MENU

by • 7. februar 2016 • SlektsgreinerComments (0)127

Saras slektsgrein fra Inderøy til Sparbu

Bildetekst: Øvre Mære 1933: Sara er 15 år og konfirmant

Innledning

Jeg legger med dette ut Saras slekstgrein fra Inderøy til Sparbu. Opplysningene strekker seg over et tidsrom på godt over 200 år, og det har lykkes å finne fram til interessante detaljer om våre tidlige slektninger og også litt historikk.

En av våre slektninger, Lars Hansen Kvistad, opplevde følgene av den svenske general Armfeldts felttog i Trøndelag i 1718 særlig hardt. Men hovedsakelig fra norske styrker som lå ved Straumen for å hindre svenskene i å plyndre bygda! En artikkel om Armfeldts felttog vil bli lagt ut senere.

Ellers kommer jeg til å publisere nye funn og opplysninger når de foreligger. Spesielt vil jeg se om jeg kan finne opplysninger i militære ruller om offiserene i slekta. Jeg vil også senere komme med en fyldig presentasjon av etterkommerne til Sara og Nils.

Lykke til med ferden bakover!

Jarle Aune

Sara Aunes slekt fra Inderøy til Våset og Rognan i Sparbu. Saras tipp-tipp-tipp-oldefedre var offiserer i Inderøy på 1700-tallet.

1. En av slektsgreinene til Sara kommer fra Inderøy, bl.a. fra gården Kvistad i Sakshauggrenda og fra Straumen. Vi kan med sikkerhet følge slekta hennes tilbake til hennes tipp-tipp-tippoldeforeldre. Disse var Peder Saxhaug, f. 1697, gift med Marta Marie Middelfart og Lars Hansen Kvistad, f. 1690, gift med Ingeborg Amundsdatter, f. ca. 1993.

Peder Saxhaug var Kaptein des Armes Cergeant og bodde på Straumen, mens Lars Hansen Kvistad var bonde og sersjant. Dette var den høyeste underoffisersgrad på den tida.

Når det gjelder Kvistadslekta, kan vi i følge statsarkivar Jørgen Refsaas, som var født på Inderøy, muligens følge Saras slekt enda et ledd bakover. Lars Hansen Kvistad kan være født på Vestre Sakshaug, gården som lå like ved Sakshaug gamle kirke. I 1701 skal Hans Sivertsen, f. 1659, være oppsitter på gården. Han hadde 2 sønner, Sivert 12 år og Lars 11 år. Alderen til Lars i 1701 stemmer med fødselsåret (1690) til Lars Hansen Kvistad. Hans Sivertsen kan således godt være far til Lars Hansen Kvistad. Når vi ikke kan slå dette fast med absolutt sikkerhet, kommer det av at det ikke var ført kirkebøker i Inderøy før 1733. Dessuten er det huller i Stiftsprotokollene for dette tidsrommet.

Vi vet en god del om Lars Hansen Kvistad, den ene av Saras tipp-tipp-tippoldeforeldre. Han var som nevnt sersjant og hadde også tre sønner som var underoffiserer.

Lars bygslet sannsynligvis en gård som het Sakshaugvang, som beskrives som «den Præsten i Inderøen tillagte Gård» som i 1713 oppgis å være øde og ubebodd. Lars er benevnt som «Lars Korporall» da han var oppsitter der i 1718.

I 1718 dro general Karl Gustav Armfeldt med 7000 soldater fra Duved og inn i Norge for å erobre Trondheim. Dette mislyktes han med, og så godt som hele hæren omkom under en voldsom snøstorm som varte i flere dager da de dro seg tilbake til Sverige. Før retretten kom deler av denne hæren også til Nord-Trøndelag og Inderøy. Svenske soldater kom til Sakshaugvang mens Lars var oppsitter der, men av en eller annen grunn tok de ikke med seg annet enn ½ tønne bygg, (ca 70 kg.) verdsatt til 1 riksdaler og 12 skilling. Ellers både plyndret og brente svenskehæren i et betydelig omfang andre steder i i Trøndelag.

Egne styrker gikk imidlertid mye hardere til verks og raserte gården helt. De norske styrkene, som var ledet av to majorer, Lorentz Brun og Wenzel Anssig, lå ved Straumen for å hindrer svenskene i å herje bygda. Disse befalingsmennene var totalt hensynsløse og var langt verre enn fienden når det gjaldt plyndring. Taksering av skadene etter krigen viser at Sakshaugvang nærmest ble totalt utplyndret av de norske styrkene. Alle gårdens gjerder ble brukt til brensel. Gårdsredskaper og deler av av husene, bl.a. bordkledningen, ble også brukt til brensel. Videre tok de 1 ku, 2 sauer, korn, ærter, 18 lass høy og 60 lass ved. Skadebeløpet ble fastsatt til over 86 riksdaler.

Lars Hansen Kvistad flytter til Kvistad gård i Sakshauggrenda

I 1719 da Lars Hansen Kvistad bygslet gården Kvistad, finner vi en anmerkning om at han var «Lidet eiende». En må regne med at hans økonomiske situasjon var svært vanskelig både på grunn av utplyndringen av Sakshaugvang, som han tidligere hadde bygslet, og at gårdsdrifta var svært vanskelig på grunn av harde skatter. Dessuten var han som underoffiser utkommandert til krigstjeneste. Også på Inderøy var det slik at mens mennene var i krigen måtte kvinner og barn drive gårder og plasser som best de kunne. Dette rammet mange av våre tidligere slektninger.

Lars døde på Kvistad i 1766.

Kvistad er en gård i Inderøy som omtales allerede av Snorre Sturlason i Kong Magnus den godes saga. Vi kan se gården slik den ser ut i dag oppe i bakkene ovenfor Risan. Snorre sier at Kvistad var «Torgeirs slekts eiendom». Bondhøvdingen Torgeir fra Kvistad spilte en sentral rolle i slaget på Stiklestad i 1030 mot Olav den hellige. I slaget ble han drept av kongen, før kong Olav selv ble drept, og slaget var tapt. Jeg tar med følgende fra Snorres kongesagaer:

«Da vart slaget kvast, og kongen sjølv gjekk hardt fram i hoggskiftet. Kong Olav stridde manneleg. Han hogg til lendmannen Torgeir frå Kvistad, som vi har nemnt før, tvers over andletet, og hogg sund naseskjermen på hjelmen og kløyvde hovudet nedafor auga så det gjekk mest av. Da han fall, sa kongen: «Er det ikkje sant som eg sa deg, Torgeir, at du ikkje skulle vinne i vårt møte?»

Magnus den gode var sønn av kong Olav og oppholdt seg i Gardarrike. Han ble i 1035, 11 år gammel, hentet tilbake til Norge for å bli konge etter at vikingekongen Knut den mektige var død i England. Han var konge i både Danmark, England og Norge.

Magnus kom til Trøndelag og ble tatt til konge over hele landet på Øretinget. På grunn av Torgeir fra Kvistads deltagelse mot faren, kong Olav, i slaget på Stiklestad, drev Magnus slekta til Torgeir fra Kvistad gård og la den under kongen. Senere lå gården under erkebiskopen i Trondheim, og etter reformasjonen ble gården lagt under kongen/staten og ble bygslet bort til leilendinger.

Saras tipp-tipp-oldeforeldre kjøper Våset i Sparbu i 1767

Vi kan følge historia til gården Våset langt tilbake. Gården lå øde i underkant av 200 år etter svartedauden ca. 1350, men ble ryddet på nytt en gang i første halvdel av 1500-tallet. Vår slekt kom til Våset da Amund Larsen Kvistad og kona Ingeborg Pedersdatter flyttet fra Inderøy og kjøpte Våset av løytnant Peter von Rasch i 1767. Amund og Ingeborg bodde på Kvistad som inderster (leieboere) før de kjøpte Våset. Amund var som faren og morfaren underoffiser og nevnes som sersjant i 1756. I 1783 finner vi Amund som sersjant ved Inderøiske Kompani av 1. Tronhjemske Infanteriregiment.

2. Amund Larsen Kvistad, f. 1733, død 1798, ble gift med Ingeborg Pedersdatter, f. ca. 1775 og førte dermed Saras slekt videre. Ingeborg var datter til Peder og Marta Marie Saxhaug som er nevnt ovenfor. Amund og Ingeborg var Saras tipp-tippoldeforeldre og fikk barna:

1. Sara, f. 1765

2. Anne, f. 1770, d. 1773.

3. Margrethe, f. 1772, d. 1813. I 1801 er det nedtegnet at hun «Haver ikke Forstandens fulde brug».

4. Ingeborg, f. 1774.

Tippoldeforeldrene til Sara og Anders blir neste eiere av Våset

3. Sara Amundsdatter, f. 1765, datter av Amund og Ingeborg, blir gift med Anders Olsen Hofstad, Sparbu, i 1792.

Av en ukjent grunn ble Sara og Anders viet etter kongelig bevilling «i huset» som det heter.

Dette var vanlig når den ene av ektefellene, eller begge, var for unge eller nært i slekt med hverandre, men dette var ikke tilfelle for Sara og Anders.

Sara og Amund opplevde sorg tidlig i sitt ekteskap. De fikk en dødfødt sønn i 1795, og sønnen Ole som ble født i 1801 levde bare til han ble 5 måneder gammel.

Anders hadde kunstneriske og tekniske evner langt utenom det vanlige, og han hadde et spesielt ry som urmaker. Ved folketellinga i 1801 ble han benevnt som urmaker selv om han drev gård. Spesielt var han kjent for sine flotte golvur som er kalt «Hofstadklokker».

Da Amund og Sara ga fra seg Våset i 1794, ble gården delt mellom døtrene Sara og Ingeborg.

Allerede i 1806 solgte Einar sin halvdel av Våset til sin svoger, Anders Olsen Hofstad og Sara Amunddatter, og Våset fikk dermed tilbake sin opprinnelige størrelse.

Året 1812 var et spesielt hardt uår med etterfølgende stor matmangel. Det fortelles at for å holde liv i familiene rodde Amund sammen med to andre sparbygger, Sakarias Hamrem og Benjamin Røtte, til Trondheim for å kjøpe korn. Flere andre nøt også godt av kornlasten. I ettertid ble Amund anmeldt av Benjamin Røtte for å ha stjålet av kornet. Imidlertid trakk Benjamin stevningen tilbake i et møte i forlikskommisjonen. Sannsynligvis oppstod svinnet i kornlasten på grunn av at de ikke var nøyaktig nok da kornet ble fordelt på flere mottagere. Benjamin var den som fikk sin del sist, og grunnet mankoen fikk han en halv tønne (ca. 70 kg.) for lite. Til tross for mistanken om tyveri som ble rettet mot Anders, var han og Sakarias storsinnet nok til å føle med ham og erstattet kornet han fikk for lite. Det var harde tider, og en halv tønne korn var som en liten skatt å regne!

I 1802 fikk Sara og Anders sønnen Ole. Han tok over Våset i 1827. Han førte gården og slekta videre.

Oldefar og morfar til Sara blir de neste eiere av Våset.

4. Ole Våset, f. 1802, ble gift med Anne Toresdatter, f. 1808. De ble de neste eierne av Våset.

De fikk barna: Lisbeth, f. 1828, gift med Tore Bulling, Øver Bulling.

Anders, f. 1830

Tore, f. 1837, Husmann i Våsetsveet.

Sefenias, f. 1842, Ble eier av Vist Nedre.

Gården var da på 93 mål dyrka mark. Ole og Anne hadde i 1865 2 hester, 3 kyr, 10 sauer og 1 gris. Ole var en dyktig jordbruker og fikk i 1836 en premie på 8 spesiedaler fra Vitenskapsselskapet for jordforbedring. Dette var sannsynligvis grøfting av jorda. Anne dør i 1871 av tæring (tuberkulose), mens Ole lever til 1888. Anders Våset, f. 1830, Saras morfar, ble i 1866 neste eier av Våset, og Ole og Anne får kår på gården. Anders giftet seg i 1861 med Anne Kristiansen fra Nordre Tønne. De fikk sønnen Ole i 1862. Anne døde av tyfus i 1864.

5. Anders Våset giftet seg opp igjen i 1864 med Grete Sivertsdatter Bulling, f. 1837, Saras mormor.

De fikk barna:

Anne Jørgine, f. 1866.

Anne Marta, f. 1869. Hun døde bare ca. et halvt år gammel.

Maren Anna, f. 1871.

Sofie, f. 1877. (Saras mor).

Ole, sønn fra første ekteskap til Anders, ble i 1887 gift med Grete Bergitte Olsdatter fra Mære, og de overtok Våset som neste eiere etter Anders og Grete.

Sara som fireåring på Øvre Mære i 1922 sammen med en trofast kamerat

Sara som fireåring på Øvre Mære i 1922 sammen med en trofast kamerat

De eide gården fram til 1911 da bror til Grete Bergitta, Johannes Olsen Mære, overdro Mære til sin søster. Hun og Ole flyttet da fra Våset og overtok Mære. Flyttinga skjedde svært fort, og det var var en bestemt årsak til denne dramatiske overdragelsen og flyttinga. Så langt har jeg ikke funnet ut hva denne årsaken var. Senere da mor til Sara døde, ble hun fosterdatter hos Ole og Grete Bergitta på Mære.

Saras mor blir gift til Rognan i Sparbu

Saras Foreldre, John Rognan og Sofie.

Saras Foreldre, John Rognan og Sofie.

6. Sofie Våset ble gift med John Olaf Johannesen Rognan, f. 1868, d. 1949.

John Olaf var sønn av foreldrene Johannes Olsen Hemmingplass og datter på Rognan, Karen Margrete.

Sofie hadde disse barna:

Johannes, f. 1908. Neste eier av Rognan.

Anders, f. 1911.

Peter Georg, f. 1915, d. 1916.

Sara Jorid, f. 1918.

Ifølge et notat fra Nils Aune hadde John og Sofie enda 3 barn som ikke levde opp. Dette har jeg ennå ikke kunnet bekrefte andre steder, men jeg finner det merkelig om Nils ikke hadde dette fra sikre kilder. Dette vil jeg imidlertid undersøke nærmere.

Sofie døde på Innherred sykhus i 1918 på grunn av blodpropp like etter at Sara ble født.

Det ble for vanskelig for faren å ta seg av den nyfødte, og løsningen ble at hun etter noen uker ble tatt i mot hos onkelen, Ole Våset og kona Grete på Øvre Mære. Der vokste hun opp som et av deres egne barn og fikk en svært god barndom og ungdom.

7. Sara Jorid Rognan ble i 1939 gift med Nils Aune etter at de traff hverandre da han gikk Mære Landbruksskole.

I 1951 kjøpte de ca. 70 mål jord av Sundnes gård, og startet oppbygginga av Risan med dyrking av jord og bygging av hus.

Sara som husfrue på Risan tar en pause i arbeidet sammen med Solbjørg

Sara som husfrue på Risan tar en pause i arbeidet sammen med Solbjørg

Pause og kos på en av de få turene folket på Risan fikk tid til

Pause og kos på en av de få turene folket på Risan fikk tid til

Tillegg om Sara fra Nils Aune

Sara Jorids mor, Sofie Rognan, døde da Sara var 6 uker gammel. Hennes onkel, Ola Våset på Mære og kona Grete tok henne til seg, og hun voks opp der sammen med deres barn. Hun hadde det fint der. Ble behandlet som deres datter og var mest sammen med søskenbarnet Sara. De andre var mye eldre. Hun var svært glad i sine fosterforeldre som hun kalte mor og far. Når hennes rette far kom på besøk, gjemte hun seg bort. Da hun ble godt voksen, tok hun kontakt med sin rette familie. Men Mære var «heimen» hennes. De var veldig snille med henne, og hun sov sammen med onkelen som nok skjemte henne bra bort. Søskenbarnene Sara Våset og Sara Rognan hette begge etter den første Sara, Sara Kvistad, f. 1765.

Sara Våset fikk polio i elleveårsalderen, og hun var ufør. Hun lærte seg å sy og ble en veldig flink sydame. Som den flinke syerske hun var, hadde hun mer enn nok arbeid og tjente godt. Hun var svært lita, for voksteren stoppet opp etter sykdommen. Sara, fostersøstera, kjøpte seg sykkel med solid bagasjebrett. Hun kjørte henne dit hun ønska på sykkelen.

Sara Rognan hjalp til på gården. Fem år gammel kunne hun håndmelke, og hun var med i fjøset om vinteren. Sommerstid var hun med ute. Hun hadde et godt lag med hester, og hun ble benytta som «kjørekar». Harva åker, kjørte slåmaskinen med to hester og var melkekjører.

Hun stelte for fosterforeldrene da de ble kårfolk og var nær fosterfaren da han døde. Innimellom jobba hun hun litt på landbruksskolen hos lærerfamiliene med hus- og klesvask. Det var der jeg ble kjent med henne.

Vi var sammen hele siste vinteren jeg gikk på landbruksskolen. Jeg hadde da tre år bak meg på skolen. Det var lite penger, og jeg skyldte skolepenger for siste vinteren. Den tida var det ikke mulig å få lånt penger til skolegang, og det var bare barn av formuende foreldre som kunne tenke på skolegang. Likevel tok jeg sjansen Det ble ikke krevd oppgjør før etter endt eksamen. Sara hadde litt penger, morsarven. Hun betalte skolegjelda mi. Etter eksamen dro vi til Levanger en tur og ringforlovet oss. Jeg fikk arbeid på Mære, og vi giftet oss samme høst, 1939. Vi hadde ikke noe bryllup. Vi sykla til Sakshaug kirke en fin solskinnssøndag og ble «spleisa» av sokneprest Arne Lange. Så begynte et femtifire års samliv.

Nils Aune

Kilder:

1. Div. notater fra Nils Aune.

2. Jørgen Refsaas: «Nogle Oplysninger om

Kvistad-Folket». (1912)

3. Bygdebok for Sparbu og Ogndal, bind. 3, 4 og 5.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.