MENU

by • 1. desember 2019 • LivsminnerComments (0)55

Nils Aune: Livsminner, del 13: «Tyskerne ute av landet, familien vokser og flytting til storgården Sundnes»

Bildetekst: Fra Ulvenaune 1947. Sara og Nils med Mildrid, Sigbjørn og Jarle. 

Nils Aunes «Livsminner» er nå kommet til tida fra fredsåret 1945 til 1950 da de etablerte seg på Sundnes. Tre nye barn er kommet til, og familien er nå vokst til 7 medlemmer.

Et uværsdøgn  i 1945 med snøstorm og djupsnø kom Mildrid til verden. Om ikke uværet var nok, oppstod det i tillegg alvorlige komplikasjoner. Nils skildrer levende hvor dramatisk forholdene kunne være når noe alvorlig stod på i en avsidesliggende bygd uten skikkelige veiforbindelse. 

Etter et kortvarig opphold i Skogn flyttet familien til Sundnes, og nå skulle Sara og Nils bli værende på Inderøy resten av sitt liv. En innholdsrik tid på Sundnes og etableringen av egen heim på Risan med spenning, slit og oppfyllelse av drømmer ligger foran. 

Jarle Aune, november 2019

 

NILS AUNE: LIVSMINNER, DEL 13

 

Jul i 1945

Julekvelden var vi alle samla. Det var den sjette krigsjula, og vi rekna med at det var den siste. Vi hadde det relativt bra. Vi på landsbygda hadde mat så vi lei inga nød. Det var verre i byene. Byfolk for rundt på bygdene og prøvde å få tak i noe ekstra til jul. De fleste hadde slektninger, nære eller fjerne og venner. Disse ble oppsøkt og mange greidde nå som før å få tak i noe skikkelig mat til jul. For de som ingen forbindelse hadde på landsbygda var det verre. 

Det gikk sport i å lure tyskerne

Ellers var det bestemt hvor mye produsenten fikk til eget forbruk, men de var smarte til å lure unna. En var ikke sikker på når husdyrtellerne dukket opp. En gårdbruker jeg kjente hadde en stor oksekalv på fjøset. Denne hadde han ikke tatt med når han ga opp antall dyr på det innsendte skjemaet. Tellerne kom. Han ba dem inn på traktering før de gikk i fjøset. Mens de var inne, fjernet drengen kalven fra fjøset og bandt den innerst i vedskjulet og antall dyr stemte. Tellerne dro, og kalven ble satt inn i fjøset igjen. 

Tyskerne slått! Freden feires.

Det gikk mot vår. Nå rykket de allierte og russiske styrker inn mot Berlin. Hitler tok sitt eget liv i en bunker. Tyskerne var slått. Men Norge var var ennå besatt av hundertusener tyske soldater. Den forhatte Terboven var rikskommisær. Det var stor spenning. Ville tyskerne fortsette kampen i Norge? Den åttende mai ble det kapitulasjon, og Terboven sprengte seg i lufta i en bunker på Skaugum. Det var fred igjen! Etter fem lange krigsår var freden et faktum. Norge var igjen et fritt land! Uforglemmelige dager for oss som opplevde denne fredsvåren! Det var glede og fest. Om kvelden dro Sara, jeg og Johannes til Ytre Ulvin til Olaug Edvard og sønnen. Far og mor var barnevakt. Der feira vi freden. Det var avtalt at vi skulle komme lenge i forveien.                         

Ellers hadde vi ikke hatt krigen på nært hold i den avstengte, vegløse Sjøbygda. Ingen tysker hadde vært der. Mor hadde ikke sett en eneste tysker i løpet av hele krigen. Syttende mai var det folketog til kirka fra Utøya. Barn, unge og eldre. Vi hadde ingen musikk, men lærer Granhus og ungdomslaget som gikk fremst i toget sang. Sara og jeg tok med oss guttene våre på sykkel og gikk i toget. Kirka var fullsatt. Mange måtte stå. Sara og jeg fikk heller ikke sitteplass, men en eldre mann ga henne plassen sin der hun stod med minstegutten på armen. Da vi kom tilbake til.

Tyske offiserer overgir Akershus festning til de norske hjemmefrontstyrkene ved den tyske  kapitulasjonen i 1945. Et av de mest berømte bilder fra norsk historie.

Nytt barn i vente på Ulvenaune

Jeg fortsatte i jobben min på Rostad. Sara trivdes så godt i Sjøbygda, men jeg måtte begynne å tenke på å få meg en bedre lønna plass nå som krigen var slutt. Lønna på Rostad var seks kroner dagen og kosten. Sara ble gravid igjen. Vårt tredje barn skulle komme i desember. Vi var spente på vær- og føreforholda. Vi hadde hatt harde vintre under krigsåra, og det fikk vi denne vinteren også. Tiende desember måtte jordmora ned i Sjøbygda igjen. Hun begynte å bli vant til disse turene. Det kom barn både på Forr og Tronhusaune, og nå var det Saras tur igjen. Det ble en uhyggelig værdag med snøstorm. Jordmora ble henta, og det var så mye snødriver at far hadde åpna det berømte «jordmorhullet» i skigarden igjen. 

Fødsel med komplikasjoner

Det ble komplikasjoner under fødselen. Jordmora måtte ha legehjelp. Også denne forferdelige snøstormen! Det lei mot middagstid, og nå hadde det stått på meste av natta. Alt gikk i surr heime. Tante Pauline og mor hadde tatt seg av guttene. Mor hadde lage fiskekaker og suppe til middag. Far satte seg til middagsbordet. Da det ble snakk om å hente lege, og han skjønte det var alvorlig, ble han så altrert at han glemte å spise fiskekake. Han spiste en tallerken suppe og gikk fra bordet. Doktoren, gode, gamle Kjølmoen, lovte å komme, men nå var vegene blokkkert så han kom ikke lenger enn til Ulvinmarka med bil. Derfra måtte han hentes med hesteskyss de tre kilometrene. Det ble bror Ole og Blakka som påtok seg å hente doktoren i uværet. Heldigvis var det ennå lyst. Før doktoren vann komme, kom imidlertid barnet. Men det så ikke ut til å være mye liv i det vesle krypet, ei jente. Hun hadde navlestrengen rundt halsen og var nesten kvalt. Jordmora og assistentjenta fikk det travelt ei stund. Jordmora brukte alle knep hun hadde lært, og etter ei stund ble det barneskrik. 

Doktoren kom til «jordmorkaffen»!

Doktoren kom inn kvit av snø. Det hadde vært en hustri tur i stormen. Da var alt over, og han berømmet den dyktige jordmora. Han var sjeleglad at han slapp å gå i gang med fødselshjelp. Nå var det en gjeng lykkelige mennesker heime. Doktoren hadde fått av seg kjørepelsen og satt med en kopp gloheit, sterk «jordmorkaffe». Jeg hadde stående ei flaske konjakk og bød på en skjenk. Han takka ja og tok seg en diger en til kaffen. Jeg bød han en til. «Nei», sa han, «husk jeg kjører bil»! Han så over kona og barnet og fant at alt var greitt. Dermed starta han ut i stormen og uværet igjen. Bror Ole og Blakka hadde en stri tørn opp de bratte bakkene. Johannes sa han kunne ta tilbaketuren, men Ole ville fullføre jobben han hadde tatt på seg. Han var sterk og sprek og vant til å farte opp og ned bakkene i alt slags vær og føre. Jenta som stelte Sara ble hos oss helt inn til jul. Julekvelden satt Sara sammen med oss ved julekveldsbordet. Det var første fredsjula vi feira. Japan hadde kapitulert tidlig på høsten. De to første atombomber var sluppet. Hirochima og Nagasaki var blåst bort. Krigsforbrytere, gestapister og vår egen rinnanbande satt bak lås og slå. Finnmarkingene hadde allerede begynt å dra tilbake til sitt nedbrente heimsted.

Nabokonene, Anna og Edel og Olaug på Ytre Ulvin kom med «barselsgraut». Det var vanlig ennå. Jenta vår ble døpt ut på seinvinteren. Hun fikk navnet Mildrid Grete etter min mor og Saras fostermor. Anna og Hans Forr var faddere. 

Saras forstermor var død et par år tidligere. Det var om vinteren og veldig kaldt. Sara reiste i begravelsen. Jeg ville gjerne vært med, men vi fant ut at det var best at jeg var heime og stelte med småguttene. Det var for kaldt å dra av sted med den ettårs gamle minstegutten. 

Straks etter at hun kom heim fra begravelsen, ble hun sjuk med høg feber. Hun ble verre, og jeg ringte til doktoren. Det hadde da begynt å slå ut noen røde prikker i ansiktet hennes. Jeg fortalte det til doktoren. «Da har hun fått kregda», sa han. (meslinger. JA) Når den har slått ut, vil feberen gå ned». Det stemte bra. Dagen etter var hun helt rødprikket over hele kroppen, og da var feberen gått betydelig ned.

Sara med halvt år gamle Mildrid på Ulvenaune 1946.

Flytting fra Ulvenaune til Skogn 

Jeg slutta på Rostad dette året og tok seks måneders handelsskole ved Norsk Korrespondanseskole. Jeg tok eksamen og begynte å se meg om etter ny jobb. Indremisjonen hadde kjøpt gården Gotås i Skogn og hadde planer om å starte en landbruksskole der – i likhet med Tomb landbruksskole i Østfold. De hadde ansatt gårdsbestyrer og søkte nå etter fjøsmester. Jeg søkte plassen og fikk den. Begge var vi lovt å beholde stillingene etter at skolen var kommet i gang. Første februar 1947 skulle jeg begynne i stillingen. Begynnerlønna var tohundreogfemti kroner måneden, fritt husvære og det vi trengte av gårdens produkter. Det ble flytting til nye forhold. Vi kjente ingen i Skogn. Det var mye snø. Det ble mange turer med Blakka opp bakkene før vi hadde fått innbuet vårt opp til Ytre Ulvin. Vi hadde noe mer å flytte med oss nå. Vi hadde fått laga flere møbler, kjøpt oss elektrisk komfyr og to elektriske varmeovner. Ei ganske stor baune for salting av kjøtt og flesk hadde vi fått laga, og vedkappsag. Den satte vi igjen, da vi nå skulle ha fyringsveden ferdighogd. Det kom lastebil og henta rasket vårt. Vi hadde vært tre da vi flytta til Sjøbygda. Nå var vi fem.

Da vi kom fram til Skogn, ble det et nytt problem. Vegen opp til Gotås var ikke oppbrøyta, så en kunnekomme fram til gården med bil. Ellers var det bra veg dit opp. Så var det å lesse av ved hovedvegen, og til å bruke hest og slede igjen. Det var ei slitsom flytting, men omsider hadde vi alt i hus. Vi fikk ei lita stue for oss sjøl. Den lå tett ved den lange hovedlåna. Der hadde vi kjøkken, ei ganske romlig stue og to loftsrom til rådighet. Sara gikk straks i gang med å få alt på plass, og jeg hjalp henne med de tunge taka. Gangen og trappoppgangen var noe trang, men med tid og tålmodighet fikk vi det vi skulle også opp på lofta. Dessverre var det ikke innlagt vann.

Fjøset var ikke tipp, topp moderne, men ellers ganske bra. Det skulle jo bli skole, så det ble vel snart satt i gang med nybygging. Det var en stor gård, over tjue melkekyr og ungdyr, flere hester på stallen og stor hage. Det ble ansatt gartner og en gartnerlærling. Tre faste gårdskarer foruten gårdsbestyreren. Jeg hadde en ung gutt til hjelp i fjøset. Det var to melkemaskiner. Jeg hadde fri annenhver helg og fridager i langhelgene. Gubben som hadde solgt gården hadde husvære på gården sammen med kona. Han hadde satt som betingelse da han solgte gården at den skulle bli landbruksskole.

Stort savn i Sjøbygda

I Sjøbygda var de lite glad for at vi dro derfra. Vi hadde bodd der i seks år og var glidd inn i miljøet. Særlig mor, far og Pauline syntes det var trist at vi reiste med barna de var blitt så glad i. For tante Pauline var det vel verst. Hun sa at det var de fineste åra hun hadde hatt. Enten var barna ute hos henne, eller hun satt hos oss. Eldstegutten Jarle som nå ble sju var vel den hun var mest glad i. Men det var inga framtid for oss i Sjøbygda, så vi måtte reise nå som krigen var slutt. Forresten ble det veil snart barn i huset igjen. Johannes var begynt å vanke sammen med ei jente fra gården Norum. Hun hette Gunvor Næss, var datter til Anton Næss som var fra gården Næss oppe i grenda ovenfor Sjøbygda. Han og far hadde vært sammen i ungdommen. Norumsgårdene ligger vel ei lita mil nordvest for Sjøbygda ovenfor Skarnsundet. Om en skal følge vegen. Men sommers tid går det sti over Vangsmarkene, og da blir det mye kortere. 

Kontakt igjen med Nils i Amerika

Ellers var det nå, etter fem-seks år brutt forbindelse, kommet brev fra onkel Nils. Han hadde gifta seg med en norskætta jente og hadde fått en datter under krigen. Han tenkte å ta seg en tur til Norge med det første, sammen med kona og jentungen. Da krigen kom, hadde det blitt gode tider for farmerne. De hadde hatt gode år og avlinger, og på grunn av krigen ble det stor etterspørsel og gode priser på korn. Så tante Pauline haddde da likevel noe å se fram til. 

Livet på Gotås

Det var ingen traktor enda på Gotås. Der som ellers på gårdene var det hestene som fremdeles var trekkrafta. Onnene ble gjort på gammelmåten, men i skurdonna hadde nå sjølbinderen overtatt de fleste steder. Gartneren hadde en liten grønn lastebil Han hadde drevet som gartner før han ble ansatt på den påtenkte landbruksskolen. Gotås lå ikke så langt fra Falstad fangeleir, der det nå satt fengsla nazister og sona sine dommer. En del av disse ble brukt til onnehjelp rundt om på gårdene, og noen var også på gotås. Gartneren henta dem om morgenen i lastebilen og kjørte dem tilbake igjen om kvelden. Han bodde sjøl like ved Falstad, var gift, og hadde kona si der. 

De satte i gang med gulrotdyrking om sommeren. Gubben, den tidligere eieren av gården, gikk og rusla og så på åssen de nye folka la opp drifta. Ikke alt var etter hans smak. «Dæm e da så dom!» pleide han å si til meg når vi kom inn på det som vedrørte gårdsdrifta. I fjøset gikk det stort sett etter det opplegget han var vant med, så jeg hørte ikke med til de «domme.» 

Gårdsbestyreren hadde kjøpt seg en stor motorsykkel. Han hadde ei jente i Ekne som han jevnlig besøkte, og da brukte han motorsykkelen. Den bråka så fælt at det var ikke vanskelig å høre når han dro – og kom tilbake igjen. Fjøsgutten hadde kjøpt en mindre motorsykkel. Han bodde heime og kjørte heim etter endt arbeidsdag. Det var en liten tynn rekel, men god på kjeften, og han lå i stadig «krig» med de andre karene. Han var ikke lett å målbinde.

De ga han inn: «Du e bærre kjæften å bakfoten, du gut!» sa en av dem. «Nei hain e bærre røggbeine å nassidråppån» sa en annen. Men alt prella av på den kranglelystne unggutten. Det var hans jobb å kjøre melka til meieriet. En gang hekta de fast en trekasse med tomme, rustne hermetikkbokser i melkevogn i det samme han la i veg. Denne slepkjørte han helt til meieriet før han ble oppmerksom på det. Da hadde han kjørt med dette skrammelet et godt stykke etter hovedvegen. 

En dag skulle karene slakte en stor okse på gården. Gårdsbestyreren skjøt oksen på kloss hold med revolver. Oksen stod like rolig. En av karene for som en strek inn etter krageren. Han var med i skytterlaget og hadde kraggevær. Slik fart har jeg aldri sett på en kar. Så smalt det, og storoksen stupte!

Gotås i Skogn1947/48. Sara stående fra venstre og Nils til høyre sammen med gårdsbestyrer Ola Foss midt på bildet i kjeledress. Foss ble senere leder av Tombotsoa  jordbruksskole på Madagaskar i Afrika, faglærer ved Tomb jordbruksskole i Østfold og leder av jordbruksskolen Øya i Midtre Gauldal.

Ny familieforøkning

Sara var gravid igjen og fødte en gutt 16. september. Stedets jordmor, ei kvinne fra Inderøy, tok i mot gutten. Vi hadde snakka med denne Inderøykvinna, så hun ble hos oss til Sara var oppe igjen. Gutten ble døpt i Sakshaug kirke og fikk navnet Olav etter Saras fosterfar, og onkel Nils og kona Jossie var faddere. De var nå kommet heim på norgesbesøk på etterhøsten og bodde heime på Ulvenaune i den samme leiligheta som vi hadde under krigen. De hadde vært på Gotås og besøkt oss. John bror hadde kjøpt seg bil, og han kjørte dem omkring. Onkel Nils var nå nær seksti år, kona Jossie var sytten år yngre, og Carol var fem år. 

Julefeiring på Ulvenaune

Jeg fikk juleferie første halvdelen av jula, og vi dro til Ulvenaune og feira jul. Denne jula var det mye folk samla heime. Det var et stort julekveldsbord, og maten var den samme som onkel Nils husket fra sin barndoms jul: Lutefisk og julegraut. Ellers var det nå brukt mere kjøttmat. Ribbe og koteletter hadde tatt over i stedet for lutefisk. Amerikanerne delte ut massevis av julegaver, mest klær som det enda var heller lite av her. Alt var nedslitt gjennom lange krigsår, og alle ville ha nytt så enda var det noe rasjonering. Jossie som var ganske sprek, for på julebesøk til de to andre heimene i Sjøbygda. Det var barn i begge heimene, og stemninga var stor da de fikk uventa gaver. Heime var alle samla denne jula . 

Det var kommet ei ny svigerdatter til Ulvenaune, Gunvor. Johannes bror hadde gifta seg med henne om sommeren. Bryllupet var i juli på Norum. Det var et stort bryllup. Det var nå blitt både bedre økonomi og varer å få kjøpt igjen. Det var det første bryllupet vi var med i etter krigen. Vi hadde vært i to bryllup i krigsåra også. Saras bror, Anders, gifta seg i 1943, og en av sønnene på Ytre Ulvin året etter. Da var det verre å skaffe til veie det som trengtes for å holde bryllup.

Tilbake til Inderøy

Sara kunne ikke finne seg til rette i Skogn. Hun syntes skogningene var for stive og stolte. «Dæm e kru tå gålan sin», sa hun. «Men de e da stør gåla nol i fylket, å der heill dæm sæ da itj fer go te å snakk me følk»! 

Det var godt ytsyn fra Gotås. En kunne se over til Inderøy derfra, og på klare dager se Sakshaug kirke. Når hun var ute og hengte klær på klessnorene, kunne jeg se at hun ofte stod og så innover mot Inderøy. Planene for landbruksskole på Gotås så ut til å strande. Da var jeg ikke så interessert i å fortsette, særlig når Sara ikke trivdes. De averterte etter fjøsmester ved Sundnes gård utpå våren. Gårdbruket eides av Sundnes barneheim. Jeg søkte på plassen og fikk den. Jeg fikk femti kroner mer i lønn for måneden og ellers samme vilkår som jeg hadde på Gotås. Snakk om Sara var glad! Nå skulle hun få flytte tilbake til Inderøy. Så var det å begynne å pakke igjen. Denne gangen ble flyttinga lettere. Flyttebilen kom helt fram til døra, så det var bare å lesse opp. 

Til Sundnes

En fin vårdag kjørte vi opp til Sundnes. Olav Jørstad var nylig ansatt som gårdsbesyrer ved barneheimen. Han var også gift og hadde leilighet på gården. Vi fikk nedre etasje i ei frittstående stue like ved begynnelsen av den store gårdsplassen. Det var et rommelig kjøkken, to mindre stuer med inngang både fra kjøkken og gang, og ei stor stue på enden av huset med dør fra den store gangen. Nå ble det godt om plass for oss, og godt var det, for Sara ventet sitt femte barn ut på senhøsten. Men hun sang og var i godt humør, for nå var hun kommet tilbake til Inderøy igjen. Hun kjente ingen her heller, Sundnes lå ei mils vei fra Utøya, men her ble hun fort kjent og glei inn i miljøet først og fremst ved barneheimen.

Sundnes var en storgård

Det var bare gutter på denne heimen – fra sju til sytten år. Det var vel rundt tjue barn. Det var ei husmor som hadde ansvar for barna. De største var med i fjøset hver si uke, to stykker i gangen. 

Det var mye arbeidsfolk. Tre-fire jenter hadde jobb på heimen. På gårdsbruket, som var på drøye seks hundre mål jord, var det foruten gårdsbestyrer og fjøsmester, en agronom som arbeidsformann, tre faste gårdsgutter, en fjøskar og en skomaker og altmuligmann. Så var det ei kokke som hadde som hadde ansvaret for matstellet. Alle hadde hus og  full kost på gården, unntatt gårdsbestyreren og fjøsmesteren som hadde eget kosthold. I onnene var det enda mer folk som hadde kosten på gården. Guttene ved heimen hadde egen spisesal. 

Arbeidsfolket spiste på de store kjøkkenet. Sundnes er en gammel herregård med gamle bygninger som er freda. Når en kommer inn på gårdsplassen, har en hovedlåna med Storsalen rett mot seg. Fra hovedbygninga går det to fløyer på begge sider av gårdsplassen. De er lavere enn hovedbygninga. På venstre side en trebygning med en stor sal – Vitrupsalen. Elles var leiligheta til gårdsbestyreren i denne bygninga. Et rom ble brukt til systue og stell av klær. På høyre side var det et stort kjøkken, skomakerverksted og et stort størhus. Denne fløya er murbygning. Et stort stabbur og låvebygningen lå på venstre side av oppkjørsla til gården. Den var bygd ned skråningen mot stallbygninga som lå nederst. På høyre side er det fra størhuset og kjøkkenbygninga en bygning med flere buer og vedskjul. I denne bygninga var utedoen, ett rom for barna og ett for for gårdens folk. Ved enden av denne bygninga er innkjørsla på den store fjøslemmen, og ved sida av den lå ei stue i to etasjer – kalt Bøkkerstua. Der bodde vi i første etasjen. I andre etasjen bodde gårdsguttene da vi kom til Sundnes. Det svære fjøset ligger nedunder skråningen like ved Sundnes fabrikker. Like ved fjøset lå grisehuset. Det er borte nå. 

Det var rundt førti melkekyr og ungdyr i fjøset, foruten alle grisene. En del var avlspurker. Arbeidet 

i fjøset gikk greitt. Vi hadde melkemaskiner, og fjøskaren og de to store guttene var flinke. Når jeg hadde fri, var det Jørstad som så til at arbeidet gikk sin gang. Han var svært husdyrinteressert, og vi kom godt overens med hverandre. Jeg hadde fri annenhver helg, fra lørdag middag til mandag morgen. Da dro vi til Utøya og besøkte de heime.

Sundnes gård slik den var da Nils og Sara og familien flytta dit i 1948. Ca midt på bildet litt til høyre ved skogholtet ligger bygningene på Risan i dag. Det lange grå bygget er det store sommerfjøset på Sundnes.

Jørstad var en flink gårdsbestyrer. Sundnes hadde en en Forson traktor med jarnhjul som ble brukt til pløying og harving. Ellers var det flere hester på stallen. I onnene og til nepetynning og ugrasrensking var det leid mye ekstrahjelp. Potet- og nepeåkrene ble renska for ugras to ganger i løpet av sommeren. «Hestehakka» som ble kjørt mellom radene var nå blitt erstatta med med et nytt redskap som tok tre rader i slengen. Dette redskapet var det nå mange som skaffa seg. Det gikk under navnet «Troll». Ellers gikk gårdsdrifta etter den vanlige oppskrifta. Jørstad kjøpte seg bil. Det var den første «folkevogna» jeg så.

Saras far i Sparbu dør

Onkel Nils, Jossie og Carol reiste tilbake til Amerika ut på sommeren.  Saras far døde dette året, vel åtti år gammel. Han hadde gifta seg igjen noen år etter at Saras mor døde. Siste året hadde eldste sønnen, Johannes, drevet gården. Han var ugift, og stemora, Julie, som var mye yngre enn mannen stelte huset. Vi var i begravelsen både vi og barna. Det var mye folk og middagen var som vanlig heime på gården. Broren Anders hadde fått rundt hundre mål skogland av gården, og noe hadde han fått kjøpt av en annen gård. Han var i full gang med oppdyrking av jorda.  Husa hadde han bygd opp. Det var et «bureisiningsbruk» og mye slit. Enda var det bare stubbebryteren, tverrøks og hesten å hjelpe seg med. Hest fikk han lånt på heimgården. 

Familien vokser 

Den 21. oktober kom vårt femte barn, en gutt. Det var fortsatt samme snille jordmora, men hun fikk det veldig travelt denne gangen. Det kom enda en gutt til verden samtidig inne ved Straumen. Hun måtte få hjelp av ei utdanna sykepleierske, for det var også ei fødende kvinne på Utøya. Hun for i skytteltrafikk mellom disse tre barselskvinnene. Men mannen hadde bil, og veien var grei, så det gikk bra. Den unge kona vi hadde til hjelp var makalaus. Hun vann over alt, var snill og blid og passa på så de andre barna hadde skikkelig stell.

Jordmor Petra Følstad, en av Inderøys mest kjente personer i mange år. Hun tok i mot 5 av barna til Sara og Nils.

 

En bil kjent av alle i Inderøy. Oskar Følstad var ektemann og sjåfør for jordmor Petra Følstad.

Gutten fikk navnet Svein Norvald. Vi kalte opp oss sjøl denne gangen. Kåre, agronomen på gården, og den unge kona hans, Gerda, var faddere. Mor, far og Stor-Sara var også hos oss denne dagen. Stor-Sara hadde kjøpt seg motorsykkel – invalidesykkel – med tre hjul nå, og var blitt mer uavhengig av skyss. Hun var ofte hos oss og sydde klær til Sara og barna.

Første julefeiring for oss selv

Denne julekvelden feira vi for oss sjøl i «Bødkerstua» . Den første julekvelden vi feira helt for oss sjøl. Vi var nå blitt en familie på sju personer. Vi hadde en trivelig julekveld, prøvde å holde på de gamle tradisjonene, men det kom nisse med gaver, og han passa på å komme da jeg var «en liten tur i fjøset». Da jeg kom inn etter å ha fått av meg nisseklærne, beretta de store ting om nissen som hadde vært på besøk med gaver mens jeg var ute. Jarle og Sigbjørn husker denne julekvelden. Jarle hadde begynt sitt andre skoleår, og Sigbjørn var fem år. (1948).

 

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.