MENU

by • 24. juli 2019 • LivsminnerComments (0)46

Nils Aune: Livsminner, del 12: Livet går videre i et okkupert land

Hovedbilde: Et vanlig syn under krigen: Tyske soldater marsjerer og synger. Steinkjerleksikonet.

Innledning

Nils er nå blitt ca. 30 år, det er 4-5 år siden han traff Sara, og Sigbjørn blir født i 1943. Familien har flyttet til Ulvenaune på Utøy i Inderøy, som er barndomshjemmet til Nils. De flytter tilbake til Mære en kort stund da Nils får arbeid i forbindelse med gjenreisinga av Steinkjer etter tyskernes bombing av byen. Imidlertid er de snart tilbake til Ulvenaune igjen. Nils har flere korte jobber før han i 1942 får fast jobb som gårdsarbeider ved Rostad barnehjem.

Det er folksomt på Ulvenaune under krigen. Alle fire sønnene til John og Beret Martha bor hjemme, og etter hvert kommer det to smårollinger, Jarle og Sigbjørn, som skaper liv i husene. Tante Pauline bor der i sin knøtt lille leilighet, og en ung hushjelp fra Trondheim hjelper til i huset. Til sammen 10 personer.

Det er stor vareknapphet, rasjoneringa er streng, men det er også stor oppfinnsomheten når det gjelder å komme seg gjennom den vanskelige tida. Fornøyelige er beskrivelsen av tobakkshungeren blant folk. Nils og Johannes vet å utnytte seg av etterspørselen ved å sette i gang stor produksjon av tobakksplanter og foredling. Vel og merke uten å ta ublu priser! Mens en eske tobakk kostet tredve kroner på svartebørsen, tok de fem! Likevel tjente de gode penger, men rike ble de ikke. Mye tobakk ga de også bort til folk med desperat tobakshunger.

Bakgrunnen for beretningen er hele tida tyskernes herjinger hjemme og krigen ute i den store verden med okkupasjon og tyranni. Etterhvert kommer det imidlertid stadig mer oppløftende meldinger om aksemaktenes tap på alle fronter.

Dette avsnittet har svært mange små og store detaljer fra forholdene under krigen, og for de som ønsker å sette seg nærmere inn i hvordan forholdene var for vanlige folk på landsbygda i krigstida er framstillinga litt av et funn. Jeg er overbevist om at etter hvert som tida går, vil «Livsminner» av Nils fra Risan bli en stadig viktigere samtidshistorisk dokumentasjon. Både for historisk interesserte og som bakgrunnstoff for lærere som ønsker å føre elevene inn i forholdene slik de var i første halvdel av forrige århundre.

God tur tilbake til krigstida og slekta vår på Ulvenaune og Sjøbygda i 1940-åra.

Vi gir ordet til Nils.

Trondheim i juli  2019, Jarle Aune.

 

Nils Aune: Livsminner, del 12

Ulvenaune 1941

Ole bror arbeidet nå mye på Rostad. Lappa sko til barna på barneheimen om vinteren og hadde dagarbeid på gårdsbruket om sommeren. Han var blitt full arbeidskar igjen og kunne være med på tungarbeid nå. Ellers hadde det blitt ny gårdsbestyrer på Rostad. Birger Næss, bror til John Næss, hadde fått plassen.

Bror John gikk på lærerskolen, og Johannes dreiv heime på småbruket sammen med far. De hadde begynt å fore opp gjøkalver nå. Det var stor etterspørsel etter gjøkalvkjøtt og bra priser. De hadde utvida hønsebestanden og produserte mer egg enn før. Ellers hadde de begynt å produsere gulrot og kålrot. Det kom kontrollører (fra tyskerne, J.A.) og målte opp  avlingene. De målte potetene i kjelleren. Det var fastsatt hvor mye en fikk beholde sjøl og hvor mye som skulle leveres.  Far laga «gulv» over noen innkjørte potetlass som ble utoverjevnet, dermed berga han unna noe poteter. Det var mye busker kring berga i Næssbakken, og det ble stor etterspørsel etter nype. De ble godt betalt, og far plukka nyper helt til frosten satte inn.

Byggearbeid i Steinkjer og midlertidig tilbake til Mære

Mor begynte å merke åra. Hun hadde slitt mye gjennom tida, men nå fikk de råd til å leie hushjelp. Ei ung, flink jente ble ansatt til hjelp for mor, og hun ble værende gjennom hele krigstida. Jeg var i kontrollassistentjobben til jeg fikk sommerferie.

Jeg bestemte meg for å ta meg arbeid på Steinkjer i ferien. De var kommet i gang med opprydding, og noen var alt i gang med å bygge. Det var kommet en del hus fra Sverige som først ble reist. Jeg var ikke snekkervant, så jeg satsa på tomtearbeid og støpning. Jeg ville ikke arbeide for tyskerne og fikk meg jobb hos en murmester som var engasjert i gjenoppbygginga av byen. Sara og guttene bodde på på Mære, heimgården hennes, på «kåret». Fostermora syntes det var trivelig å ha dattera og guttene hos seg, og jeg sykla mellom Mære og Steinkjer. Etter ei uke så jeg at av dette ble det bedre fortjeneste, og jeg sa opp kontrollassistentplassen. Vi fikk ei krone og femti øre timen. Det var ei daglønn i trettiåra. Jeg syntes jeg tjente godt og var lovet arbeid helt til verste vinteren satte inn. Men det var tungt arbeid. Alt ble gjort med handmakt. Vi grov ut tomtene med hakke og spade der det ble bygget nytt fra grunnen. Kjørekarer med hest og bikkvogner kjørte bort massen. Vi handblanda sand og sement, det var ikke vanlig med motordrevne blandemaskiner enda.

Nordsida på Steinkjer etter bombinga i 1940. Foto: Ukjent tysk soldat. (Kildenett. Stiklestadmuseet.)

Fra gjenreisinga av Steinkjer hvor Nils jobbet en tid. Bilde: Steinkjerleksikonet.

Fjøsmester Lund hadde tatt over svigerfarens gård nå,- Nedre Vist. Men begge arbeidet på landbruksskolen fortsatt og hadde leid folk på gården. Sara fikk tilbud om å lage mat til arbeidsfolket da kokka hadde slutta. Hun tok denne jobben med forbehold om å få slutte når jeg slutta på Steinkjer. Nå ble det litt kortere veg for meg, og jeg hadde full kost og losji på gården. Det gikk inn i lønna til kona. Fortjenesten var så bra at jeg kunne ta det med ro de verste vintermånedene, bare ta meg noen tilfeldige jobber heime. Sist i oktober dro vi heim. Vi syntes vi hadde bra med penger, og det hadde vi. Det var lite å få kjøpt for pengene.

Med tyskerne ute av syne er Sjøbygda best!

Krigen hadde gått inn i en ny fase. Tyskerne hadde starta angrepet på Sovjetunionen sist på juni 1941, og var nå etter en lynkrig ikke langt fra Moskva. I Vest-Europa var det bare England som ikke var tatt. Det var godt å være tilbake i Sjøbygda igjen. Her slapp vi å se og høre de tyske soldatene som trente på gatekamper mellom ruinene i Steinkjer, og stadig gaula og sang «wir faren gegen Engeland».

Sjøbygda var nå et herlig sted å bo i, men rasjoneringa fikk vi merke. Det var ikke mulig å få kjøpt tøy til klær, og hadde en noen gamle plagg å sy om til barna, så var en heldig. Men det var lite gamle klær som kunne sprettes opp og sys om. Vi hadde nettopp hatt trettiåra, og det hang ingen gammel garderobe på kvistlofta slik som i dag. Alt var nedslitt da krigen kom.

Jeg fikk meg noe skogsarbeid på  Næss, nabogården, da jeg kom heim. De var begynt å drive drosjebiler og rutebiler med «knott». Det ble laget generatorer på dem. Disse ble fylt med olderknott som ble antent, og den gassen som ble danna i generatoren dreiv bilen eller bussen. De få Fordsontraktorene som hadde kommet før krigen fikk også påmontert slike generatorer. Bensin var ikke å få. Nå skulle jeg hogge older til favnved som det skulle lages knott av. Jeg dreiv med dette arbeidet på førjulsvinteren. Ellers lei det mot jul, men det ble ikke noe brygging eller kaffe og ingen brødbaking. Ingen smultring eller fattigmenner. Vi hadde spart sukkermerker til jul, men sukkeret uteble. Så fikk vi høre at det hadde kommet sukker til Ytterøy.

Ole bror tok færingen og rodde over fjorden til Ytterøy med alle sukkermerkene vi hadde spart sammen. Han hadde ikke mye igjen for turen og den to mil lange roinga. Han kom tilbake med sju hekto sukker. Det var det hele han hadde fått på oppsparte merker til åtte personer. Julaften kom det beskjed om at da hadde handelmannen vår, Næss på Vangshylla, fått julesukkeret. Det ble folksomt på butikken den dagen. Alle fikk det de hadde merker til, men det var i seineste laget.

Nå hadde vi råd til å kjøpe julegaver, men det var lite å få kjøpt. Likevel fikk vi tak i noe, det kunne være et eller annet verktøy eller husgeråd av et eller annet slag. Ellers hygga vi oss sammen og gjorde best mulig ut av jula. Tre uker før jul var USA kommet med i krigen. Vi holdt oss heime i jula. Det var ingen fester. Vi lytta på radiosendingene fra London og levde i håpet.

Det var streng rasjonering under krigen og like etter. Rasjoneringskortene fungerte som frimerker hvor det ble klipt merker når en handlet.

Tyskerne tar radioapparatene

Da det nye året kom, måtte vi levere fra oss radioapparata. Vår kjære «folkemottager så vi aldri igjen. Nazistene fikk beholde sine. Hatet mot tyskere og nazister økte fra dag til dag. Denne folkemottagerne hadde vi kjøpt på Mære samvirkelag like før krigen og betalt den avdragsvis. Sara var på gråten da jeg pakka den ned og dro til innsamlingsplassen med den. Far hadde et noe større radioapparat og var en ivrig lytter. Han kunne sitte oppe langt utover kveldene og lytte på radio. Nå var han i skikkelig harnisk. Radioapparatene var registrert, og det var streng straff for å unnlate å levere dem inn. En og annen hadde skifta ut det gamle radioapparatet og fått seg nytt. De leverte inn det gamle og gjemte bort det nye på sikre steder. En som dreiv med sølvrev hadde gjemt radioen i revegården. Noen innvidde personer besøkte revegården jevnlig, og nyhetene fra London ble spredt ut. Ble slike radioeiere tatt, var det over og ut. Det bars i første omgang til «Vollan» i Trondheim.

Georg Voldset ved Vangshyllla hadde gjemt unna radioen. Han tjuvlytta sammen med handelsmannen, og nyhetene fra London ble spreidd fra butikken til «sikre» folk. Voldset ble angitt av en nazist som hadde fått mistanke om at han hadde radio. De endevendte alt på gården, med fant ingen radio. De tok med seg Voldset til Vollan, men noen dager etter slapp han ut igjen. De fikk ingen ting på han. De hadde ikke funnet noen ting på gården, og Voldset var en slu rev som kunne snakke for seg. Det var midt i slåttonna, men folk møtte opp og gjorde dugnad på slottonna hans da de fikk høre at han var tatt. Etter hvert begynte den norske heimefronten å ta form i by og bygd.

Arbeid på Steinkjer igjen

I januar 1942 fikk jeg beskjed om å komme til Steinkjer på tomtegraving igjen. Det var vinter, snø og kulde, men murmesteren fant å måtte sette igang arbeidet. Det var om å gjøre å ha tomtene utgravd og ferdig, så en fikk sette igang med støpinga av grunnmur når våren kom og kulda hadde gitt seg. Johannes bror hadde ikke så mye å gjøre heime nå midt på vinteren, og han slo seg med for noen uker sammen med to gutter fra Sakshauggrenda. «Nasjonalhjelpen» hadde satt opp ei stor arbeidsbrakke for arbeidsfolk. Vi skulle bo der. Det var åtte mann på hvert rom, fire køyer ved hver langvegg, over- og underkøyer.

 Om dagene arbeidde vi i tomta. Vi hogg «speik» til vi kom ned på tina jord. Kaldt var det, men vi holdt oss varme med dette arbeidet. Bror min og jeg var godt vant med tverrøks, hakke og spade fra nylandsbrytinga i vår tidligste ungdom. Litt vilt kunne det være i denne arbeidsbrakka om kvelden. Mange av karene spilte poker. En tapte hele ukelønna si på pokerspill. Han hadde kone og barn heime. Vi holdt oss unna kortspill om penger. En eneste gang falt jeg for fristelsen. Det ble den første og siste gangen for meg. Ingen penger har jeg angra slik på i hele mitt liv som de femten kronene jeg tapte på kortspill.

Rasjonering og stor mangel på skikkelig mat

Vi holdt oss tørrmaten sjøl. De fleste kjøpte maten på spisestedene som nå hadde fått bygd seg brakker og var kommet i drift igjen. Middagsmaten en fikk kjøpt var ikke rare greiene. Det gikk for det meste på sild og dårlige poteter, med en fiskerett en gang imellom. Det ble rasjonering på melka. Hver mann fikk tildelt en kvartliter skummamelk for dagen. Ellers gikk det på kaffeerstatning til brødet som var svart og vanskelig å skjære skiver av. Overparten av brødet ramla av. Noen påstod at det var sagflis i brødet. De plukka ut noen grove korn som de påstod var sagflis. Bror min og jeg hadde med oss noe potetkake heimefra som vi brukte i tillegg til dette brødet. Ellers var det smått med pålegg. Det var litt margarin og svartsirup på brødskiva. Fikk kjøpt noen sardinbokser en gang imellom. Ellers hadde vi med «kakgraut» heimefra. Det ligna på gomme. Den var laga av kjernemelk men den var ikke helt innkokt som gomme. Da ble det for liten porsjon, så mor hadde rørt i litt byggmjøl. Men vi inderøyguttene som var fra småbruk kunne ha med oss noe middagsmat heimefra. Det var helst lapskaus og suppe som vi varma opp i brakka. Det var gode kokemuligheter på et provisorisk kjøkken i brakka.

For de langveisfarende arbeidsfolka var det verre. De hadde ikke noe tilskudd heimefra slik som vi. En av inderøyguttene hadde med seg litt kjøtt og flesk en gang og skulle lage seg et skikkelig kveldsmåltid. Det var nok litt dumt. Han tilberedte dette på kjøkkenet, og en vidunderlig duft ble det over hele brakka. Det var ille for de som bare kunne drømme om slik mat, og nå måtte nøye seg med dufta. Gutten tok med seg maten på rommet og spiste den der. Det  lå noen kjøttbein igjen på tallerkenen da han var ferdig med måltidet. Det var vel noen kjøttrester igjen på dem. Noe av krafta som var blitt under kokinga var det også litt igjen av. En fetthungrig oslogutt kom inn på rommet, og da han fikk se beinknokene på tallerkenen sa han: «Undskyld, men kan jeg få de bena»? Det fikk han selvfølgelig. Han fikk og den kjøttkraftskvetten som var igjen. Dermed dro han ut på kjøkkenet og kokte de nesten snaue beinknokene. Han slikka beina, drog ut margen og slurpa i seg «soddet». Han hadde nok ikke kjent smak av kjøtt på lange tider.

Det var rasjonering på brennevin. Mange som til vanlig ikke brukte alkohol fikk seg brennevinskort. Det var en svært aktuell «byttevare». Det var ikke så stort kvantum på korta. Noen av karene i arbeidsbrakka fikk tak i noe brennevin fra tyskerne. De kalte det «svensksprit». Hadde vel bytta det til seg på ett eller annet vis. Det ble ville kvelder i brakka når de konsumerte denne drikken. Ellers gikk det rykte om nær forestående invasjon. Brakka vi bodde i lå ikke lagt fra militærleiren. Det var fullt av tyske soldater, de fleste skulle vel til Østfronten. På grunn av frykta for invasjon og bombing av militærleiren var det mange av karene som lå med mest mulig klær om natta. Det kunne bli aktuelt å komme seg ut av området rundt militærforlegninga å fort som mulig

Tilbake til Inderøy og arbeid på Rostad

Vi dro heim i helgene og «provianterte». Det gikk arbeidsbil utover til Inderøy. Vi arbeidde til klokka ett på lørdagen, og søndag kveld måtte vi dra tilbake igjen, så det ble ikke lang tid å være heime. Mot våren slutta Johannes. Han fikk nok arbeid heime på bruket, men jeg fortsatte utover våren og forsommeren 1942. Sara sendte med middagsmat som jeg varma opp, men nå var det blitt varmt i været. Kjøleskapene hadde ikke kommet ennå, og etter et par dager var maten skjemt. Så var det å gå på kafe og kjøpe seg middag, og det var den samme «menyen» dag etter dag, sild og poteter. Kostholdet ble et problem, det hjalp ikke om fortjenesta var god. Jeg nevnte det til Birger Næss, bestyreren på Rostad ei helg jeg var heime. Han sa jeg måtte slutte og begynne å arbeide på Rostad. De trengte arbeidsfolk, og sjøl om daglønna var bare det halve av hva jeg fikk på Steinkjer, så var jeg sikra fast arbeid og skikkelig kost. Rasjoneringskort ble heller ikke forlangt, for det var mange barn ved barneheimen, og de fikk samme rasjoneringskort som voksne. Slik hadde de det ganske rommelige der. Dertil skulle jeg få kjøpt melk der til Sara og gutten, og noe kjøtt og flesk kunne han også skaffe til rimelig pris. Det var ikke så gjennomsiktig ved en slik institusjon. Dette hørtes bra, jeg tok jobben som gårdskar på Rostad og var der til et år etter krigen var slutt. Den som var mest glad for dette var Sara. Nå kunne jeg dra heim til henne og gutten om kvelden i stede for å friste livet i arbeidsbrakka og komme heim en kort tur hver helg.

Tobakkshungeren er stor!

Jeg brukte tobakk som de fleste andre, og tobakken var et stort problem. Det var ingen som tenkte tanken på å venne seg av med tobakken. Den var strengt rasjonert og vanskelig å få kjøpt sjøl om en hadde merker. Når det kom en en tobakkssending til en forretning da jeg arbeidde på Steinkjer var det lange køer bort gjennom gata. Før skikkelig halvparten av køen hadde fått brukt tobakksmerka, var det slutt på tobakkspartiet hos kjøpmannen. De som ikke brukte tobakk hadde også skaffa seg kort. Tobakken ble brukt som byttevare eller solgt til tobakkshungrige sjeler til dryge priser.

Den sommeren jeg begynte på Rostad, fikk jeg fatt i fem-seks små tobakksplanter hos en som hadde sådd noen frø i ei blomsterpotte. Jeg planta de små plantene på et lunt sted i hagen.

Jeg hadde inga tru på at det gikk an å å få tobakksplanter til å vokse på friareal i Trøndelag, men hadde lyst til å forsøke. Det var en fin, varm sommer, og plantene begynte å vokse. De ble veldig høye med svære blad. En dag jeg var lens for tobakk, gikk jeg ned i hagen og tok et blad og tørka på ovnen. Jeg stappa i pipa og tente på. Jomen smakte det tobakk av det, men røyken var sterk og ram. Jeg fikk Johannes til å prøve den. Han var og lens for tobakk. Han tok noen drag, smatta og sa: «Det smake no tobakk, ja, sjøl om de lokte død og ferdervels tå røyka»! Ble vi tobakkslaus gikk vi og tok et blad og tørka. Det kom inn en mann vi kjente godt. Sara var alene heime. Han brukte å være pratsom og trivelig. Denne dagen var det ingen prat med han. Han spurte om jeg var heime, men det var jeg ikke. «Æ tænkt å spør`n om hain ha i tobaksklyp åt mæ, æ hi røkt kjissbærlauv i fleir dåggå no»! »Du må gå ni hagan å bryt dæ tå i tobaksblad som du tørk på omna», sa kona. «Hi di tobaks-planta, da»? Sara viste han plantene gjennom vinduet. Mannen ned i hagen, henta seg et blad og la på ovnen, stappa i pipa og innhalerte noen djupe drag, og sa: «No kjeinne æ at jarte byinne å slå ijænn»! Siden kom han flere ganger og fikk «heimavla» røyk når han var tobakkslaus.

Jeg tok inn blada om høsten og hengte dem til tørk. Jeg karva opp et par blad og smurte litt svartsirup på dem og pressa det sammen og la dette i en blikkdåse.  En søndag Sara, gutten og jeg var ute og gikk tur, møtte vi en mann vi kjente. Han gikk og tygde på ei tom snuseske, var uten tobakk. Jeg hadde tilfeldigvis tatt med meg litt av den heimlaga «skråtobakken», men som han fikk da jeg så hans nød. Gladere mann har jeg sjelden sett.

Tobakksplante. Bilde: Wikipedia.

Tysk jerngrep om land og folk

På høstparten fikk vi unntakstilstand i Trøndelag. Den norske motstandsbevegelsa mot okkupasjonsmakta var nå i sterk vekst. Det kom våpensendinger inn i landet sjøvegs og som flyslipp. Det ble mottatt og lagra av motstandsgrupper. Gestapo var på stadig jakt etter slike grupper. De hadde fått god hjelp av den norske angiver-organisasjonen Rinnanbanden her i Midt-Norge. Den greidde å infiltrere og rulle opp flere grupper. En ble rulla opp ved Majavatn. Det kom til skyting under aksjonen. Flere der oppe ble arrestert. Tyskerne proklamerte militær unntakstilstand, ti gisler ble skutt. Tysk militærpoliti kjørte uavbrutt med sine motorsykler. Sjøl Utøya, som lå relativt avsides til, ble grundig gjennomtråla disse dagene. Men ikke Sjøbygda. Der var ingen motorsykkellarm. Det var ingen veg dit, og grenda var synlig bare fra sjøsida.

Folks bevegelsefrihet var helt endra. Etter et bestemt klokkeslett om kvelden, måtte det ikke være folk ute. Det var høst, mørkt og uhyggelig. Jeg gikk en tur opp bakkene til ytre Ulvin. Jeg anså det for helt ufarlig å gå dit opp. Gården lå jo helt ned mot skogen på flata ovafor bakkene til Sjøbygda. Sara og jeg likte oss sammen med det eldre ekteparet, Olaug og Edvard, og vi brukte gå dit og slå av en prat. Ellers var det fire sønner der, hvorav tre var heime. Jeg var ute etter nyheter. De var vaskeekte «jøssinger». Sikre folk. Jeg fikk kaffeerstatningskaffe, og vi ble sittende og prate om unntakstilstanden og krigens gang. Jeg fulgte ikke med klokka. Jeg hadde sagt til Sara at jeg skulle være snar, og nå hadde jeg vært så opptatt av praten at tida hadde løpt fra meg. Jeg starta og løp nedover bakkene. Sara var engstelig da jeg ikke kom heim. Det var også de andre heime, særlig far. Det var jo unntakstillstand og alle skulle være innendørs på denne tida. Han skjente på meg og syntes jeg tok lite hensyn til Sara. Hun var gulljenta til far. Han hadde ingen jenter sjøl, og Sara var hans første svigerdatter, og han satte stor pris på henne.

Jeg måtte bare innrømme at jeg burde hatt meg heim før. Sara var gravid igjen. Hun venta seg etter jul. Nå var det verre å skaffe tilveie tøy til barneutstyr. Vi hadde klesmerker og penger å kjøpe for, men å få tak i tøy var verre. Hun gikk ofte til Vangsylla på handletur. Hun brukte den sikre stien opp berga, passerte først småbruket Næss-sanden, videre gikk turen forbi gårdene Næss og Rotvold og ned til Vangshylla. Hun likte disse turene. Hun traff folk på gårdene hun gikk forbi. De ville gjerne prate med den nye innbyggeren i Sjøbygda, og Sara ville vel også gjerne bli kjent med folket. På butikken traff hun mye folk, og hun likte Næss, handelsmannen veldig godt. Jeg tror det var gjensidig, for han hadde ei råd for å grave fram noe tøy til henne til å fornye barneutstyret.

Tante Pauline var barnevakt for henne når hun var borte. Hun ble veldig glad i Jarle, og han var mye ute i stua hennes.

Trangt økonomisk for tante Pauline

Sara tok på seg vaskinga for henne og handla inn det småtteriet hun trengte fra butikken. Pauline var nå blitt mer ufør, så hun måtte bruke krykker. Men når det ikke var snø, greidde hun å gå til Forr og til Tronhusaune på krykker. På Forr var det nå blitt tre gutter, Harald, Gutorm og Norodd, og ei jente, Asbjørg. På Tronhusaune hadde ungfolket Edel og Ivar to gutter. Pauline var blitt godvenner med ungkona på Forr, Anna, og hun var mye der. På Tronhusaune var hun og besøkte kårfolket, Beret og Thomas. De var over sytti år, så de fikk noen kroner i alderstrygd. Aldertrygda var kommet før krigen, i 1936. Det var ikke mange kronene, men å få penger uten ytelse var noe nytt. Den første tida ble disse pengene utbetalt kvartalsvis. Pauline hadde inga trygd, og på grunn av krigen kom det ikke lenger noen penger fra broren i Amerika. Ingen brevforbindelse var lenger mulig. Hun hadde vel ikke brukt opp de kronene hun hadde fått fra han før krigen, men lagt litt til side. I tillegg fikk hun disse legatpengene og noen gaver ellers, og hun hadde svært lite forbruk. Når hun så fikk landbruksprodukter, så hangla det og gikk gjennom krigsåra.

Befolkningsøkning på Ulvenaune. Sigbjørn blir født

Til jula 1942 fikk jeg og en arbeidskamerat en liten slaktgris til deling på Rostad. Han var nylig blitt gift, og kona gravid. De bodde og heime hos hans foreldre. Så fikk de unge konene sjau med å lage julemat. De to mennene deres var med og satte i stand brygga som hørte til Rostad gård. Dampbåten «Værdalen» hadde nå anløp der et par ganger i uka. Den hadde også anløp ved Kvamsholmen og Straumen og gikk vekselsvis til Levanger og Trondheim. Etter jul var vi mye i skogen. Sara begynte å bli temmelig rund utover januar måned, og det var med en viss spenning vi imøteså fødselen. Det var mye snø og bitende kaldt. Alle krigsvintrene var ganske strenge vintrer. Mannen til jordmora haddde bil og kjørte henne så langt som til ytre Ulvin hvis føret var brukbart. Derfra måtte hun ha hesteskyss. Hun var litt eldre og ganske overvektig, så hun var ikke videre god til å ta seg fram til fots i djupsnøen Far laga ei åpning i skigarden som gikk mellom jordene våre og ytre Ulvin nedom de bratte bakkene. Han laga åpningen så stor at det det ble god plass til å kjøre gjennom med hest og slede. Der det vanligvis ble trafikkert når en skulle ned i Sjøbygda – langs skogkanten – blåste det som regel sammen svære snøfonner som det var vanskelig å komme gjennom med hest og slede. Ute på jordet var det mindre snø og lettere å ta seg fram, men skigarden stengte. Derfor laga far denne åpninga i gjerdet. Denne ble kalt «jordmorhullet» og ble nok brukt flere ganger når jordmora måtte hentes til Sjøbygda i disse snøvintrene som under krigen.

Den femtende februar ble det brukt for første gang. Sara fødte sitt andre barn. Det var mye snø, men bra vær. Ole var heime. Han fikk jobben med å hente jordmora som kom med bil til Ulvin. Det var første gang både han og Blakka var ute i jordmorskyss. Men det ble ikke siste gangen. Blakka var noe hissig av seg, så det var Johannes og Ole som mestra henne best. Det ble ei ganske hard og langvarig fødsel. Gutten kom dobbel til verden. De kalte det setefødsel. Alle i huset var glad da det var over, og det ble slutt på skrika. Jordmora hadde med seg ei jente som assistent, og hun skulle være hos oss til Sara var kommet ut av senga igjen. Det var nå blitt slik at de fødende skulle holde senga i to uker. Det var ikke slik før, sa mor til meg. «Da du kom åt væl`n deinn søttende desember, så va æ opp å stelt te jul». Etter alt var over, ble det laga jordmorkaffe. Den var sterk. Ekte kaffe. Sara hadde gjemt en pose kaffe da det ble rasjonering. Den hadde hun pakka skikkelig, og det ble aldri brukt av den, sjøl ikke julekvelden. Det var rart å kjenne dufta av ekte kaffe igjen. Den smakte fortreffelig. Jeg måtte legge posen i den tette boksen og gjemme den igjen. Det skulle gå over to år før hun åpna boksen igjen.

Oppløftende om krigen i Russland og Stillehavet

John bror bodde heime hos mor og far nå. Han var ferdig på lærerskolen og hadde fått seg plass på Utøy skole. Han var forlova med enka han hadde bodd hos, Ingeborg. Han brukte dra til Levanger i helgene. Han gikk på ski til og fra skolen. Jeg brukte også ski til arbeid på Rostad, sammen med Ole. Jeg var mye i skogen om dagene, og Ole på skoverkstedet. Vi hadde hver vår sparkstøtting oppe på bakkene. Var det fint sparkføre, brukte vi dem. Om sommeren brukte vi sykkel. Syklene hadde vi også stående oppe på bakkene.

Verdenskrigen rasa – langt fra Sjøbygda. Men nyheter fikk vi. Det så ut til at det var kommet til et vendepunkt. Ved El Alamein hadde britene vunnet et stort panserslag før jul, og USA hadde påført den japanske flåte et alvorlig nederlag ved Midway tidligere på året. Rundt juletider rasa det et voldsomt slag om Stalingrad.

Tyskerne måtte kapitulere, og general von Paulus overga seg med nitti tusen mann. Gode nyheter. Men her herja gestapo og Rinnanbanden verre enn verst. Norske motstandsgrupper ble rulla opp, motstandsfolk arrestert og skutt eller sendt til konsentrasjonsleire. På Inderøy var det ingen illegal virksomhet, unntatt at Bjarne Lyngstad, gårdbruker og senere statsråd, dyrlege Olesen og doktor Kjølmoen, nok var involvert i flyktningetransporter. Begge de siste hadde anledning til å bruke bil i embeds medfør, og det benytta de seg av. Ellers var det ikke mange nazister i bygda, og de som var nazister var stort sett ufarlige.

Råtne poteter til tyskerne

Rostad gård ble pålagt å levere et parti poteter til tyskerne denne vinteren. Vi satt tre-fire mann i kjelleren og sorterte matpoteter. Det var noe råte på poteta, og sant å si så var vi vel ikke alt for nøye på sorteringa. Poteta ble levert i papirsekker om bord i en fraktebåt ved Rostadbrygga. Etter noen dager kom båten tilbake med potetpartiet og skipperen, en nordlending, uttrykte seg slik på syngende nordlandsk dialekt: «Tyskerta villa ikkje ha poteta. Di sa di va ikkje nokka svin og ikkje kunn di kok spiritus heller»! Men på Rostad gård var det svin som tok unna poteta!

Festing forbudt

Det var forbudt å ha fester, offentlige fester, under krigen. Ungdommen samla seg likevel, enten på et avsidesliggende sted ute i marka om sommeren eller i en eller annen rommelig stue sommers tid. Så ble det dansa etter grammofonmusikk eller trekkspill. Sara var glad i å danse, og vi var på noen av disse festene. På Ytre Ulvin var det ungdommer, og Olaug og Edvard syntes det var trivelig at ungdommen samla seg der. Sara og jeg var på en skikkelig «befest». (Fest det ble innbudt til. J.A.)

Det var rene gjestebudet. Etter hvert som vi kom ble vi buden til bords. Så ble stua rydda og for en stund glemte vi tyskere, okkupasjon, krig og elendighet. Far var snill og satt barnevakt for oss.

Tobakksdyrking blir stor buisness

Tobaksmangelen var stor og et problem for mange. Jeg hadde prøvd å sette ned noen planter året før med godt resultat. Denne våren planta jeg og Johannes en hel del planter, og nå var det slutt på tobakksnøden. Vi prøvde å lage til denne heimavla tobakken på forskjellige måter ved gjæring og behandling, så den fikk tilnærmelsesvis samme farge som kjøpetobakk, men vi syntes ikke vi fikk den til slik vi ville ha den. Andre tok det ikke så nøye. De knuste de tørre blada og røkte den uten behandling. Det lukta heimavla over alt.  En sort av denne heimavla tobakken hadde tjukkere blader. Den var veldig sterk og ram og gikk under navnet «bontobakk». Så fikk jeg høre at det gikk an å sende heimavla tobakk til en tobakksfabrikk i Trondheim og få den skikkelig behandla. Året etter planta jeg ut mye mer. Fikk et stykke jord på Rostad som jeg planta tobakk i. Det ble stor avling, og vi hengte mange lenker tobakksblad til tørking på en utkjellerlem ved Nonshaugen på Rostad. Jeg konfererte med fabrikken i Trondheim, og de tok imot hele avlingen til foredling mot betaling. Om ei tid fikk jeg tilbake en stor forsendelse av røyketobakk, sigaretter og snus. De hadde fått til rette smaken. Jeg solgte tobakk i stor stil. Røyketobakken solgte jeg for fem kroner eska. De syntes det var billig. Vanligvis måtte en betale tjue-tretti kroner for ei eske på svartebørsen.

Vi fikk mange kjøpere på besøk. En søndagsmorgen før jeg hadde stått opp- Sara var oppe- kom det en mann roende fra Mosvik. Han hadde hørt at det var tobakk å få kjøpt, og han var tobakklaus. Han fikk kjøpt tobakk av Sara og rodde den lange veien heim igjen. Saras gamle far brukte snus og var ofte lens fortalte en av sønnene som kom på besøk til oss en lørdagskveld. Jeg sendte med han noen esker til faren, og sjøl fikk han noe røketobakk.

En vår fikk jeg en kraftig influensa, og vi måtte ha lege. Det hadde kommet enda en lege til, en ungdom, privatpraktiserende. Han fikk se en boks heimavla røyketobakk som stod i ei hylle og ble interessert, da han så den var fabrikkbehandla. Han røkte sigaretter. Sara fortalte at jeg også hadde sigaretter, men de var ikke utpakka. Han hadde det veldig travelt og kunne ikke vente, men Sara skulle inn til Straumen dagen etter. Han ba om å få kjøpe noen pakker som hun skulle ta med og gå inn på venteværelset der han hadde kontor. Det satt en del pasienter og venta på tur. Han kom ut på venteværelset og så Sara sitte der. «Så var det Sara Aune da», sa han og slapp henne inn til stor forbløffelse for de som hadde sittet der før hun kom.

Alle menn, i hvertfall de fleste,  brukte tobakk, men det var sjelden å se ei kvinne som røkte. Ellers var det få som røkte sigaretter. Det gikk på pipe. Det var ingen som rulla sigaretter av røyketobakk,  hvertfall ikke på landsbygda.

Pipetobakk bearbeidet av heimdyrka planter.

Sigbjørn blir døpt

Det ble tidlig vår i 1943. I midten av april sådde vi kunstgjødsel på beitemarka nede i Rostadbakkan. Det var onsdag før påska, som var sein dette året. Andre påskedag hadde vi barnedåp. Birgitta og onkel Elias var faddere. Det var ellers ikke andre med enn egnens folk og Stor-Sara fra Mære. Vi rodde til Vangshylla i det fine vårværet. Der leidde vi drosjebil med knottgenerator til kirka. Det var en fin vårdag og en fin tur. En rekke barn ble døpt denne dagen. Det ble født mange barn i krigstida. Gutten vår ble døpt Sigbjørn etter Saras mor, Sofie.

Madrasstøyet blir arbeidsbukse

Det ble tidlig våronn. Fordsontraktoren gikk dag og natt på knott. Ellers gikk onnene på gammelmåten på gårdene. Det var ikke skjedd store forandringer. Rostad hadde fått seg melkemaskiner, ellers var det vel handmelking på de fleste bruka. Det var lite eller ingen ting av kraftfor å få kjøpt, bare litt sildemjøl. Det ble brukt en del cellulose. Det var i plater i store pakker. Den ble lagt i vann til oppbløyting og skulle vel være som en erstatning for kraftfor.

Jeg var mye i skogen om vinteren. Det gikk mye ved på Rostad. Det var mange rom som skulle fyres opp. Det gikk hardt ut over arbeidsklærne, så det ble mye «klabbaboks», bot på bot. Sara godsnakka med Næss, handelsmannen. Han fann noe madrasstøy fra før krigen. Det var breie render på dette tøyet, lyserøde render. Det virka tett, godt og sterkt, men det var en bedrøvelig farge. Hun kjøpte likevel. Det måtte gå an å farge det. Hun fikk Stor-Sara til å sy ei bukse av det til meg. Så prøvde hun å farge buksa. Hun fikk bort de breie røde rendene, buksa ble lysebrun, men skjoldet. Det er det sterkeste plagget jeg noensinne har eid! Den var uslitelig, og nå kunne jeg legge bort «klabbeboksa». Jeg brukte denne buksa hele resten av krigstida, og det ble ikke et eneste hull på den. Jeg har mange ganger angra på at jeg ikke tok vare på dette plagget og gjemt det som et minne fra krigstida.

Dagligliv i Sjøbygda i 1943

Det var bare på Tronhus-Aune (Ner-Aune) det var telefon i Sjøbygda. Far måtte si opp telefonen i trettiåra. Nå søkte de om å få telefon igjen, men det var mange som ville ha innlagt telefon, og de ble satt på venteliste. De fikk ikke telefon igjen før etter krigen. Ellers var det greitt å få lånt telefon på Tronhus-Aune hos Ivar. Ivar dreiv med grøfting og skogsarbeid ved sida av bruket. Hans Forr dreiv gårdsbruket og hadde snekkerverksted i ei sommerstue. Der var han mye vinters tid. Han hadde anskaffa seg verktøy og elektrisk motor på verkstedet. Heime var det Johannes som mer og mer tok over drifta. De dreiv fortsatt med produksjon av gjøkalv og noe egg og smør. Dessuten hadde de utvida gulrotarealet. Alle i Sjøbygda stod seg nå økonomisk bra, men det var varemangel. Særlig var det vanskelig å skaffe seg det nødvendigste av klær til barn og voksne. Johannes fikk tak i nye redskap til hesten. Han brukte egg og smør til å få tak i det han trengte. Det var etterspurte varer og vi tok noen turer til Trondheim. Da reiste vi med «Innherred», den nye dampbåten fra Vangshylla og fikk overnatte om bord. Dagen etter gikk båten tilbake. Den hadde anløp de fleste steder fra Steinkjer til Trondheim. Vi hadde med niste. Overnattinga omborad likte vi bare så måtelig. Det var alltid fare for flyangrep på «Nyhavna». Vi skaffa oss rede på nærmeste tilfluktsrom og lå fullt påkledd i tilfelle flyalarm.

Tyskerne brenner Finnmark og Nord-Troms

Tida gikk, vi fikk året 1944. Nå var det ingen lenger som tvilte på utfallet av krigen. Om morgenen sjette juni møtte jeg som vanlig opp på Rostad og fikk høre at de allierte hadde gått i land i Nord-Frankrike tidlig om morgenen. «Informasjonsapparatet» var i orden! Det var en gigantisk invasjon. I august gikk de allierte i land i Sør-Frankrike og tok Paris. Sjuende september gikk de over grensa til Tyskland. På Østfronten var de tyske troppene på full retrett. Finnland gikk ut av krigen, og tyskerne tvangsevakuerte hele Finnmark og brente rubb og stubb.

Flyktninger etter tyskernes nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms i 1945. Bilde: Wikimedia Commons.

Befolkninga ble sendt sørover. Mange flyktninger kom også til Inderøy. Til Rostad kom en familie på fire voksne, et ektepar med to voksne sønner. De var fiskere. Flyktningene hadde ingen ting fått med seg, og det var et stort arbeid å få de innkvartert og skaffe tilveie mat. Det var fra krigens første tid opprettet forsyningsnemder i alle bygder og byer. De skulle ordne med tildeling av rasjonerings-kort, og nå kom flyktningene som måtte hjelpes.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.