MENU

by • 5. oktober 2017 • Historisk bakteppeComments (0)34

Slektninger i krig og kamp for tilværelsen.

BILDETEKST: Soldater fra 1700-tallet i strid, Rekonstruksjon. Foto Jan Vatn. Bilde fra 1718.no

Skal vi bli nærmere kjent med våre tidlige slektninger, er det viktig å sette seg inn i de historiske og samfunnsmessige forhold de levde under. Livsvilkårene var slik at vi i dag har vanskelig for å fatte hvordan folk egentlig hadde det. Enda vanskeligere er det å fatte at de «stod han av» og skapte en tilværelse for seg og sine som dannet grunnlaget for oss som lever i dag. Når vi retter blikket bakover til tidligere slekter, har vi i sannhet svært mye å være takknemlig og stolt over!

Da våre slektninger i Trøndelag levde og kjempet for tilværelsen på 16-, 17,- og 1800-tallet, var det harde år for store deler av befolkninga i landet. Det var ødeleggende kriger, og en brutal skattleging ble vedtatt for å yte et effektivt forsvar mot angrepene på landet. Nød, sykdom, epidemier og død var en bitter realitet for svært mange. Jeg tar i det følgende opp krigene på 1600 og 1700- tallet og situasjonen for innbyggerne i Trøndelag der vår slekt i hovedsak holdt til. Jeg viser også til noen av de vanskelige samfunnsforhold vi hadde i begynnelsen av 1800-tallet.

Krig med Sverige 1657 – 1658.

Etter at trettiårskrigen ute i Europa var slutt (1618 – 1648) var Danmark ikke lenger den førende makt i Norden. Sverige var nå blitt en europeisk stormakt. I 1657 erklærte Danmark-Norges konge Fredrik 3. krig mot Sverige.  Dette fikk store følger også for Norge som stilte med 11000 mann til fots, til hest og i marinen. I Trøndelag ble bygder brent og herjet av svenskehæren, men trønderne rykket snart inn i Sverige som til slutt måtte gi tapt og oppgi Jemtland.

Denne lokale seieren fikk imidlertid ingen betydning. Krigen i Trøndelag var en del av en større krig mellom Danmark-Norge og Sverige som til slutt endte med seier til svenskene og ydmykelse av Danmark ved fredstraktaten i Roskilde 1. mai 1658. Båhuslen, Trondhjems len og Romsdal ble avstått til Sverige. Det nye svenske styret ble i første omgang ønsket velkommen av mange nordmenn som var grundig lei av danskestyret.

Trøndelag blir gjenerobret

Allerede samme år (1658) brøt den svenske kongen Karl 10. Gustav fredsslutningen i Roskilde og gikk til ny krig. I motsetning til forrige gang førte det nå til nærmest en folkereisning i Norge mot svenskene. Den norske hovedstyrken under kommando av generalmajor Georg von Reichwine rykket over Røros og ned Gauldalen mot Trondheim, mens en annen avdelig rykket nordover gjennom Gudbransdalen. Ytterligere hjelp kom både fra Bergen og Nordland som så Trondheim som svært viktig i handelen med fisk mellom landsdelene. Den bergenske flåten la til ved Munkholmen og landsatte topper på Lade og ved Steinberget.

Dermed var de 700 svenske soldatene som holdt Trondheim omringet av en norsk styrke på 3000 mann. Svenskene greidde ikke å bryte ut, bl.a. ble et blodig forsøk på Ilevollen slått tilbake av de norske styrkene. Det ble etter hvert knapt med forsyninger, og det fortelles at norske kanonkuler ble gravd opp og brukt på nytt av det svenske artilleriet. Kreativt gjenbruk!

En svensk unnsetningsstyrke på 500 godt trente soldater fra det upplandske kvaleri ble sendt til Norge, og planen var å rykke fram gjennom fjellpassene ved Sul og ned Verdalen mot Trondheim. Den svenske styrken ble stanset og revet opp av 438 nyutskrevne bondesoldater fra Nordhordland og Sogn som i hemmelighet ble sendt til Verdalen. Nordmennene hadde stor nytte av det vanskelige terrenget, og var dessuten godt forberedt gjennom god etteretning. En nordmann som tidligere var blitt holdt igjen av svenskene i Frøsøn skanse ved Østersund året før fikk kjennskap til de svenske planene og sendte i hemmelighet beskjed til de norske styrkene om hva som ventet.

Men svenskene hadde også sin «agent.» Presten Olof Bertelsen som var prest i Offerdal sogn i Krokom kommune i Jemtland, ga svenskene opplysninger om de norske styrkenes planer under den første krigen med Sverige.  Han sendte melding til kommandanten ved Frøsø skanse før motangrepet fra trønderne inn i Jemtland året før i 1657.

Olof Bertelsen var fra Skjefte i Sparbu og en tidlig slektning av Sara Aune!

Tilbake til kampen om Trøndelag i 1658.

Etter nederlaget i Verdalen, måtte den svenske styrken dra seg tilbake til Sverige, og soldatene i Trondheim var dermed overlatt til sin egen skjebne. Fiaskoen utløste et kraftig raseri hos Kong Karl Gustav som konkluderte i et brev til forsvarsledelsen: «Eders ordre hafver warit att gå til Trundheimb och icke tilbaka!»

Trønderne ønsket til å begynne med svenskene velkommen. De var positive til å slippe unna danskene og komme under svensk herredømme. Imidlertid ble okkupasjonen etter hvert en hard belastning for byen, og forholdet kjøl

Bondesoldater fra 1600 tallet. Forsvaret.no, Forsvarets historie,

Bondesoldater fra 1600 tallet. Forsvaret.no, Forsvarets historie,

net raskt. Innbyggerne i Trondheim måtte underholde den svenske styrken, og soldatene ble tiltagende upopulære. På Bakklandet brente svenskene hus for å skaffe brensel og for å få bedre utsikt til fienden.

Det heter i en skrivelse om situasjonen:  «- – – – de ville ikke lade seg fornøye med fladbrød og tyndt øl, som norske soldater gjorde i den tid. De lå her udi garnison, men ville være tracteret på det bedste, hvorover en del av borgerskapet er nu mere perpleks end de vare tilforn glade for en ny øvrighed, de med længsel forventede.»

 

Fredsforhandlinger med forsoning, spansk vin og æressalutt

Den 11. desember 1658 kapitulerte svenskene. Til fredsforhandlingene anskaffet nordmennene i følge et regnskapsbilag «24 kander spanskvin som de svendske ble tracteret».

Ved de svenske styrkenes avmars til Sverige ble det løsnet 9 kanonskudd fra Fredriksten festing, og 2500 norske soldater presenterte gevær og hyllet de tapre svenske soldatene. Felttoget i Trøndelag og okkupasjonen av Trondheim var over.

Store negative følger for sivilbefolkningen.

Sør i landet ble også den svenske invasjonen slått tilbake av en ubøyelig norsk forsvarsvilje, men konsekvensene for befolkningen ble mye verre enn i Trøndelag. Den svenske hæren benyttet den brente jords taktikk under tilbaketoget, og tømmerlagre, sagbruk og hele bygdelag ble satt i brann.

I 1659 var det hele over. Krigerkongen Karl 10. Gustav døde 38 år gammel, og drivkraften i krigspolitikken var dermed borte.

Krigene førte til utarming og nød for folk flest utover bygdene også i Trøndelag. Mange av våre tidlige slektninger fikk sikkert også sin del av belastningene, men dette vet vi ikke mye konkret om. Den første av våre forfedre i Soknedal fra Hage gård, Elling Andersen Hage, f. 1647, var 11 år da kampene om Trondheim pågikk.

Da vet vi adskillig mer om følgene for lokalsamfunnene og våre slektninger av den neste krigen som rammet Trøndelag.

Den store nordiske krig (1709 – 1721)

Dette var en krig i Nord- og Øst-Europa mellom Sverige på den ene siden og en stor koalisjon på den andre. Også denne krigen førte til harde ekstra beskatninger med utarming og nød som følge.

Bøndene gikk denne gangen til opprør mot skattene, og myndighetene i København forordnet tiltak mot skattestreik og «tumultariske opptrin». I 1711 ble det utferdiget en kongelig ordre om å «lade enhver, som viste ringeste vægring eller modvillighet imod dens befalinger gribe og sette inn på Akershus.» Videre en ordre om at enhver bonde som viste «modvillighet» kunne settes inn i nærmeste festening i tre måneder uten rettergang. Til tross for at dragoner noen steder ble satt inn mot bøndene, fengslinger ble foretatt over hele landet og fullbyrdelse av dødsdommer vant til slutt bøndene og almuen skattekrigen mot staten, og skattene ble redusert.

Karl 12. av Sverige var denne gang den drivende kraft i krigspolitikken. Han led fullstendig nederlag under kampene sør i Europa, og kom tilbake til Skåne første nyttårsdag 1717 etter en dramatisk flukt helt fra Tyrkia, hvor han fjernstyrte krigen fra i 5 år. Deretter mobiliserte han de siste reserver og fortsatte krigen, nå mot Danmark-Norge. Det ble gjennomført to felttog mot Norge. Det første mot Østlandet var omfattende, og endte med at Karl 12. mislyktes og måtte trekke seg tilbake til Sverige Det var under denne krigen at Petter Wessel Tordenskjold, som vokste opp på Ringve i Trondheim, påførte svenskene store tap til sjøs.

 

General Armfeldts felttog i Trøndelag

Karl 12. ga ikke opp krigsplanene, og det andre felttoget ble innledet i 1718 i et nytt forsøk på å erobre Norge. Karl 12. angrep selv Fredrikshald festning i Halden med en hovedstyrke på

40 000 mann. General Karl Gustav Armfelt dro ut med en styrke på 7000 mann fra Duved i Sverige. Hans forsøk på å ta Trondheim mislyktes på grunn av store norske styrker i og rundt byen. I tillegg hadde han for svakt skyts til et effektivt angrep på byens festning Kristiansten.

Da Karl 12. den 11. desember 1819 ble drept ved Fredriksten og hæren returnerte til Sverige, trakk også Armfelt seg tilbake fra Trøndelag. Så godt som hele den svenske hæren frøs ihjel eller ble livsvarig skadet under tilbaketoget over Tydalsfjellene da de ble rammet av en snøstorm som varte i flere dager.

Omfattende ødelggelse av lokalsamfunn

Krigen medførte store belastninger for befolkningen i Trøndelag. Gårdene måtte utruste dobbelt så mange soldater som tidligere, og det ble ikke nok menn tilbake på gårdene og plassene.

Mange steder var det bare kvinner, oldinger og barn tilbake. I tillegg var skattleggingen hard.

Svenskehæren drev betydelig plyndring av eiendommer under felttoget.

En del steder tok også norske styrker godt for seg, dels for å hindre at svenskehæren skulle gjøre seg nytte av det, dels til eget bruk.

Gårdene i Sparbu hvor farsslekta til Sara Aune var drivere ble hardt plyndret av svenskehæren, og under framrykkingen mot Røros ble Hage gård i Soknedal utsatt for plyndring.

 

Norske styrker plyndrer gårder i Inderøy

Norske styrker var spesielt hensynsløse i Inderøy. En av gårdene det gikk særlig ille utover var  Sakshaugvang som ble bygslet av Sara Aunes tipp, tipp, tipp-oldefar, sersjant Lars Hansen Kvistad. Han fikk gården nærmest fullstendig ødelagt og driftsgrunnlaget revet bort. Styrkene tok bl.a. alle gjerdene, deler av husene, og landbruksmaskiner til brensel for soldatene som lå ved Straumen.

Senere bygslet Lars Kvistad gården Kvistad. Han blir da betegnet som «- lidet eiende».

Ikke så rart! Det måtte være utrolig hardt å bli frarøvet selve livsgrunnlaget på en slik måte.

Men slekta kom seg opp igjen, og hans sønn Amund Larsen Kvistad kjøpte Våset gård i Sparbu. Slik kom Saras slekt til Sparbu.

Sannsynligvis ble de langsiktig negative følgene for Trøndelag av krigen i 1718-1719 de verste  noen gang, nest etter svartedauden.

Nødstid og «gullalder»

I slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var det fremgang i jordbruket, men fremdeles opplevdes uår, dyrtid og kornmangel. Trøndelag ble hardt rammet av uår og nød i årene 1801 – 1804. Huslærer, senere sogneprest Jens Rynning fra Ørlandet skrev i 1814: «Det har i de sidste 4 år været megen jammer og nød i hele stiftet. Den nød, som hersker, og har hersket overalt i sjøbygdene, er over al beskrivelse. Jeg har sett unge folk avkreftede af hunger; jeg har sett børns øine tindre af glede ved gaven af et stykke brød; jeg har været vidne til, at mænd har villet dræbe seg selv, fordi de ei så muligheden i at føde sin familie.»

I en dagbok fra Øvre-Roel i Inderøy fra tida 1784-1905 får vi et inntrykk av de dårlige årene først på 1800-tallet. En grein av slekta vår kommer fra Roelsgårdene. (Se auneslekta.no, kategori slektsgreiner: «Slektsgrein fra Roel».)

 Fra nedtegnelser i 1802 heter det at det har regnet hele sommeren, og de har knapt fått høy i hus som ikke var halvråttent. I hundedagene (23. juli – 23. august) fikk de inn noen få lass godt høy, men siden har det regnet hele tida. De har ennå ca. 15 lass høy liggende ute på vollen som det ikke er mulig å få tørket. Kornhøsten har slått fullstendig feil, særlig havren, og natt til 8. september frøs kornåkrene.

I disse vanskelige årene rustet Roelsgårdene, hvor en del av våre tidlige slektninger kommer fra, hver sommer ut båt som drev fiske ved Hitra. Fisket var et verdifullt tilskudd i en vanskelig tid.

En gang i tida var hele Hitra sett på som et godt fiskeleie. Fiskere kom fra fjern og nær når skreien kom inn til land i store stimer.

I 1707 står det i justisprotokollen for Fosen om en mann som flyttet fra Inderøy for å drive fiske ved Hitra: «- – – –  Nils Pedersen Jamt, som for nogle år siden formedelst armod og fattigdom har fraveget Stømmen på Inderøen og hit til Hitteren fiskeleie kommen.»

Fiskeriene reddet nok mange fra å sulte i hjel, så kanskje var det håp for Nils Jamt også å komme ut av armoda, om fisket slo til.

Samtidig som folk hadde det svært vanskelige, ble tiden beskrevet som «Norges gullalder». De gode tidene gjaldt spesielt eksport-næringene og norsk sjøfart. I de første 7 årene av århundret var det en etterspørsel etter varer og en prisstigning som de norske eksportører aldri hadde opplevd maken til. Ikke alle samfunnslag nøt godt av de gode tider i eksportnæringene og sjøfarten, og fordeling av godene må nærmest sies å være ukjent.

Livsvilkår for våre tidlige slektninger

Vi finner de først opptegnelser om slekta vår i Inderøy tilbake til 1600 og 1700-tallet. Som jeg har nevn tidligere, ble landet utarmet av krig og brutal beskatning. Unge menn måtte ut i krigen, og det ble få til å drive jorda og ta vare på landet. Uår, sult og feilernæring, epidemier og sykdom førte dessuten til at befolkningen var svak og avkreftet.

Mange av våre slektninger i militære ruller 

Mange av Sara Aunes tidlige slektninger fra Inderøy var soldater. Den første vi har opplysninger om er Peder Saxhaug fra Straumen. Han var «Kaptein des Armes Cergeant» og tilknyttet Trondhjemske nationale Infanteriregiment.

Den neste er Lars Hansen Kvistad som fikk gården sin, Sakshaugvang, ødelagt i forbindelse med Armeldts felttog i Trøndelag i 1718. Han var underoffiser, og tre av hans sønner ble også underoffiserer. Den ene var Amund Larsen Kvistad. Han flyttet fra Inderøy til Sparbu hvor han kjøpte gården Våset.

I en opptegnelse over deltagere fra Inderøy i krigen mot Sverige i 1808- 1814 finner vi min tippoldefar Jon Arnson Ulveplass (Håggån på Utøy). Hans to brødre, Hans Arnson Ulveplass og Rasmus Arnson Ulveplass var også utkommandert. Jon var 21 år ved utkallelsen, og Rasmus bare 18 år. Sannsynligvis var de på grensevakt i Verdalen alle tre. Hele 63 inderøyninger var utkommandert i denne krigen. Det ble også i Inderøy store vansker med å drive plasser og gårder på grunn av at mange menn var utkommandert i krigen.

I følge en folketelling i 1801 var Johannes Larsen Bjørndalen fra Bjørndalen også registrert som nasjonal (vernepliktig) soldat.

Barnedødelighet og sykdom

Barnedødeligheten var stor, og uhyggelig mange kvinner døde i forbindelse med fødsler. En formulering en ofte finner i kirkebøker fra denne tiden er «Død på barselseng, gravlagt sammen med sitt dødfødte barn». Også flere kvinner i vår slekt døde på barselseng.

Kirkebøkene vitner om alvorlige epidemier også i Inderøy. Johannes Larsen i Bjørndalen ble født i 1772, året før en stor koppeepidemi rammet bygda hvor mange døde.

I 1783 døde 40 personer av kikhoste, og i 1795 var kikhosten tilbake i en ny epidemi. Epidemiene kom regelmessig i tillegg til annen sykdom og vanhelse. Tæring (tuberkulose) var på frammars i denne tida, og i tillegg en rekke andre infeksjonssykdommer, bl.a lungebetennelse.

Leger og jordmødre fantes ikke, og folk måtte lite på kunnskap og erfaring hos «kloke koner» som sikkert gjorde en stor innsats så langt det rakk.

En slekt med styrke og pågangsmot

Vi har i dag ingen mulighet for å forestille oss hvor hard kampen for å overleve var både for våre slektninger og andre i denne tida. At de likevel kom gjennom det og greidde seg forteller om nesten overmenneskelig styrke og et fantastisk pågangsmot.

Det fortelles at da Johannes Larsen i Bjørndalen var ca. 30 år var han allerede enkemann med ansvar for 3 mindreårige barn og sin svigermor. Trolig etter at Johannes ble enkemann og i starten av århundret skjedde en dramatiske hendelsen for husmannsfamilien. Grunnet manglende oppfyllelse av forpliktelsene til gårdeieren, ble huset revet ned over hodet på familien, og hele familien måtte bo i kjelleren med planker over som tak.

 En kan ikke annet enn være stolt av å være etterkommere av slike folk! Pågangsmotet finner vi igjen også i de senere slektsledd. Her nevner jeg ett av flere eksempler: Husmannssønnen John Petersen Leren fra Leirjale ble gift med Karen Lovise Johnsdatter fra Håggån. Hennes oldefar var Johannes Larsen fra Bjørndalen. Samtidig som de var husmannsfolk i Lyngshaugen under Lyng, ble de eiere og drivere av småbruket Langkloa. Senere kjøpte de Ulvenaune i 1854 og ble eiere og drivere der. Grunnlaget var lagt for etterkommerne på Ulvenaune og Risan og utviklinga av Aune-slekta videre!

 

Kilder

 

  • Norges Historie.
    • 1657 – 1658: Krig med Sverige.       7, s. 39.
    • 1658 – 1659:           «                                     7, s. 56.
    • 1709 – Den store nordiske krig.               9, s. 407.
    • Den gyldne tid 8, s. 112.
    • Ulik velstandsutvikling                    8, s. 178.
  • Maurits Fugelsøy: Hitra I, Øya og Folket , s.12.

 

  • Eynni Idri, 2011: Svein Kvistad: «Hvem var de verste på Inderøy i 1718? De svenske karolinerne eller den norske hæren?»

 

  • Einni Idri, 2002: Petter Klepp: Litt av kvart frå bygda i gamal tid.

 

  • Dagbok fra Øvre Roel fra 1784 – 1905.

 

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.