha noe å feire jul for. Dette var «de harde trettiåra» og penger fantes ikke!

Johannes var 7 år gammel da de startet nydyrkingsarbeid på Ulvenaune. Flere mål jord ble dyrket opp, og alt ble gjort med håndmakt. Mye av jobben ble gjort av han og broren Nils som var et par år eldre. Ut fra dagens situasjon er det nesten så en ikke tror det er sant, men det er i ettertid bevitnet både av Johannes og Nils selv og av de andre som var på gården i den tida. Statstilskuddet de fikk for nydyrkinga brukte de i sin helhet til å kjøpe klær og sko for.

Men trange tider kunne det være. Nils forteller om en gang de måtte selge julegrisen før jul for å betale avdrag på et banklån for å unngå konkurs. Men de visste råd, en geitebukk ble slaktet som erstatning for grisen!

Kostholdet var nøkternt og spartansk. Som tidligere nevnt, ble det fisket mye, spesielt sild og sei. Noe ble solgt, og noe ble brukt i egen husholdning. Vanlig middagsmat var fisk, sild, klubb (raspeball), stekt flesk, spekeflesk og pannekake uten egg i. Og saftsuppe til dessert. Graut, spesielt til kvelds, var vanlig. Til pålegg på brødet ble det brukt mye sirup, og tannhelsa ble deretter!

auneslekta.no: Nils E. Aune: Livsminner, del 1: Arbeid og kosthold.

13. Folksomt på Ulvenaune under krigen i 1940-1945

Nils, en av sønnene  på Ulvenaune, flyttet  i 1941 fra Mære i Sparbu til Ulvenaune sammen med kona Sara og Jarle som var omtrent 1 1/2 år. Tida omkring Jarles fødsel i april/mai 1940 var dramatisk med kamper mellom tyske, engelske og norske styrker og usikre forhold i forbindelse med okkupasjonen. De syntes det var tryggere å flytte til Inderøy enn å være i begivenhetenes sentrum i Sparbu. Familien ble på Ulvenaune til våren 1947 da de flyttet til Skogn. Da hadde Nils og Sara bidratt med to beboere til på gården: Sigbjørn i 1943 og Mildrid i 1945.

Nils hadde forskjellige jobber mens familien bodde på Ulvenaune både i bygda og i Steinkjer.

Dessuten drev han en ganske stor produksjon av tobakk til glede for mange tobakksugne.

De tre brødrene til Nils bodde også hjemme: Johannes drev bruket sammen med foreldrene, Ole  hadde arbeid på Rostad og John var lærer ved Utøy skole. I tillegg kom «sjølfolket» John og Beret Martha og Johns søster Pauline. På toppen kom en ung hushjelp fra Trondheim, Gerda Rosendal, som var i slekt med eierne av plassen Rå ved stranda nedenfor Rostad. Til sammen en storfamilie på 12 personer med stort og smått.

Folkene på Ulvenaune levde godt sammen i storfamilien og med naboene i Sjøbygda. Gården, sjøen og omgivelsene ellers var spennende og utviklende å vokse opp i.

Lærer John Aune, fra Ulvenaune på tur til Sjøbygda med klassen i 1947. Jarle Aune foran med ballen. Carol Aune foran til høyre.

Aktivt religiøst liv

I krigstida blomstret det religiøse livet opp mange steder. Så også i Sjøbygda. På Ulvenaune var det stor respekt forbundet med gudstru og kristendom, men det var særlig Pauline, Beret Martha og Ole som var det vi kaller avgjorte, personlige kristne. Dette ble det forandring på i løpet av krigstida og en tid etter. I forbindelse med kristen møtevirksomhet på Utøy, særlig ved en original predikant fra Sør-Trøndelag som som het Paul Lilleberg, ansatt i Indremisjonen, opplevde mange en nyorientering i livet. Eller ble «omvendt» som det het på datidens vekkelsesspråk. Språklig betyr «omvendelse» noe sånt som «å fatte et annet sinn», og det var nettopp det som skjedde på Ulvenaune i denne tida. Omvendelsen og forandringen den førte med seg i tro og livsførsel fikk stor betydning for hverdagslivet for menneskene der både da og senere. Kristen møtevirksomhet, også i hjemmene, ble en del av hverdagen, og omreisende predikanter bodde også ved enkelte anledninger på Ulvenaune.

14. Johannes og Gunvor Aune

Nye eiere i 1954.

Yngstesønnen Johannes  f. 5.6.1917, d. 7.7.2010, tok over Ulvenaune i 1954 sammen med ektefellen Gunvor Næss Norum f. 17.11.1919, d. 27.12.2013, og John og Beret Martha ble kårfolk.

Johannes og Gunvor giftet seg i 1947, og det var stort bryllup på Norem hos foreldrene til Gunvor, Anton og Grete Næss Norum. Ulvenaune bidro med råvarer til bryllupsmiddagen: en «soddsau» som ble leid over marka til Norem hvor den ble slaktet og ble til tradisjonsrikt Inderøysodd. Jeg var ca. 7 år den gangen og husker godt at jeg fulgte farfar John med sauen over marka til Norem. Farfar gikk først og leide sauen i bånd, og jeg gikk til slutt som nummer tre. Jeg var i snakke- og spørrealderen, og han fortalte senere at han hørte lyden av snakket mitt som en uavbrutt dur under hele turen!

Katten som ble med fra bryllupsfesten

Jeg husker ikke så mye av festen, men minnes stemningen av «stor fest». En episode  husker jeg likevel: Jeg fikk en kattungen på Norem, og det var meningen at jeg skulle ha den med hjem. Jeg stengte kattungen inne på et soverom. Det kan ha vært selveste bruderommet, men det har jeg bare en svak erindring om. Katten ble i alle fall holdt for lenge innestengt, og det endte med at den gjorde fra seg der inne. Slik jeg husker det, skeit den i senga!

Enden på kattehistoria ble at vi ikke hadde kattungen med da vi dro fra bryllupet. Det var nok en uoverveid beslutning for å få slutt på maset mitt. Men katten kunne i likhet med brudeparet ikke fått en bedre framtid. Den ble med brudeparet til Ulvenaune da de dro fra bryllupsfesten, og både den og brudeparet fikk et langt og godt liv på Ulvenaune! Katta fikk forøvrig navnet «Kirri», og jeg husker den godt fra senere besøk til Ulvenaune.

Gunvor og Johannes fikk 3 døtre»

  1. Gerd Asbjørg, f. 18.12.1948. Hun ble i 1977 sammen med ektemannen Kåre Waterloo de neste eiere av Ulvenaune. Gerd utdannet seg som lærer ved lærerskolen i Nesna med eksamen våren 1971. Hun var lærer på Fram-Værran skole i Mosvik kommune, nå Inderøy, fra 1971 til 2011.

 

  1. Marit Jorhild, f. 1.6.1950. Hun er sykepleier, er gift med Arne Elvemo og bor på Levanger.

 

  1. Gunbjørg, f. 1.5.1953, er hjelpepleier, gift med Jon Amundal og bor i Melhusvolden på Utøy som de overtok av Ole, onkelen hennes. Ole var fra Ulvenaune og bror av John, Nils og Johannes.

Gunvor og Johannes ble gift i Sakshaug kirke i 1947.

Gunvor og Johannes med Gunbjørg, Marit og Gerd.

John Ulvenaune utenfor gammelhusa med barnebarna Marit, Gunbjørg og Gerd.

Marit, Gunbjørg og Gerd.

Drifta blir intensivert

Johannes og Gunvor intensiverte drifta da de tok over Ulvenaune. De gamle bygningene ble revet og nytt uthus og våningshus bygd i 1954 og 1967/68.

Dette var et omfattende arbeid ved at tømmer først ble hogd og drevet fram ved egeninnsats. Johannes var en flink tømrer og snekker og gjorde mye bygningsarbeid selv. Som ung hadde han gått i snekkerskole og laget bl.a. møbler som stoler, lenestoler, gyngestol (budalsstol) og spisestuebord til stua.

Gunvor og Johannes satset på en allsidig produksjon på bruket. De kjøpte etter hvert en del redskap, bl.a. slåmaskin. Til å begynne hadde de tre-fire melkekyr, hest, høns og griser. Fjøset ble restaurert på 1960-tallet. Da ble drifta lagt om til smågris- og slaktegrisproduksjon. De dyrket ellers jordbær, gulrot, løk, kålrot og poteter. Dette var lønnsom produksjon. Mens det var melkekyr på gården, ble det dyrket gras. I tillegg til småbruket arbeidet Johannes på Rostad barnehjem i likhet med mange andre fra Ulvenaune tidligere.

Johannes Aune med med Svarten, den andre hesten på Ulvenaune.

Slåmaskinen har avløst ljåen på Ulvenaune. Blakka kom til gården i 1940.

Tømmerdrift

Tømmer til nytt fjøs og stuebygning ble hugget og drevet fram fra egen skog. En vinter da Marit var 17 år var hun med på tømmerdrifta. Hun forteller at det var svært brattlendt der tømmeret ble hugd. Det ble kjørt fram og tippet utfor Høghalleren, et stup 30 m. ned mot sjøen. Transporten av tømmeret stod hesten Svarten for. Tømmerdrifta var slett ikke ufarlig, og Marit forteller at en dag var det nære på at det gikk galt. En kvist haket seg fast i klærne til Johannes og han holdt på å bli med en stokk utfor berget. Sand til støping fant de også på egen grunn, den ble hentet i fjæra.

Robåten, en uunnværlig del av hverdagen

Som tidligere nevnt var det helt fram til midten av 1950-tallet ikke skikkelig veiforbindelse til Ulvenaune.  All transport av produkter fra gården ble foretatt med robåt til Vangshylla hvor det var butikk og anløp av dampbåt. Tilbake ble det transportert handelsvarer og utstyr til gårdsdrifta. Alt måtte i robåten, en ca. 2 km. lang rotur.

På frierferd i robåt

Da Johannes og Gunvor ble kjent med hverandre, rodde Johannes flere ganger fra Ulvenaune og besøkte Gunvor på Norem som ligger forbi Vangshylla og ganske langt inn i Skarnsundet. Johannes var glad i å fiske, og kunne fiske også på disse turene. En gang hadde han sveivegrammofonen med, og han lot musikken tone utover den stille sjøen. En fisker som lå et stykke unna, undret på om han spilte for fisken etter som han denne gangen fikk uvanlig mye fisk! Det fortelles ellers at han ble sterkt forsinket til Norem og Gunvor på denne frierturen grunnet det gode fisket!

Døtrene forteller om mange spennende båtturer sammen med faren i robåten. Ofte ble det fisket på veien tilbake fra Vangshylla. En gang hugg en stor steinbit på kroken. Johannes hadde ikke klepp i båten, og steinbiten er farlig å ta inn i båten med bare hendene. Han rodde inn til land og forsøkte å lande den i fjæra. Steinbiten slet seg da de var nesten inne, men Johannes ga ikke opp. Han hoppet ut av båten og sparket steinbiten i land. Fisken og maten var berget, og ungene fikk en opplevelse de husket!

Lek i gamle dager

Oppveksten for ungene var ganske annerledes enn den er et par generasjoner senere. Å delta i arbeidet på bruket var naturlig. Om somrene var kyrne på beite, og de ble melket i sommerfjøset som lå et stykke unna gården. Ungene hentet kyrne for melking og deltok i arbeidet i sommerfjøset. De hjalp også til med melkingen som foregikk for hånd.

Fjæra var en viktig lekeplass for jentene slik den hadde vært for alle ungene som tidligere hadde vokst opp på Ulvneaune. Og fjæra var stor, spennende og innholdsrik. Nedenfor husa og naustet var det fjære med sand, stein og tang. Det gikk an å bade der, og under steinene var det tangsprell og krabber. Mot Bjønndalen lå Bakklandsfjæra med store steinblokker som gjennom tidene hadde rast ned fra berget ovafor. Den andre veien mot Slevika og Rostadfjæra var det mye berg som gikk rett ned i sjøen. Der var det kjempefint å klatre og fiske bergnebb fra berget. Skjell funnet i fjæra var en viktig del av leken. De fikk navn etter husdyra og ble gjerdet inn. Ellers bygde de hus, lagde kopper av leire og malte med maling de fant. En hendelse som sier noe om kontrasten til tida i dag, var da de en dag fant en appelsin som var drevet i land med sjøen.  Appelsinen ble skrelt, rettferdig delt og spist!

Senere ble det bygd ei lekestue oppe ved husa. Der gikk det på dukker og matlaging. Råvarene var bl.a karve, «muserter» (gjerdevikke) og syre. På seinhøsten plukket de hasselnøtter. De plukket heggbær og spiste til de nesten gikk igjen i halsen. Tyggegummi laget de av kvae de fant på grantrærne. Produksjonsprosessen var enkel: De puttet den i munnen og tygde til kvaen fikk den riktige konsistensen! Kvae med rosa farge var best. Gerd huskes som den beste tyggeren. Hun tygget kvaen ferdig og delte ut til de andre!

Aktivt religiøst liv

Det var et aktivt religiøst liv på Utøy som folket på Ulvenaune deltok i. Det var barneforening for Santalmisjonen, og det var møter hver uke, annenhver gang for Indremisjonen og Misjons-sambandet, eller Kinamisjonen som det het i den tida. Utøy Bedehus var et viktig midtpunkt for den kristne virksomheten på Utøy, og familien på Ulvenaune var faste deltagere der.  En gang i året var det tradisjon med møte for «Frimisjonen» på nabogården Forr.

Ella og Johannes Ulven fra gården Litj-Ulven i Ulvengrenda var et nært vennepar Johannes og Gunvor og ungene var mye sammen med. De var på turer og deltok også sammen på Utøy bedehus.

Vennen Johannes Ulven var aktiv med i en religiøs vekkelse først på 1950-tallet med utgangspunkt i bedehuset. Dette var før han kjøpte bil, og han brukte derfor traktoren til transport til og fra møter. Johannes og traktoren vakte en del oppsikt, bl.a. fordi den hadde en karakteristisk og bråkete gange når den for etter veien. Blant folk som drev gjøn med de som deltok i vekkelsen fikk traktoren snart navnet «Israels-kjerra!» Jeg regner med at Johannes og Gunvor fra Ulvenaune ofte var passasjerer på Utøyas berømte traktor!

Slekters gang

Foruten Gunvor og Johannes og barna bodde kårfolket Beret Martha og Jon, foreldrene til Johannes og tidligere eiere, på Ulvenaune. Som nevnt tidligere, bodde også Pauline på Ulvenaune bortsett fra en tid da hun var i tjeneste i Levanger. Hun ble rammet av «spanskesyka» og ble funksjonshemmet i ettertid. Broren Nils, som utvandret til USA i 1910, støttet henne økonomisk og bidro også til at hun fikk innredet den lille leiligheten hun hadde så lenge hun bodde på Ulvenaune. Hun flyttet til Melhusvolden til Ole og Ester Aune midt på 1960-tallet. Hun døde der i 1974.

Gunvor og Johannes gjorde en stor innsats for at foreldrene til Johannes, John og Bereth Martha,  fikk et godt liv i eldre år og en god og verdig avslutning på livet. Begge døde på Ulvenaune, John i 1958 og Beret Martha i 1964.

Johannes og Gunvor drev Ulvenaune til 1977, men hadde griser i fjøset noen år etterpå. De hadde kår og bodde på Ulvenaune til de flyttet til Inderøyheimen på Straumen. Johannes døde i 2010, og Gunvor i 2013, begge på Inderøyheimen.

John og Beret Martha Ulvenaune.

Gerd Asbjørg Aune og Kåre Waterloo

Nye eiere i 1977

Gerd Asbjørg Aune, f. 18.12.1948, ble gift i 1975 med Kåre Waterloo, f. 18.9.1947 og overtok Ulvenaune i 1977. De bodde i sokkelen til Gunvor og Johannes mens de bygde eget hus.

Kåre er fra Leksvik kommune og arbeidet ved flere industribedrifter der før han kom til Inderøy.

I Inderøy hadde han arbeid som jordbruksavløser på en rekke gårder før han i 1977 fikk ansettelse ved Rostad Ungdomsheim i 1977. Han ble på Rostad til 2003. I tillegg drev Gerd og Kåre bruket og dyrket poteter og senere korn. I fjøset hadde de griser i noen år.

Besøk på Ulvenaune. Gerd, Gunbjørg og Marit – døtre av Gunvor og Johannes.

Mange fra Ulvenaune har hatt arbeid på Rostad opp gjennom tida, og Kåre opprettholdt tradisjonen da han fikk arbeid der. For godt over hundre år siden hadde John Ulvenaune, far-far til Gerd, arbeid på Rostad da han traff  Beret Martha Krogstad som han giftet seg med i 1907. Hun hadde også arbeid på Rostad som leder av det store fjøset der.

15. Gerd og Kåre har tre barn:

  1. Gunn Johanne, f. 9.3.1976, gift med Kennet Høstland, f. 4.2.1975.

De ble neste eiere av Ulvenaune.

Barn:

Marius, f. 2.7.2003.

Jonas, f. 16.5.2005.

Kristian, f. 6.6.2008.

  1. Svein Petter, 14.7.1979, gift med Anne Mette Gunnes fra Rennebu, f. 25.7.1984.

Barn:

Mathea, f. 22.5.2014

Johannes. f. 8.3.2016

Svein Petter er lektor i fysikk og matematikk, for tiden ved Tiller videregående skole i Trondheim.

      3. Heidi, f. 28.11.1982, gift med Jan Erik Leinsli fra Trondheim, f. 2.3. 1976.

Jan Erik har barna:

Cecilie, f,18/11 2004.

Andreas, f. 10/5 2006.

Vilde, f.10/102008.

Heidi er lektor i fysikk og matematikk, for tiden ved Byåsen videregående skole i Trondheim.

Jan Erik er lektor med spesialpedagogikk i Klæbu.

16. Gunn Johanne og Kennet Høstland

Nåværende eiere

Gunn Johanne, datter av Gerd og Kåre Waterloo, og Kennet Høstland tok over Ulvenaune i  2005.

De er de sjette eiere siden den første i auneslekta, Johannes Petersen Leren («Skredderen»), kom til Ulvenaune i 1890.

Gunn Johanne er spesialpedagog og lærer i barnehage, for tiden i Steinkjer.

Kenneth er bilmekaniker, lakkerer og oppretter. Han bygget om fjøset på Ulvenaune hvor han etablerte bilverkstedet Høstland Auto. Da det ble for lite plass på Ulvenaune, bygde han nytt verksted på industritomta på Utøy i 2005 .

 Avslutning

Det er med stolthet og beundring jeg har tegnet dette bildet av Ulvenaune og menneskene der. Jeg er imponert over våre slektningers fantastiske pågangsmot, evne til holde sammen og skape mening i tilværelsen. I den forbindelse er det også viktig å huske hva en fast og oppriktig gudstro har betydd for folket på Ulvenaune opp gjennom årene.

Det er mitt ønske og håp at vi vil være tro mot den arven våre forfedre- og mødre på Uvenaune har etterlatt til oss som i dag leder an i slektas stafett inn i framtida!

Trondheim i april 2019,

Jarle Aune

 

Kilder:

Nils Aune: Livsminner.

Jakob Aune: Far og hans slekt.

Petter Aune og John Aune: Roelsætta.

auneslekta.no: Slektsgrein fra Sakshaugberg og Bjørndalen og

Beret Martha Krogstads slekt fra Røros og Meråker.

Inderøy Museums- og historielag: Eynni Idri.

Inderøyboka, Husmannssoga.

Folketellinger for Inderøy.

Kirkebøker for Inderøy.

Statsarkivet i Trondheim. («Dora»).

Diverse fotografier, bl.a. fra Carol Trondstads arkiv.

 

Vedlegg 1:

Eiere av Ulvenaune 1854 – 2019

  1. 1854: Utskilt fra Ulvin Øvre av Henrik Amundsen og overført til Margit Amundsen.
  2. 1854: Jektskipper Johannes Olsen og Ane Martha Eriksdatter.
  3. 1890: Johannes Petersen Leren («skredderen») og Ellen Margrethe Monsdatter.

Johannes var den første av vår slekt på Ulvenaune. Han var fra husmannsplassen    Leirjale    og Ellen Margrethe var tjenestejente hos forrige eier.

  1. 1893: John Johnsen Leren Lyngshaug (fra husmannsplassene Leirjale og Lyngshaug) og Karen Lovise Ulven fra Håggån.
  2. 1913: John Johnsen Ulvenaune og Beret Martha Krogstad.

John var fra Ulvenaune og Beret Marta fra gården Stor-Krogstad i Meråker.

  1. 1954: Johannes Aune og Gunvor Næss Norum.

Johannes var sønn på Ulvenaune og Gunvor var fra gården Norem på Utøy.

  1. 1977: Gerd Asbjørg Aune og Kåre Palmer Waterloo.

Gerd er fra Ulvenaune og Kåre fra Leksvik.

  1. 2005: Gunn Johanne og Kennet Høstland.

Gunn Johanne er fra Ulvenaune og Kennet fra Flatanger.

 

Vedlegg 2.

Carol Trondstad fra farens oppvekst på Ulvenaune

Carol forteller at hennes far Nils flyttet med foreldrene, John Petersen Leren og Karen Ulven, fra husmannsplassen Lyngshaugen til Ulvenaune da han var 5 år gammel. Nils fortalte at hans far i sin ungdom var med å bygge den nye Sakshaug kirke, og at han under arbeidet hogg seg i den ene foten. Han hadde da lagt planer om å reise til Amerika, men disse planene ble skrinlagt på grunn av ulykka.

Faren var tømrer og snekker, og Nils mintes at det året han gikk for presten ble stua rydda for møbler, og inn ble det satt høvelbenker. Stua ble brukt som snekkerverksted hele vinteren, og til seg selv laga Nils skuvseng, bord, skrivebord og skap. De laga også møbler for salg.

Nils fattet tidlig interesse for sjø og fiske. Da han var 10-12 år, var han sammen med en eldre fisker som bodde i Slevika. Hver lørdag rodde de den lange turen over fjorden til Levanger hvor de solgte fisken for 20 øre pr. fisk. Denne fiskeren var far til en som het Thomas Ulvin som flyttet fra Slevika og ble eier av Tronhusaune («Neraune»), en naboeiendom til Ulvenaune.

Det var flere båter på Ulvenaune, og de drev ganske mye fiske i nærområdene, bl.a. drivgarnsfiske etter sild. Dette fisket kalte de å være på «drevet». Det var et tungt og arbeidsomt fiske, og slitsomt, særlig når de skulle på annet arbeid dagen etter. I voksen alder var Nils mannskap på jekter i fraktfart og deltok i lofotfiske før han emigrerte til USA.

Det var trang økonomi på Ulvenaune da Nils vokste opp. Kostholdet bestod mye av spekesild og potetkake, og han fortalte at han ofte hadde vondt i magen. Han fortalte også at når mora fikk besøk, kunne han få 4 egg som han sprang over berga til butikken på Vangshylla og byttet i varer. Det var ikke alltid de hadde nok sko til ungene. Han fortalte hvor lei seg han var et par ganger da han ikke kunne gå på 17. maifeiring og en juletrefest fordi det ikke var hans tur til å bruke skoene!

Julekvelden fortalte han at det ble sent før de fikk samlet seg til julemiddag. Det var mye som måtte gjøres og ordnes før de kunne ta helg, og det falt mye arbeid på mor Karen. Hun måtte først ta seg av fjøsarbeidet for kvelden, og inne skulle også alt være på stell, noe som var hennes ansvar. Julemiddagen var grøt og lutefisk.

Nils kunne være en spøkefugl med stor humoristisk sans, og en gang Nils og Elias skulle gå til Vangshylla og handle for mora overtalte han Elias, som var fem år yngre, til at de skulle kose seg på veien hjem med bollene de hadde kjøpt for mora. Da bollene var spist opp fikk Elias dårlig samvittighet og grudde seg for å komme heim uten boller. «Ka sei a mor når vi hi eti opp alt?»

Det han ikke visste var at Nils hadde egne penger som han hadde handla boller for! En annen gang narret han Elias til å tisse fra låvebrua i hodet på kårkallen som stod under, noe som skapte stor ståhei.

Onkelen til Nils og tidligere eier av Ulvenaune, Johannes, var skredder. Han dro omkring i gårdene og sydde klær. Alle var på «tå hev» når de skulle prøve klær, for han var utålmodig og kjent for sinnet sitt. Både om han og broren John som var far til Nils ble det sagt at de hadde fått «leierjale-sinne» i arv. Leirjale var husmannsplassen de kom fra.

Nils hadde vel også litt av «leirjalesinnet», han ble lei av hele prøvinga og hogg tak i skjegget til skeredderen og dro skikkelig til. Deretter hoppet han ned av bordet og flyktet fra hele prøvinga.

Petra Gausen, som var distriktsjordmor i Inderøy fra 1925 til 1955 var en av de mest kjente  størrelser på Inderøya. Som barn bodde hun på nabogården Neraune. Nils venta på henne om morgenen slik at de kunne slå følge den lange veien til skolen. Nils var seks år eldre og gikk med lange skritt så Petra hadde problemer med å følge med i djupsnøen. Til tross for aldersforskjellen utviklet det seg et varig vennskap mellom dem i skoleåra. Nils innbød til stor fest på Sundnes da han sammen med kona Jossie og Carol kom tilbake fra USA i 1950, og der var jordmor Petra og mannen Oskar selvsagte gjester!

Som barn var Nils alvorlig syk i ett helt år. Han var hjemme på Ulvenaune, men ble isolert lenge  fra alle i huset og måtte være alene på et rom. Bare mora fikk gå inn til han, så det måtte være noe svært smittsomt. Han ble skåret opp på hele forsida av halsen, og i identifikasjonspapirer og pass står det som spesielt kjennetegn «langt hvitt arr på fremsiden av halsen».

 

Vedlegg 3.

Sigbjørn Aune: Barndomsminner fra Øveraune

Jeg ble født på Øveraune i 1943 og bodde der mine fire første leveår. Siden var det mitt faste feriested. Etter at vi flytta fra Skogn til Sundnes i 1948, var jeg jevnlig på «Auni» på helgebesøk, og i tillegg sommerbesøk som kunne strekke seg over flere uker. Jeg husker lite fra den tida vi bodde der, så de minnene jeg deler her, er stort sett fra året 1948 og til langt ut i 1950-åra. Jeg var ikke stor da jeg tok bussen helt alene fra Kvistadbakken til Ulvinmarka, og gikk fra Ulvinmarka til Aune i stappende mørke lørdags kveld, etter at skoledagen var slutt. Og på den tida var det virkelig mørkt, og gode vilkår for tusser, troll og skrømt. Utelysene på gårdene, hvis det fantes, besto i beste fall av ei 60 watts lyspære. På den mørke årstida var det en fordel å komme seg av gårde lørdags ettermiddag før mørket kom. Siden ble sykkelen etter hvert det vanligste framkomstmiddel, spesielt på sommers tid.

Stua på Øveraune var ei ganske lang trønderlån, og det var mange som bodde der. På østre enden av huset bodde gammeltante Pauline, som av alle ble kalt «tante». På andre enden, på kåret, bodde farmor og farfar. I hovedleiligheten bodde Gunvor og Johannes, og etter hvert tre jenter. I tillegg hadde onkel Ole et loft ved siden av loftet til tante. På den vestre enden av stua hadde også onkel John et lite loft. John var gift med Ingeborg, men de bodde aldri sammen på Aune, slik at det var farmor som sto for matstellet for både Ole og John. Som nevnt, husker jeg lite fra mine første leveår på «Auni» før vi flytta til Skogn, selv om jeg var fire år da vi dro. Men fra fem-årsalderen, da vi bosatte oss på Sundnes, har det festa seg en del minner fra mine mange besøk på «Auni».

 

Pauline

husker jeg som den barnekjære «tanta» som alltid hadde tid. Sykdom i ung alder gjorde at hun for det meste var stillesittende. Når hun beveget seg, var det ved hjelp av krykke og stav. Vi gikk ofte små turer ute om sommeren. Ellers satt vi inne i det bitte lille rommet som var både stue og kjøkken. Jeg hadde fast plass i stuas eneste godstol. Selv satt hun på puter i gyngestolen, som det var akkurat plass til mellom bordet og veggen. Men det var ikke så mye plass at stolen kunne gynge! Hun kunne sitte og fortelle på timevis hver dag. Hun hadde en klisterhjerne av de sjeldne, og var fenomenal til å gjenfortelle det hun selv hadde lest, og ikke minst spennende fortellinger fra Det Gamle Testamente, som ble meget godt dramatisert. Overnattinga hos tante var både spesiell og trivelig. På et knøtt lite loft var det to senger, ei i vanlig størrelse, og ei litt mindre. I tillegg var det en vedovn, en såkalt etasjeovn, som var i bruk når det var kaldt. Når jeg ser for meg plasseringen, hadde det nok blitt øyeblikkelig fyringsforbud etter dagens krav. Oppi etasjene på ovnen ble det lagt to flate teglsteiner. Disse ble varmet skikkelig, pakket i avispapir, og lagt i fotenden på sengene. Det var vanlig rutine at jeg lå i senga sammen med tante ei stund før vi skulle sove. Etterpå gikk jeg til min egen seng, som var godt oppvarma av steinen.

 

Da avholdsskvinnene drakk solbærvin

Tante var ei ihuga avholdskvinne. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun advarte meg mot «den første drammen». Men på tross av sitt avholdssyn, husker jeg hun laga noe som kaltes 80-bærs vin, der det ble brukt 80 stk. solbær. Volumprosent alkohol ble visst ganske brukbar. Det fortelles at en gang nabokona Anna var på besøk, hadde hun løfta beina svært så høyt på heimveien. Det spesielle ganglaget fortalte vel sitt tydelige språk om serveringa hos tante Pauline! Da hadde avholdskvinnene hatt ei kosestund med hjemmelaget 80-bærsvin!

En annen spesialitet som tante laga, og som jeg satte overlag stor pris på, var nypesyltetøy. Nypa ble delt i to, og lusa gravd ut med teskje. Denne prosessen hjalp jeg til med. Dessuten tørka hun nyper og brennesle, som hun laga te av. Nypesyltetøyet var egentlig pålegg, men iblant fikk jeg ei stor spiseskje av den edle varen. Dette og rosiner var datidens godterier.

I voksen alder har det blitt meg fortalt at hun gjorde forskjell på oss «tantebarna». Jeg er også blitt fortalt at Gerd og jeg ble favorisert og forfordelt på bekostning av våre søsken. Ikke rart at jeg ga henne nærmest helgenstatus.

 

Farmor og farfar

hadde jeg et godt forhold til, men ikke på noen måte som forholdet til tante. Farmor var alltid opptatt med et eller annet gjøremål. Hun ordna og jobba både ute og inne. Jeg kan ikke huske farmor satt, bortsett fra når hun satt ved rokken. Jeg satt mang en gang og beundret  henne når hun tok ulla, kardet den i strimler, og deretter laget en endeløs lang tråd av alle ullstrimlene. Jeg kan dessverre ikke huske farmor som den «typiske bestemor». Bestemorfunksjonen var det tante som hadde. Jeg har i ettertid undra meg over hvordan farmor reagerte på at tante betydde så mye mer for meg enn hva hun som bestemor gjorde. Kanskje hun syntes det var greitt at tante hadde den funksjonen hun selv skulle ha hatt som bestemor? Eller syntes hun det var vondt å se at vi foretrakk tante? Dette er noe jeg har tenkt på, men som jeg aldri vil få svar på. Ellers tror jeg nok hun mangla litt av den egenskapen som er naturlig for en bestemor å ha. Men for all del, hun var både snill og tålmodig, slik at jeg har ingen dårlige minner om henne.

 

Med farfar på sjøen

Farfar husker jeg som både snill, tålmodig og humoristisk, og som ofte plasserte seg på mitt nivå. Vi var sammen på sjøen og fiska. Jeg lærte å behandle fiskeredskap og fikk god informasjon om hvor fisken var. Det var helt utenkelig å komme heim uten fisk. I den tida var det både hyse og torsk og bleike i området mellom Bjønndalen og Slevika. Nå for tida er det en sjeldenhet hvis en liten torsk biter på i dette området. Dessuten lærte jeg tidlig å ro. Spesielt å ro i takt var litt krevende. Da var det bestandig en fordel for meg som nybegynner å sitte på den bakerste tofta, for da hadde jeg god kontroll med roeren foran. Nærmeste butikk var på Vangshylla. Jeg var med farfar dit for å handle. Mens han var inne og handla, noe som kunne ta tid, rodde jeg ut og prøvde å fiske. Jeg var ikke store karen, og kan huske at det var ganske krevende å manøvrere båten alene. Når jeg tenker tilbake på dette i dag, hadde jeg aldri tort å slippe mine egne barnebarn i 10-12 alderen alene ut i båt, og det før redningsvesten var oppfunnet. Men dette var før i tida da det ble fokusert lite på det som var farlig. En gang måtte jeg ro alt jeg klarte for å komme meg ut fra land. Inne ved land var to av barnebarna til handelsmann Thomas Næss, Terje og Olav Næss. De moret seg med å kaste stein etter meg. Når jeg var utenfor rekkevidde kunne jeg slappe av for luftangrepet. Da vi kom heim, hadde vi med mat både til dyr og mennesker. Dette kjørte farfar opp til husa på trillebår. Det var noen som nevnte at han burde bruke hesten i stedet for trillebåra. Da svarte ha: «Æ går da vel itj å dreg på den hæst`n.»

Farfar var både tømmermann og finsnekker. Det ble bl.a. laget fine møbler oppe i «Masstu». Jeg kan se for meg høvelbenken, verktøyet og all høvelsponen. Da jeg var liten, hadde jeg en drøm om å bli snekker. Kanskje var jeg inspirert av farfar. Farfar var den som ordna ved. Og det var ganske betydelige mengder som gikk med til alle ovnene. Jeg ser for meg de enorme vedbørene som farfar bar inn på armkroken. Om kvelden smidde han spon for å tenne opp med morgenen etter. Han hadde en meget skarp tollekniv, som laget store fine krøller av spon, som var fin til opptenning.

 

Johannes

den yngste av brødrene, hadde sitt daglige virke på bruket. En arbeidskar av de sjeldne. Med intensiv drift, gikk det på denne tiden an å leve brukbart av et slikt bruk som Aune. Jeg husket at jeg dilta mye i hælene på Johannes, og jeg husker han som svært tålmodig. Han tok meg ofte med på sjøen. Så vidt jeg husker skjedde det en betydelig forandring i fiskeredskapen på femtitallet, da nylonsenna overtok for det tradisonelle tekstilsnøret. Det nye snøret hadde flere fordeler. Kanskje den største fordelen var at det ikke var så lett å floke vekk som det gamle snøret. Johannes lærte meg tidlig en anvendelig sennknute. Den samme knuten bruker jeg i forskjellige sammenhenger på sjøen den dag i dag. Senest sist sommer kommenterte jeg at «denne knuten lærte jeg av Johannes».

Første halvdel av 1950-tallet foregikk stort sett all transport sjøveien. Bl.a ble kraftfor til dyra fraktet i 50-kg sekker sjøveien. På Vangshylla ble båten lasta maksimalt med kraftfor. Oppe på  sekkene i bakskottet var min plass. Der satt jeg høyt og hadde god oversikt. En gang heim fra Vangshylla med båten fullasta med kraftfor blåste det uventa opp. Til en viss grad forsto jeg dramatikken den gang. Men i ettertid har jeg forstått hvor nære på vi var et forlis. Jeg har vel aldri sett Johannes så alvorlig. Han rodde så nært land som mulig uten å risikere å bli knust mot berga utom Bjønndalen. Det slo delvis over den søkklasta båten. Godt var det da båten hadde fast grunn under seg utenfor naustet.

At Johannes ble gift med Gunvor, og at hun flytta til Aune husker jeg ikke, men det skjedde i 1947.  Jeg synes å minnes at Gunvor alltid har vært på Aune. Ja, henne kan det sies og skrives mye positivt om. Det var sikkert ikke enkelt å komme som nygift og innflytter på en plass hvor det var såpass mye folk, bla. kårkall og to kårkjerringer. Men rollen som nygift og nyinnflytta taklet hun meget godt. Jeg minnes henne som både snill og tålmodig, og at hun hadde et veldig godt forhold til oss ungene. Hun var et arbeidsjern av de sjeldne, og var veldig glad i å være på sjøen og fiske. Jeg hadde mange fisketurer sammen med Gunvor og Johannes.

 

Ole

hadde et loft ved siden av loftet til tante. Dette var et gjennomgangsloft for å komme inn på tante sitt loft. Han var gårdsarbeider på Rostad, som så mange andre på den tiden. Ole var mye plaga med magen, og måtte unngå alt av grov mat. Jeg husker når hans spiste middag, hadde han en god teknikk med gaffelen når han laga den fineste mos av poteten, – noe som imponerte meg stort. En periode var han også gårdsarbeider på Sundnes. Når han hadde vært heime i helga og sykla tilbake til Sundnes, fikk jeg skyss innover bygda. Det var ikke verdens mest komfortable skyss. Den tida hadde sykkelen ei horisontal stang som gikk mellom setet og styret. Den satt jeg på, med begge beina til samme sida, samtidig som jeg holdt meg fast i styret. Ikke spesielt behagelig på humpete og hullete grusveier. Men vi hadde stor nytte av at hjulet var oppfunnet. Ellers minnes jeg Ole som en rolig, sindig og avbalansert kar. Jeg kan ikke huske at han var interessert i sjøen, bortsatt fra når han bada. Han hadde en fenomenal svømmeteknikk. Han svømte ganske lydløst, men hadde utrolig stor fart. Ellers husker jeg han som en stille og avbalansert kar som gikk ganske så stille i dørene. Han var en ivrig misjonsmann og deltok aktivt i kristenlivet på Utøya.

 

John

hadde som nevnt sitt lille krypinn på Øveraune, – et knøtt lite loft  med et vindu med vakker utsikt mot sjøen. John var lærer på Utøyskolen. Han satt mye oppe på loftet og retta bøker etter at han hadde fått middag hos farmor. Han var litt finere kledd enn resten av karene på Aune, og hadde i tillegg både gulltenner og gullbriller. Og så hadde han bil. En liten, men veldig fin plommerød Ford. Og den var han veldig redd for. Når han skulle opp den bratte Kalvåkeren (det var før veien ble lagt om), måtte vi som var passasjerer gå opp den bratte bakken. Det kunne nemlig bli for tungt å være Ford! John var veldig barnevennlig, men kunne også være ganske snarsint, men aldri på oss ungene. Han tok oss tidlig med på sjøen for å fiske. Selv var han ivrig fisker og hadde egen båt i naustet på Aune. Han monterte en bitte liten påhengsmotor på robåten. Når han satt i bakskottet for å styre, stod baugen rett til værs. For å få noenlunde rett vektfordeling, la han en høvelig mengde stein foran i båten. Jeg husker en gang jeg fikk være med John og gammelonkel Nils for å fiske torsk utom Enestangen på Ytterøya. Det var en bra båttur på skrå over fjorden fra Aunsjøen. Jeg kan godt huske at det blåste ganske friskt da vi kryssa fjorden. Men som sagt, var det ingen ting som var farlig på den tiden. Men rikelig med torsk ble det.

 

Steinar, Asbjørn og Knut.

Dette var guttene på Ner-Aune. Steinar var fire år eldre enn jeg. Asbjørn var ett år eldre, mens Knut var to år yngre. Vi hang sammen sent og tidlig. Det var alltid noe å finne på. Vi dreiv bl.a en del tvilsom klatring i berga. Men som oftest var vi  nede ved sjøen. Der var det som regel noe å finne på, også når vi ikke bada. Jeg kan ikke huske på at vi var ute sammen og fiska, og det var kanskje bra. Men vi fiska en del i Håggåelva som rant ut nedafor Neraune. Der var det ofte ørret å få. Dette var før forurensningens tid. Vi kunne stå å se på fine ørreter som bevega seg i kulpene langt oppe i elva oppi Dalan. Fiskeredskapen var ganske primitiv. Vi fant oss en fin kvist som vi festa en tråd på. Fiskekroken var ei lang knappnål som vi bøyde og tredde mark på. Senere ble det vanlig fiskekrok. Da satt fisken bedre.

 

Småbruket Ulvenaune

Som tidligere nevnt, bodde det mye folk på Øveraune. Men det var farmor, farfar og Johannes som dreiv, og som levde av bruket i mine første leveår. Senere ble farmor og farfar kårfolk da Gunvor og Johannes tok over heimen. Jeg husker godt gammelfjøset. Der var det tre eller fire kyr, kalver, høner og griser. Egen hest hadde de også, for Øveraune var et stort småbruk. Den hette Blakka, og var en godlynt fjording. Når Blakka sin tid var omme, ble det en ny hest. Den var helsvart, og hette naturligvis Svarten. Dette skiftet av hest likte jeg svært dårlig. Svarten husker jeg som både stor og litt skummel. En del av melka som ble produsert gikk gjennom separatoren, og ble foredla hjemme. Sommerfjøset  var i bruk på den tida, og jeg husker farmor melka kyrne morgen og kveld. Sommerfjøset, Guruhaugen og Dalan var et rike for seg selv.

Før i tida gikk det kjerrevei gjennom Dalan, nesten opp til åkeren i Østerleira. Midt oppe i Dalan var det også et lite åkerstykke som Johannes og far hadde dyrka i unge år. På denne teigen ble det dyrka gras. Gjennom hele Dalan rant elva med de mange aurekulpene.

Selv om mye fra  mine 12-13 første leveår har gått i glemmeboka, har jeg massevis av gode minner fra disse åra på Ulvenaune. Jeg kan derfor den dag i dag kalle det for mitt barndoms paradis.

 

Vedlegg 4.

Jarle Aune: Barne- og ungdomsår på Ulvenaune

Ulvenaune og folket der kom til å bety svært mye for meg både i de første årene i mitt liv og for retningen livet har tatt senere. Jeg hadde et fint forhold til alle, var med på det som foregikk på sjø og land og lærte mye.  Jeg ble oppmerksom på- og glad i naturen rundt meg, og sjøliv og fiske ble fra tidlige barneår en stor interesse som senere har fulgt meg hele livet. Jeg husker jeg oppholdt meg mye i fjæra hvor jeg lette skjell, krabber og tangsprell. På «Laberståa» og Forsberga nedenfor Forr fikk jeg min første fisk, en bergnebb fanget med en bøyd knappenål til krok. Bergnebben kalte vi karuss.

Jeg husker også godt den første fisken jeg fikk på sjøen, en liten torsk fisket på handletur til Vangshylla med en rød og blank dorg. Ellers var jeg på mange fisketurer sammen med farfar John og onklene John og Johannes.

Jeg fikk stor frihet til tidlig å reke ute alene, og selv om jeg var mye sammen med kamerater fra nabogårdene i Sjøbygda, husker jeg at jeg også likte meg godt i eget selskap. Et karaktertrekk som har fulgt meg senere i livet. Ellers husker jeg at jeg som ganske liten hadde noen klatreturer alene i berga nede ved sjøen som kunne ha endt med forferdelse, men som alltid så gikk det godt!

Et stykke fra gården like ved Julefossen var det et lite sumpområde hvor det bl.a. vokste høye bregner. Der husker jeg spennende turer alene da jeg ikke var større enn at bregnene skjulte meg helt når jeg gikk gjennom området. Det var mye frosk der som vi fanget og slapp ut i vannet og så på at de svømte i veg. Ellers husker jeg det vokste tettegress der, en liten kjøttetende plante med lysegrønne blad og blå blomster som onkel John lærte meg om.

Ved Håggåelva, en ganske stor bekk som rant gjennom eiendommen, oppholdt vi oss mye. Å fiske småørret der var spennende! Tante Pauline fortalte at da de var små og bodde i Lyngshaugen i nærheten av Håggån, fanget de ørret med hendene. Jeg husker godt min noe spesielle debut som fisker i Håggåelva. Arbeidsveien til far og et par av brødrene hans gikk en tid langs elva et stykke. Jeg var ikke gamle karen, men syntes det var spennende å følge med et stykke når de gikk til arbeid. Eller jeg gikk dem i møte når de var på vei hjem fra arbeid om ettermiddagen. En gang hjalp de meg å sette ut ei lita stang som stod over natta i en elvekulp, men fangsten uteble. Men en dag var det fast fisk. Ei fin spekesild! Denne leken drev vi en stund til glede for meg og underholdning for de voksne.

«Dalan» var et område 1-2 kilometer vei fra gården. Det var dyrket opp et jordstykke der, og det gikk en sti gjennom området til Leirgrenda ovenfor Sjøbygda. Det var også laget en kjerrevei et stykke slik at avlinga kunne kjøres fram til Ulvenaune. Det vokste masse ville bringbær der, og jeg husker familieturer dit for å plukke.

Når jeg overnattet hos gammeltante Pauline, sov jeg i en sengbenk på det lille loftet sammen med henne. På loftet husker jeg en stabel av gamle blad og bøker det ikke ble ryddet i. «Sulamitten» kalt Pauline den spennende samlinga. Ellers husker jeg et gammelt bilde over sengbenken av Jesus som talte fra en båt med disiplene rundt.

Gjennom gammeltante Pauline lærte jeg å bli glad i bøker og lesing. Jeg husker jeg tidlig hadde en spesiell følelse når jeg holdt en bok i hånda. Jeg kan huske at Pauline hjalp meg å lage små hefter ved å klippe ut små ark fra aviser og blad som hun heftet sammen. Tante saumfor teksten og strøk over om det skulle dukke opp noe upassende. En gang skrapte jeg av et av overstrykene, og under stod det «faen»! Så lærte jeg i alle fall det ordet fra «boka» mi! Senere kjøpte hun bøker til meg, og grunnlaget for bokinteressen var lagt. Bøkene bestilte hun på et kristent bokforlag som også utga bladet «Evangelisten» som hun leste nøye. Som tenåring abbonerte jeg selv på dette bladet en tid.

Hun var en fantastisk forteller og fortalte levende om alt mulig fra spennende historier om israelsfolket i ørkenen og Daniel i løvehulen til selvlagde historier om mennesker og dyr som hun diktet etter hvert som hun fortalte.

Spesielt husker jeg en uendelig «serie» hun diktet i øyeblikket om «Litjreven». Dette var en fortelling stappfull av spenning, fantasi, hverdagspsykologi og mulighet for assosiasjoner og identifisering for en liten kar.

I sin ungdom spilte hun gitar og sang i forbindelse med kristen virksomhet, og hun lærte meg  grunnleggende gitarspill på den gamle gitaren. Jeg var ca. 10 år den gangen, og kvitterte med å spille og synge til henne og de andre på Ulvenaune.

Ellers oppholdt jeg meg mye på kåret hos far-far og far-mor og gikk mye i hælene på farfar eller Johannes utendørs. Sjøen og robåten var en uløselig og helt nødvendig del av hverdagen min som barn. Spesielt kunne sør-vesten stå hard på, og det var nok mange turer som gikk bra bare takket være godt sjømannskap! En slik tur på sjøen sammen med Johannes husker jeg særlig godt. Vi rodde til Vanghylla hvor han handlet butikkvarer og hentet kraftfor til dyra på gården. Været var stille og pent på vei dit, men på turen tilbake blåste det kraftig opp fra sørvest. Jeg satt på en sekk kraftfor i akterskotten. Dette var før redningsvestenes tid. Johannes lå kraftig på årene i den sterke vinden, og da vi var kommet utenfor Bjønndalen, løsnet en tollpinne. Det var ikke mulig lenger å ro båten! Vinden var sterk, bølgene høye og båten drev raskt inn mot berget. Nå måtte det handles raskt! Johannes fikk tak i tollpinnen fra dørken og banket den fast med åra. Så var det å hive seg på tofta og legge seg på årene. Med noen få meters klaring kom han seg klar av berget, og faren for at båten ble knust var over. Da vi kom inn på bukta nedenfor Sjøbygda, kom farfar løpende i full fart nedover mot sjøen. Han hadde sittet ved vinduet og sett etter oss. Vi kom oss i land, glad for at det gikk bra til slutt!

I 1947 da vi bodde i Skogn, ble jeg igjen ca. en måned på Ulvenaune etter et familiebesøk. Dette ble   noen kjempefine uker både for meg og de på Ulvenaune som jeg ennå i dag husker godt.

Etter at vi flyttet tilbake til Inderøy og Sundnes i 1948, dro vi stadig på besøk til Ulvenaune. Til å begynne med tok Sigbjørn og jeg bussen til Ulvinmarka og gikk de ca. 3 kilometrene til Ulvenaune. Senere syklet vi. Vi var mye ute og fisket, særlig sammen med onkel John og Nils på Sundnes. John kjøpte påhengsmotor som en av de første i området. Vi fisket langs landet østover til Rostadbakken og den andre veien mot Vangshylla. Skarnundet ble ofte besøkt, og det hendte også at vi dro over fjorden til Ytterøylandet rundt Enes. Da vi ble større og hadde lært å svømme, var Sigbjørn og jeg alene på sjøen. Vi kunne da være ute til sene kvelden. Det ble mye fisk å ta med hjem, og noe ble det også på farfar og farmor og tante Pauline. Det var i den tida det ennå var mye fisk å få langs landet!

 

Besøk av Nils og familien fra Amerika

I 1947 skjedde en stor begivenhet på Ulvenaune og for familien: «Onkel Nils», Jossie og Carol kom på ett års besøk fra USA. Nils var bror til farfar. Familien bodde i en endeleilighet på Ulvenaune året de var i Norge. Nils likte svært godt å fiske, og han var mye på sjøen sammen med onkel John dette året. Nils var ivrig når han fikk fisk, og en gang han hadde tatt en fisk av kroken, hev han den fort ut i sjøen igjen. Han ble stående og stirre  uforstående etter fisken med ordene: «Der for`n!» Han var stresset og kastet ut fisken i stedet for pilken!

Jeg minnes en kveld det var familiesamling på Ulvenaune hvor han brøt opp og tok meg med ned  til berga nedenfor Sjøbygda. Der fiska vi en stor hank bergnebb. En stor opplevelse for en sjuåring! Han var i godt humør og trivdes med å gjenoppleve en aktivitet han hadde drevet mye med som barn på Ulvenaune.

En julaften på Ulvenaune i 1947 hvor hele storfamilien var samlet husker jeg som stor begivenhet. Det var høy stemning og humøret på topp. Gaven farfar John fikk av Nils og Jossie tok det tid å pakke opp. Inne i en pappeske var gaven pakket inn i en uendelig mengde papir, lag på lag. Langt om lenge og innerst var det en fyrstikkeske med en stor pengeseddel i! Jossie arrangerte leker. Onkel Ole skulle blåse opp en ballong, og da ballongen var stor nok, sa Jossie at han måtte klemme den sammen så lufta ble beholdt inni. Men han blåste videre, og Jossie ropte «klem på!» Klem på!», men Ole fortsatte å blåse så han ble blå i ansiktet. «Klem på» betydde på hans språk at han skulle «klemme på» og fortsette å blåse alt han orket. Ballongen ble større og større og Jossie ropte «klem på». Til slutt sprakk ballongen med et kraftig smell, og restene fløy gjennom rommet og havnet i veggen rett i mot. En forvirret og forpustet Ole, og folk rundt som knakk sammen av latter!

Da de dro tilbake til USA etter ett år, var det folkevandring til kaia på Vangshylla hvor første etappe av turen tilbake til USA gikk med dampbåten “Innherred» til Trondheim. Svært mange hadde tatt turen for å ta farvel og ønske god tur.

Når jeg i dag ser tilbake på min tid på Ulvenaune og de mange minner jeg har fra menneskene der, ser jeg klart hvordan de alle bidro på hvert sitt vis positivt til min oppdragelse og utvikling.

 

Jarle Aune

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

           

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.