MENU

by • 20. mars 2015 • UkategorisertComments (0)88

Tannpinejula jeg aldri glemmer

Det jeg husker best fra året 1924 er julaften. Vi barna hadde gledet oss lenge til jula, og Johannesbror og jeg hjalp mor det beste vi kunne i julestria. De to eldste guttene hjalp far med juleveden. Det skulle fraktes heim- og hogges masse ved, for den skulle vare til «tjuandagen».

Tre dager før jul fikk Johannes voldsom tannpine. Den ville ikke gi seg. Mor prøvde alle råd hun visste. Hun slo nafta på bomullsdott som hun pressa opp i hullet i jekselen, prøvde med nellikkuler og kokte graut som hun la i et håndkle og la på kjakan, så heit som det gikk an å tåle det. Men ingen ting hjalp denne gangen. Sjuåringen bare gråt. Ikke fikk han i seg mat og ikke ble det noe søvn, og i morgen var det julaften.

Vi syntes synd i lillebror alle sammen. Det så ikke ut til å bli noen trivelig julekveld for noen av oss, når han skulle ha det så vondt. Ut på dagen lille julaften, sjursmessdagen», sa far: «De henne går itj. I mårrå går vi til nydoktorn på Røra, han Kjølmoen. Han ska vårrå flenk te å trekk teinner, sei dæm». Om morgenen julaften startet de heimefra. Det var ingen liten marsj, fra Sjøbygda til Røra atten kilometer hver vei. Attpåtil var gutten utkjørt etter to døgns tannpine og ikke fått i seg mat. Far rekna nok med at kanskje kunne de få sitte på noen stykker av vegen hos en eller annen hestekjører. Imidlertid fikk de ikke haik og måtte gå hele den lange vegen, men Johannes var en kraftig plugg etter alderen og ville aldri være kleinere kar enn de eldre brørne sine. Fram kom de og ble godt mottatt av den unge, flinke doktoren som skrytte fælt av den hardbalne guttungen som hadde gått den lange vegen. Han satte bedøvning og trakk ut den vonde jekselen. Det knydde ikke i gutten, noe som forundra den unge doktoren, og det ble ennå mer skryt å få. Han var nok litt betenkt da han hørte de skulle gå den lange vegen heim igjen etter trekkinga. Han pussa den svære jekselen, pakka den inn i et silkepapir og ga den til gutten og sa han måtte gjemme den som et minne. Johannesbror hadde den lenge, men somla den vel bort til slutt.

unnamed

Bildet viser Johannes som ung på Ulvenaune. Klikk på bildet for stor versjon. 

Da de kom ut på venterommet, var det kommet en mann fra Straumen dit. Han hadde og med seg en gutt som skulle trekke en tann. Han hadde tannlegeskrekk, skreik og ville ikke inn til doktoren. Faren var ikke blid. «No heill du kjeft gut å bli med in. Du hi lidji å skriki fer tainnpin i heile natt, å no skrik du fer at du ska bli kvitt a!»

Det lei mot julekvelden da de kom tilbake etter den tre og og en halv mil lange marsjen. Det ble ikke den samme stasen med denne julekvelden for noen av oss. Mor bløtte opp kveiteboller i varm melk til Johannesbror, og far skrytte voldsomt av kor flink og dyktig en kar han var. Det gjorde nok godt for minstegutten å få så mye skryt. En time etter sov han. Han sov over julekvelden og langt ut over juledagen. Da starta han julefeiringa. Tannpina var borte. Tanna lå på kommoden i et silkepapir. Det ble ikke den samme stasen med denne julekvelden for noen av oss. Vi savna den kvikke lillebroren vår ved julekveldsbordet, men vi var gla likevel for at nå var han fri den infernalske tannpina som hadde herja han de siste to-tre døgna. Da han vakna juledagen, var han like kvikk. Vi har snakka mye om denne «tannpinjula», Johannesbror og jeg. Da jeg fortalte han at jeg skrev ned minner fra våre barneår, sa han: «Da må du fortæl om tainnpinjula!»

 

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.