MENU

by • 22. mai 2016 • LivsminnerComments (0)61

Nils Aune: Livsminner, del 4: Skolestart uten mobil og PC

Bildetekst: Fra Ulvenaue i begynnelsen av 1920-åra. De tre guttene er fra h. Nils, Johannes og Ole. John er skjult bak.Til v. far John. og damene er mor Bereth Marta og tante Pauline. Bildet er fra Carol Aunes arkiv.

Vi er kommet til høsten 1922, og Nils begynner på skolen. Vi får et levende og detaljert innblikk i en skolehverdag uendelig langt fra vår moderne tid. På Ulvenaune går dagene sin vante gang hvor alle tar sin tørn. Nils hjelper mor Beret Martha med å lage garn, og populære lekeplasser for han og naboungene er «nedmed sjøen» i fjæra. Onkel Elias gifter seg, og vi får være med i et gammeldags landsens bryllup. Storebror Jon blir konfirmert. Ennå er tidene gode, men truende økonomiske skyer nærmer seg.

Jarle Aune

 

Skolestart

Høsten 1922 begynte jeg på Utøy folkeskole. Jeg gledet meg mye til å få begynne på skolen. Alle mødrene var med barna til skolen første dagen. De var der et par timer før de dro heim igjen. De orienterte lærerinna litt om sine ”poder.” Noen gråt da mødrene gikk fra dem. Det var en ny, uvant situasjon de var kommet i, og ikke alle takla den like godt. Sju-åtteåringene kjente ikke mange jevnaldringer utenom si eiga grend, så vi var stort sett fremmede for hverandre. Jeg for min del kjente ingen. Det var bare jeg som var førsteklassing fra Sjøbygda. Lærerinna, Maren Vatn, hadde jeg ikke sett før. Hun var en ugift kvinne sist i trettiåra og hadde leilighet i annen etasje i skolebygget ved sida av klasserommet.

Hun var snill, men det fulgte respekt med henne. Utøy skole var vel den nest største skolen i bygda. Den største var Sakshaug, og så hadde vi tre mindre: Stokkan, Kjerknesvågen med Lyngstad skole og Vudu skole. I dag er det bare Sakshaug, Utøy og Lyngstad. De to siste er barneskoler. Ungdomsskole og videregående er lagt til Sakshaug. Da jeg gikk på skolen, var det bare sjuårig barneskole. Skulle en ta videre skolegang, måtte en til Steinkjer. Der var det middelskole og gymnas. Imidlertid hadde vi i Inderøy Sund folkehøyskole. Den lå i Sakshaugkretsen, 1 km. fra tettstedet Straumen.

På Utøy skole hvor jeg hadde begynt, var det fem klasser. Første og andreklassen hadde lærerinna, mens en mannlig lærer hadde fjerde og femte klasse. Han het Adolf Hammer, var i sekstiårsalderen, en flink, men svært streng lærer. Han togg skråtobakk og hadde en ”spyttbakke” med småhakka einer i stående ved sida av kateterstolen. Han hadde sitt klasserom i første etasje med leilighet ved sida av klasserommet, slik som lærerinna. Han hadde kone, men de var barnløse. Den tredje skoleklassen gikk til lærerinna før jul, men etter jul overtok Hammer tredjeklassen, som da bytta klasserom og lærer. Det var etter tida en ganske stor gymnastikksal foran klasserommet. Denne måtte vi gå gjennom når vi skulle inn i klasserommet. Det gikk ei lang trapp fra gymnastikksalen opp i andre etasje. Over gymnastikksalen var det et tredje klasserom, men det var ikke i bruk da jeg gikk på skolen. Seinere i tida ble det ansatt en tredje lærer, og da ble dette rommet tatt i bruk. I mi tid var dette rommet avlåst, og vi hadde ikke peiling på hvordan det så ut der inne.

Full fart i friminuttene

I gymnastikksalen var det ribbevegg langs hele tverrveggen. Foran var det to klatrestenger som gikk fra golvet og helt opp i mønet på bygningen. Rommet over salen var korta inn et par meter så det skulle bli størst mulig lengde på klatrestengene. Det hang også et par digre tau der, men de var tatt bort da jeg kom til skolen. Noen av oss, deriblant jeg, brukte å klatre og stå på øverste trinnet på ribbeveggen. Så hoppa vi derfra og bort til klatrestengene. Det ble vel hoppa fra ribbeveggen og bort til tauene også, men de var verre å treffe på. Det var en gutt som ikke fikk tak i tauet og ramla ned. Han skamslo seg, og da ble taua fjerna. Gymnastikksal hadde vi, og gymtimer sto på timeplanen, men lærerne var nok ikke interessert i faget, så vi hadde anna fag de timene. Men gym fikk vi nok av likevel. Om vinteren når det var ruskevær ute, var gymsalen et herlig oppholdssted. Det hendte levenet der, særlig i ”langfriminuttet” ble så ille at Hammer kom. Han brølte bare ett ord med den kraftige stemmen sin: ”Ut”! På et øyeblikk var salen tom.

Det var ei lang, smal enetasjes raudmala uthusbygning på skolen. Der var utedoa, ett for guttene og ett for jentene. Der var en stor rommelig gang foran dodørene. Det var ofte vi guttene holdt leven der. Dette forarga den gamle faren til Hammer som til tider kunne være på besøk. Vi dro inn mye skitt og lort, – var ikke så reine på beina når vi dreiv og herja der inne.

Han satte opp en plakat inne i gangen. På denne plakaten sto det med store bokstaver: ”På dass e det itj våronn!” Det skulle stå ”vårrån”. («Vårrån» betyr så ille at det ikke er værende der.) Vi hadde stor morro av ”våronna på dass”.

Ellers var det et stort vedskjul i denne bygninga. Det gikk mye ved til å fyre opp de store klasseromma. Det ble brukt bjørkved, og de svære ovnene varma fort opp romma. Det var ei stor vedkasse i hvert rom. Guttene i storklassene kunne bli satt til å fylle kassen hvis den gikk tom. Ellers tror jeg det var vedhoggere som fylte kassene om kvelden. Det var en eldre mann fra en liten plass som hette ”Rundtommen” Han var pukkelrygga, var ugift og en flink arbeidskar, men en av bygdas originaler. Han hette Iver Haugberg, men vi kalte han Iver Rointoma til daglig Ved skolen hadde vi en ganske stor flat lekeplass. De større guttene brukte den til fotballbane i friminutta. Det var verst om fotball. Det var bare en gutt som hadde fotball. Det var greit når han var på skolen, ellers måtte vi bruke små gummiballer og de var vanskelig å treffe. Jentene dreiv for det meste med ballkasting ved en vegg, ”balltur” ble det kalt. Ellers var det alltids noe å finne på. Ved sida av lekeplassen var det tatt ut grus til vegen, og det samla seg mye vann i de gamle grustaka, særlig i snøsmeltinga om våren. De minste guttene likte å leke ved disse dammene. De laga brygger og seilte med trestykke. En førsteklassing var uheldig og falt ned i dammen. Han ble skikkelig våt og lærerinna fikk av han de våte klærne og hengte dem til tørk ved den varme ovnen. Gutten pakka hun inn i et par tepper, og så fikk han sitte ved ovnen til skoledagen var slutt. Da var klærne tørre, og alt var greit. Ellers var det en liten skibakke like ved skolen. Der var vi mye i langfriminuttet som ofte varte over en time. Var det kram snø hadde vi snøballkrig. Litt mobbing forekom vel den tida også, men ikke noe alvorlig. Vi kalte det ”erting” ”eller ”erging” men det var aldri noe fysisk overgrep. En gang ble en gutt som var en ordentlig sinnatagg og kverulant mobba av to-tre gutter. De trakk fram ei historie om hans far. Gutten sa fra heime, og faren snakka med lærer Hammer. Det ble en skikkelig ”oppvask” ved skolens slutt neste dag. Hele gutteflokken ble holdt igjen, jentene fikk gå. Det ble forhør og Hammer var så fryktelig sinna at de involverte guttene gråt. At to jevnaldrene gutter røk sammen i slåsskamp ble tolerert så lenge det ikke ble brukt ”slagvåpen.”

Skolen og skoleveien

Sjøl om jeg ikke kjente noen av de andre elevene første skoledagen, så var det ikke noe problem. Vi ble fort kjent med hverandre. Det var tre rekker tomannspulter, og vi guttene satt til høyre og jentene til venstre og i midtrekka. Pultene og seta hang sammen og det var massive saker. Hver pult med sete tok mye plass. Jentene var i flertall. Det var ca. tredve unger som starta skolegangen sin den dagen. Jeg fikk sitte sammen med en gutt som hette Ole. De kalte han Ola. Vi satt sammen de første tre åra. Det var lærerinna som bestemte hvem som skulle sitte sammen. Første dagen fikk vi utdelt ei linjert skrivebok, blyant, viskelær og hver sin ABC-bok. I den sto bokstavene og noen enkle ord og setninger. Det var noen fargelagte bilder i boka, og på permen sto det: «Mi fyrste bok». Vi hadde nynorsk språk i skolen. Det var nylig innført. Min eldste bror som begynte i 1917 hadde bokmål hele skoletida. De slapp å skifte, de som hadde begynt med bokmål.

Første skoledagen begynte lærerinna å lære oss noen barnesanger. Ellers fikk vi tidlig fri og fikk gå heim. I første og andreklassen var det fire skoletimer utenom friminutta, og i de tre andre klassene var det fem skoletimer. Første og andreklassen hadde bare to skoledager i uka, de andre hadde tre dager. Lørdag var også skoledag den tida. Skoledagen var lang for mange. Fra Sjøbygda og Vangshylla var det fire-fem km. hver vei, og ofte mye snø å vasse i. Vi brukte skia da, men fra både Sjøbygda og Vangshylla var det tunge bratte bakker før vi kom opp til skikkelig vei. Den ble heller ikke brøyta så tidlig på dagen. Mine eldre brødre, Ole og John, gikk i storklassene, så jeg hadde som regel følge i en av dem. Skolen begynte kl. ni, og vi starta heimefra kvart før åtte. Vi  måtte opp i sjutida skulle vi ha tid å ordne oss og få oss mat. Mor smurte matpakker til oss, og vi hadde med ei lita flaske melk hver. På skolen satte vi melkflaskene i vinduet. Mange spiste brødet uten drikke. De drakk vann i springet i skolesalen. Det var innlagt vann der.

Gode klær og sko måtte til

Vi hadde bra med klær på oss vinters tid. Vi brukte ulltrøyer utenpå innerskjorta, så vanlig skjorte, ullgenser og vindjakke. På beina hadde vi heimstrikka lange ullstrømper som rakk opp på låra, ullragger som gikk opp leggen og pluggasko.

Tykkere underbukser om vinteren og utenpåbuksa rakk bare ned til kneet. Ingen unger brukte langbukse. Når du var konfirmert, kunne eller skulle du bruke langbukse. På hodet hadde vi vinterlue med ørelapper. Vi var ganske bra kledd, men var det regn og blåst kunne vi bli skikkelig våte før vi kom til skolen. Noe slags regntøy var det ingen som hadde. Pluggskoa trakk vann så de måtte smøres ofte. Skosmørninga kokte vi sjøl av fiskelevertran og tjære. Det gjorde vi på ovnen i ei gryte. En gang hadde John bror laga ei skikkelig gryte skosmurning og satt den ved sida av ovnen til avkjøling. Det skulle smøres sko om kvelden. Han sa noe om meg så jeg ble rasende og gikk på han med slag og spark. Han var eldre og sterkere enn meg som bare var åtte år. Jeg gikk over ende med hodet inntil smurningsgryta som velta, og jeg fikk innholdet over hodet. Heldigvis var smurningen nedkjølt så jeg brente meg ikke, men jeg så ikke ut. Alle hylte og lo, så nær som mor som skulle prøve å få smurninga ut av håret mitt til jeg skulle på skolen dagen etter. Det lyktes vel til en viss grad, men Ola sidekamerat påstod at det lukta sterkt tjære av meg denne skoledagen. Denne episoden har vi snakka om- og ledd mye av etter at vi ble eldre. John kunne arge steinen på seg, selv om han var en god storebror. Jeg hadde en tendens til å «skeive» høyre skoa mine,- måtte være noe med måten jeg gikk på. Jeg hadde kjøpt meg ei skrivebok en gang og skrevet namnet mitt utenpå den. Så en gang jeg skulle ta den fram, var det skrevet under namnet mitt utenpå den: «Elev av skeivlestenes latinskole». Det var bror Johns håndskrift, – heldigvis hadde han brukt blyant, så det kunne viskes bort. Men det ble en kraftig «feide» mellom oss, og jeg tror det var denne «skolen» han nevnte da jeg gikk på han. Han skulle nemlig smøre mine sko også den kvelden. Ellers var det stort sett fred og fordragelighet mellom oss fire guttene.

Lesing, en viktig del av hverdagen

Første skoleåret var det ganske lett for meg. Jeg hadde lært meg både lese og skrive før jeg begynte på skolen. Var «sjøllært». Bror Ole var bare et par år eldre enn meg, og jeg satt sammen med han når han gjorde heimelekser, og dermed glei lærdommen inn i mitt hode også. Jeg var vel den eneste i klassen som kunne lese og skrive. Likevel starta jeg opp sammen med de andre på deres nivå, og det tror jeg var riktig. Det var bibliotek på skolen, og jeg begynte å låne bøker. Den første boka jeg fikk med meg heim het «Jan Blume». Siden utover skoleåret og etterpå leste jeg veldig mye. Heimeleksene var fort unnagjort, og siden var det å lese bøker de lange vinterkveldene.

Det var ikke radio ennå  mens jeg gikk på skolen. Det var ikke mange bøker heime. Vi hadde Snorres Kongesagaer. «Jan Blume» leste jeg hele natta, greidde ikke å legge den bort. Klokka fem om morgenen var jeg ferdig med den, og klokka sju måtte jeg opp og komme meg til skolen. Det ble bare to timers søvn denne natta. Til jul lånte jeg som regel en masse bøk078||-|+6er. Bjørnson, Bull, Duun, Lie, Kielland, Falkberget, Dumas, Gullvåg, Gulbrandsen, Undset. Det var nok å velge i. Ei jul pløyde jeg gjennom Nansens ferd over polhavet. I grunnen var det lite barnelitteratur på biblioteket. Aviser hadde vi bare ei av. Det var mindreutgaven av venstreavisa «Nidaros». Den hette «Trøndelagen» og kom ut tre dager i uka. Den ble grundig lest. Det gikk en helsides føljetong i Trøndelagen. Den jeg husker best var Bør Børson. Vi henta posten til hverandre i Sjøbygda. Den som hadde handletur til Vangshylla tok med posten. Åttiårige Hans Forr kom med posten til oss når de hadde henta post. Kallen lo så han rista når han kom inn. Da hadde han lest om han Bør og begynte å fortelle. Tante Pauline, far og jeg var vel de verste lesehestene.

Alle guttene hjalp til heime

Mor likte også å lese, men de lange vinterkveldene satt hun mye å karda og spann. Hun likte best å sitte ved rokken, så hun lærte opp meg til å karde for seg.  Først rev jeg opp ulla med karden og laga «storkarder». Så tok jeg litt av denne opprevne ulla og laga småkarder. De måtte være tynne og fine skulle de bli «godkjent» for spinning. Nøsting og hesping hjalp jeg henne også med. Nøstetreet var et stativ med fire armer som gikk ut fra et nav oppe på toppen. Armene hadde hull som en stakk runde pinner med hode på på ned i. Hespa ble lagt opp på armene, utenfor pinnene, og en tok trådenden og begynte å nøste. Så gikk armene rundt etter hvert som en nøstet og dro i tråden.

Hespetreet var et stativ med to breie ben. Gjennom beina gikk ei aksel med sveiv på utsida. Til aksla var det festa spesielt tillaga, litt breie fjøler, runda innover på endene så ikke hespa skulle gli av. Så festa en den tvinna tråden fra rokksnella på en av fjølene og begynte å sveive. Rokksnella gikk rundt, og tråden la seg til rette på hespetrefjølene til snella var tom og garnhespa var ferdig. Dette arbeidet gjorde jeg for mor i tillegg til kardinga. Jeg forsøkte aldri å bruke rokken. Å få til fin jevn tråd måtte det nok mye øvelse til. Dette arbeidet var det artig å drive med ved siden av lesinga de lange vinterkveldene.

 

bilde2

Kardene som Nils brukte da han som smågutt hjalp mora å lage garn.

 

bilde3

3. Gerd Waterloo, datter av Johannes, bror til Nils, bor på Ulvenaune i dag. Her viser hun hvordan kardene ble brukt. Det ble laget en tynn rull av ull som senere ble tvunnet til garn ved hjelp rokken.

 

bilde4

Etter at ulla ble spunnet til garn, ble hespetreet brukt til å lage garnhesper.

 

bilde5

Kåre Waterloo, mannen til Gerd, viser her en gammel kjerne som det ble laget smør i. Ble brukt da Nils var barn på Ulvenaune. Utlånt av Gerd Waterloo.

Far var mye borte på arbeid, og det ble etterhvert vi guttene som sørga for veden, vannbæringa, handelsturene og hjalp til i fjøset. Når vi var hos handelsmannen, hadde vi med smør og egg vi solgte. Da vi hadde så mange dager fri fra skolen, ble det alltid noen heime. Det var nok å gjøre med å hjelpe til heime, men litt tid ble det til leik også. Om vinteren var det ski og kjelkeaking sammen med de av nabobarna som hadde fri fra skolen. Når det ble vår, var vi for det meste nede ved sjøen. Johannes lillebror, jeg og de to yngste guttene på Tronhusaune, Ivar og Johan, laga ei hytte mellom to bergnabber nede ved Næssbakkstranda. Vi brukte rekvedfjøler som vi la over kløfta og fikk til ei rommelig hytte. Det sto igjen en gammel rusta ovn i den gamle næssbakkstua. Den frakta vi ned i hytta og fyrte med rekved. De lyse vårkveldene der nede med låten av sjøfugl langs stranda er noe av det fineste jeg har opplevd.

bilde6

Nesssbakkfjæra ved foten av høydedraget var en yndet lekeplass for Nils og brødrene. Fjæra var også min første lekeplass etter at jeg kom til Ulvenaune som ett-åring.

 

bilde7

Utsikt mot Ytterøy, t.v. og Mosvik fra Nessbakkfjæra og Bjørndalen.

 

8. Nils forteller at et sted i dette berget bygget han, sammen med Johannes og nabogutta, en koselig hytte med vedovn. I bakgrunnen Sjøbygda med gården Forr

Nils forteller at et sted i dette berget bygget han, sammen med Johannes og nabogutta, en koselig hytte med vedovn. I bakgrunnen Sjøbygda med gården Forr.

Bryllup i gamle dager

Onkel Elias, som ikke ble med tilbake til Amerika, gifta seg med sin Birgitte høsten 1923. Det ble den jenta han hadde vært litt sammen med før han dro til Amerika, og som han fant igjen da han kom tilbake. De holdt to dagers bryllup på Vangshylla. Det ble holdt i huset til faren som hadde bygd seg hus der. Han hadde ikke gifta seg igjen etter at han miste kona si, – mor til Elias. Det var mange gjester i bryllupet. Alle vi på Ulvenaune var selvfølgelig med. Vi ungene var ikke med i kirka. Turen til kirka foregikk med hesteskyss som vanlig. Noen hadde hester sjøl, og de andre leide  seg hester. Det var et trivelig bryllup. Mange unge folk og arbeidskamerater til Elias var med i bryllupet. Mange barn var med. Jeg holdt meg i lag med eldste sønnen til handelsmannen. Vi var blitt gode venner på skolen. Han var noe eldre enn meg, het Trygve og hadde tre søsken, Ellen, Sigurd og Torgeir. Det var ikke brennevin og dans i bryllupet. Birgitte var avholdskvinne. Men det ble folkeviseleik ut på kvelden. Det var så mange gjester at det ble to bordsetninger. Vi ungene var med den siste bordsetningen, og vi syntes det ble lenge å vente. Det var taler for brudeparet, og det tok sin tid før siste bordsetninga slapp til. Men det var slik det ble brukt i alle større brylluper og begravelser der det var mange gjester.

bilde9

Vangshylla og Fredly nede ved sjøen der bryllupet Nils forteller om ble holdt i i 1923. Huset, som ble kalt Skredderstua, ble bygd av far til Elias. som tidligere eide Ulvenaune. Fra Carol Aunes arkiv.

 

bilde10.

Elias og Birgitte, brurfolk i 1923, mange, mange år senere utenfor huset deres i Frol. Fra Carol Aunes arkiv.

Alle slike begivenheter måtte foregå i heimen. Det var ingen lokaler å leie den tida, slik det er i dag, i hvertfall ikke på landsbygda. Det var mye arbeid både før, under og etter et slikt gjestebud. Alt skulle gjøres og lages heime. Det var som oftest tre middagsretter første bryllupsdagen. Det begynte som vanlig med sodd. Så kom steika og til sist fiskeboller eller fiskepudding i kvit saus. Desserten var alltid sviskegrøt. Først sist i trettiåra begynte de å bruke annen dessert. Det ble da helst brukt moltekrem. Andre bryllupsdagen ble «bruragrauten» servert. Etter den kom det kjøttkaker i brus saus. Jeg satt ved sida av en eldre mann i et bryllup. Han langa i seg en stor tallerken bruragraut. Så kom kjøttkaka første gang. Han la på fire store kjøttkaker og poteter. Andre gangen kjøttkakebollen kom la han på to, og med en flir i munnvika sa han: «Skit, de får heller bli litte ondt!» Dermed la han på den tredje kjøttkaka. Etter slike fester med gjestebudskost over to-tre dager var det nok mange som hadde det «litte ondt» etterpå. I de fleste brylluper ble det servert «pons» utover natta. Det var spesielle «ponskokere.» Den vart servert varm og god. Det ble brukt konjakk i den. Deretter gikk dansen til den lyse morgen. Til de som hadde lang vei heim var det laga flatsenger oppe på lofta. De lå side om side på golvet. Så sov de noen timer, og så var det å starte festen igjen. Det ble servert frokost, men de fleste stod over den.

Tredje dagen kunne det enda være noen av nærmeste slekta til middag, men da var det hjelperne , oppvarterne og kjøkkenpersonalet som satt til bords. Brur og brudgom hjalp til å servere dem. Så var festen over, og det ble «striskjorta og havrelefsa igjen». Mange måtte nok ha  to ­ tre dager på å komme seg i vanlig arbeidsform igjen.

Onkel Elias og kona bodde første tida i heimen til hennes bror, men de arbeidet borte begge to, – han med bygningsarbeid og hun som sykepleier. Så kjøpte de ganske snart et småbruk i Frol ved Levanger hvor de bosatte seg. Han ble snart byggmester, og hun slutta i jobben da det første barnet kom.

Brødrene på Ulvenaune vokser til og storebror John blir konfirmert

Året 1925 ble storebror John ferdig på folkeskolen og konfirmert på høsten. Han var veldig flink og fikk den beste karakter som var gitt på utøyskolen. Han ville fortsette skolegangen og med tida bli lærer. Som unger snakka vi mye om hva vi ville bli når vi ble voksne. John ville bli lærer, Ole var ikke så sikker på hva han ville bli, jeg ville bli forfatter, – hadde allerede begynt å lage dikt som jeg gjemte. Ingen fikk lese dem, men bror John var en hund til å finne de, til min store forargelse. Lillebror Johannes ville bli smed. Han var vel den kraftigste av oss guttene etter alderen.

bild

Skrifta til John da han var omtrent 9 år. Neppe noen bedre i dag. Utlånt av Gerd Waterloo.

 

 

12. . klasse. Utlånt av Gerd Waterloo

Skriveboka til storebror John, da han gikk i 3.klasse. Utlånt av Gerd Waterloo.

Far var med John til Levanger og kjøpte utstyr til konfirmasjonen: mansjettskjorte, dress, hatt og ei pen kappe. Han kjøpte også en helt ny sykkel som han fikk i konfirmasjonsgave. Det var enda ganske bra økonomisk sett heime. Far hadde godt med bra betalt arbeid, og enda var det bra priser på det som ble solgt fra småbruket.

Det var bare foreldre, tante Pauline, søsken og faddere til konfirmasjonsmiddagen. Det var kjøttkaker og fiskeboller. Det var ikke så mye penger blant folk denne tida. Konfirmasjonen var den første «milepæl» i livet. Skillet mellom barn og voksen. Etter konfirmasjonsdagen var du voksen, måtte oppføre deg som en voksen, kle deg som en voksen. Guttene kunne bruke langbukser. Barndomstida var slutt. Jula 1925 ble feira som vanlig. Vi fikk julebrev fra onkel Nils. Det var tante Pauline som fikk brevet. Etter han hadde vært heime, sendte han jevnlig litt penger til henne. Vi guttene var nå blitt større og trengte mer av både mat og klær.

«De harde trettiåra» nærmer seg

Utover etterjulsvinteren og våren 1926 begynte vi å få føling med nedgangstida. Det ble mindre arbeid å få for far, og prisene på landbruksprodukta ramla nedover. Det ble mindre penger å kjøpe varer for hos handelsmannen. Bror Ole som da var tretten-fjorten år ble tilbudt jobb som fast hjelpegutt på gården Tronhus, største gården oppe i Ulvengrenda.

Mannen på gården var nylig død av magekreft bare vel førti år gammel. Enka satt igjen med gården og fire mindreårige barn. Hun fikk seg en gårdsbestyrer til å drive gården, men hadde bruk for en fast hjelpegutt. Ole hadde lyst til å komme på en skikkelig gård. De hadde tre hester der, og han skulle være med alt gårdsarbeid når han var fri fra skolen. Det var en bra gård å komme til, skikkelig kosthold og solide folk, så mor og far bare talte han til å ta jobben. Ellers var det bare et par kilometer heimefra, men han skulle bo på gården. Han skulle ha mat og klær og litt lommepenger i lønn. Det var mange nok å brødfø heime slik som tida tok til å utvikle seg.

Bror John ville begynne på skole, men det var under sterk tvil at far hjalp ham med kausjonslån så han fikk begynne på Bakketun Ungdomsskole høsten 1926. Med gode karakterer derfra kunne han søke lærerskolen på Levanger. Det var hans store drøm. Det skulle imidlertid gå tolv år til han fikk denne drømmen oppfylt. Tidene så ut til å bli verre om senn.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.