MENU

by • 9. mars 2020 • LivsminnerComments (0)188

Nils Aune: Livsminner, del 14: En drøm går i oppfyllelse, familien slår rot i Risan

Hovedbilde: Nils som nybygger i Risan i 1954. Frakting av høy på gammelmåten.

INNLEDNING

Her kommer avsnitt 14, det siste, av Nils Aunes «Livsminner» hvor han skrev om livet sitt i en landskonkurranse på 1990-tallet. Han ble forøvrig nr. 2 blant mange deltagere.

Først skrev han om tida under vekslende forhold fra barndom til ung voksen på småbruket Ulvenaune hvor han vokste opp med foreldrene Martha og John og tre brødre. Han skildrer levende følgene av den økonomiske verdensdepresjonen også for folket i Sjøbygda hvor Ulvenaune ligger.

Så følger noen år med forskjellige arbeidsplasser og landbruksskole før han og Sara og barna slår rot i Risan i Inderøy. Der bygger de opp et eget bruk og en egen heim. Vi følger Nils og Sara helt fra skjøtet på den udyrka jorda blir skrevet, til Risan står der slik det var før den siste store utvidelsen i nyere tid. Livsverket  til og Nils og Sara har satt spor som de selv aldri drømte om i 1953 da de startet i Risan.

«Livsminner» er spekket av detaljer fra dagligliv, gårdsdrift, familie- og sosiale forhold og mye mer fra over hundre år tilbake. Vi blir delaktig i den enorme utviklinga samfunnet og verden har gjennomgått i de ti-årene «Livsminner» dekker. Nils har gitt oss en samtidshistorisk dokumentasjon som er helt enestående, og som har verdi langt inn i framtida.

«Livsminner» fortjener opplagt en videre publisering, og stoffet vil bli bearbeidet, enten som et hefte eller i bokform med bilder. Vi skulle gjerne hatt flere bilder, så gi lyd om noen sitter på noe.

I dette siste avsnittet følger vi familien fra Skogn til Inderøys største gård Sundnes, hvor Nils først får ansvaret for det store fjøset og senere blir gårdsbestyrer og regnskapsfører for sin onkel Nils da han kjøper gården etter 40 år i USA, det meste av tida som farmer.

Et par år etter at familien flytta til Sundnes, rammet den store tragedien: Nest yngste gutten, Olav, døde av polio etter bare 3 dagers sykdom. Hendelsen ble ekstra dramatisk på grunn av at gården ble satt i karantene grunnet antatt smittefare.

Fra Sundnes går ferden til Risan hvor han og Sara kjøper udyrka jord og starter opp som bureisere i Risan. Alt har en start, og Nils, Sara og familien startet en utvikling helt fram til at nye generasjoner kunne ta over. Ufattelig mye innsats og arbeid er lagt ned under helt andre forhold enn de vi lever under i vår tid!

I takknemlighet til Nils og Sara publiserer jeg det siste avsnittet av «Livsminner», og ønsker nok en gang god reise til en svunnen tid! Avsnittet starter med en hendelse i fjøset på Sundnes som lett kunne ha gått mye verre.

Trondheim i mars 2020

 

Jarle Aune

 

DA FJØSGOLVET HAVNA I GJØDSELKJELLEREN

Det var denne våren – 1949 – at en del av fjøsgolvet ramla ned i gjødselkjelleren. Vi hadde sluppet melkekyrne på beite, men ikke flytta ned i sommerfjøset ennå. Vi tok dyra inn i heimefjøset om kvelden for melking og litt høyforing. De ville gjerne inn i fjøset, og det var en hel sjau når de første kyrne strømma inn gjennom fjøsporten. De fant ikke båsene, og i stedet for å spre seg, klumpa de seg sammen. Det ble for mye tyngde på det gamle tregulvet, og det deisa ned i gjødselkjelleren sammen med fem-seks av kyrne. Tre av dem hadde vi fått på bås, og de ble hengende etter besa som var svært gamle og slitt, så de røk, og det berga dyra. (Bese, noen steder kalt kuband – Tynn kjetting, brukt til å feste kua til båsen.  Bås- avdelt rom for ku i fjøset).

Bese er en tynn kjetting som kua blir festet til båsen med.

Det var et ganske høyt fall og bare blautgjødsel i kjelleren. Det var uhyggelig. Vi så bare ryggen og horna på dyra nede i gjørma mellom det nedrasa treverket. Det var på hengende håret at jeg og en av fjøsguttene ikke ble med ned i kjelleren. Det hele skjedde på et øyeblikk, og jeg glemmer ikke ansiktsuttrykket på gutten da golvet forsvant og han ble stående ytterst på kanten av det gjenværende golvet. Merkelig nok gikk det bedre enn vi trodde. Dyra bråstoppa ved hullet og rygga bakover, berre ei ku ble pressa utfor kanten. Det ble et svare strev før vi fikk dyra ut igjen og fikk berga de som lå og kava i gjørma mellom treverket i gjødselkjelleren. Alle gårdskarene hjalp til, og berre ei ku var så skada at den måtte avlives. Det ble umiddelbar flytting til sommerfjøset, og det ble sein melking denne kvelden. Det kunne gått mye verre. Det ble satt i gang bygging av nytt fjøsgolv. Alt det gamle ble skifta ut, og det var ferdig da høsten kom.

«AMERIKANEREN» KOMMER HJEM

Fram mot våren flytta agronomen Kåre med sin Gerda og sønnen Kjell, som var i samme alder som Sigbjørn, til Sundnes. De fikk andreetasjen i Bødkerstua, og gårdskarene ble tildelt rom i andreetasjen i hovedlåna. (Bødkerstua, hvor familien bodde, hadde navnet etter at en bødker (tønnemaker) hadde bodd der tidligere). 

Det begynte nå å gå forlydende om at Sundnes barneheim skulle avvikles og gården selges. Det viste seg å være tilfelle. Det kom folk og så på gården som var interessert i å kjøpe. Vi hadde jevnlig forbindelse med onkel Nils og nevnte vel at det sannsynligvis kom til å bli en privatmann som kjøpte eiendommen. Nils hadde lyst til å flytte tilbake til gamlelandet og meldte seg på som kjøper. Bror John skulle ta seg av forhandlingene i forbindelse med gårdkjøpet for han. Han ble den høystbydende, fikk konsesjon, og handelen ble avgjort. Sundnes gård hadde skiftet eier.

En fin vårdag i 1950 gjorde de sitt inntog på Sundnes. Hans nærmeste familie, deriblant fosterbroren Elias og kona, tok i mot dem. Jørstad slutta i jobben da gården skifta eier, og jeg overtok som gårdsbestyrer ved sida av å ha tilsyn med fjøset der det nå var tilsatt sikre folk. Det var lett nok å være gårdsbestyrer, agronomen Kåre fortsatte som før, og det var bare å samrå seg med han. Regnskapet hadde imidlertid jeg. Ellers fortsatte den samme staben av gårdens folk, unntatt de jentene som hadde vært knytta til barneheimen. En eldre jente ble imidlertid igjen som hushjelp for Sara, som nå hadde overtatt kostholdet til de faste arbeidsfolka.

Sara ville ikke flytte fra Bødkerstua. Det var rommelig kjøkken der, og den største stua ble brukt som spiserom for arbeidsfolket. Ei tid før hadde Kåre og Gerda flytta inn i den leiligheta som den tidligere bestyrerinna for barneheimen hadde hatt. Den var et tillegg til nedre side av det store størhuset, og ble kalt «Meierilåna». I sin tid hadde det vært meieri på Sundnes. Dermed hadde vi nå heile Bødkerstua og ordna oss soverom i andre etasje. Vi var så vidt ferdig med våronna da amerikanerne kom. Han la seg foreløbig ikke bort i drifta, men tråla rundt og så på det han hadde kjøpt. Husa hadde nok forfalt en del. Det måtte til nytt tak på de fleste bygningene. Ellers måtte mye gjøres innvendig i hovedlåna som for det meste hadde vært saler og oppholdsrom for barneheimsguttene, unntatt «Storsalen». Foreløbig etablerte han seg i samme leiligheta som gårdsbestyreren hadde bodd i. Jossie var interessert i den tolv-fjorten mål store hagen der det stod en del gamle, store trær planta for lenge siden. Dessuten var det masse epletrær og bærbusker. Han hadde betalt trehundreogseksti tusen kroner for gården med besetning og redskaper. En uhørt sum og alt for mye mente mange. Ny traktor kjøpte han straks, en Ferguson med gummihjul. Det var enkelte som var begynt å anskaffe seg fergusontraktor nå. Han hadde med en svær bil da han kom, en Ford, ny modell.

Sundnes gård og fabrikker før utvidelsen. I bakgrunnen Kvistadbakken
hvor Øystein, barnebarn til Nils og Sara, og Maria og familien bor i dag i
nye hus.

1947 el.1948. Nils J. Aune, Carol og Jossie.

TRAGEDIEN RAMMER

Sommeren gikk. Sara skulle ha sitt sjette barn i desember. Vi fikk vår første store sorg. Vår nest yngste gutt, Olav, døde i polio tolvte oktober, tre år gammel. I løpet av tre dager var det slutt. Vi fulgte han til sykehuset. De ga oss ikke mye håp. Sara måtte reise heim og ta vare på de andre barna. Det ble lånt en respirator fra Namdal sykehus. Innherred sykehus hadde ingen. Det var noe nytt. Den passa ikke særlig bra heller, men det var siste utveg. Han var ved bevissthet til på slutten av siste natta. Han snakka ikke reint ennå. Han ba om drikke flere ganger. Han ba meg synge blåmann, blåmann, bukken min. Det var yndlingssangen hans. Så snart jeg holdt opp, kviskra han «Baumann», og jeg måtte begynne på igjen. Det er noen av de hardeste timene jeg har gjennomlevd. Han slokna ut på morgenparten. Jeg hadde sittet ved senga bortimot ett døgn. Sara, Jossie og onkel Nils kom tidlig om morgenen, men da var det slutt. Vi kjørte heim. Vi hadde flere barn, men vi hadde ingen å miste.

EN OND TID. GÅRDEN I KARANTENE

Det ble ei ond tid. Gården ble avsperra. Polio var rekna for å være smittsomt. Ingen fikk komme og ingen forlate gården. De som hadde egne leiligheter måtte avholde seg fra å gå inn til oss. Carol ble sendt til Ulvenaune, Kjell ned til besteforeldrene. Gerda ga blaffen. Hun gikk inn til oss som før og hjalp Sara det beste hun kunne. Det gjorde godt. Ære være Gerda for det!  Ei ungjente i en naboheim ble syk samtidig som gutten vår, men det var veldig lett, og hun ble nesten helt bra igjen. Da det etter ei tid ikke dukka opp flere tilfeller blant barna våre, gikk det ikke så svært lenge før karantena ble oppheva. Det hadde ikke vært noen hos oss ved begravelsen. Men til kirkegården kom de: Fra Mære, Rognan og heimefra. Sara hadde det ondt. Jeg måtte ut, vi var midt i rotvekst-haustinga. Hun fikk Anna, hushjelpa, til å se etter minsteguttene, og så kom hun ned i åkeren og hjalp til å lesse kålrot. Hun syntes det var bedre når hun kunne være sammen med meg. Livet måtte gå videre.

1950. Pauline, søster til Nils amerikaner, forteller til barna Carol,
Sigbjørn, Olav og Mildrid. Dette er kort tid før Olav døde av polio.

ONKEL NILS TAR TAK I GÅRDSDRIFTA

Onkel Nils hadde planer om å legge om drifta på gården. Skulle slutte med melkekyr og gå over til kjøttproduksjon og satse mer på poteter og korn. Brenneri og potetmjølfabrikk lå jo like ved gården. Han var godt over seksti år, men satte seg fort inn i forholda her. Det til tross for at han hadde vært i Amerika i førti år.

PINLIG MISFORSTÅELSE

De søndagene fjøskarene hadde fri, møtte onkel Nils opp i fjøset og hjalp til med arbeidet. En søndagsmorgen måtte jeg ringe til dyrlegen om ei ku som ikke fikk fra seg kalven. Han kom og satte i gang med meg som assistent. Han var ny og hadde ikke vært på gården før. Nils var på en annen kant i fjøset, dreiv og måka ned gjødsel og lot oss drive med kalvinga. Han hadde på seg noen gamle klær og ei gammel grå huve.

Dyrlegen hadde trøbbel, ble litt hissig og kua var urolig. Vi trengte mer hjelp, og han ropte til «fjøskaren» som dreiv med skitmåkinga at han måtte komme og hjelpe oss. Han kom ruslende, og dyrlegen var ikke i særlig humør. Han herja og kommanderte denne «fjøsgutten» som ikke sa et ord. Han sendte han inn i melkerommet etter mer vann og ba han rappe seg. Jeg merka meg glimtet onkel hadde i øyet når han syntes noe var morsomt. Dyrlegen trodde nok det var en gammel tulling vi hadde til litt fjøshjelp. Meg behandla han som den sjefen han trodde jeg var. Omsider fikk han ut kalven, men den var død. Nils sa ingen ting, men rusla tilbake til skitmåkinga igjen. Dyrlegen roa seg og begynte å prate om gården som han hadde hørt var overtatt av en norskamerikaner. Han spurte meg om jeg så noe til han om dagene. Jo da, han så jeg hver dag, for øyeblikket driver han å måke skit der borte. Rarere fjes enn det dyrlegen fikk da han hørte det var gårdeierne han hadde hersa med under kalvinga, har jeg aldri sett. Jeg sa han måtte gå til han så kanskje hadde han penger på seg, så han fikk oppgjør for jobben. Hvis ikke skulle jeg gå opp og hente penger. Det gikk fort å avansere fra «fjøsnisse« til gårdeier! Det ble presentasjon handhelsing og en prat. Dyrlegen skulle ha seksti kroner, inklusive helgetillegg. Onkel betalte og sa: «seksti dala åt`n dau kælv va dåle start på da`n»! Vi lo og snakka mange ganger senere om den gangen han ble tatt for å være «fjøsnisse!»

Fra tida på Sundnes tidlig på 1950 tallet. Sigbjørn, Svein og Mildrid på
den store gårdsplassen. Her ser vi at renoveringa av gården er i full gang.

EN «NY» OLAV BLIR FØDT. (1950)

Vi sørga over gutten vår og grua oss for julekvelden. Da ble det imidlertid også annet å tenke på.

På selve julaften fikk Sara vårt sjette barn. Det var også en gutt. En fin gave i denne onde tida. På ettermiddagen i skumringa var jeg borte i en haug og fann et bitte lite juletre som jeg pynta mens Sara og barna så på. Så gikk jeg til kirkegården og satte det lille treet på grava. Så stemte kirkeklokkene i. Klokka var fem. Det var julekveld. Jeg gikk inn og så om Sara da jeg kom tilbake.

Vi ble enig om at gutten skulle hete Jan Olav, etter Saras stemor og gutten vi hadde mista. Saras bror, Anders og kona, skulle være faddere. Jeg satt hos henne en stund før jeg gikk inn til de andre. Denne jula ble det ingen tur til Sjøbygda. Sara holdt senga til ut på nyåret. Bror Johannes og Gunvor hadde fått ei jente, Marit, dette året. Et par år tidligere hadde det også kommet ei jente, Gerd. Så nå var det barn igjen på Ulvenaune.

SJØBYGDA

Bror John var gift med Ingeborg, enka han hadde bodd hos da han gikk på lærerskolen. Han hadde fremdeles lærerplassen på Utøy skole, men dro til Levanger i helgene. Bror Ole bodde også heime, men hadde sitt arbeid på Rostad barneheim, men siste året hadde han arbeidd mye på Sundnes. Mellom anna var han med og la tak på hovedlåna. Johannes dreiv småbruket, hadde nå tatt over bruket. Mor og far var flytta på kåret, og mor hadde fått alderstrygd. Den største hendinga for Sjøbygda var at de hadde fått veg ned dit. Forr hadde begynt å levere melka til meieriet, nå som de hadde fått veg. Ivar på Tronhusaune var med broren som hadde kjøpt seg ei frakteskute. Det var blitt enda flere barn i bygda. På Tronhusaune var det nå fire, og på Forr sju.

KJØTTPRODUKSJON PÅ SUNDNES

Ut på våren solgte onkel melkekyrne på Sundnes og satte inn Herford kjøttfe. Det ble mindre arbeid i fjøset. Kalvene sørga for melkinga. Ellers var det en gammel kontrakt mellom gården og Sundnes brenneri der det het at Sundnes gård skulle ha gratis drank brakt til fjøset. Dranken er et flytende avfallsprodukt av spritproduksjonen og har en ikke liten forverdi. Onkel Nils benytta seg av denne retten og fikk laga et stort trekar på fjøsveggen. Brenneriet sørga for at det ble pumpa drank opp i karet, og derfra gikk det ledning inn i fjøset. Dranken var skoldende heit når den ble pumpa opp i karet og måtte stå ei stund før den kunne tappes inn til dyra. Dyra likte dette varme, flytende foret og konsumerte store mengder av det. Det var et ypperlig for til kjøttdyra, og de ble feite og fine uten bruk av kraftfor. Kuene med kalver ble sluppet på beite, der kalvene patta mora. Ellers satsa han stort på potetproduksjon.

Nils Aune, amerikaneren, med en herfordokse etter at han startet med
kjøttproduksjon.

DRØMMEN OM EGEN HEIM GÅR I OPPFYLLELSE

Sara og jeg ønska oss en egen heim, helst et gårdsbruk. Nils sa vi kunne få kjøpe den udyrka jorda som var igjen på Sundnes. Det var seksti-sytti mål udyrka mark, delvis bevokst med lauvskog, men noen plasser var den veldig kupert med hauger og dalsøkk, så det måtte til mye planering. En del var slettere, bevokst med småkratt og kunne snus med en kraftig nylandsplog. Denne jorda lå i utkanten av eiendommen. Sara hadde svært lyst på at vi skulle starte for oss sjøl. Vi slo til og kjøpte jorda. Vi søkte om å få det registrert som bureisingsbruk med de støtteordningene disse bruka fikk. Det fikk vi avslag på. Sytti mål var for lite. Bruka måtte være over hundre mål. Vi satte i gang likevel.

 ARBEID BÅDE PÅ SUNDNES OG I RISAN

Jeg var fortsatt på Sundnes og hjalp min onkel. Jeg ordna med arbeidsfolket, betalte ut lønningene til dem og var «nestsjef» samtidig som jeg deltok i arbeidet på gården. Det ble etter hvert slutt med å ha arbeidsfolket i kost, og Sara ble fri matstellet. Onkel kjøpte enda en traktor. Det ble ikke lenger bruk for så mye hester.  Det viste seg at han var en dyktig gårdbruker som fikk det meste til å lønne seg. Sjøl var han med, kjørte for det meste traktor. Det ble ikke bruk for så mye arbeidsfolk lenger nå, unntatt i potetonna. Da måtte han leie mange potetplukkere. De hadde akkord. Han fikk laga kasser med armer på. De målte en hektoliter, og plukkerne fikk betalt for hektoliteren. Han kjørte opptakeren med den ene traktoren. Den andre kjørte agronomen Kåre heim poteta med. To karer tømte kassene opp i tilhengeren. Ei ny tid var i kjømda. Traktoren var begynt å overta for hesten.

Jeg hadde fått leid Kåre og en av de faste gårdskarene til å ta ei økt etter kveldstid nede i Risan, jorda jeg hadde kjøpt. Jeg fikk lånt en kraftig nylandsplog og Fordson-traktoren på gården. Det var utrulig mye jord som ble brutt opp i de lyse sommerkveldene. Jeg fikk også grøfte en del. Grøfterne fikk betaling for meter gjenlagt grøft.

Kåres svigerfar døde, og de flytta heim fra Sundnes og overtok småbruket, som ligger ved sida av jorda som vi hadde kjøpt. Bruket er vel rundt tjue mål. Men Kåre fortsatte som fast kar på Sundnes.

Den andre maidagen 1952 fødte Sara sitt sjuende barn. Det ble ei jente denne gangen. Hun ble døpt Solbjørg Pauline etter Saras forstersøster Stor-Sara og tante Pauline. Onkel Nils og kona var faddere. Nå hadde vi seks barn, fire gutter og to jenter. Tre av barna var nå i skolepliktig alder. Det var liv og leven rundt oss. En eldre nabo kom inn på kjøkkenet, skulle treffe meg. Jeg var ute, var blitt noe sein inn til middag. Sara og barna hadde satt seg til middagsbordet, og «knøttet» lå i vogna. Mannen spurte om ikke jeg var inne. Sara svarte: «Nils, nei, hain e nesten ailler in.» Mannen så på forsamlingen rundt bordet og den lille i vogna og sa: «Å, de sjer no ut som en hi verri lite in å.» Sara lo. Vi var godt kjent med denne «spissburen». Dattera hans fortalte Sara at faren hadde fortalt hva han hadde sagt, og hun hadde gitt han ei lekse om folkeskikk Det var et styr for Sara å holde orden på alt, men hun lo og sang. Humøret var på topp.

BROR OLE KJØPER MELHUSVOLDEN

Bror Ole kjøpte et lite småbruk i Kvamsgrenda, Melhusvolden. Det var ti-tiolv mål jord til bruket. Det hadde vært større, men noe av jorda var solgt. Han betalte ti tusen kroner for bruket, men husa var gamle og skrale, så han tok sikte på å bygge nytt. Det begynte nå å bli lettere å få lånt penger enn det hadde vært tidligere. Han hadde sitt arbeid på Rostad om dagene, men om kveldene var han og stelte på småbruket. Han fikk kjøpt seg en liten tohjuls traktor med noe redskap. Det ble etter hvert flere småbrukere som skaffa seg slike tohjulstraktorer. Ellers ble det opprettet maskinlag som kjøpte inn traktorer og redskap og dreiv leiekjøring for mindre bruk.

BYGGING I RISAN

Sommeren 1953 satte vi i gang driftsbygning på det nye bruket vårt. Vi skulle ta det i to byggetrinn. Utgravinga av kjelleren foregikk med handmakt. Det var hard leirbunn. Det ble støpt kjeller med betongdekke og mura fjøskasse med himling av tre. Lengda på fjøskassen var ti- elleve meter og bredde tretten meter. Med tid og råd skulle det bygges ut på lengda, så når det var ferdig, skulle det bli vel tjue meter langt. Jeg laga ei provisorisk innredning og satte inn en del gris for oppforing om høsten. Jeg arbeidde ennå på Sundnes og var nede på nybruket og tok ei økt om kvelden. Sara gikk ned og fora grisene på formiddagen. Da hadde hun følge av en av de mindre barna og katta vår. Hun møtte opp hver dag og gikk med som en hund. Når Sara var ferdig med foringa og gikk heim, kom katta og ble med tilbake.

Risan, 1955. 1. byggetrinn av driftsbygninga, et enkelt bygg med skråtak, som stod til 1959. I forgrunnen Nils og Brunen.

Sommeren etter ble våningshuset bygd. Fikk stua vi bodde i, Bødkerstua, av onkel. Vi flytta inn i meierilåna om høsten. Den leiligheta stod ledig nå. To bygningsarbeidere gikk i gang med å rive Bødkerstua om vinteren. Det var godt tømmer i stua, og mye av det innvendige materiale kunne brukes. Det ble leid folk til utgravinga av kjelleren. Blåleiret var så hardt at de brukte dynamitt til å sprenge det løst. Ellers var redskapen hakke, spade og trillebår. Grunnmuren ble støpt, og stua ble reist i løpet av sommeren. Den ble påbygd noe i høgda og fikk ny bordkledning. De laget et svært kjøkken, gjorde ferdig det, ei lita stue og to loft. Så flytta vi inn. Resten av huset fikk vi innredet etter hvert som vi fikk råd til det. Det var tredje gangen vi flytta. Vi håpa det ble den siste. Vi var glade. Nå hadde vi vår egen heim.

MINSTEGUTTEN HAVNER PÅ SYKEHUS

Et skår i gleda var at et av barna ikke var med. Vi hadde igjen nær mista et barn. Jeg hadde kommet kjørende inn på gårdsplassen på Sundnes med en tungt lasta firehjulsvogn. Som vanlig ville de minste ungene sitte på lasset. I et ubevoktet øyeblikk falt tre-fireåringen Jan Olav av lasset og kom under den tunge vogna. Det ene hjulet gikk over låret hans og lårbenet knakk. Vi fikk han til sykehuset, var begge med dit. Han ble lagt i strekk og skulle ligge slik fem-seks uker. Det var forferdelig. Vi fikk ikke lov å besøke han, så han så oss. Vi fikk bare en liten gløtt av han gjennom døråpningen når vi kom på besøk. I hans alder var det ikke tillatt å ha noen som helst kontakt. Da vi reiste fra han, sa Sara til han at hun skulle sitte på gangen til han var bra igjen. Vi var der flere ganger og titta på han, men inn til han slapp vi ikke. Vi tenkte på gutten som var blitt skilt fra oss, dag og natt.

Siste dagen vi dreiv med flyttinga kom det beskjed fra sykehuset at vi kunne komme og hente han. Vi fikk siste tinga på plass, fikk tak i bil og kjørte begge til sykehuset. Spør om det ble stor fest om kvelden. Det gikk ei lita stund før det gikk opp for han at han var der han hørte til. Han sa siden at han hadde venta på oss første dagene, men da vi aldri kom, trodde han at skulle være på sykehuset. Sara var sint. Hun mente at når sykehuset tok ansvaret for et barn, så måtte de sørge for skikkelig renhold av barnet. Gutten var rett og slett skitten, og det lukta av han. Hun ga han en skikkelig vask og rent tøy. De som hadde hatt stellet av han hadde nok ikke tatt det så nøye med vasken «møkkerporka», sa Sara.

HELE FAMILIEN I ARBEID

Samtidig som vi flytta til Risan, slutta jeg arbeidet hos onkel Nils på Sundnes. Jeg ville nå gå helt opp i arbeidet på vårt eget bruk Vi hadde satt poteter i den dyrka jorda og fikk god avling. Det var «jomfruelig» jord. Vi fikk lånt utstyret på Sundnes etter at de var ferdig med onna, og mannskapet fikk jeg også leid.

Vi fikk levert poteta fra åkeren direkte til fabrikken dette året. Sara hadde dretta opp en hel del kyllinger utover våren. Vi kjøpte dem daggamle, og Sara likte å stelle de små krypa. Nå var de blitt store, og vi ordna plass til dem i fjøset. Jeg lånte en ungråne på Sundnes og fikk para fire- fem ungpurker. Vi fikk lånt oss hest hos en nabo, mot å holde foret. Det var en raud vallak, fæl til å bite så snart han så et høve til det. Vi brukte den til å kjøre myse fra meieriet til grisene. De største ungene var flinke til å hjelpe til. Jarle, eldstegutten, var nå blitt fjorten år, Sigbjørn elleve og Mildrid ni år. Hun var den som måtte passe de minste. Sigbjørn var fast mysekjører. Han var utrulig til å håndtere den bitegale hesten. Jeg hjalp han å sele på og spenne for. En gang måtte han stanse i vegen og rette på en selestikke. Hesten bet etter han og fikk tak i topplua, men heldigvis kom det enn mann og hjalp han. «Denne e våle», sa mannen. Han kjente til hesten. Ellers var han sikker å kjøre med. Når en bare ikke kom for nær hodet hans gikk det bra (Våle – farlig).

Etter en tid kjøpte vi en brun hest. Det er det snilleste dyret jeg har sett. Når Sigbjørn kom med myselasset fra meieriet, pleide han å kjøre bort til fjøset hvor han gikk fra hesten. Så kom jeg og overtok. Kom jeg ikke straks, rusla Brunen bort til kjøkkentrappa med lasset. Så kom Sara ut med ei brødskive eller sukker til han. Dette ble en dagligdags foreteelse. Når han kom heim, måtte han først om kjøkkentrappa og få godbiten. Vi hadde denne hesten til vi fikk oss traktor.

Jarle var eldst og måtte være med på alt arbeid. Da vi bygde fjøset, hadde vi ennå ikke fått vann fram til bruket. Under støypinga gikk det mye vann. Jarle kjørte heim alt vannet fra Sundnes til støypinga. Ellers gikk de med i arbeid når de hadde fri fra skolen.

Jarle som gårdgutt fra ca. midten av 1950-tallet.

Sigbjørn var ivrig skihopper. Når han hadde vært inne og fått seg mat og varma seg etter meierituren, fikk han ei stund i skibakken. Jeg har ofte tenkt på at det kanskje ble for mye arbeid og for lite fritid for dem, men de sier at de lærte å forstå at det måtte arbeides skulle det oppnås  resultat. Jeg passa på så de fikk noen penger. De kjøpte seg sykler og armbåndsur, og de hadde skikkelig mat og klær.  Både Sara og jeg hadde vært vant til å delta i arbeid som barn, – under langt karrigere forhold.

Vi hadde sommers tid mye leid arbeidsfolk og alle fikk kosten. Så nå var det godt å ha et stort kjøkken. Vi hadde kveldsmat i sjutida. Jeg brukte å være inne til Sara hadde ordna de minste til leggetid. Så var det fast regel at jeg var med dem opp på soverommet, fortalte eventyr og leste kveldsbønn med dem. Jeg lå på et teppe ved siden av dem i den breie senga, og det hendte at jeg sovna før dem. Sara hadde tusen ting å gjøre om kvelden, og jeg gikk ut og tok enda ei arbeidsøkt utover kvelden. Da var ikke guttene med. Likevel hendte det at Jarle kom og spurte om jeg ikke kom inn snart. Så hjalp han meg til jeg var ferdig. Det var sjelden vi kom i seng før mot midnatt.

STORE FORANDRINGER PÅ SUNDNES

På Sundnes var det nå blitt store forandringer. Onkel hadde nå bare to faste karer. Agronomen Kåre og en ungdom fra nabolaget. Kåre var nå onkels «høyre hånd». Gårdsregnskapet ble utført av et nyoppretta gårdsregnskapskontor. Det var blitt regnskapsplikt for alle gårdbrukere. Den første skurtrøska hadde kommet. En foretaksom gårdbruker hadde kjøpt, og den ble framvist på Sundnes.  Det var mange til stede og så dette vidunderet i bruk. Det var ei sleptrøske, trukket av traktor. Nå ble trøskinga utført samtidig med skurden. Kornet rann ned i sekker på ei plattform på tørka og ble tippa av når de var fylt. Det trengtes nå bare to mann til skurdonna, en til å kjøre traktoren og en på trøska. Nå ble handavlegger, sjølbinder og trøska på låven museumsgjenstander i likhet med sigd, skjurru og sluggu. Onkel kjøpte skurdtresker. Han kjøpte også automatisk potetsettemskin og potetopptaker.  Det var på kort tid blitt  fullstendig revolusjon i jordbruket. Hestene og gårdsarbeiderstaben kom bort. I stallbygninga hadde han nå griser og høns.

Han la nytt taktekke på alle bygningene og mala opp husa, laga seg ei ny leilighet i hovedlåna og fikk pussa opp og lagt nytt golv i Storsalen. Snekkere og malere dreiv på for full speed. Han forsøkte et firma som dreiv med sprøytemaling. Det var noe nytt. De fikk prøve seg på stallbygninga. Den var oppsatt siste åra barneheimen hadde gården og stod umalt. Det ble bare med denne ene bygninga. De hadde prakk med maskineriet, og malinga for i alle retninger. Sjefen bante og skrek om og om igjen: «Det må værra noe gærnt med pistolen!» Det ble senere brukt som et ordtak: «Det var nok noe gærnt med pistolen!» De kvite italienerhønene til onkel og en stor hane som gikk og spankulerte utenom stallen fikk en herlig sprut. På et lite øyeblikk var hele flokken brannrød. Hanen gol, og vi lo. Han var vel forundret over at «fruene» brått hadde fått nye «kjoler». Malerne sjøl var brannrød fra isse til fot, og hadde et svare strev med å få malinga ut av hår og skjegg om kvelden. De andre bygningene ble handmalt av malere fra bygda. Noen antydet at det gikk seint med arbeidet deres. Onkel svarte: «Dæm jær en go jobb, og malinga får dæm i aillfall på veggen». Det var sant. Det ble ei holdbar maling, mens stallbygninga etter kort tid var like grå som før. Hanen og hønsa beholdt den nye fargen lenge.

NY TID FOR NYDYRKERE

Ja, det var blitt ei ny tid. Også for oss som dyrka ny jord. Bulldoseren var kommet. Vi hadde ennå den verste jorda udyrka. Den det hadde stått skog på, og som bestod av små daler og hauger. Vi hadde rydda bort skogen om vinteren og hogd den opp til favnved. Det ble noen svære stabler. Så fikk vi leid en bulldoser og to mann som kjørte på skift. Den gjorde vei i vellinga. I løpet av noen fine vårdager jevna de hele stykket. Trerøttene ble skyvd ned i de djupeste «dalene» som ble fylt med jordmasse fra haugene og stykket ble flatt og fint.

Buldoser fra den tida Nils dyrket opp Risan.

Maskinlaget sørga for harving. Vi kjørte på den husdyrgjødsla vi hadde, og kunstgjødsel. Så var det bare å sette- og så i jorda. Vi satsa fortsatt på potetdyrking. Nå var det bare noen få mål igjen. Det rant en bekk gjennom jorda vår like bak husa. Det var ei bru over bekken og veg som gikk ned til to småbruk. Det ene og største av de to bruka var det Gerda og Kåre som nå hadde overtatt etter hennes fars død. Kåre arbeidde fortsatt på Sundnes hos min onkel. Han var fra gården Oppheim ovenfor Kjerknesvågen og het Råstad til etternavn. Den andre heimen eides av Arnulv Frøset og kona Jonetta. Han hadde sitt arbeid på gården Vola. De hadde to voksne sønner, Helge og Jarle, som bodde heime, og det var Jarle som nå var fast kar på Sundnes, sammen med Kåre. Alle tre heimene het Risan i dagligtale, men den nye heimen vår var oppført under navnet Hestrisan i papira. Dette var nå våre nærmeste naboer.

Nedenfor brua over bekken eide vi jorda på begge sider, og det var bratte skråninger ned mot bekken. I de skråningene voks det lauvskog Jeg hadde planer om å legge igjen denne bekken, og planere og fylle igjen «dalen» som bekken hadde laga. Det skulle gå nå som vi kunne bruke bulldoser Men det var ganske stor vannføring i bekken høst og vår, så det måtte til veldig store rør. Det var et par hundre meter fra brua og ned til sjøen, så hele prosjektet ville bli svært dyrt. Foreløbig ble planene lagt på is.

Dalen nedenfor husa som Nils skriver om. Ble fylt igjen, planert og
dyrka opp. I forgrunnen prøver Svein luftgeværet.

Vi kjøpte noe redskap etter hvert. Det måtte bli for hest. Traktorkjøp hadde vi ikke råd til ennå. Vi kjøpte en «Troll» potetopptaker, potetsorteringsmaskin og vogn med gummihjul. Ingen brukte lenger jarnskodde trehjul. Ellers leide vi en del kjøring av maskinlaget. En fast kjører for rundt og kjørte for de små bruka, og det var mange småbruk. I største delen av uthuskjelleren hadde vi avlspurker. Vi flytta dem opp i fjøset etter hvert som de skulle grise. Vi hadde nå tolv avlspurker og solgte smågris. Ellers hadde vi et par hundre verpehøns, tre melkekyr og plass til hesten i fjøset. Vi leverte melka til meieriet og tok heim myse og returmelk til grisene.

Nils og Svein med smågrisene.

BEDRE TIDER I LANDET. FRYKT FOR  NY KRIG

Tida var blitt bedre. Det var inga arbeidsledighet. Gjenoppbygginga av de ødelagte byene og gjenreisinga av det raserte Finnmark fylke skaffa arbeid til alle. «Marshallplanen» som USA satte ut i livet like etter krigen med overføring av tolv milliarder dollar i gaver og lån til det krigsherja Vest-Europa var til stor hjelp. Situasjonen ute i den store verden var ikke så bra. Vi hadde fått «De forente nasjoner» som skulle hindre ny krig.

Likevel ble Nato oppretta, og Norge gikk inn i den vestlige forsvarsalliansen etter økende motsetningsforhold mellom øst og vest. Det skjedde etter det sovjetiske kuppet i Tjekkoslovakia. Vårt forsvar ble trappa opp. Vernepliktstida ble seksten måneder. Dragonregimentet på Rinnleiret- IR 3 – var nå motorisert. Hestene hørte historia til. De hadde likevel noen hester til «Kløvkompaniet» som skulle brukes i fjellterreng. Jeg ble flytta over til et slikt kløvkompani og skulle møte et sted i Sør-Trøndelag i tilfelle mobilisering. Vi hadde koreakrigen hvor USA var engasjert. Vi frykta Sovjet og kommunismen, og kanskje en ny krig. Men inntil videre var det fred, og livet gikk sin gang. Ole bror gifta seg om sommeren 1955 med Ester Farbu. Hun var sykepleierske. Bryllupet stod i Farbu, og det var bare foreldre og søsken med. Saras eldste bror hadde også gifta seg. De holdt bryllup etter «gammelmåten», – over to dager med mange gjester. Kona het Gurine og var fra Røra.

STOR FAMILIE, MANGE ARBEIDSOPPGAVER

Sara hadde mye å stå i. Seks barn skulle hun holde i stand, og hun hadde stellet av hønsa og melkinga. Hun var også med ute i onnene. Åssen hun rakk over alt, skjønner jeg ikke. Hun leide hjelp til flikking av klær og sying av nytt. Ellers ble hun mye avlasta da vi kjøpte vår første vaskemaskin. Den var temmelig enkel, hadde ikke sentrifuge, men håndvrider. Tøyet gikk mellom to ruller som ble sveiva rundt med håndsveiv. Det var likevel ei stor lette mot å stå bøyd over det evinnelige vaskebrettet.

Hun fikk sitt første kjøleskap. Den var stor med en liten innebygd fryser. Det var et KPS-skap. Uslitelig. Det har vært i bruk i førti år og er fremdeles i bruk. En kraftig kjøkkenmaskin og elektrisk strykejern fikk hun også. Den gamle elektriske komfyren ble skifta ut med en ny og større. Ellers hadde vi kjøpt vedkomfyr og vedovn til stua. Den største stua var nå innreda og lagt til den lille så det var ganske bra plass. Alt kosta penger, og mye tok vi på avbetaling. Vi var åtte personer ved matbordet, så det ville være mye mat. Vi hadde våre faste plasser ved det store kjøkkenbordet, og måltida ble ikke inntatt i stillhet, men unødig bråk var ikke tillatt. Ellers kunne det gå ganske livlig for seg, og hun «grasserte» ofte med barna. En gang var det hun og Sigbjørn som herja med hverandre. Det gikk ikke bra. Begge gikk i golvet. Sara falt over ene benet til Sigbjørn og knekte to-tre ribben. Det var bestemt at vi alle sammen skulle ut og rydde sammen kring husa etter kveldsmaten. Jeg syntes synd i Sara. Hun var helt kvit i ansiktet, og ba henne slutte. Hun ville ikke. «De e sjøljort», sa hun. Dagen etter måtte hun til doktoren som linna henne inn med bandasje og ga henne noe smertestillende tabeletter.

Svein, Solbjørg, Sara med huskatten og Jan Olav.

På det meste hadde Sara ansvar for 2000 høns fra de var kyllinger, og all egghåndtering fra innsamling til levering. Ungen er Paul Jostein.

Solbjørg og Sara tar en velfortjent pause i arbeidet.

JAN OLAV UTSATT FOR NYTT UHELL

Jan Olav, eller Olav, som vi kalte han til daglig var igjen utsatt for et uhell. Jeg hadde kjørt heim gamle meierispann med kokheit drank og satt inn i fjøset. Det var lokk på alle så nær som ett. Denne hadde jeg lagt en sekk over. De minste ungene kom løpende inn i fjøset under leken sin. Gutten kløv opp og hoppa ned på spanna som stod inntil veggen og tredde ene benet ned i spannet uten lokk. Han satte i et skrik. Det stod en stamp kaldt vann under springen. Jarle som hjalp meg i fjøset stod like ved. Han tok gutten og lempa han opp i kaldvasstampen. Han ble stygt forbrent. Vi ringte på legen. Han var ute i sykebesøk, men skulle komme så fort han vann.

Vi fikk tøyet av gutten og la en linduk over beinet. Så gikk jeg og bar han i armene inne på stua der det var kjølig inntil doktoren kom. Det tok sin tid, og gutten skrek. Jeg var glad da doktoren kom, og jeg fikk legge fra meg gutten. Tror aldri jeg noen gang har vært så klar i armene. Gode gamle Kjølmoen var en dyktig sårlege. Han sa at det var tredje grads forbrenning, men han skulle prøve å få det til å gro heime så han slapp et nytt sykehusopphold igjen. Det ble ingen søvn på Sara og meg de to første nettene. Kjølmoen kom hver dag og så til gutten og stelte såret. Hver gang ga han ham et kronestykke. Det tok tid, men såret grodde, og gutten slapp sykehusopphold denne gangen. Han har stygge arr på leggen, og leggen er noe tynnere enn den andre. Den ble vel stagnert i veksten denne tida.

FØRSTE KONFIRMASJON I RISAN (1955)

Vi hadde konfirmasjon denne høsten. Jarle, vår eldste, ble konfirmert. Det var et helt styr. Jarle hadde fått en sau av Johannes, eldstebroren til Sara. Den skulle det lages sodd av. Nabokona, Jonetta, var kokke, og hun ble tinga til å ta seg av det. Ellers kom en av fostersøstrene til Sara, Oddbjørg, som var gift på en gård i Beitstad, hit og hjalp Sara med stellet til konfirmasjons-selskapet. Vi bestemte oss for å be den nærmeste slekta. Vi hadde snytt dem for bryllup for seksten år tilbake. Nå skulle vi samle den til konfirmasjonsselskap. Vi hadde noe mer å lage selskap for nå enn vi hadde den gang. Alle som skulle være med den gang var i live, unntatt Saras far og fostermor.  Alle kom. Mine foreldre, tante Pauline, mine brødre med ektefeller, onkel Elias med kona, onkel Nils med kone og datter. Saras to brødre med ektefeller. Hennes fosterbror Ola på Mære med kona, hennes tre fostersøstre med ektemenn og den ugifte fostersøstera Stor-Sara. Dermed var den nærmeste slekta samla. Vi fikk lånt bord og benker, og det ble benka til førti personer. Menyen var den som ennå ble mest brukt: Innherredssodd og sviskegraut med heimbrygga øl og kjøpøl etter behag. Siden ble det servert kaffe og kaker, og ut på kvelden var det kveldsmat. Det ble mye gaver. Jeg tenkte tilbake på min konfirmasjon.

LIVETS GANG

Jarle begynte på framhaldsskolen om høsten. Den var ikke obligatorisk, men de fleste gikk den. Den som ville, kunne ta to år framhaldsskole. Utøyningene ble kjørt med buss til Sakshaug hvor skolen ble holdt. En gang kjørte bussen utfor vegen på høyre side på veg til skolen. Hadde utforkjøringa skjedd noen meter lenger fram, ville det blitt katastrofe. Der var det stupbratte bakker fra vegen og ned til flata. En av guttene sa da han krabba ut av den velta bussen: «De va bra det heint her, ha det verri litte længer fram, ha det vørti mytji arbe åt`n Jensen!» Jensen bodde ved skolen, hadde verksted hvor han laga likkister.

Vegen var dårlig sikra. En mann som kjørte lastebil for Sundnes fabrikker kjørte utfor og rulla bakkene helt ned til flata. Han hadde sin lille sønn i bilen. Gutten ble kasta ut ved første rundkastet, men mannen fulgte med helt ned til flata. Gutten fikk ikke ei skramme, mannen berga og livet, men ble liggende lenge på sykehuset. Mellom anna brakk han lårbeinet. Jarle og jeg så denne utforkjøringa. Det var bare tre-fire hundre meter heimefra bort til denne bratte reina. Vi la straks i veg bort til ulykkesstedet. Vi så den skrikende gutten krabba seg opp over reina, men frykta det verste for mannen. Før vi rakk fram hadde det kommet folk ned fra vegen som hadde tatt hånd om den skadde mannen. Det gikk bra, men det vara nifst å sjå den store bilen komme kast i kast ned den bratte reina i ei sky av sagflis. Han kjørte sagflis til fabrikken.

JUL 

Før jul var det travelt. Særlig for Sara som skulle bake, brygge, ta hånd om slaktematen, vaske hus og klær. Det var julestria i fullt monn for henne. Vi hjalp henne så godt vi kunne, men mye var «kvinnfolkarbeid» som bare hun hadde forstand på. Slaktinga foregikk fortsatt heime. Ellers var det nå som før å salte ned kjøttet og flesket i bauna. Men nå skulle vi snart få oss fryser. Hun laga pressylte og blodmat. Hadde et ukuelig mot og arbeidslyst til tusen!

Vi pleide hente juletre nede i Sundnesmarka, et skogstykke gården har ned mot sjøen. Som regel var det jeg og noen av de mindre barna som var og henta treet. Vi for etter vegen forbi Sundnes og ned mot Jegtvolden. Marka ligger i nærheten av den. Vi bruka sparkstøtting etter vegen. En søndag like før jul skulle vi hente et tre. Sara hadde lyst på en sparktur og ville være med oss. Det var veldig mye snø i marka. Den var blåst sammen i harde fonner, så barna gikk ikke gjennom. Det var verre for Sara og meg. Vi var tyngre og sank gjennom snøen. Vi hadde sett ut treet om høsten og merka det, så det var greitt å finne. Vi måtte over ei diger snøfonn for å nå treet. Der gikk Sara gjennom like til armene.

Hun satte fast foten i noen greiner på bunnen og kom ikke laus. Spade hadde vi ikke, så det ble litt av et bask før jeg fikk henne laus. Da vi hadde fått fatt i treet og var tilbake til vegen sa hun:» De e både føst og sist gåinnen æ e me å heinte jultre»! Men hun fikk seg en sparktur og en avveksling midt i julstria. Julekvelden ble feira etter gammel tradisjonelt mønster, men nå hadde alle julegaver til hverandre. Juledagen gikk vi alle til kirka. Vi var et helt følge og la beslag på en stor del av en kirkebenk. Siden i jula var vi på et par juletrefester.

KIRKA, EN DEL AV HVERDAGEN

Ellers gikk vi mye i kirka, særlig sommers tid var det fint å gå. Det var jo bare et par kilometer til kirka, og Sara var vant til å gå i kirka fra hun var barn. Mæregården lå jo like ved kirka. Om sommeren likte hun å rusle rundt på kirkegården og se på gravene.

På høsten 1955 ble vi begge med i det nystarta kirkekoret og et par misjonsforeninger. De største  barna så til de minste eller vi leide ei gammel snill kone til barnevakt når vi var borte.

Syttende mai var en stor festdag. Jeg gjorde meg tidlig ferdig i fjøset, og Sara ordna i stand barna. De som gikk på skolen starta først. De skulle møte på skolen og gå i tog til kirka. Sara og jeg og de minste barna gikk til kirka. Etterpå var også vi med i toget rundt Straumen og opp til skolen. Der var det tale for dagen, bevertning og leiker for barna. Etterpå gikk vi heim og fortsatte festen med eggedosis, kaker og brus. Sara hadde pynta i stua med bjørkelauv og flagglenker. Det kunne bli mye trasking en slik dag. Sara hadde kjøpt seg nye sko til å marsjere i. Hun fikk gnagsår så hun nesten ikke kunne gå. Da hun var kommet halvvegs heim, sparka hun av seg skoa og gikk heim på strømpelesten til stor moro for barna.

På høsten 1957 døde Gurine, kona til Saras eldste bror, bare trettiseks år gammel. Han satt igjen med to små gutter, den eldste bare fem-seks år. Heldigvis var hans stemor ganske sprek så hun tok seg av barna. Det var triste greier, men Johannes var sterk og kom over det.

SYKDOM OG SYKEHUS

Igjen ble det noe med Olav. Han ble alvorlig sjuk og ble sendt til sjukehuset, hadde høy feber og hodesmerter. Han ble lagt på enerom til å begynne med. De kunne ikke finne ut hva som feilte han. Nå var han sju år, og vi fikk lov å besøke han. En av oss reiste ut til sjukehuset hver dag. Første tida fikk vi ikke mye kontakt med han, men etter hvert begynte han å komme seg, og da ville han heim. De beholdt han likevel på sjukehuset noen dager. Han ble flytta inn på et rom der det bare var eldre menn. Min far var også blitt sjuk og lå på dette rommet. Det hjalp litt for gutten at det var en han kjente der. Omsider fikk vi henta han heim.

Så en morgen jeg var i fjøset, ble jeg sjuk. Det kom plutselig med infernalske smerter på venstre side av ryggen og i sida og voldsomme brekninger. Jeg greidde ikke å gå, men kraup inn, mens jeg stadig brekte meg. Jeg skremte nesten vettet av Sara, ungene og buhunden Laika som lå under benken og sov. Jeg ble øyeblikkelig sendt til sjukehuset i drosjebil. Det var ingen ambulanse ennå. Sara ble med meg til sjukehuset. Slike smerter har jeg ikke hatt verken før eller siden, og brekningene fortsatte. Sjåføren overholdt nok ingen fartsgrense, for turen til sjukehuset gikk på rekordtid. Jeg ble straks tatt hånd om og ført på røntgen. Det viste seg å være en nyresten. Jeg fikk ei smertestillende sprøyte og havna i «himmelrike!» Det føltes i hvertfall slik etter hvert som smertene ga seg. Et forunderlig velvære seig innover meg. Sannsynligvis hadde jeg fått ei morfinsprøyte. Sara dro tilbake igjen da diagnosen var klar, og jeg ble lagt inn på en stor sal der det lå femten andre krabater – yngre karer alle sammen.

Jeg stod opp dagen etter, og så var det bare å vente på at stenen skulle gå. Jeg fikk beskjed om å drikke mest mulig. Saft og vann i ei stor mugge og et glas ble satt på nattbordet mitt. Vannlatinga skulle gjøres i en kopp med en silduk over, og jeg skulle ikke røre denne koppen. Den skulle ei sykesøster kontrollere og tømme. Jeg skulle bare late vannet i den. Den ble satt i det låge vinduet ute i korridoren. Med jevne mellomrom fikk jeg ei sprøyte, når smertene ble for ille, men det var lenge mellom dem. Det ble helg, ingen stein kom, samme hvor mye jeg drakk og pissa.

Det var vel mindre betjening i helga. Jeg ga beskjed om at koppen måtte tømmes, den var snart full. Ingen reaksjon. Den ble full. Jeg ga ny beskjed. Ingen kom og tømte den. Vel, tenkte jeg, jeg har fått beskjed om ikke å røre koppen, ingen kommer og tømmer den, og vannet må jeg late. Dermed rann det utover koppen og ned gjennom noen sprekker i det gamle oppråtna vinduet. Det var i den gamle bygninga og godt fall.

Jeg hadde mye vondt, og de var veldig sparsom med sprøytene. Jeg hadde det brukbart så lenge de virka og kunne delta i all moroa karene laga. Ingen på salen var svært sjuke. Det var mest beinbrudd og andre skader de lå der for, en lå med foten i strekk og kom seg ikke ut eller bort til vinduet for å ta seg en røyk. Da gikk et par karer ut i korridoren og holdt vakt, vinduene ble satt opp, og mannen fikk seg en blås på senga. Det var forbudt å røyke på salen, eller kunne en ta seg en røyk. Det var mye leven. En var fæl til å snorke For å få han til å snu seg eller våkne pleide vi å kaste en tøffel i hodet hans. Da ble det som regel still ei stund før han satte i gang igjen.

Når en ble utskrevet og fikk reise heim, skulle han kjøpe ei blautkake og spandere på de gjenværende og de pleierskene som hadde salen. Etter ei uke ble jeg sendt heim. Steinen hadde ikke kommet, men kona til Ole bror, Ester, som var sykepleier skulle gi meg ei sprøyte når det ble for ille. Jeg kjøpte blautkake og dro heim. Jeg fikk et stygganfall like etter jeg var kommet heim. Da kom steinen, og jeg blødde en del. Den hadde skarpe kanter og reiv fælt. Dagen etter var jeg i arbeid igjen. Brekninga kom seg av de voldsomme smertene, sa legen. Jeg gjemte på denne steinen som et minne, men til slutt kom den bort for meg.

FAR OG FARFAR PÅ ULVENAUNE DØR

Min far døde i februar 1958, 76 år gammel. Han døde heime, og begravelsen var i heimen. Res.kap Knarlag var til stede. Det var kranspålegging i heimen. Bror John la på krans fra oss fire sønnene. Han hadde nå slutta som lærer på Utøy etter fjorten års tjeneste og hadde plass i Leksdal. Jarle la på krans fra barnebarna. Det var nå biler i gravfølget til kirka for første gang fra Sjøbygda. Det hadde ikke vært dødsfall der siden Gurine Forr døde i 1935. Det var mange samla i heimen til middag etter begravelsen. Siste åra hadde han vært ei trufast barnevakt for de tre barna i heimen.

DRIFTA I RISAN INTENSIVERES

Sigbjørn var blitt konfirmert året før. De samme gjestene som var i Jarles konfirmasjon var til stede, men nå var min far og Saras svigerinne Gurine borte. Jeg hadde planlagt bygging av siste halvparten av driftsbygninga, og vi satte i gang på vårparten. Bygget stod ferdig om høsten, og nå ble det bedre plass. Det første bygget var sprengt. Det var avlspurker i både fjøs og kjeller. Vi hadde solgt de tre kuene, og nå gikk også gamle trufaste Brunen. Det var med tungt hjerte jeg leidde han til Inderøy slakteri som nå var etablert ved Straumen. Men hestens tid var forbi. Vi hadde kjøpt oss traktor, en Ferguson med ny innsatt dieselmotor. Guttene kjørte. Jeg hadde mer enn nok med fjøset, og vi økte besetningen til vi hadde nær førti avlspurker. Vi hadde to råner, en brukte vi heime, og den andre for omkring i bygda og tjente penger, femti kroner for hver bedekning.

Vi måtte anskaffe noe ny redskap for traktoren. Potetopptakeren og Trollen fikk vi laga om så den kunne brukes til traktoren. Etter hvert gjorde vi onnene sjøl uten leid arbeidshjelp. Det gikk på poteter og korn. Vi fikk oss potetsettemaskin og ei skurtrøske, – slepetrøske. Potetonna var hardeste onna, og vi måtte leie potetplukkere da. Barna vaks til og var med i arbeidet etter hvert som de kunne gjøre nytte for seg. I midten av seksti-åra la vi igjen bekken som rann gjennom eiendommen. Det var et storprosjekt. Det ble lagt ned 24 tommers sementrør, og «dalen» ble igjenfylt og planert. Nå var alt dyrka, og det var bare flat og fin jord på hele eiendommen. Jorda var i god hevd. Den var påkjørt store menger husdyrgjødsel, og alt var drenert. Det var bygd enda ei stue på gården til boplass for Sigbjørn og kona, som skulle overta bruket etter oss. Ny stor garasje med verksted var også bygget.

Sammen med barna hadde vi bygget opp et nytt gårdsbruk. Til yngstebarnets konfirmasjon våren 1967 reiste vi ei kvit flaggstang og heiste flagget. Mye slit og arbeid var nedlagt, men Sara og jeg var fornøyd og lykkelige.

Risan 1959 etter at 2. byggetrinn av driftsbygninga var ferdig. Risan er blitt et
et riktig pent bruk med utsikt over sjøen, reist på den gamle beiteplassen for hestene på Sundnes.

NYE SLEKTER

De siste femten åra var mye skjedd. I Sjøbygda var ingen igjen av den gamle generasjon. Tronhusaune var solgt til en sønn av Olaug og Edvard fra Ytre Ulvin først i femtiåra. Ivar var flytta til Straumen med familien. Foreldra, Beret og Thomas hadde flytta til ei datter på Straumen tidligere. Begge var nå døde. Olaug og Edvard var og døde. Far var død, og min mor døde i 1964. Hun døde også heime, ble 84 år. Begravelsen var på Ulvenaune. De hadde hadde fått en god alderdom. De hadde hatt alderstrygd, og svigerdattera Gunvor var veldig snill mot dem. Tante Pauline flytta fra Ulvenaune samme året og bodde nå hos bror Ole i Melhusvolden. John bror hadde gifta seg, og Saras fosterbror Ola på Mære og søstera Stor-Sara var døde. Begge døde i sekstiåra og ble bare vel seksti år gamle. Hennes stemor Julie Rognan var også død.

FORANDRING OG NYE TIDER

Det hadde vært år med vekst, utvikling og gode tider. Det var mere penger blant folk enn det hadde vært på lange tider. Det ble bygget som aldri før og ikke vanskelig å få lån. Inderøy samfunnshus ble bygget på tomt ved skolen. Det var svære greier til hus. Sammen med en gammel bygdakar stod jeg og så på den store utgravde tomta. Han hadde sett og gjennomlevd andre tider og syntes de bygget stort. Han beit seg ei diger skrå og sa: «Hain Ola nolmainn e itj længer nån pjaskaill!» På gårder og småbruk var det kommet opp nye bygninger i denne tida.

På Ulvenaune var gammelstua borte. Ny driftsbygning og våningshus hadde bror Johannes bygget. Bror Ole i Melhusvolden hadde også satt opp nye bygninger. Begge dreiv avl av smågris og eggproduksjon. Stadig var det kommet noe nytt. Sjølgående skurtrøsker begynte å ta over etter slepetrøska. Motorsaga hadde tatt over for svansen i skogen. Slutt på heimeslakting. Ingen julgrisskrik på gårdene. Slakteriet ordna med partering, og alt ble lagt i fryseboksen. Nå kunne folk spise fersk julemat hele året.

Jo, det hadde vært framskritt. USA hadde «invadert» månen. Det så likevel ikke bare lyst ut. Den kalde krigen var blitt kaldere. USA og Sovjet hadde sprengt atombomber, vi hadde hatt kubakrisen, Vietnamkrigen var i full gang. Over det hele lå frykta for atomkrig.

Vi hadde hatt konfirmasjon annenhvert år. Konfirmasjonen var flytta fra høst til vår. Konfirmasjonsforberedelsen var nå lagt til framhaldsskolen. Konfirmasjonsselskapa gikk etter samme opplegget for alle barna våre. Noen av de faste gjestene var borte, så ved Solbjørgs konfirmasjon i 1967 var mange borte som var med i den den første konfirmasjonen.

Familien kjøper bil

Sara og jeg hadde kjøpt vår første bil fem år tidligere. Det var en Ford Anglia. Den var ny og kosta femten tusen kroner. Det var for det meste Sara og guttene som kjørte den. Vi syntes ikke den var så bra og bytta den snart i ei ny folkevogn til omlag samme pris. Det var ei såkalt «boble». De var i skuddet, solide og slitesterke. Guttene kunne være noe hard med bilen, så vi hjalp dem etter hvert til å kjøpe seg bruktbiler. Tidligere hadde de hatt motorsykler De trengte ikke mange kjøretimer. Sara og jeg måtte ha tjuefire timer hver. Prisen var tjue kroner timen. Sara var glad i å kjøre bil. Det var ikke jeg og ble aldri noen skikkelig bilkjører.

Jarle hadde gått fire år på diakon- og sosialskolen og hadde enda to år igjen. Sigbjørn hadde gått to år på jordbruksskole og avtjent fjorten måneders verneplikt, meste av tida i Nord-Norge. Han skulle overta bruket og hadde gifta seg med Ragnhild Stavran fra Utøy. De hadde to små gutter, Nils Åge og Svein Magne, våre to første barnebarn. De hadde bygget seg eget hus på gården og arbeidde begge på bruket. Mildrid hadde gått handelsskole og husmorvikarskole og hadde plass som husmorvikar, Olav og Svein var ferdig med framhalds- og ungdomsskole og skulle nå få seg videre utdannelse. Alle barna hadde et «pliktår» heime i fjøset etter endt folkeskole.

Ingen av barna fikk stipend til de skolene de gikk. Det var behovsprøving, og inntekta var vel for høy. Jarle som hadde lengste studiet måtte likevel låne litt i Statens Lånekasse. Nå var alle barna voksne.

Familien på Risan. Forfra v. Sara, Solbjørg, Nils, Svein, Jarle, Mildrid,
Sigbjørn, Jan Olav.

Nils Aune

 

 

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.