MENU

by • 9. mars 2019 • LivsminnerComments (0)13

Nils Aune: Livsminner, del 11: Forlovelse og giftermål i krigens skygge

Hovedbilde: Tyskerne bomber Steinkjer i april 1940. Nils og Sara hadde da vært gift ca. et halvt år. Foto fra Steinkjerleksikonet.

Innledning

Vi har tidligere fulgt Nils fra barndom og oppvekst på Ulvenaune, gjennom skolegang og start i arbeidslivet, militærtjeneste og fram til at han i dette avsnittet er ferdig utdannet agronom og blir forlovet med Sara i 1938. I dette kapitlet forteller han om forlovelse og ekteskap, arbeid på hjemgården til Sara, Øver-Mære, og om sitt første eget hjem sammen med Sara. Han greier på en mesterlig måte å kombinere det personlige ved starten på samlivet med Sara og skildringen av samfunn, arbeidsliv og økonomi i årene før krigen og forhold under den tyske okkupasjonen.  Krigshandlingene i Innherred i aprildagene i 1940 skildrer han også levende. Også hvordan en høygravid Sara sammen med andre som ventet barn ble evakuert fra kamphandlingene til et sikrere sted i bygda.

Avsnittet er rikt på detaljer fra hverdagen og er svært verdifullt som samtidshistorisk dokumentasjon og kunnskap om hvordan våre slektninger i nær fortid hadde det. Kommende generasjoner som er interessert i slekt og historie vil utvilsomt betrakte «Livsminner» som litt av en gullgruve!

Jarle Aune, Mars 2019

 

Videre skolegang var umulig

Jeg dro heim en tur etter eksamen. Ville prøve om det var mulighet for å få reist kapital for videre skolegang. Å få lån så ut til å være helt umulig. Inderøy sparebank hadde hatt ei krisetid i likhet med så mange andre banker, og for en ungdom å få lånt penger til noe så usikkert som å gå på skole, gikk ikke. Jeg visste det var ungdom som hadde fått studiepenger av et legat, men ingen på Inderøy. Jeg dro til en mann som jeg visste hadde litt kjennskap til dette legatet. Han sa at pågangen var så stor at det var ikke noe å hente. Så dro jeg til en slektning av far. Vi visste at han hadde noe penger, men han var veldig påholden og forsiktig. Jeg tok toget og reiste til bygda han bodde. Han måtte ha garanti hvis han skulle låne ut penger, sa han. Jeg hadde ingen annen garanti enn mot og vilje. Jeg var nødt til å skrinlegge tanken på videre skolegang, men var glad for den jeg hadde. Det var mange som ikke hadde landbruksskole å starte med.

Fra Mære Landbruksskole i 1936. Sara nr. 2 fra venstre. Nils er ikke med, han og Sara ble et par vel et år senere.

 

Fra Øver-Mære i 1938. Sara til venstre sammen med en venninne. Dette året ble Sara og Nils forlova.

Sara skaffer penger til forlovelsesringer

Jeg dro tilbake til Mære og Sara igjen, og vi reiste en tur til Levanger. Bror John ville at vi skulle komme en tur og besøke han. Han ville se jenta mi, sa han. Han var ikke heime i jula da hun var der. Vi gikk forbi en gullsmedforretning i byen. Sara stoppet og sa: « Vi går inn å kjøpe oss ringa!» «Æ e blakk, som du veit, å hi itj pæng te å kjøp reng.» «Æ ska betal bægge rengan, kåm så går vi inn!» Da skjønte jeg at hun hadde tenkt ut dette da vi dro heimefra og tatt med seg penger. Jeg syntes dette var ille. Først hadde hun betalt skolegjelda mi, og nå skulle hun betale begge forlovelsesringene. Jeg visste hun hadde noen kroner etter mora, men jeg visste og at det ikke var noe stort beløp. Hun hadde ikke tjent noe sjøl. Hun hadde vært «kårtaus» for det meste siste tida da fosterforeldrene trengte hjelp, og fosterfaren ble sjuk. Men hun hadde fått penger til klær, kjøpt seg sykkel hadde hun også, og fått litt lommepenger. De døtrene som var heime og hjalp til på gårdene hadde inga fast lønn, men fikk klær og litt lommepenger. Det var sjelden gårdjentene hadde annen utdannelse enn en vinter på folkehøgskole og et «jentekurs» en sommer. Det var svært få som hadde husmorskole. Husstell og matlaging lærte de heime av sine mødre. Så kom det som oftest en gårdgutt og dro av sted med dem.

Nils får jobb på Øver-Mære

Så var vi ringforlova og dro til bror min. Vi så på ringene og var glade og lykkelige. Så ble det gratulasjoner da vi kom tilbake til Mære, og jeg begynte å se meg om etter en kontrollassistentjobb. Disse jobbene var ettertrakta av agronomer, lettest og best betalt. På Mære trengte de en kar i fjøset. Fjøskaren de hadde skulle slutte. Ola, mannen på gården, spurte om jeg kunne ta over etter han. Jeg sa at jeg var mest interessert i å få en assistentjobb så snart det ble noen ledig, men inntil jeg fikk tak i noen slik jobb kunne jeg stelle i fjøset hans. Jeg forbeholdt meg imidlertid å få slutte så snart det ble noe ledig. Vi ble enig om at jeg skulle få to kroner og femtiøre dagen og kosten. Det var over tjue melkekyr, mye ungdyr og en del griser i fjøset. Når dyra ble sluppet på beite, skulle jeg hjelpe til med litt gårdsarbeid innimellom. Han hadde også nylig ansatt tre gårdsgutter, to faste, Ingvald og Jakob, og den tredje Milton, skulle bare være over sommeren.

Gården Mære var ganske stor, fem-seks hundre mål i alt, men av dette var det en del myr som ikke var oppdyrka. Vi var mange ved matbordet. Mannen og kona, fire mindreårige barn, tre gårdsgutter, to innejenter og jeg. Dessuten leidde han noe ekstrahjelp i onnene. De hadde klesvasken til de fast ansatte folka. Det var faste vaskedager, og klesvasken foregikk i størhuset hvor de kokte vann og klær og skurte klærne på vaskebrett. Ei av jentene var med i fjøset og hjalp meg med melkinga. Det vanka mye fremmedfolk på gården. Den lå jo like ved kirka, og gården oppbevarte kirkenøkkelen, så det for mange som ville se inn i den gamle kirka, og kjente folk som stelte gravene var ofte innom og drakk kaffe. Gården hadde påtatt seg å ta hand om «prestehesten» når presten kom kjørende til gudstjeneste og andre kirkelige handlinger. Når presten var ferdig og skulle dra igjen, måtte en fra gården spenne for hesten og gi presten taumene. Det var da Eik-Næs som var prest i Sparbu. Jeg var også «prestetjener» når det høvde slik. Det var ikke noe barnesakristi i mærekirka. Ei av de store stuene på gården var varma opp og brukt til det. Mannen var også organist  i kirka, og familien hadde sin faste plass oppe på galleriet i nærheten av orgelet. Det var reserverte plasser, og nå som jeg var forlova med Sara fikk også jeg min plass der.

I den tida dyra ble sluppet på beite, fikk jeg en vikarplass som kontrollassistent i Ekne. Det varte til over sommeren. Men jeg hadde lyst til å prøve dette arbeidet og tok plassen. De ansatte ingen ny fjøskar på Mære, nå som dyra var ute og det var mindre arbeid i fjøset. Det ble avtalt at hadde jeg ikke fått noen assistentplass til høsten, skulle jeg fortsette som fjøskar på Mære.

Jeg var på Ekne hele uka og sykla heim på lørdags formiddag så snart jeg var ferdig med kontrollen. Men jeg måtte tilbake på søndagskvelden igjen, da det var seks mil å sykle. Det ble ofte lita eller inga natt, for jeg drøyde ut før jeg dro, og det var greitt nok når jeg bare kom fram til melketid. Sara var ikke videre glad for at jeg var borte hele uka. Jeg holdt til på kåret i helgene sammen med Sara og mora. Også gamlemor syntes det var trivelig når jeg kom på lørdagen. Hun visste jeg var glad i rømme og flatbrød, og hun sørga for at det ikke ble spart på «kårfløten» slik at jeg fikk en dugelig bolle rømme når jeg kom. Hun var veldig snill denne gamle gårdkona.

Søndag trettende august var det et stort stemne på Mære. Det var ungdomsavdelinga av Norges Bondelag som var arrangør. Det var ei fin helg med steikende solskinn. Det var veldig mye folk på dette stemnet. Ungdommen begynte å komme allerede på fredag og lørdag. Det var en stor teltleir på flata nedenfor øvre Mære nede på landbruksskolens eiendom. Søndagen på selve stemnet var det massevis av folk som hadde sitteplass oppover den lange skråningen mellom øvre Mære og flata nedenfor. Der var det laga ei scene hvor Sparbu teaterlag framførte et historisk skuespill laga for anledningen. Det hette «Til Island». Det var musikk og taler. Jæger Leirvik var taler. Han var fra Foldereid og leder av ungdomsavdelingen innen Bondelaget. Det var ei fin helg og den varmeste augustdag jeg har opplevd.

Ute i Europa sa det ut til å gå mot storkrig igjen. Tyskland hadde okkupert Østerrike, Bøhmen og Mæren, store deler av Tjekkoslovakia og gjorde nå krav på områder av Polen. England og Frankrike hadde gitt garanti til Polen, men Hitler gikk likevel til angrep på Polen, og den tredje september var andre verdenskrig starta. Det voldsomt opprusta Tyskland nedkjempa det polske forsvaret, samtidig som Polen ble angrepet av Sovjetunionen. Hitler og Stalin delte nå Polen. I England og Frankrike ble det også satt fart i opprustninga, men for sent. Det så ut til at den tyske kjempeopprustninga som hadde foregått siden Hitler kom til makta ville føre til at Vest-Europa ble overrent av den overmektige tyske krigsmaskina.

På sykkel til hemmelig vielse på Inderøya

På tross av utbrutt krig og elendighet, bestemte Sara og jeg oss for å gifte oss denne høsten. Vi ville gjøre det i all stillhet, slik det nå hadde vært vanlig for mange unge i denne pengeknappe tida. Folket hennes ville vi skulle ha bryllup. Det hadde alle de gifte døtrene på gården hatt. Vi satte oss i mot det. Begge var vi enige om at ingen skulle ha noe utlegg på bryllup for oss. Sjøl hadde vi ingen penger, annet enn de kronene Sara hadde fått i morsarv, og de ville hun bruke til det aller nødvendigste utstyr vi trengte når vi skulle starte vår egen heim. Jeg hadde bare den store grønkista som hadde fulgt meg alle åra siden jeg reiste heimefra, og hun hadde et skatoll hun hadde arva etter ei tante som var dratt til Kanada. Den åttende oktober, en fin høstsøndag, sykla vi de femten kilometrene til Sakshaug kirke sammen med et ungt ektepar som vi hadde blitt kjent med, som vitner. De hadde også gifta seg på samme måte, men på prestekontoret. Da vi var hos sokneprest Lange, rådde han oss til å la oss vie i kirka, og det har vi ikke angra på. Han hadde ordna med organist. Jeg hadde orientert de heime om at vi tenkte å gjøre det slik, og det var de enige i. «Vi ha eit stort brøllop, vi, og var skyllig på de, så denne de jær de rætt i», sa mor. Jeg lovte at vi skulle komme og besøke dem helga etter. Det var ei høgtidsstund foran alteret i den digre kirka. Vitna satt der oppe. Vi så dem ikke. Det var bare vi to. Og den blide presten. Dempa orgelmusikk. Ikke noe skulle skille oss. Bare døden. Vi takka prest og organist og kjørte tilbake til Mære.Vi var nygift, glade og lykkelige. Bare gamlemor på kåret visste dagen.

Kårkona på Øvre-Mære, Grete Våset, ved Saras konfirmasjon i 1933. Hun var den eneste som visste om dagen da Sara og Nils giftet seg.

Leilighet på Øver-Mære

Ingen kontrollassistentjobb dukka opp, så jeg fortsatte i fjøset på Mære. Vi fikk oss ei treroms, trivelig leilighet på gården. En lærer på landbruksskolen hadde leid den før oss, men nå hadde de fått seg leilighet på skolen. Vi skulle bo fritt, få melk, poteter, noe kjøtt og åtti kroner måneden i lønn. Vi installerte oss i den nye leiligheta som lå like ved kårleiligheta. Vi fikk et nytt spisebord av far og mor i bryllupsgave. Det kunne trekkes ut og legges skiver i. Det var fars søskenbarn som hadde lage det. Det var et veldig fint bord med dreide ben. Både bordet og skatollet har vi brukt gjennom hele livet, og de står fortsatt i stua mi. Gamle møbler, beundra av barn og barnebarn. Og grønkista ute i gangen. Vi fikk ei dobbeltseng, kjøkkenbord og noen stoler av gårdsfolket. Vi fikk laga oss en divan. Den var solid laga og billig, betalte tretti kroner for den. Den satte vi i stua sammen med bordet og skatollet. Noe husgeråd fikk vi i bryllupsgaver. Ellers hadde Sara stått på hardt dette året vi hadde vært sammen med å lage utstyr. Vi kjøpte oss en radio – «folkemottager». Den kosta åtti kroner, ei heil månedslønn. Vi tok den på avbetaling, tjue kroner måneden. Vi levde billig, handla på bok på Samvirkelaget, og betalte den første dagen i hver måned. Sara tok seg av alt innkjøp. Hun hadde husholdningsregninger helt ned i atten kroner måneden. Var aldri over tretti kroner. Det gikk ikke lenge før hun måtte begynne å tenke på barneutstyr. Hun kjøpte billig tøy og laga alt sjøl. Vi syntes vi hadde det veldig fint.

Spisebordet var bryllupsgave fra foreldrene til Nils. Bordet brukte Nils og Sara hele livet. Foto Berit Aune, Risan.

 

Her er bordet i bruk som kjøkkenbord på Risan hvor Nils har oldebarn på besøk. Serveringa er typisk, sodd, cola og ingefærøl.

 

Dette skatollet fra deres første hjem var kontoret til Nils i mange år. Her førte han bl.a. en tid hele gårdsregnskapet for Sundnes gård

Jeg styra i fjøset det beste jeg hadde lært. Det var avlsokse stasjonert på gården, og det var stadig besøk til den fra gårdene i grenda. De holdt også avlsråne. Den for fra gård til gård og tjente penger. Hver bedekning kosta leieren verdien av en grisunge av hvert kull. Av slaktgrisene på gården var det fire-fem fine ungpurker. Jeg fikk overtalt Ola til å parre dem og starte smågrisavl. Alle kom med store, fine smågriskull, og min anseelse som styrer av gården steg. Det skulle bare mangle! Det var ikke mange som hadde agronom som fjøskar. Jeg var inne hos Sara og fikk meg mat nå. Hun var flink i matlaging. Hadde lært av fostermora som var berømt for sitt gode kosthold den tida hun var gårdkone. Sara hadde gått på et kurs i flatbrød- og lefsebaking om sommeren. Det ble holdt på en gård i nabolaget, og det var mange unge jenter som lærte seg bake godt flatbrød på dette kurset, og Sara bakte lefse og flatbrød til oss. Jeg tok meg alltid ei skikkelig middagkvil, og om kveldene satt vi og prata og lytta på radio. Hun nå alltid med et eller annet håndarbeid. Om lørdagkveldene laga hun en rett som het «Bananer for to.» Det var veldig godt. Hun hadde funnet oppskrifta i et blad, og denne retten har jeg aldri fått andre steder. Gårdsguttene kom ofte opp til oss om kveldene. Det var muntre, kvikke gutter. Det var også Sara, og vi hadde mye skøy sammen med dem. Da de begynte å merke åssen det var med Sara, sa de når hun åpna døra for å sleppe litt varme inn på soverommet: «No ska Sara varm opp fabrikken te kveilla!»

Første jul som ektefolk. Krigen nærmer seg

Et skår i gleden var krigen som nå rasa nede i Europa. Det var allerede rasjonering på sukker. Vi fikk tildelt vårt første rasjoneringskort. Folk flest levde i den tro at vi ikke kom med i krigen. At vi skulle være et nøytralt land som under første verdenskrig. Jeg for min del gikk med en dulgt angst for at vi kunne komme med. Da Sovjetunionen angrep Finnland siste dagen i november, var det nok flere enn meg som begynte å engste seg. Julekvelden 1939 da vi satt ved julekveldsbordet, sa mannen på gården: «De e vel itj så sekkert at vi sett hen næste julkveill!»

Vi holdt julekveld sammen med gårdsfolket, men etter på gikk vi opp til oss sjøl, og vi tente lysa på vårt første juletre som Sara hadde pynta. Hun hadde laga mye av pynten sjøl, bare kjøpt noen flagglenker og lys. Det var vår første julekveld som ektefolk. Det var gått bare vel ett år siden vi begynte å være sammen.

Jeg var fri tre dager i jula. De dagene var vi heime på Ulvenaune. Det var kommet uvanlig store snømengder, og Sjøbygda var blokkert som vanlig ved store snøfall. Far kom oss i møte og hjalp meg å tråkke veg i djupsnøen ned bakkene. Vi hadde noen trivelige dager, men det var krigen praten for det meste dreide seg om. Finnene kjempa en desperat vinterkrig mot sovjetiske styrker, og sovjetiske fly bomba finske byer denne jula. Tyske ubåter dreiv jakt på allierte handelsskip og senka mange båter. Johannes kunne fortelle at mange av hans jevnaldringer var innkalt til nøytralitetsvakt og skulle sendes til Nord-Norge etter jul. Det var infanterister som var innkalt. Han var blitt fri militærtjenesta på grunn av åreknuter. Det var satt i gang innsamlinger av ryggsekker som skulle sendes til de finske soldatene. En del frivillige norske gutter hadde begynt å melde seg for krigstjeneste i Finnland.

Mobilisering og kaos

Etterjulsvinteren gikk, og den var hard med mye snø og sterk kulde. Beitstadfjorden ble islagt, og båttrafikken til Steinkjer stoppa opp. Vi fikk Altmarksaken i februar. Det tyske hjelpeskipet Altmark ble borda av en engelsk jager i Jøssingfjorden. Den hadde engelske sjøfolk som fanger ombord. Så kom den allierte mineutlegginga. Den niende april kom den uhyggelige meldinga om den tyske invasjonen av Norge. Det ble kunngjort at alle vernepliktige skulle melde seg øyeblikkelig. Bare å dra. To-tre timer etter satt jeg på toget. Det hele var som en vond drøm. For to-tre timer siden var jeg kommet inn fra fjøset og hadde satt på nyhetene og fått  mobiliserings-ordren. Sara gråt og hjalp meg å pakke ned de tingene jeg mente jeg måtte ta med meg. Det er ikke noe godt minne. Det hele hadde gått så fort. Der jeg satt på toget til Røra tenkte jeg på kona og på barnet som skulle komme om en måneds tid. Jeg visste hva som venta meg og hadde lita tru på at jeg fikk se dem mer. Men ordre var ordre. Og det var bare å prøve å kutte ut tankene. Jeg skulle få utlevert de militære effekter på Salberg gård som var møtestedet mitt ved mobilisering. Jeg tilhørte Inderøy eskadron. Noen gutter var allerede kommet og flere kom etter hvert. Inne i ei stue satt kaptein og rittmester Sletnes. Løytnant Aarfald var også kommet. Vi guttene gikk ute på tunet og venta på å få utlevert det vi skulle ha. Alle var prega av situasjonen vi plutselig var havna i. Det var alvorlige, men rolige gutter som gikk der og venta. Sola skein fra skyfri himmel, og det var ganske varmt i solveggen. Kapteinen satt stadig i telefonen. Dørene stod åpne, og jeg og noen gutter gikk inn i stua. Radioen stod på, og der kom en melding. Lyden ble satt på full styrke, og guttene ute trakk inn mot den åpne døra. Så kom ei «viktig melding»: Quisling hadde overtatt. Han talte til det norske folk. Mobiliseringa skulle innstilles, ingen motstand mot de tyske okkupasjonsstyrkene. «Da er saken klar», mente kapteinen og sendte oss heim. Kona var lykkelig da jeg kom tilbake utpå dagen. Jeg gikk bare og dreiv. Det kom ny mobiliseringsordre fra den norske regjering. Den hadde flykta fra Oslo og anmodet det norske folk om å kjempe mot okkupantene. Quisling og Nasjonal samling var forrædere. Kapteinen som hadde sendt oss heim var NS-mann og hadde lytta til Quislings ordre. Morgenen etter var det å dra igjen. Men hvor hen? Sjøl om jeg ikke var i infanteriet, dro jeg til Steinkjersannan, som var nærmeste militærforlegning, for å melde meg der. Der var leiren tom. Jeg fikk beskjed om at infanteriet var dratt derfra. Det var også de dragonene som var tilsagt å møte på Rinnleiret. Jeg hadde imidlertid fulgt mobiliseringsordren.

Kamp mellom engelske og tyske styrker

Gravide blir evakuert til sikkert sted

Så fortsatte jeg i fjøset igjen. Jeg lytta på radioen. Alt var kaos, men de norske guttene som var i kamp forsvarte seg bra med det dårlige utstyret de hadde. Norge hadde ikke mye å stille opp mot det massive tyske flyvåpenet, og det måtte gå bare en veg. Søndag 21. april ble det en trefning mellom engelske styrker og tyskerne ved Krogs på Sandvollan. Engelskmennene forskansa seg på gården, og ba folka rømme gården fortest mulig. De fikk ikke med seg den gamle kårmannen. Han nekta å forlate gården. Han var dårlig i beina, og gårdsfolket tok han med makt og satte han på en sparkstøtting som de bar han på gjennom den djupe snøen. Det var i seineste laget. Det small overalt, og kulene suste rundt dem. «Men sjøt dæm folk, å da», sa han. Jo, de skjøt folk, seks engelske soldater falt der. Tyske fly bomba gården. Den brant ned til grunnen med besetning og redskaper. Ved middagstid begynte bombefly å bombe Steinkjer. Om kvelden var byen en rykende ruinhaug. Dagen etter tok de Namsos. De tyske styrkene var på frammarsj nordover. Det ble en trefning på Verdalsøra. De norske hadde gode stillinger, og det gikk med mange tyskere da de skulle ta seg over elva. De norske styrkene måtte trekke seg opp Leksdalen for ikke å bli omringa, da tyskerne hadde landsatt tropper ved Trones. Det var en uhyggelig søndag. Mære lå jo nå i kampsona, Krogs brann, Steinkjer brann og vi hørte skytinga fra området ved Krogs. På gården Veie oppe i øvre Sparbu var det oppretta ei fødestue, og vi bestemte oss for at Sara skulle dra dit. Hun var lite skikka til å rømme gården om det skulle bli trefning i området i den tilstand hun var. Ola kjørte oss til gården i bilen. Der var det samla flere kvinner som skulle føde de nærmeste dagene. Det var godt om plass der, og det var saniteten som hadde laga det til. Det var malt Røde kors- merke på taket. Jeg overnatta der oppe sammen med en lærer på landbruksskolen som også hadde bragt kona si dit. Om morgenen skulle vi dra ned i bygda igjen, men da kom tyskerne etter hovedvegen og langs jernbanelinja. De skjøt med lette kanoner, og en granat sprang straks nedenfor oss. Vi fant det best å dra tilbake igjen.

To granater traff stua på nedre Vist gård, men folka hadde evakuert gården. Engelskmennene trakk seg tilbake etter hvert som tyskerne rykka fram. De var ikke videre trente soldater slik som tyskerne, og de hadde inga flystøtte. Utover dagen ble det stilt med skytinga, og vi kom oss over vegen og jernbanebrua og heim. Der hadde de unngått å komme i skuddlinja, men hadde nok hatt noen spente timer.

De engelske styrkene trakk til Namsos hvor de ble tatt om bord i båter og dro tilbake til England. En sønn til lærer Vang ved landbruksskolen – atten år gammel – hadde kjørt engelske offiserer under tilbaketrekkinga. Han ble med over til England. Han ble flyger og ble med på mange bombetokter mot slutten av krigen. De norske styrkene som lå oppe i Kvam og Følling ga også opp da engelskmennene dro fra landet igjen. Etter et par måneder var krigen slutt og Norge et okkupert land. Konge og regjering var dratt til England for å fortsette krigen derfra sammen med engelskmennene. De hadde handelsflåten som ble av stor betydning for krigføringa videre. Men livet måtte leves videre også under tysk okkupasjon. De fleste håpa på at tyskerne også denne gang skulle tape krigen og Norge bli fritt igjen. At det skulle ta fem lange år var det ingen som trodde. Etter at kamphandlingene var slutt, kom Sara tilbake igjen. Barnet kom til verden enogtjuende mai og fikk navnet Jarle. Jeg fortsatte i fjøset på øvre Mære til januar 1941. Da fikk jeg kontrollassistentplass på Utøy.

Fra storgården Øver-Mære til den veiløse Sjøbygda

Vi flytta og fikk oss leilighet heime på Ulvenaune. Der ble vi boende hele krigstida og et par år etter krigen. Jeg var redd for at Sara ikke kom til å trives nede i den avstengte og avsidesliggende grenda som Sjøbygda var. Det var ennå ikke blitt skikkelig vei dit ned, og særlig vinters tid som nå var det sjelden å treffe andre enn grendas egne. Hun var jo vokst opp på øvre Mære, en stor gård i sentrum av Sparbu. Der lå lanbruksskolen og kirka som nærmeste naboer. Det var kort vei til butikk, jernbanestasjon og ungdomshus. Hun var med i ungdomslag, og når det var fest på landbruksskolen, var alltid folket på øvre Mære innbudt. Her kjente hun ingen andre enn oss heime. På øvre Mære var det utsyn over bygda, Borgenfjorden og Sandvollan. Her så hun bare fjorden, Ytterøy og Mosvik. Jeg kunne spart meg denne bekymringa. Hun ble fort kjent med sjøbygdingene. Og etter hvert også med de andre på Utøy. Hun sa senere at de seks åra hun bodde i Sjøbygda var noen av de beste åra hun hadde levd. På Tronhusaune hadde nå sønnen, Ivar, overtatt bruket. Han var gift, og de hadde to små barn. Hans Forr var gift og hadde allerede mange smårollinger. En ny generasjon var i ferd med å vokse opp i den avstengte grenda, og nå kom Sara og jeg med en liten. De unge kvinnene fant fort sammen og hadde jevnlig omgang med hverandre. Sara gikk godt overens med mor og far, tante Pauline og mine brødre. Hun var kvikk og munter av natur og godt likt av alle hun omgikkes. Ellers var det en fordel å bo i denne avsidesliggende grenda nå: En slapp de forhatte tyskerne. På alle de fem krigsåra var det ikke en eneste tysk soldat nede i grenda. De trodde vel de var kommet til vegs ende når de kom til ytre Ulvin. Ante vel ikke at det lå ei grend nedenfor skogen og bakkene. Mor var ikke utenom grenda på de fem åra, og hun måtte være den eneste som ikke hadde sett en tysk soldat.

Vi kom flyttende i januar, og flyttinga var en hel sjau. Vi hadde ikke så mye inventar, men noe var det. Flyttebilen kom ikke lenger enn til landbruksskolen. Det hadde kommet svære snømengder så det nyttet ikke å komme opp til gården med bil. Jeg kjørte innboet vårt ned til landbruksskolen med hest og slede og lessa opp der. Sara pakka, og jeg kjørte flere vendinger. Verre ble det da vi kom til Utøya med flyttelasset. Det var ikke mulig å ta seg fram med lastebil annet enn etter nyvegen. Nå var det kjørt opp en tømmerveg fra Leira østre, ned Dalan, langs- og delvis etter den tilfrosne elva. Onkel Elias hadde forpakta Leira, det var blitt for lite bygningsarbeid, og han hadde fått denne forpaktninga. Lastebilen kom seg ned til Leira og der fikk vi sette inn tinga våre til dagen etter. Da begynte vi å kjøre ned innboet etter tømmervegen med hest og slede. Vi brukte hesten til far. Endelig hadde han fått seg hest på bruket. En blakk fjordingshest, innkjøpt året før. Hans drøm var gått i oppfyllelse, men nå var han i sekstiåra. Han hadde hele si tid brukt trillebøra,og dette med hest var uvant. Mor fortalte meg at en gang skulle han hente heim en mjølsekk fra naustet. Blakka stod på stallen. Mor så han laga seg til å gå med trillebåra. «Du må da vel ta hesten», sa hun. «Nei, æ fer itj å dreg på hesta»! var svaret hun fikk, og dermed rusla han avsted med trillebåra, og hesten fikk stå i fred.

Men Johannes og Ole brukte Blakka. Endelig hadde vi fått tinga våre på plass i den lille leiligheta. Vi hadde et knøtt lite kjøkken og ei stue. Loftet over fikk vi bruke til soverom. Vi mangla en liten vedkomfyr som høvde til det lille kjøkkenet. Jeg fikk høre at det stod en liten komfyr på en gård oppe i Ulvingrenda. Den var satt bort og ikke i bruk, men mannen ville ikke selge den. Men jeg skulle få låne den mens vi bodde heime. Det var en liten «kvartkomfyr» med stekeovn, og vi hadde den helt til vi flytta igjen.

Vi syntes vi hadde det fint. Jeg begynte i plassen som kontrollassistent og fikk nitti kroner måneden og kosten på gårdene der jeg kontrollerte. Jeg hadde et ganske stort distrikt, hadde mange gårder på Nordøya kring Kjerknesvågen. Det var lang vei, men Sara syntes det var trivelig når jeg kom heim til kvelds, så jeg dro for det meste heim etter å ha veid kveldsmelka. Nå som det var snø brukte jeg skia. Jeg var ung og sprek, og ei mil på ski morgen og kveld gjorde bare godt nå som jeg hadde så lett arbeid. Men jeg måtte opp i fem-sekstida for å rekke fram til morgenmelkinga. Ellers var det vanlig at kontrollassistenten overnatta på gårdene. Når det ble vår og bare veger, brukte jeg sykkel.

Matmangel og rasjonering

Nå var det slutt på arbeidsløsheten. Tyskerne trengte folk til å bygge brakker, bygge ut flyplassene på Værnes og Ørlandet og lage bunkere i Åsenfjorden. Samtidig ble det bygd brakker for de som var blitt heimløse etter bombinga av Steinkjer og Namsos. Mange ville ikke arbeide for tyskerne, og de fikk seg heller arbeid med gjenreisinga av byen. «Tyskarbeid» var bedre betalt, og mange tok det av den grunn. Nå ble det penger mellom folk igjen. Før hadde det vært varer nok, men ingen penger å kjøpe for, nå var det blitt penger, men ingen varer. Tyskerne tok alt, og det ble etter hvert beinhard rasjonering. Før hadde en ikke råd til å kjøpe seg de klær en trengte, nå hadde en råd, men det var ikke klær å få kjøpt. Absolutt alt måtte en ha rasjoneringsmerker for å få. Prisene på landbruksvarer steg. Egg og smør ble omsatt til drøye priser. Egg som det i trettiåra ble betalt ned i seksti øre kiloet for, kunne en nå få solgt for ei krone stykket, og mange betalte opp til femti-seksti kroner for et kilo smør. I trettiåra var smørprisen nede i to kroner kiloet. Mange solgte direkte til tyskerne, mens andre heller solgte til  slektninger og kjente i byene for mer moderate priser. Heime solgte de aldri noe til tyskerne.

Tyskerne strammer til

Ellers var det leveringsplikt på korn og poteter til tyskerne. Mange lurte unna korn og fikk tjuvmalt der det kunne være en gammel gårdskvern. Far sådde kveite på et stykke. Han laga dobbel vegg på et loft og lagra kveite mellom de to veggene. Før han kom i forbindelse med en mann i Mosvik som tjuvmalte for sikre folk, satt han og malte kveita på ei gammel, solid kaffekvern. Rasjoneringskort på sikta kveitemjøl fikk bare små barn og syke som måtte legge fram attest fra doktor. Sara og jeg fikk litt kveitemjøl til barnet, men det var ikke mye. Det var kontrollører som for rundt på gårdene og passa på. Antall dyr måtte stemme ved denne  krøttertellinga. Gårdbrukerne lurte seg til å separere noe av melka og lage smør. Da måtte de levere inn separatorkulene. Kaffe var ikke å få kjøpt. Det kom noe i handelen som het kaffeerstatning. Det var ingen kaffesmak på den, men den ble brukt av alle i stede for kaffe. Sukker var det veldig lite av, men det kom sukkererstatning. Den var ikke god, men i mangel på sukker ble den likevel brukt. Brødmjølet en fikk kjøpt på butikken var det nesten håpløst å bake brød av. Det var verre enn det «landsmjølet» jeg så vidt husker fra slutten av første verdenskrig.

Folk på landet hadde det mye bedre i matvegen enn byfolket. Noe fikk de lurt unna, og byfolk var stadig på farten utover bygdene på matauk. Kjøtt og flesk var det ikke å få i byen. Det var sild og noe fisk. Plener ble spadd opp og satt poteter og grønsaker i. Poteta var det som berga byfolket fra sult. Som regel var det nok poteter. Best var det å få kjøpt den direkte fra gårdene. I butikkene var det dårlig kvalitet.

Da dametrusa ble suppe

Mangelen på klær ble verre og verre utover. Verst for folk som hadde slikt arbeid at de sleit mye klær. Etter en tid kom det noe klær av cellull laga av tremasse. Den tålte ikke kok og var lite holdbar. Ikke alle var klar over at plagg av cellull ikke tålte koketemperatur. Ei ung kone vaska og kokte trusa si. Det var vanlig å koke undertøyet. Hun satte den lille gryta ved sida av ovnen og gikk ut. Mannen kom heim og så etter middagmaten. Det stod noe i ei gryte ved ovnen. Han trodde det var suppe som kona hadde laga til silda og poteta og øste opp en tallerken. Han spiste sild og poteter og kjørte i seg suppa, som han syntes var noe smaklaus. Kona kom inn og skulle henge opp trusa. Det var inga truse i gryta, bare noe sarv på bunnen. «Kor he det vørti tå trusa mi, hu lå da i gryta da æ gikk ut», undra hun seg. «I denne gryta»? Spurte mannen. «Ja, hu låg der da æ gjekk ut». «Deinn hi æ eti opp, æ trudd de va sup du ha budd te åt mæ», sa mannen, Det var blitt suppe av cellulltrusa.

Stor mangel på sko og støvler

Skotøy med tykke såler av tre ble å få kjøpt til arbeidssko. Tresålasko ble de kalt. De var tunge og bøklete å gå i, sålen holdt, men overdelen var av dårlig kvalitet. Det ble brukt trebunnsko, også til finsko. De hadde ofte et stoff av papir til overdel. Ved Kjerknesvågen starta noen karer en tresålefabrikk. De laga tresåler for skofabrikker. Bror Ole arbeidde en tid på denne fabrikken. En måtte søke skriftlig for å få kjøpt gummistøvler. De gamle gummistøvlene ble lappa så det var bot i bot. En gutt på Utøy var ganske god til å lappe gummistøvler og få bøtene til å sitte. Ikke alltid var bøtene av samme farge, så det kunne bli mange farger på støvlene. Når sålene var utslitte, måtte en til vulkaniseringsverksted å få lagt på nye såler. Jeg hadde et par nye støvler ved begynnelsen av krigsårene og hadde dem under hele krigstida. Det ble limt på bøter, og jeg fikk lagt nye såler under dem. Sykkeldekk og slanger ble lappet. Mange surra hulla i dekket med sjølbindingsgarn. Det var veldig sjelden en fikk kjøpt nytt, og var du så heldig, måtte du levere inn det gamle. Uten det nytta det ikke å få kjøpt nytt. Det samme gjaldt også for gummistøvler.

 

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.