MENU

by • 12. november 2017 • LivsminnerComments (0)40

Livsminner, avsnitt 9: Tøff start på arbeidsliv og utdanning

1934: Husdyrlærlinger ved Mære Landbruksskole. Nils nr. 4 fra venstre

Vi er kommet til året 1931, og den økonomiske verdensdepresjonen fortsetter.

Også dette avsnittet har mange detaljer med verdifulle lokalhistoriske tidsbilder. Arbeidsforholdene Nils opplevde viser hvilken voldsom utvikling som har skjedd politisk og samfunnsmessig fram til vår tid. Da Nils var klar for arbeidsmarkedet, var arbeidsfolk nærmest rettsløse, og velferdsstaten slik vi kjenner den i dag var ikke en gang kommet til tegnebrettet!

I en tid med ekstremt stor arbeidsledighet har Nils vært heldig og fått fast arbeid på en gård i nærheten. Forholdene er bra, og bare 17 år gammel har han alt ansvar for driften av fjøset på gården. Han feirer julekveld her og hører radio for første gang!

Etter to år tåler ikke kroppen mer hardt arbeid, og han må slutte grunnet vann i et kne.

Planene videre er å komme inn ved Mære landbruksskole, og han starter jakta på arbeidspraksis. Han er uheldig og havner på en gård med så ille forhold at det er enestående sjeldent selv i denne tida. Kosten er så mangelfull at han går ned mange kilo i vekt på bare et halvt år. Dessuten er lønna elendig, arbeidsdagene svært lange og ingen fridager.

Desemberlønna tar Nils ut på forskudd og sender hjem til Ulvenaune. Der hadde de ingen ting å handle til jul for. Ingen hadde hatt arbeid den siste tida.

Men det lysner! På vårparten starter en ny epoke for den fattige småbrukersønnen ved Mære landbruksskole. Men framtida avhenger fremdeles helt og holdent av knallhardt arbeid og målrettet egeninnsats!

Nils Aune: Livsminner, avsnitt 9

Fortsatt gårdsarbeid i nabolaget

Jeg fikk noe høstarbeid på gården, og så ble jeg tilbudt fast vinterarbeid som fjøskar der.

Gården var Østerleira, en nabogård til Ulvenaune, hvor Nils tidligere hadde jobb i skogen. (J. Aune.)

Før hadde det vært ei jente og kona som hadde stelt fjøset. Nå ville hun ha en kar i fjøset som kunne hjelpe til med litt gårdsarbeid ved siden av. Det var ikke så stor besetning, åtte melkekyr, ungdyr, to-tre griser og femti høns. Men lønna ble satt ned til tjue kroner måneden. Jeg hadde lært meg å melke heime, så det var inga sak å ta vare på dette fjøset. Sjøl om jeg måtte hjelpe til med annet arbeid i nonsøkta, så var det mye lettere enn å være med i skogen. Og kosten var god, så jeg syntes jeg var heldig som hadde jobb når så mange var uten arbeid.

Nonsøkta var arbeidstida mellom kl. 12 og 15 på ettermiddagen. (Jarle Aune).

Tobakk, beviset på at en var voksen!

Nå hadde jeg begynt å bruke litt tobakk, de fleste brukte tobakk. En var ikke voksen før en kunne ta seg en røyk eller ei skrå denne tida. En fikk en bra skråtobakk for tjue øre, og billigste røyketobakken kosta førti øre eska. Det var «TomMix» og «Rekord». Men en måtte ikke bli noen storforbruker. Da ble det fort penger av det. Drengen brukte «Karva blad, mild type». Den kosta femogseksti øre eska, og den dyreste, «Landgård» eller «Tidemann mixtur», kosta sytti øre eska, ei eske fyrstikker to øre. Vi brukte pipe. Rullings var det ingen som brukte, og ingen hadde råd til å røke sigaretter. En tipakning kosta 40-50 øre, – ei halv daglønn for slike som meg.

Første jula heimefra

Jula 1931 var den første jula jeg var heimefra. Det var litt rart å være borte julekvelden. Jeg var ikke lengre heimefra enn at jeg kunne gått heim julekvelden, men det var skikk og bruk at de som arbeidet fast på gården skulle være på gården julekvelden. Jeg gikk heim en tur juledagen og ellers i nonsøkta i helgene, men måtte tilbake til kveldsstellet. Jeg hadde ingen fridager fra fjøset. Kona kjøpte radio til jul. Det ble noe helt nytt. Julekvelden ble helt annerledes enn jeg var vant til heime. Vi fikk «den store verden» inn i stua til oss. Noe av den høytidsstemningen jeg var vant til, ble borte. Etter at de andre hadde lagt seg, satt jeg og drengen og lytta til julemusikk og julesanger fra utenlandske stasjoner. Fra Moskva spilte de «Internasjonalen». «Nei, Gud bevare meg vel for noen ugudelige kropper!» sa drengen.

Det harde arbeidet gikk ut over kroppen

Jeg ble på denne gården til 1933. Jeg fikk vann i et kne og måtte slutte. Doktoren sa at jeg ikke måtte stå eller gå, bare ligge eller sitte og ikke bevege kneet. Dessuten skulle kneet masseres to-tre ganger for dagen. Noen annen kur var det ikke for noe slikt. Det ble lange dager. Etter fire-fem uker skulle jeg være bra igjen, sa doktoren, og det stemte bra. Kneet var litt rart til å begynne med, men det ga seg fort. Yngste bror Johannes var blitt konfirmert året før og en støver i alt arbeid. Da jeg ble bra i kneet, hjalp jeg han i nylandet. Det meste som var dyrkbart oppe i Dalan var nå snart dyrka, og bruket kunne vel nå snart ha fødd hesten som far hadde drømt om, men det var ingen penger å kjøpe hest for. Tidene var like ille. Ellers var sommeren 1933 også en tørkesommer, om ikke fullt så ille som i 1931. Far hadde vært heldig og fått ganske mye arbeid med restaurering av stua på gården der jeg hadde vært. Han hadde med seg eldste sønnen på Forr, Hans, som var flink på snekkerarbeid. Men dagpengene var like lave som før, og ledigheta like stor.

Storebror John til Mære Landbruksskole

John bror søkte på lærlingeplass i fjøset ved Mære landbruksskole om våren. Kom en gjennom dette kurset, var en helt sikker på å komme inn på agronomkurset ved skolen. Det ble gitt bra med stipend for ubemidlet ungdom, så skolepengene var ikke all verden. Det var bøkene som kosta mest. Det var en del teoretiske fag på dette lærlingekurset også, hovedsakelig husdyrlære og anatomi. Men på dette kurset fikk en femten kroner måneden i lønn og full kost. Han hadde vel planer om å komme seg gjennom landbruksskolen etter å ha fullført dette kurset. De tok opp to lærlinger høst og vår, og det var over tretti som søkte. John hadde fine attester fra folkeskole, ungdomsskole, Myrmoa og Angeltrøa hvor han også hadde vært en sommer. Dessuten var han tjuetre år og eldst av søkerne. Jeg søkte også, men kom ikke inn. Jeg søkte igjen om høsten og la ved attestene jeg hadde fra de to plassene jeg hadde jobbet. Da ble jeg satt opp som varamann og rekna med at jeg ved neste opptak kom jeg inn på kurset. Men jeg skulle hatt meg attest fra en gård med et større fjøs, så jeg så over avisa for å se om noen averterte etter fjøskar.

1933.-Fjøslærlinger ved Mære Landbruksskole klar for melking.  John, bror til Nils, forrest til høyre.

På jakt etter gårdsarbeid

En gårdbruker i Sparbu averterte etter fjøskar. Der var det femten-tyve melkekyr på fjøset. Det var nå begynt å bruke menn til fjøsarbeid. Budeias tid var forbi, i hvertfall i store fjøs. Den store arbeidsledigheita gjorde vel også sitt. I større fjøs kunne det være tungt og slett ikke noe kvinnearbeid. Jeg hadde fått skrapt sammen så mange penger at jeg hadde fått kjøpt meg en bruktsykkel. Den hadde kosta meg femti kroner. Jeg sykla til Sparbu og spurte på jobben. Det var en gård på to-tre hundre mål dyrka jord. Gubben sjøl var en diger kar i sekstiåra. Han hadde en voksen sønn og fem døtre, hvorav tre var voksne jenter. Jeg var nok ikke eneste søker på denne jobben. Han hadde mange å velge mellom som var eldre og hadde mer praksis enn jeg. Til og med en agronom var blant søkerne, og han fikk sjølsagt jobben – for tretti kroner måneden Det var ikke rare lønna for en agronom. Drengen på gården på Utøy jeg hadde vært på og som ingen skole hadde fikk førti kroner. Men tida var slik at arbeidstakerne måtte ta det de fikk og være glad de fikk seg noe arbeid. Med i denne jobben hørte at fjøskaren skulle vaske og holde i stand rommet sitt sjøl. Det var noe som ikke var skikk og bruk på gårdene. På denne gården gikk det tre voksne jenter heime og venta på brukbare friere, så en skulle vel ha kunnet vente at de hadde tatt seg av det. De var vel for fine til både å være med i fjøset og til å vaske fjøskarens rom. Men som sagt, det var ikke vanlig det var slik på gårdene.

Sandvollans verste arbeidsplass?

Tilfeldigvis visste gubben om en gårdbruker i nabobygda som trengte fjøskar. Det var en mindre gård med en besetning på åtte melkekyr, men mye griser. Jeg sykla da dit med det samme og søkte på plassen. Mannen på gården hadde plass som kontrollassistent ved sida av at han dreiv gården og var for det meste borte om dagene. Han veide melk og tok prøver av melka, satte opp foringslister og førte regnskap på gårdene som var med i kontrollaget. Han hadde kosten på gårdene og kontrollassistentjobbene var ettertrakta, for de hadde bra lønn, og på gårdene ble det alltid stelt godt med «assistenten». Han var nylig gift, men hadde ingen barn. Jeg fikk plassen for tjue kroner måneden. Det var nå blitt slik at gårdbrukerne var pliktig til å melde tjenerne inn i trygdekassa. Premien lå vel på en to-tre kroner måneden etter den lønna jeg skulle ha. Det var som oftest slik at arbeidsgiverne betalte denne premien når det var så låg lønn. Denne gårdbrukeren ville ikke det. Trygdepremien skulle trekkes av lønna, så i realiteten satt jeg igjen med den nette sum at sytten – atten kroner utbetalt. Jeg hadde vent meg til tobakk, så jeg brukte tobakk for ei krone og femti øre måneden. Resten skulle rekke til klær og sko. Et par sko kostet femten kroner, så det gikk med bort i mot ei månedslønn om jeg skulle kjøpe et skopar.

Jeg var glad jeg hadde fått jobb over vinteren. Jeg rekna med at til våren kom jeg inn på det ettårige husdyrkurset på landbruksskolen. Det sa jeg ikke til gårdbrukeren. Da var det uvisst om jeg hadde fått plassen. Han rekna nok med at jeg ble lenger, hvis jeg var brukbar, og da kunne jeg brukes som gårdskar når dyra var på beite. Jeg skulle tiltre jobben straks.

Jeg rekna med at nå flytta jeg heimefra for lengre tid og måtte ha noe skikkelig å ha klær og andre ting i. Helst ei kiste som jeg kunne låne. Det var ennå i bruk slike kister når ungdommene dro heimefra. Far hadde stående ei ganske stor grønn kiste han hadde laga som ungdom. Den var svært forseggjort med «leddik», heimesmidd beslag og lås og veldig solid.

Leddik- Et lite rom med lokk øverst på en av kortveggene på innsiden av en kiste. (Jarle Aune).

Jeg fikk denne kista til odel og eie, og den fulgte meg alle steder hvor jeg senere dro. Jeg pakka ned i kista alt mitt jordiske «habengut», og den ble sendt fra Vangshylla med dampbåten. Sjøl dro jeg av sted på sykkelen. Det ble litt sent før jeg kom meg i veg, det ble mørkt, og ukjent som jeg var i denne bygda, tok jeg feil av vegen til gården. Det ble kvelden før jeg kom fram. Etter kveldsmaten ble jeg anvist soverom.

Nils blir kommunist

Det var et bra rom og bra sengsted men inga oppvarming på rommet. Dagen etter starta jeg i fjøset. Ungkona var med og viste meg til rette første dagen. Det jeg likte minst, var at jeg måtte dra med meg fjøslykta – eller terna- over alt hvor jeg gikk i uthusa etter at det var blitt mørkt. Da det elektriske lyset kom innover bygdene, valgte denne kommunen å fortsette på gammelmåten med parafinlampa. Grunnen til det er jeg ikke sikker på.

Jeg måtte opp i sekstida om morgenen skulle jeg rekke å få ferdig melka til melkekjøreren kom. Siden gikk det i ett kjør hele dagen til halv ni om kvelden. Bare pauser den stunda jeg fikk slengt i meg maten. Det var folk som forstod å utnytte fjøskaren. Denne vinteren ble jeg kommunist og «revolusjonær» på tross av at jeg hadde vokst opp i et borgerlig miljø. Jeg fikk utlevert ei vekkeklokke og var alltid først oppe om morgenen. Jeg tente lampa jeg hadde stående ved et lite bord ved senga og lyste meg ned på kjøkkenet. Der var det kaffe på ei termosflaske, ei kakeskive og noen potetkakestykker på et fat. Jeg hadde god matlyst og slukte i meg disse kakblingsene med sirup på. Jeg var ikke bortskjemt i matveien heimefra, men om maten heime var tarvelig og spartansk så spiste vi oss alltid mette. Det var jeg ikke når jeg tente terna og gikk til fjøset. Klokka halv ni var jeg inne til frokost. Da var det framsatt brødskiver og potetkake med sirup og mysost som pålegg. Jeg var sulten som en varg, som en oftest er i tjueårsalderen, og det kakefatet var tomt på et blunk, og kona måtte fylle det igjen. Etter noen dager syntes hun jeg ble for dryg i kakefatet, men hun visste råd for det. Hun kokte vassgraut og satte fram en diger tallerk med skummet melk til for å spare brød og potetkake. Jeg var vant til graut som kveldsmat, men nå ble det brødmat bare til «non». For til kvelds var det å «hesje» graut igjen. Til middag var det spekesild dag ut og dag inn med poteter og skummet melk til. Silda er bra nok den, men når du får spekesild kvar dag hele uka gjennom blir det for ensformig. Særlig når du vet at de har råd til å bruke noen kjøttmiddager innimellom, og at det er en kombinasjon av grådighet og latskap fra husmoras side. Maten var jo størsteparten av lønna jeg fikk for å jobbe tolv-tretten timer i døgnet. Grauten var også snargjort. Det var mye klepper i den, hun gadd vel ikke stampe den så hun fikk den til slik graut skal være. Mannen spiste heime bare i helga, og da var det kjøttmat til middag. Det var bare kona og jeg heime. Når hun ropte meg inn til middag, pleide hun å si: «Gå ni kjellarn å ta me sill, du, æ ska ha bærre ei, æ»! Spekesild var langt fra livretten min, så etter ei tid var ei sild nok for meg også. Jeg tok ei sild i hver hand etter sporden og slengte på bordet til kona. Så spiste vi hver vår sild i taushet og drakk skummet melk til. Jeg tenkte da tilbake på den tida jeg var på gården i heimbygda og på Myrmoa i Meråker og det kostholdet de brukte der.

Så snart silda var slukt, gikk jeg ut til forskjellige gjøremål. Mellom anna kokte jeg potet til grisene. Det var vanskelig å få det til å brenne. Det var heimkjørt noe granbar som skulle brukes til denne kokinga. Det var blitt liggende ute og var rått, og jeg fikk det ikke til å brenne under potetkjelen. Det var ikke annet enn halvrå ved i vedskjulet heller, og jeg måtte ha tørr ved for å få skikkelig varme. Når jeg først hadde fått til skikkelig varme under kjelen, kunne jeg bruke noe av dette granbaret. En dag tok sinnet meg. Jeg fikk det ikke til å brenne. Da gikk jeg inn i staurbua og fann meg to hesjestaur.Jeg skyndte meg og hogg opp staurene, la noe barkvist over staurene og bar et fange ned i kjelleren. Jeg skal hilse og si at jeg fikk det til å brenne! Sjøl råbaret brann så det var en lyst. Siden hadde jeg ingen vanskeligheter med grispotetkokinga Jeg kokte poteter så røyk og damp sto som et «gabb» ut gjennom størhusdøra. Kona sa en gang: «Du e en mester te å få det te å breinn, du, fer det e nåkka dårle trækk ni kjellarn, sju». Hun skulle bare ha visst, men hun var sjelden utenom dør. Det for nok mange hesjestaur under grismatkjelen denne vinteren!

Hesjestaur ble brukt til å lage hesjer for å tørke graset til høy. Det ble strukket ståltråd mellom staurene og graset  hengt på.

Nils berger ennå en gang jula for de heime på Ulvenaune

Jeg var ikke mye ute sammen med ungdommen helgekveldene, Jeg la meg tidlig også og leste. Ungfolka på gården ville nok helst være for seg sjøl. Jeg begynte i plassen første oktober og var der til sist på mars. På denne tida hadde jeg fri to dager, første og andre juledag. Jeg sykla heim første juledag etter at jeg hadde gjort morgenstellet i fjøset. Det var barfrost og bitende kald østavind. Jeg rekna med at det ville bli en hustri sykkeltur. Jeg hadde bare en jakke på meg, for jeg hadde enda ikke hatt penger til en vinterfrakk. Jeg fikk imidlertid lånt en gammel frakk av mannen. Han syntes nok jeg hadde lite klær på meg til å sykle så lang veg i austavinden. Det var fint, for jeg berga varmen bra, men jeg frøs noe på beina. Jeg gledde meg til å komme heim en tur. Yngste bror min, Johannes og Ivar nabogutten var og besøkte meg straks før jul. Bror min sa at det kom til å bli ei svart jul heime. De åtte ingen penger til julehandel. Både han og far hadde vært uten noe fortjeneste. Heller ikke Ole bror som hadde begynt med skolapping hadde hatt noe arbeid av betydning. De hadde lite smør å selge, for den eine kua var «sina» opp, og smørprisen hadde aldri vært så låg.

Ku som «siner opp» – Ku som slutter å gi melk de siste ukene før den får ny kalv.

Hønsa hadde slutta å verpe, for de hadde ikke hatt råd til å kjøpe sildemel til å blande i poteta til dem. Ellers var det bunnpris på egga også. Jeg skjønte godt hvordan de hadde det, og jeg sa at jeg skulle ta ut desemberlønna mi og sende til dem. Jeg fikk ta ut pengene på forskudd og sendte tjue kroner heim, så de hadde litt å kjøpe butikkvare for til jul. Visst hadde jeg trengt de sjøl, jeg hadde jo svært lite klær, men heime var det nok verre. Tross fattigslige kår heime, eller kanskje på grunn av det, var samholdet veldig godt. Heimen ville vi alle sammen verne om, og vi hjalp hverandre så godt vi kunne. Det var glede og fest da jeg kom heim på besøk denne juledagen i 1933. Bror John hadde også fått fridager og var heime. Det var regelmessige fridager og ellers ordna fritid på skolen der han var. Vi hadde en trivelig juledagskveld sammen, men andre juledag måtte jeg dra igjen.

Jul i fremmede omgivelser

Da mannen var heime hver dag i jula, tok kona seg tid til å lage skikkelig mat. Ellers var det jo jul der også. Kårfolket var buden på julekveldsmiddag. Julekvelden var likevel ikke slik som heime. Det var ikke samme høytid, hygge og varme. Det var heller anstrengt forhold mellom kårfolka og de unge. Sønnen virka sur og gretten under middagen, og jeg syntes ikke det var særlig julestemning. Sjølfolket for på mye julebesøk i julehelga, og jeg gjorde stalltjeneste i tillegg til fjøsarbeidet. Ellers var jeg fri annet arbeid i jula. Nyttårskvelden dro de også bort. Det var noe jeg ikke var vant til. Nyttårskvelden var vi heime og hygga oss sammen, og vi hadde samme mat som julekvelden. Slik var skikken ennå de fleste steder. Nyttårskvelden var høgtidskveld. Ikke radio, fjernsyn, rakettoppskytinger, festing, skrål og spetakkel slik det er i dag. Jeg syntes likevel jeg hadde det ganske bra i min ensomhet denne nyttårskvelden. Jeg fikk være nede i stua, og jeg fyrte godt i ovnen, og jeg hadde massevis av lesestoff å hygge meg med.

Redninga blir Mære Landbruksskole

Sist på februar averterte de igjen etter to gutter til husdyrkurset på Mære landbruksskole med tiltredelse tjuende mars. Jeg gikk til gårdbrukeren og sa at jeg tenkte å søke på dette kurset, og at jeg måtte få en attest for den tida jeg hadde vært på gården. Han ble litt paff med det samme, men attest fikk jeg. Den var fin, men den var nok fortjent. Jeg hadde utført alt arbeid skikkelig,- når en så bort fra at det var blitt noen hesjestaur mindre. Men det var det ingen som visste! Jeg hadde til og med tatt oppvasken for kona om kveldene. Hun likte best å sitte med ei hekling eller annet håndarbeid. Jeg hadde alltid gjort det jeg ble satt til, aldri opponert mot noe, og mine revolusjonære tanker hadde jeg hatt for meg sjøl.

Skulle en ha mulighet for å få noen jobb den tida måtte en kunne vise fram attester. På en storgård ble det forlangt attester av folk som ble leid til gjødselkjøringa. En som ikke hadde attest sa da: «Dæm e kanskje redd at æ et tå lassi»! Det var svært påholdne folk på denne gården.

Husdyrkurs på Mære

Jeg kom inn på kurset sammen med en stjørdalsgutt denne våren, og jeg sa opp tjenesta. Bror min var da ferdig med kurset og hadde fått seg fjøsplass ved Håvika i Namdal. Jeg satte grønkiste på ei vogn og kjørte den til landbruksskolen, kjørte heim hesten, takka for meg og dro av sted på sykkelen. Denne vinteren hadde jeg lært at vil en skape reindyrka revolusjonære kommunister, gjør en det fortest og lettest ved å knipe inn på det daglige brød!

På landbruksskolen var det store forhold mot hva jeg var vant til. Første natta lå vi to nye guttene på et gjesterom. Min bror og den andre gutten skulle reise dagen etter, og vi skulle overta rommet deres. Det var to elever på hvert rom på skolen. Gutten som var opptatt sammen med meg var en stillfarende, grei gutt på samme alder som jeg. Han snakka aldri om barndomstida og heimen. Jeg vet han var en av de mange fra barnerike familier som hadde måttet ut å arbeide for sitt brød som gjetergutt i sju-åtteårsalderen. Han hadde nok ikke hatt det så bra.

Første dagen rusla vi rundt og gjorde oss kjent. Var i det svære fjøset og hilste på fjøsmesteren, og vi flytta pargaset vårt inn på rommet vårt. Det lå i ei avdeling i gammellåna som ble kalt «Rampen». Det var åtte tomannsrom i denne enden av låna. På andre enden av låna som ble kalt «Dødsriket» var det også åtte elevrom. I midten av den gamle trønderlåna hadde lærer Jakob Wang leilighet. Andre dagen stilte vi i fjøset klokka fem om morgenen sammen med de to gamle fjøslærlingene som hadde begynt om høsten og hadde gjort unna halve kurset nå. Foruten oss fire fjøslærlingene var det fire-fem elever som hadde tørn i fjøset etter tur, ei uke i gangen.

Fjøsmesteren var en tøff kar i trettiårsalderen, veldig flink, og det måtte han ha vært på landbruksskolen også etter som han hadde fått stillingen som fjøsmester ved skolen. Han hadde ingen problemer med å holde disiplin blant guttene. En del var jo fra større gårder, og noen kunne kanskje være noe høy på pæra og prøvde seg. Det tok han fort av dem. Under hans kommando var alle like. Han var veldig streng og nøye på at arbeidet ble ordentlig gjort. Men på bunnen var han god og tok seg spesielt av dem som kanskje kunne bli mobba, men var ikke nådig mot mobberne. Jeg syntes han var snill og grei sjøl om han reiv mye kjeft som også jeg fikk min rundelig del av. Jeg hadde prakk med hjulnavet på sykkelen min, og det kosta penger å ha den på verksted og få nytt nav. Jeg fortalte dette til han. Han tok sykkelen med seg på skolens verksted, der han stod i to dager når det ikke var fjøstid og arbeidet med den gamle sykkelen. Han ga seg ikke før den var kjørbar igjen. Det gjorde han gratis. En gang kjøpte han meg en ny snadde. Den jeg hadde, hadde jeg brukt så lenge at hodet var nesten nedbrent. En annen gang gang fikk jeg et stort stykke skråtobakk av han. Ellers dreiv han oss hardt i fjøset. Vi var oppe klokka halv fem og fikk oss mat før vi starta dagen. En av de elevene som hadde fjøsuke måtte opp klokka fire og koke kaffe og vekke de andre. De hadde en morgen hver at de var ansvarlig for kaffekoking og vekking. Vi fjøskarene spiste på «Rausalen», en liten spisesal for oss og gårdens faste arbeidere.

Måtte «fetes opp» etter mager kost på Sandvollan

Vi fikk god og kraftig kost. Det var slutt med potetkaka. En baker bakte brød til skolen, og dette brødet var veldig godt. Vi på «Rausalen» fikk alltid helmelk så mye vi orka drikke. Jeg var veldig tynn da jeg kom til skolen. Jeg veide bare femtiåtte kilo, men jeg la på meg litt etter hvert sjøl om arbeidet var hardt. Vi arbeidde fra fem til halv åtte. De elevene som hadde fjøsuke måtte møte på skoletimene klokka åtte, mens vi fjøskarene gikk i fjøset og arbeidde til klokka ti. Da fikk vi mat igjen og hadde fri til klokka to. Klokka ett var det middag. Klokka to starta vi opp igjen.

Fjøsukene for elevene som hadde skoletimer når vi var fri var harde uker, men når høsten kom, fikk vi også teoritimer mellom klokka ti og ett, og da ble det lange dager også for oss. Vi var i fjøset fra klokka to til halv fem. Da var vi inne og fikk oss mat, og siste økta vara fra fem til sju. Da var det kveldsmat og vi fikk velge om vi ville ha brød eller graut. Det var skikkelig graut uten melklumper. Det var melk i den, og det var framsatt lys sirup for den som ville ha det, eller smørøye. Brødpålegget var variert – kvitost, brunost, kjøttpålegg og syltetøy. Middagmaten varierte mellom kjøtt eller fiskeretter. Godt tillaga og velsmakende. Laura kokke var flink. Husmora hette Borghild og var gift med fjøsmesteren, Aslak Lund. Hun var en dyktig husmor. De hadde tre smågutter og hadde leilighet på skolen.

Endelig ble det noen fridager

Vi fire fjøskursguttene hadde frihelg fjerdehver uke. Da fikk vi slutte klokka ti lørdags formiddag og var fri til mandag morgen. Om sommeren fikk vi en ukes ferie. Frihelger og ferie var et ukjent begrep for meg. Første frihelga jeg fikk var vel omkring midten av april. Da sykla jeg heim. Da hadde jeg arbeidet i et strekk siden første juledag. Gjennom hele vinteren hadde jeg ikke vært syk en eneste dag. Det var stor stas da jeg kom heim på besøk. I ei tid da alle utveier for videre skolegang var stengt for ubemidlet ungdom, ble det rekna for noe stort å komme seg inn på et kurs ved en landbruksskole. Sommeren gikk fort. Det var en fin sommer med mye sol, og da dyra ble sluppet på beite, fikk vi fri i tida mellom halv elleve på formiddagen til halv fire på ettermiddagen. Da lå vi som oftest nede ved Borgenfjorden og bada og sola oss.

Harde dager for elever og lærlinger

Da høsten kom og dyra ble innsatt, ble det hardere for oss igjen. De to guttene som var ferdig på kurset reiste, og to nye ble inntatt. De gamle elevene, helkursingene var nå ferdig med praksisen, og det kom nye elever til skolen. Det var envinterskurs, tovinterskurs og helkurs. Helkursingene hadde sommerpraksis ved skolen, både tovintringene og helkursingene tok eksamen og ble agronomer. De som gikk envinterskurset ble ikke det. Alle elevene måtte ta sine uker i fjøset. Det ble fjøsmesteren og vi to gjenværende fjøslærlingene som måtte lære opp de nye lærlingene og elevene. Envintringene ble tatt først. De hadde bare ei uke hver i fjøset og fikk ingen vitnemål for det. Det var vel derfor de ble tatt først – før de ble for godt kjent. De måtte også, som de andre elevene, være med på den store «nepehaustinga». Det har undra meg at slikt kunne gå an. De betalte jo for oppholdet ved skolen og skulle ha bare teoretisk undervisning. Likevel måtte de være med på nepehaustinga og ei ukes arbeid i fjøset. Men det var stor søknad til skolen, og ingen tok vel sjansen på å protestere. Men det ble billig arbeidskraft for skolen. Det ble en tøff vinter for oss fire fjøskurskarene. Det ble slutt på fritida. Nye elever kom i fjøset hver uke, og ikke alle var særlig vant til fjøsarbeid. Fåtallet kunne melke, og det var mye handmelking. Og ikke alle fikk rette draget på melkinga. En gang hørte jeg fjøsmesteren sa til en elev som kom inn i melkerommet med melk han skulle tømme i spannet: «Få sjå melka di, de va ein hen og tømt bøtta si ferri dæ. Det va sjit å hår, ræstn va sveitti»! Vi fjøsguttene fikk to-tre teoritimer etter vi var ferdig med formiddagsstellet. Vi hadde timene sammen med envintringene. Det var anatomi og husdyrlære det gikk ut på for oss. Det ble lange dager, men det var vi vant til fra før. Vi så fram til frihelgene. Jeg dro heim da. Brukte sykkel når det gikk an å sykle, og sparkstøtting når det var føre for den. Det var to-tre mil å kjøre når jeg skulle heim.

«Du har for store mandler!»

Jeg var aldri sjuk, men så begynte jeg å få en vemmelig følelse når jeg skulle sovne inn om kvelden. Jeg bråvåkna, og det kjentes ut som jeg mista pusten. En dag jeg var ferdig i fjøset, tok jeg sykkelen og kjørte til doktoren. Landbruksskoleelevene hadde egen lege. Han var en gammel kar, og elevene likte han ikke. Han hørte på hva jeg sa om mine kvelningsfornemmelser. «Gap opp», sa han. Jeg gapte. «Du har for store mandler». Dermed tok han en tang og klipte bort den største uten bedøvelse. Det var det eneste han sa til meg, og jeg sykla tilbake til skolen.

Der var det middagstid, og jeg satte til livs fire kjøttkaker med poteter, saus og en tallerken suppe. Det var ondt å svelge, men jeg var sulten, men det gikk da ned på et vis. Jeg skifta klær og stilte i fjøset klokka to som vanlig. Jeg stod i en time, men da var jeg ikke kar for å klare det lenger. Jeg fortalte fjøsmesteren at jeg hadde vært til doktoren og fått fjerna en mandel. Han ble sinna på doktoren, – slikt skulle gjøres på sykehus, mente han. Da han fikk høre at jeg hadde spist kjøttkaker til middag, ble han sinna på meg. «Du mått da ferstå at du skoill ha flytanes føde ætti eitt sånt inngrep!», mente han. Det forstod ikke jeg. Doktoren hadde ikke sagt noe og det. Han hadde bare sagt sju ord under konsultasjonen: At jeg skulle gape, og at jeg hadde for store mandler. Resten av dagen var jeg fri. Neste morgen stilte jeg i fjøset igjen. Jeg følte meg bra, og ga blaffen i dietten Jeg spiste som vanlig, for jeg var sulten. Det var ondt å svelge noen dager, ellers gikk det bra.

John søkte på tovinterskurset denne høsten og kom inn. Han hadde tjent noen kroner om sommeren som fjøskar i Havika, men det rakk bare til skolepenger første vinteren og noen klesplagg. Han hadde ikke penger til skolebøker, men begynte likevel. Han var rask til å skrive, møtte opp på alle timene og skrev like fort som læreren foreleste. Han er vel den eneste som har tatt eksamen ved landbruksskolen uten å eie en eneste bok!

Tilbake til Ulvenaune og nye tilfeldige jobber

Sist på mars 1935 ble jeg ferdig på skolen. Jeg var svært godt fornøyd med vitnemålet fra husdyrkurset. Vi fikk tre karakterer, og jeg hadde to «særdeles» og en «meget godt». Jeg reiste heim og var nå oppsatt på å få meg ny jobb i et større fjøs. Bror Johannes hadde fått seg en del arbeid på gårdsbruket på Rostad i onnene. Ole bror hadde også noe arbeid der, utenom skoflikkinga. Far hadde fått arbeid på et nybygg denne våren. Jeg kunne og få onnearbeid på Rostad, og jeg bestemte meg for å ta det. Så kunne jeg prøve å få meg en brukbar fjøsjobb til høsten. Lønningene var like låge som de hadde vært både for far og oss. Det vanlige var fremdeles toppen to kroner for onnearbeid, og far som fagmann på trearbeid fikk tre-fire kroner dagen. Det var enda tre mål udyrka jord heime, og det dyrka vi opp denne sommeren mellom at vi var på Rostad i onnene. John bror kom heim og var ferdig med første vinteren på Mære. Han hjalp oss en del med nylandsarbeidet før han ut på sommeren fikk seg arbeid på en gård i Oppdal. På høsten skulle han begynne siste vinteren på Mære. Vi fikk nå sekstikroner målet i bidrag, og da høsten kom, var vi ferdig. Nå var det oppdyrka tretten mål ny jord, og det hadde gått bra å skaffe for til hesten, men det var ingen penger å kjøpe hest for.

Det var en havreåker på Rostad som var bare legda. Åkeren lå helt flat, og det var uråd å få av kornet med sjølbinderen. Bestyreren ville ha åkeren skåret, og spurte Johannes og meg om vi kunne tenke oss å skjære åkeren med skjurru eller sigd. Vi skulle få akkord og fem kroner målet. Han rekna med at vi greidde et halvt mål for dagen, og da ble det bra dagpenger. Vi var godt vant med handskurd heimefra og tok jobben. Vi arbeidde hardt og greidde skjære et helt mål hver.

Bestyreren ble fort klar over at han hadde gitt oss for god akkord. Vi tjente fem kroner dagen, mer enn det dobbelte av hva vi fikk i timelønn. Vi syntes vi hadde tjent mye penge da vi var ferdig med åkeren.

Fritidsaktiviteter under primitive forhold

I helgene var vi med på de aktiviteter som var. I ei kutrø på Ytre Leira trena vi på fotball. Inderøy fikk til et godt fotballag av guttene på Utøya, og det ble spilt mange kamper, og vi vant de fleste. Bror Johannes og jeg var ikke særlig flink med fotballen så vi var ikke med på laget, men deltok på treninga. Ellers hadde vi noen gode skiløpere. Martin Gausen hadde vel vært den beste og hadde deltatt i konkurranser mange steder. Det var ikke noe støtte til reise utenbygds for idrettsguttene den tida. Gausen og en kamerat ville være med på et kretsrenn på Namsos, men å komme seg dit var verre. De tok imidlertid skia og gikk til Namsos på ski, ti tolv mil, var med i løpet med godt resultat og gikk heim igjen på ski! Idrettsbaner fantes ikke de fleste steder. Løpstrening foregikk etter vegen. Idrettsbanen var som regel ei kutrø eller ei avslått flat ekre.

Det ble bygd noen hoppbakker som idrettsungdommen laga sjøl. Det var tre bakker det ble arrangert hopprenn i, Råssdalen på Utøy, Herstadbakken i Vuddu og Trondstadreina på Kjerknesvågen. Mange var flinke hoppere og hadde nok hevda seg godt med det utstyr og forhold som de har i dag. Ellers var vi på en del fester. Vi var blitt mer mobile etter vi hadde fått oss sykler. Men det kosta ei halv daglønn å komme inn på festene. Bilettprisen var som regel femogsyttiøre, og det var mange ganger vi ikke gikk inn før de slutta bilettsalget utover mot midnatt.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.