MENU

by • 3. november 2018 • PersonerComments (0)61

Sara Aune, 100 år

Innledning

Den 1. oktober er det 100 år siden Sara fra Risan ble født på Rognan i Sparbu. Hvis det oppstod alvorlige problemer i en familie på den tida, var det ikke uvanlig at slekta stilte opp og f.eks. tok omsorgen for barn for kortere eller lengre tid. Dette skjedde også da Sofie, mor til Sara, døde bare noen uker etter at Sara ble født. Sara var svært heldig da hun kom til slektningene på Mære gård. Fra første stund var flyttinga til Mære vellykket for alle parter, og Sara gled inn på Mære som en fullstendig likestilt medlem av familien. Hun hadde senere gjennom hele livet bare godt å si om oppveksten og folka på Mære.

Ved dette streifet jeg nå legger ut fra Saras liv ønsker jeg å tegne et bilde av henne for de unge i slekta vår og samtidig gi en påminning om hva hun var for oss som vokste opp med henne. Det var en stor drøm som gikk i oppfyllelse for henne da hun og Nils fikk sin egen heim i Risan. Sara opplevde som de fleste både med- og motgang livet. Selv om det til tider kunne røyne hardt på, holdt de sammen og «stod han av» i fellesskap. Jeg opplevde at de hadde ekte kjærlighet til hverandre som holdt livet ut, og deres kristne tro var et viktig grunnlag helt fra de første år i samlivet deres.

Min omtale av mor Sara og ettermælet jeg gir henne er naturligvis farget av mine minner, følelser og det samholdet vi følte i den første oppbyggingstida i Risan. Den delen av virkeligheten jeg har valgt å stoppe opp ved i det følgende er det viktig for meg å formidle videre både som historiske fakta og eksempel til etterfølgelse. Det er med respekt og beundring jeg ser tilbake på det livsløp både Sara og de andre av slektningene våre har gjennomført fra tidligere tider og fram til i dag!

Jarle Aune

Tidlig morløs

Vi er på Rognan i Sparbu for hundre år siden, den 1. oktober 1918. Det er en spesiell stemning på gården denne dagen. Det snakkes lavmælt, folk går stillere i dørene enn vanlig, og arbeidet både ute og inne går på «lavgir». Første verdenskrig har nettopp startet ute i Europa, men det er ikke det som opptar folket på Rognan. Sofie, den 41|år gamle gårdkona, ligger i barselsseng, og den nye arvingen er ventet før døgnet er omme. Fødsler er ingen uvanlig begivenhet rundt omkring i hjemmene, men det følger ofte spenning og bekymring med. Alt for ofte går det galt både med mor og barn, og barnedødeligheten er generelt stor. Blodpropp og barselsfeber er fryktede komplikasjoner. Det er vanlig at den som har født ligger til sengs opp til et par uker etter fødselen, og dette kan føre til blodpropp. Ingen sier noe, men alle tenker på lillegutten Peter Georg som for tre år siden døde allerede året etter at han ble født.

Imidlertid går fødselen godt, og noen timer senere høres på nytt barnegråt på Rognan. Det ser ut til at både Sofie og den nyfødte har det bra. Men tragedien rammer også denne gangen. Etter kort tid får Sofie barselsfeber og blir lagt inn ved Innherred sykehus. Der dør hun av blodpropp seks uker etter fødselen. Småjenta er morløs, og John er plutselig blitt enkemann.

Saras foreldre John Olaf og Sofie Andersdatter Rognan, født Våset.

Slekta stiller opp

Det blir en trasig tid på Rognan i dagene som følger. Småguttene Johannes på 10 og Anders på 7 krever sitt, og arbeidet på gården må gå sin gang. Selv om det ikke skorter på viljen, virker det som ingen har nødvendig kunnskap og erfaring til å gi lille Sara skikkelig stell. Det blir snart klart at utfordringene med den nyfødte er for store, men som ofte før i den tida samler slekta seg og finner en løsning. Sofies bror, Ole Våset og kona Grete på gården Øvre Mære, tilbyr å hjelpe til, og Sara flytter dit etter kort tid. Det er ikke klart om det fra begynnelsen var meningen at Sara skulle bli på Mære som fosterbarn over lengre tid, eller om det varige oppholdet på Mære ble bestemt senere. Det kan godt hende at flyttingen til Mære først bare var tenkt som akutthjelp i en vanskelig situasjon.

Ole Våset. Saras fosterfar.

Grete Våset, Saras forstermor.

Mære gård og Mære kirke da Sara kom dit i 1918. I vikingetida lå det et gudehov her, og det er også funnet rester etter bebyggelse fra folkevandringstida for ca. 1 500 år siden.

Glimt fra oppveksten på Mære

Sara fikk det svært godt på Mære og vokste opp som datter på gården sammen med de andre barna som var hennes søskenbarn. Hun var svært glad i fosterforeldrene Ole og Grete og kalte dem far og mor fra hun begynte å snakke. Og Mære var heimen hennes. Som barn husker jeg godt at hun sa hun skulle «heim» når hun skulle til Mære på besøk.

Hun fortalte at når faren John kom på besøk til Mære, var hun redd at hun måtte bli med tilbake til Rognan og sprang og gjemte seg. Senere fikk hun god kontakt og et godt forhold også til familen sin på Rognan, og jeg husker godt at jeg i oppveksten var på besøk på Rognan ved mange familiesamlinger både i sorg og glede.

Sara 17. mai 1922 på Mære, 4 år gammel.

Sara sammen med en trofast venn.

Sara hadde spesielt god kontakt med en eldre fostersøster og søskenbarn som også het Sara. De var begge oppkalt etter Sara Kvistad, f. 1765, som var den første Sara i slekta. Hun var datter av tipp-, tipp-oldeforeldrene Amund Larsen Kvistad og Ingeborg Pedersdatter, som kom til Sparbu fra Kvistad i Sakshauggrenda i Inderøy og kjøpte gården Våset i Sparbu. Det falt seg naturlig at Sara fra Rognan ble kalt Litj-Sara og den andre Stor-Sara.

Sara på konfirmasjonsdagen på Øvre Mære i 1933.

Gjester i Saras konfirmasjon.

Sara Våset fikk polio da hun var elleve år og var ganske sterkt funksjonshemmet. Hun var lita av vekst på grunn av at veksten stoppet opp etter sykdommen. Hun lærte seg å sy og ble en flink og ettertraktet sydame og hadde mer enn nok arbeid og tjente godt. Da Litj-Sara fikk sykkel, fikk hun ordnet et solid bagasjebrett og fraktet fostersøstra dit hun ønsket seg.

Tidlig med i arbeidet på gården

Sara hjalp mye til på gården. Allerede fem år gammel kunne hun håndmelke, og hun var med i fjøset om vinteren. Om sommeren var hun med i arbeidet ute. Hun hadde et spesielt godt lag med hester og ble tidlig ei skikkelig hestejente. Selv om hun ikke var gamle jenta, kunne hun snart håndtere hest og vogn og redskap som en voksen. Hun harva åker, kjørte slåmaskinen med to hester og var melkekjører. Hun stelte for fosterforeldrene da de ble kårfolk og betydde mye for fosterfaren den siste tida før han døde. Da hun ble eldre, jobba hun en del med husarbeid for lærerfamiliene ved Mære landbruksskole som var nærmeste nabo.

Sara sammen med venner tilknyttet Mære landbruksskole.

Sara «investerer» morsarven

Siste vinteren da Nils var elev ved landbruksskolen, traff de hverandre for første gang på en fest hvor jenter fra bygda var innbudt. Det slo gnister fra første stund, og hun og Nils var et par hele siste vinteren han var ved skolen.

auneslekta.no, Nils Aune: «Livsminner», del 10.

Dette var på slutten av de «harde trettiåra», og Nils fikk problemer med å betale skolepengene for siste skoleåret. Det var ikke mulig å låne penger til skolegang, og han hadde ikke foreldre som kunne betale. På Ulveneune hadde de gjennom trettiåra kjempet mot kunkursspøkelset, og i motsetning til mange andre hadde de med felles anstrengelse greidd å redde småbruket. På landbruksskolen var det ikke krav om oppgjør før om våren etter eksamen, og Nils tok sjansen på å gjennomføre skolen uten å vite hvordan han skulle skaffe skolepenger.

Nils hadde et uttrykk i situasjoner som så mørke ut: «Det blir ei råd», sa han. I oppveksten i Risan husker jeg han sa dette flere ganger, helst i situasjoner hvor økonomien var presset. Og ei råd ble det med skolepenger til landbruksskolen også. Sara hadde arvet litt penger etter mora, og disse betalte hun skolegjelda til kjæresten med. Hun regnet med at dette var en «sikker investering»!

Hva med ringer til forlovelsen?

Nå stod forlovelsen for tur, men det var en hake for Nils med den saken: Han hadde ikke fått skaffet seg arbeid etter skoleslutt og visste ikke sin arme råd med penger til ringer! Han var totalt blakk!

John, eldstebroren til Nils, ville gjerne treffe Sara, og en dag sykla de til Levanger hvor han gikk på lærerskolen. Da de tok en spasertur i byen, gikk de forbi en gullsmedforretning. Nils ville nok helst gå fort forbi, for uten penger hadde de ingen ting der å gjøre. Men Sara stoppet opp og sa: «Nå går vi inn og kjøper ringer»! Han måtte beskjemmet tilstå at han var blakk, så det ble det nok ikke noe av denne gangen. Men Sara hadde på forhånd planlagt det annerledes. Hun hadde tatt med penger, så det var bare å komme seg inn og få det synlige tegnet på at de var forlovet. Nils syntes det var ille, først skolegjelda og nå ringer. Men hovedsaken var at de ble ringforlovet, og det ble de der og da på denne turen til Levanger!

Sara ble gift med Nils om høsten. Nils forteller kort og konsist om dette i «Livsminner: «Jeg fikk arbeid på Mære, og vi giftet oss samme høst, 1939. Vi hadde ikke noe bryllup. Vi sykla til Sakshaug kirke en fin solskinnssøndag og ble «spleisa» av sokneprest Arne Lange. Så begynte et femtifire års samliv». Lange var forøvrig presten som konfirmerte meg ca. 15 år senere. Om forholdet ellers til Sara fra starten og fram til de giftet seg skriver han detaljert i «Livsminner».

auneslekta.no, Nils Aune: «Livsminner», del 11.

Krig og barnefødsel

Da de var gift, fikk Nils sin første arbeidsplass på Mære gård, og det første hjemmet deres var en leilighet i andre etasje på gården. Våren 1940 angrep og okkuperte tyskernes Norge. I mai var det krigshandlinger i Verdal, Sandvollan (i dag Inderøy) og Sparbu, og utrente og dårlig utstyrte engelske styrker forsøkte forgjeves å hjelpe. Dette var faktisk noen av de første kampene mellom engelske og tyske styrker til lands under andre verdenskrig. Steinkjer ble bombet og brent, og deler av Sparbu hvor Mære lå var krigssone. Sara, som var gravid, ble sammen med andre kvinner evakuert til en gård i tryggere omgivelser lenger oppe i bygda. Fosterbroren til Sara, Ola Våset, kjørte henne dit i bil sammen med med Nils. På tilbaketuren til Mære eksploderte en granat så nær at de fant det mest tilrådelig å snu og overnatte til dagen etter da kamphandlingene hadde stilnet av.

Det ble ingen fødsel for Sara ved den midlertidige fødestua, og snart gikk turen tilbake til Mære.

Noen uker senere, den 21. mai, ble det imidlertid alvor. Akkurat da hadde tyskerne av en eller annen grunn innført portforbud i området, men lege og jordmor hadde lov til å være ute på veiene. Nils ringte til jordmora som bodde noen kilometer unna og kjente panikken lure da telefonen var død. Svar var ikke å få verken da eller en stund senere. Å dra på sykkel til jordmora for å varsle medførte alvorlig fare for å bli skutt. Hjemmefødsel på Mære uten jordmor var også et lite lystelig alternativ, så nå gjaldt det å være kreativ!

Nils bestemte seg for å ta sjansen på å sykle for å hente jordmora, men han måtte forbi landbruksskolen som var overtatt av tyskerne og hvor det patruljerte tyske soldater døgnet rundt. Nils og Ola lå i graset ovenfor skolen og fant ut hvor lenge vaktpatruljen var borte bak bygningene slik at de ikke så veien på framsida. De beregnet hårfint at han hadde tid til å komme seg forbi uten å bli oppdaget. Det har vel verken før eller senere blitt syklet så fort fra gården og ned til Mære sentrum! Jordmora ble henta og vant kappløpet med den nyankomne!

Flytting til Inderøy

På Mære var det tyske soldater innkvartert på gården og mye uro, og Sara og Nils ønsket seg litt fredeligere forhold. I 1941 flyttet de derfor til barndomshjemmet til Nils på Ulvenaune i Sjøbygda på Utøy. Dette ble en ganske annerledes tilværelse enn livet på Mære, en av de største gårdene i Sparbu, men Sara fant seg svært godt til rette i de nye omgivelsene. Hun kom godt ut av det både med folket på Ulvenaune og med naboene. Hun ble et friskt pust i den avsidesliggende og veiløse Sjøbygda. Da de flyttet fra Ulvenaune i 1947, hadde også Sigbjørn og Mildrid kommet til verden, og familien hadde økt til fem.

Fra Ulvenaune. Sara og Nils med Jarle, Sigbjørn og Mildrid.

Etter seks gode år på Ulvenaune flyttet Sara og Nils med barna til Gotås i Skogn. Indremisjonen planla å starte en landbruksskole der, og Nils fikk jobben som fjøsmester. De ble bare litt over ett år i Skogn, og hovedårsaken var nok at Sara mistrivdes sterkt både med folket og beliggenheten. Hun var vant til å se sjøen som det første hun så når hun stod opp om morgenen, og kulturen mellom en del av folket var en annen enn i Sjøbygda. Folk var «stivere», som hun sa, og forskjellen mellom folk var større, alt etter om du var «høy eller lav». Hun pleide å si at folk var stive og stolte og kry av gårdene sine. Hun mente at det var større gårder nord i fylket, hun var faktisk oppvokst på en av dem, og der holdt de seg ikke for god til å snakke med folk!

Det var godt utsyn fra Gotås, og når Sara hengte opp klær ute, kunne hun se helt til Inderøya. På klare dager kunne hun faktisk også skimte Sakshaugkirka. Da det ikke ble noe av planene for en landbruksskole på Gotås, fikk Nils jobb som fjøsmester ved Sundnes gård og barnehjem, en mils vei fra Sjøbygda. Denne gangen syntes Sara det var lett å laste opp flyttebilen!

Tragedien rammer

En av de verste opplevelsene Sara og Nils hadde i samlivet var da broren vår Olav, døde av polio i 1950, bare 3 år gammel. Utover sommeren og høsten herjet en polioepidemi mange steder i landet, og Inderøy ble heller ikke spart. Mange fikk sykdommen, og noen døde og andre fikk større eller mindre varige lammelser. Dødsfallet kom brått og uventet, og i tillegg til sorgen var de praktiske følgene dramatiske. Gården med mange ansatte ble med øyeblikkelig virkning satt i 2 ukers karantene. Ingen barn fikk gå på skolen, og det måtte ordnes med overnatting og mat for alle gårdsarbeiderne. Ingen fikk besøke- eller forlate gården så lenge karantenen varte. Dødsfallet gikk sterkt inn på oss alle, spesielt for mor Sara. Men hun stod oppreist i tragedien. Jeg mener å huske at hun i ettertid sa at alle utfordringene i forbindelse med karantenetida holdt henne oppe den første tida. Senere kom sorgen og savnet for fullt, og da var hennes kristne tro en viktig klippe å ta tilflukt til. Familien betydde også mye, likedan omgangen med- og omtanken fra de andre på gården.

En drøm går i oppfyllelse

I 1951 gikk en stor drøm i oppfyllelse for Sara og Nils. Da kjøpte de Hest-Risan som var et ca. 70 dekar udyrket jordstykke tilhørende Sundnes gård som var eid av onkelen til Nils. Han het også Nils og kom fra USA hvor han hadde vært farmer og kjøpte Sundnes i 1950. Nils arbeidet hos onkelen på Sundnes til de flyttet til Risan i 1953. Da de flyttet inn i eget hus på Risan, hadde familien vokst til åtte. Familien hadde da bodd to år på Mære, seks år på Ulvenaune, ett år på Gotås i Skogn, hvor Olav ble født, og fem år på Sundnes hvor Sara fødte Svein, Jan Olav og Solbjørg. For Sara var flyttinga- og etableringa i Risan en storhending. Nå hadde hun fått sin egen heim sammen med Nils og barna, og hun tok med liv og lyst fatt på den nye tilværelsen som gårdkone.

Fra Risan. Sara og Solbjørg tar en pause i arbeidet.

Sara med barnebarnet Paul Jostein og hanen på gården. Sara hadde på det meste ansvaret for eggene fra 2000 høner.

Sara og katten med Svein, Solbjørg og Jan Olav.

Jul i stua. Nils, Sara, Mildrid, Svein, Solbjørg, og Jan Olav. Småguttene er Svein Magne og Nils Åge.

Søndag på Risan. Ragnhild og Sigbjørn står for musikken.

Laika, Saras venn gjennom mange år.

For Sara ble årene framover i Risan meningsfulle, hun hadde jo fått oppfylt sin drøm. Men det står ikke til å nekte at det også ble mye strev, hardt arbeid og bekymringer. Det var ingen spøk å starte med to tomme hender og dyrke opp jord, drive gården og bygge opp en besetning i fjøset. Det var ikke lite som skulle til for å brødfø en så stor familie, og lånemulighetene for å komme i gang var langt fra de samme som i dag.

Ferie, et ukjent begrep

Verken Sara eller Nils hadde en eneste ferie disse årene, men de gjorde det beste ut av det. Da de kjøpte bil, («Aglia`n») ble den lastet til bristepunktet og ferden gikk på dagsturer, bl.a. til Østersund. Det var en tur på ca. 46 mil fram og tilbake. En drøy dagstur! Fjøset ble ordnet grytidlig om morgenen, og tilbake utpå kvelden, var det å gå i fjøset på nytt.

På vei til Østersund. Fra v. Solbjørg, Nils, Svein, Sara, Jan Olav, Sigbjørn og Ragnhild.

Sara og Nils slapper av på Frøsøen i Østersund.

 

Sara og svigerdatter Berit på badebesøk til Ulvenaune.

Sara og svigerinne Gunvor fra Ulvenaune i hyggelig prat i Risan.

Fint besøk da Berit fikk kjørekarene ved kongebesøket i Inderøy i 2004 til å legge en treningstur fra Straumen til Risan. Sara synes det er stor stas å se en hest på gården igjen.

Hele familien på helgatur til Jonholmen.

På tur til Frosta. Da Sara og Nils kjøpte bil, ble det mange dagsturer i helgene.

Så underlig det kan høres, så ble det også tid til andre ting utenom gården. Så å si hver søndag gikk familien den 2-3 kilometer lange veien til kirka, og mens Nils gjorde ferdig fjøsstellet satte Sara ungene i presentabel stand til kirkegang. Vi var som regel åtte stykker til sammen, så vi fylte godt opp i kirkebenken! De var også en tid med i Sakshaug kirkekor og deltok i kristen møteaktivitet. Det hendte også at predikanter som hadde møter på bedehuset overnattet på Risan, selv om det var andre plasser med både mindre travelhet og bedre plass. Det virket som de likte seg og ønsket å være på Risan. Dette gjaldt predikanter fra mange forskjellige kristne organisasjoner. Det ble ekstraarbeid for Sara, men jeg hørte aldri at hun klaget. For henne var dette en innsats for det hun trodde på.

Risan ikke mulig uten Saras innsats

Risan som familiebruk hadde ikke vært mulig uten Saras innsats. Hun var fantastisk flink til å jobbe, og arbeidsfordelingen var klar. Sara hadde hovedansvaret for den «indre drift» av familen, og det var ikke småtterier å henge fingrene i da de startet opp i Risan. Alle skulle ha skikkelig mat, være rene og ordentlige i klærne, og de som skulle på skolen ble hver dag gjort i stand. Når arbeidsfolk ble leidd inn, f.eks. i potetonna og i jordbærsesongen var det i den tida vanlig at alle skulle ha mat på gården. Da var det stor oppdekning til middag og temmelig fullt i stua, og det måtte store kokekar til for at det skulle bli mat til alle. Nå avslørte Sara seg som den suverene tilrettelegger og kokk. Hun hadde nok fått med seg mye verdfull kunnskap og praksis hos forsterforeldrene Ole og Grete på Mære!

Sara var også med ute i tillegg til ansvaret for alt inne. Hun hadde ansvaret for håndmelking av kyrne, og da de ble enig om å satse på eggproduksjon, var det Sara som hadde mye av ansvaret for den daglige drifta. På det meste hadde de ca. 2000 verpehøns, og arbeidet med å samle inn egg og gjøre de i stand og pakke for salg var en stor jobb hver dag. I tillegg var det mange som kjøpte egg i smått. Småsalget var et tidkrevende ekstraarbeid som Sara greidde med glans. For å opprettholde en produktiv hønsebestand, var det nødvendig stadig å anskaffe nye kyllinger. Den første tida ble det kjøpt daggamle kyllinger. Men hvor skulle de gjøre av dem de første ukene? De kunne ikke plasseres hvor som helst i uthuset. Løsningen ble at Sara gjorde i stand et rom på loftet som ble et ypperlig kyllinghotell. Dette rommet ble senere for all tid hetende kyllingloftet!

Egenskaper.

En av Saras mest verdifulle egenskaper som jeg husker godt, var hennes medfølese med andre mennesker. Hun reagerte sterkt når hun hørte eller leste om andre mennesker som opplevde ulykke og motgang i livet. Jeg husker spesielt en uvanlig grusom artikkel i avisa som handlet om motstandsmannen Jonny Pevik som under krigen i løpet av en uke ble torturert i hjel av Rinnanbanden. Artikkelen gjorde sterkt inntrykk både på mor og meg, og jeg blir ennå i dag stadig mint på dette da Pevik har en vei oppkalt etter seg her på Byåsen.

En annen gang brant hele Hamsåsgården ned like før jul. Det var en mørk og kald vinterkveld, og vi så gnistregnet godt fra Risan. Sara gråt og tenkte på at det var like før jul og svært vanskelig for de som bodde der. Sterkt virket det på henne også da sønnen fra Håggån ved Jonholmen mistet den unge kona si i sykdom. Da også husker jeg Sara gråt. Jeg husker det godt, også fordi jeg kjente dem fra jeg hadde vært der på jobb i potetonna.

Jeg husker også hennes sans for rettferdighet i hverdagen. Likhet var viktig, og ingen skulle få mer enn andre. Jeg husker hun synes det var ille en gang jeg fikk være med Nils på Sundnes og onkel John på sjøen og fiske og Sigbjørn ikke fikk være med fordi det ble for fullt i båten.

Hun var også nøye på at vi skulle besøke gravstedene i slekta hver gang vi var i kirka. Hun passet på at gravstedene til mine oldeforeldre Karen og John Ulvenaune alltid var i orden. En gang husker jeg hun plantet dyprød busknellik på gravene. I nabograva til Olav var ei dame fra en gård på Utøy gravlagt som så vidt jeg husker ingen brydde seg særlig om. Sara plantet også der. Et par ganger jeg var med henne til Levanger på sykehusbesøk gikk vi til kirkegården hvor hun ordnet på grava til en tante av henne fra Våset som jeg tror het Gurine.

Selvsagt var Sara også et menneske med både sterke og svake sider som oss alle. I en så stor familie med barn i forskjellige aldre, med sterke viljer og særegenheter vil det til tider både oppstå gnisninger og «gå en kule varmt»! Imidlertid ble familien holdt sammen av et sett verdier som det sjelden ble snakket om, men som bare var der som et fundament.

En ny tid

Tida vi vokste opp i på Risan falt sammen med revolusjonen og oppvåkningen i barne- og undomsmiljøet over hele den vestlige verden fra 1950-tallet og utover. Omveltningene førte til opprør, nye og provoserende moter, nye musikksjangre og nye verdier som slo inn over samfunn, skole og den enkelte familie. Mange ble mer eller mindre «tatt på senga.» For den eldre generasjon var dette noe fremmed som brøt inn i en velordnet tilværelse og derfor ofte vanskelig å følge med på og godta. Og for den unge generasjon ble noe av tryggheten ved faste normer og det forutsigbare rokket ved. Ungdommen fikk etter hvert en etterlengtet og høyst nødvendig frihet, men det var også en nyorientering i ukjent og usikkert terreng. Vår familie i Risan fikk som andre familier oppleve både de muligheter og de konflikter som fulgte med denne nye tida.

Avslutning

Det ble en dramatisk start for Sara da mora døde bare noen uker etter at hun ble født og hun kom til Mære. I fortsettelsen kom også livet til å by både på med- og motgang og opp og nedturer. Nils siterte ofte Olav Duun når livet ble utfordrende: «- livet det e eit fale bask!»

Selv om Sara og Nils opplevde både mening og arbeidsglede gjennom livet, kunne nok hverdagen til tider også være tung og vanskelig å komme gjennom. Da var forholdet dem imellom et viktig fundament. Sara og Nils var gjennom hele livet oppriktig glad i hverandre og fungerte sammen i et felleskap preget av respekt uten de store ord. Deres felles kristne tro var også et fast holdepunkt livet ut. Typisk var Nils sine korte og konsise ord da jeg snakket med han etter at han fikk beskjeden om at han var uhelbredelig syk: «Nå skal jeg dit Sara er»!

Det betydde svært mye for Sara og Nils å se tilbake på utviklingen i Risan fra den spede og enkle starten i 1951 til det Risan etter hvert utviklet seg til å bli. De fikk også oppleve at generasjoner etter sto klar til å ta over stafetten og at «arven» ble skikkelig forvaltet og utviklet videre slik tilfellet har vært i Risan. Den kristne trubaduren Åge Samuelsens synger i en sang om to gamle som sitter og undres om det i det hele tatt har vært noen mening med alt deres strev i livet. Svaret får de når de enda en gang finner fram og leser det siste brev de fikk! Sara og Nils fant nok også mening i å telle etterslekta som ble følgene av sykkelturen fra Mære til Inderøykirka en høstdag i 1939, for 79 år siden!

Sara døde i 1993. Hun fikk ganske alvorlige og plagsomme problemer med helsa etter hvert som hun ble eldre, og ettervirkningene av mange barnefødsler og hardt arbeid over lang tid krevde nok også sitt. Det er med dyp respekt og i takknemlighet jeg tenker tilbake på den innsats både Sara og Nils gjorde for oss alle gjennom mange år. Det var en stor prestasjon og et fantastisk pågangsmot som gjorde at Sara og Nils greidde å livberge- og gjøre livet levelig for en stor familie, samtidig som de la grunnlaget for det mønsterbruk Risan er blitt til i dag. Under helt andre forutsetninger enn i dag kjempet de og «stod han av» på en nesten uforklarlig måte. Ser vi tilbake, finner vi imidlertid at dette pågangsmotet faktisk har gått igjen også i tidligere tider i slekta vår.

Familien i Risan. Sara og Nils sammen med Svein, Jarle, Mildrid, Solbjørg, Sigbjørn og Jan Olav. (Foto: Ove Knarlag)

Sara ved veis ende i 1993. Berit og barnebarnet Simon ved Sakshaug kirke begravelsesdagen.

 

 

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.