MENU

by • 20. desember 2015 • UkategorisertComments (0)73

Tante Pauline forteller spøkelseshistorier: “De dødes julemesse”

Tante Pauline leste mye, og hun hadde veldig god fortellerevne. Når hun satte seg til å fortelle historier til oss barna, ble ikke tida lang. Det gikk på eventyr og fortellinger fra ”gammeltida”. Noen spøkelseshistorier vanket det også.

Mellom mange andre husker jeg fortellinga om mannen som bodde alene i ei lita stue. Han hadde ikke klokke, men så etter sola om dagen og stjernene når det var mörkt. En juledags morgen hadde han tenkt seg til kirka til ottesang. Da han vakna, var det mørkt og skya, så det var ingen stjerner han kunne bestemme tida etter. Imidlertid syntes han at han hadde sovet så lenge at det sikkert var morgen. Han stelte seg og dro på kirkeveg. Han bodde slik til at det var ingen heimer han dro forbi, når han dro beinvegen gjennom skogen. Det forundret han hvor stille det var ved kirka, ingen andre kirkefolk var å se. Jeg er vel tidlig ute tenkte han, og gikk inn i kirka. Det var et svakt lysskimmer i kirka, og den var full av folk. I det svake lysskimmeret så han ingen han kjente. Derimot syntes han å dra kjensel på noen han hadde kjent, men som nå var døde. Veldig mange hadde han aldri sett før. Han satte seg i kirkebenken, men en stemning av uhygge seg over han der han satt. Alle ansikter så på ham, bleke ansikter. Han dro kjensel på ei kvinne han hadde kjent godt, men hun var jo död ? Mor hennes var i live og han var ofte hos henne og hjalp henne, for hun var gammel og skrøpelig. Kvinna reiste seg og kom bort til ham og tok ham i armen. Hun trakk ham med seg ned midtgangen mot kirkedøra. Han følte det som hender gravde etter ham og ville holde ham tilbake. Kvinna sa: ”Du er kommet til de dødes midnattsmesse, men jeg skal hjelpe deg ut herfra som takk for at du er så snill mot mor mi.” Mannen spente på seg skia da han var vel utom kirkedøra og la i vei gjennom skogen og heim. Da hadde det klarna, skyene var borte og han så ”midnattstjerna.” Han rakk ikke heim før langt utpå natta. Da skalv både mann og hest. Det var ikke juledagsmorgen, men julenatt. Han hadde vært på langtur, mannen.

Hva mannen så gjennom hestegrima

En annen gang mannen var ute med hesten kjørte ved midnattstid forbi kirkegården. Vegen gikk tett inntil kirkegårdsmuren. Han satt på vogna og så på gravstøttene som sto helt inntil muren langs vegen. Alt var stille og fredelig. Plutselig stoppa hesten. Mannen smatta på han, men hesten flytta ikke en fot. Hva for innfall har du nå fått, tenkte mannen og ga han et lite rapp med svepa. Det nytta ikke. Hesten skalv. Det var tydelig at han var redd for noe foran seg. Mannen så langs kirkegårdsmuren, men kunne ikke oppdage noe som skulle skremme hesten. Han steg av vogna, gikk bort til hestehodet, klappa og godsnakka med han. Hesten hadde på seg ei grime under bislet. Mannen tok tak i grima og prøvde leie hesten. Hesten sto som hoggen i stein, skalv og stirra innafor muren foran seg. Du må se noe som ikke jeg ser, tenkte mannen. Slikt hadde han aldri sett av hesten før. Så kom han plutselig på noe han hadde hørt av ei gammel kone en gang. Hun hadde sagt at hester kunne se ting som menneskeøyet ikke kunne se, men hadde hesten grime på seg, skulle en ta av grima og se gjennom den. Da ville en kunne se det samme som hesten så. Mannen løyste grima av hesten og så gjennom den. Da ble han skremt. Straks foran han, like innafor kirkegårdsmuren, hadde dauinger laga en ring. Midt inne i ringen lå det en dauaing og vrei seg, mens de som danna denne ringen slo han med svepen og ropte: ”Her pisker vi vår prest i knas for det han ikke rett av boki til oss las”. Mannen fikk grima på hesten, snudde og tok en annen veg heim. Han slapp jage på hesten.

(Hestegrime er remmer som festes rundt hodet på hesten, når den f.eks. leies. Grima har ikke munnbitt.)

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.