MENU

by • 12. desember 2015 • LivsminnerComments (0)132

Fra samtaler i sene kveldstimer vinteren 1920-21 mellom John, far til Nils, og onklene Nils og Elias som var hjemme fra Amerika

Hovedbilde: Nils til venstre sammen med sheriffen i området, i nærheten av Fargo i nord Dakota.

Nils laget et tillegg til «Livsminner» bl.a. med hva han husker fra samtaler mellom faren og onklene om kveldene på Ulvenaune. Her får vi glimt fra hendelser i nærmeste naboskap og beretningen om sildefiske i Beitstadfjorden mot Steinkjer.

Slektningene våre på Ulvenaune drev i tidligere tider et betydelig fjordfiske med åpne båter i Trondheimsfjorden.

Det var ei tid uten radio og TV. Da ble det tid nok til å fortelle historier. De tre brødrene var flinke fortellere. De hadde vært lenge fra hverandre og hadde opplevd mye disse åra. De fortalte hverandre om sine opplevelser og friska opp igjen historier fra barne- og ungdomstid.

Sjuåringen som fikk være oppe til han sovna sjøl, hadde ”lange ører” og fikk med seg mye av det de fortalte før han glei inn i søvnen.

 

Kjærligheten ytrer seg på mange måter

En strandsitter i nærheten av Sjøbygda var mannskap på ei jekt. Han var ikke mye heime hos kona, og når han var heime, fungerte nok ikke ekteskapet slik det skulle. Det mente i hvert fall naboer og andre som rodde forbi heimen. Det var et kjeftbruk og spetakkel så ille at de fann ut at de måtte underrette presten, så han kunne ta seg en tur og snakke med dem. Presten tok seg en tur dit, han. Mannen var på jekttur, og kona var alene heime da han kom. Da presten kom inn i stua, ble kona hysterisk, gråt og jamra seg. Hun trodde presten kom med dødsbud: At jekta hadde gått ned og mannen hadde drukna. Omsider ble hun så rolig at han kunne fortelle henne hva besøket dreide seg om. Kona sette i en gapskratt.

Det var et kjeftbruk og spetakkel så ille at de fann ut at de måtte underrette presten

Hun kunne fortelle presten at ingen levde så godt sammen som hun og mannen. De var skikkelig glad i hverandre, sa hun, og hun var overlykkelig over at det ikke var tilstøtt han noe, slik hun trodde da presten kom. Presten stussa: ”Det er blitt mig fortalt at det skal være et forferdelig bråk, munnhuggeri og kanskje hustrumishandling her”, sa han. Kona gapskratta igjen. ”Messhainling? Mainn min hi ailler lagt hainn på mæ de æ veit, å æ må da vel våttå det bæst, vættæ”? ”Keinn e de som sei denne”? ”Det er folk som har fart her forbi i båt som har observert det.” ”Toill åt mæ! Det e bærre vænnagnag ska æ fertæl presta. Folk må da vel hør når mainn en sjelden gång e heime, å tøle dæm itj det, så får dæm ro længer oinna lainn!”

Etter å ha snakka litt med kona dro presten igjen. Men han undra seg. Denne unge ferme kona så verken kua eller mishandla ut. At hun var glad i mannen sin var det nok ingen tvil om, slik hun oppførte seg da hun trodde han kom med ”dødsbudskap”, og etter samtalen etterpå.

”Det er slik”, sa far. De liker å krangle med hverandre og sette hverandre til veggs. Begge har de kraftige stemmer, og når de blir ivrige og høyrøsta og er utendørs, så kan det fortone seg som at det er full krig mellom dem. Jeg vet de har moro av denne ”leken”. Hu hadde nok rett kona da hu sa til presten at det var ”vænnagnag.” Karene lo. Jeg lytta.

Presten pleide senere si: ”Kjærligheten, ja den kan ytre sig på de mest forunderlige måter»!

«Gausin» på bytur»

Så fortalte far om da han var med som ”mannskap” på jekta til ”Gausin”.

Gausin var en kjempekar, og han var sterk som en bjørn. Hans største fornøyelse var å brøle. ”Kauke”, som det ble kalt. Når de lå ute i fjorden og venta på seilvind, og det var ikke så sjelden, pleide Gausin klatre opp på jektas høyeste punkt og gi fra seg et skikkelig ”kauk”.

Om tre – fire mann kauka samtidig, og Gausin satte i med kauket sitt, så overdøva han alle. Han påsto at satte han i et skikkelig kauk utover den blikkstille fjorden, så kom det seilvind. Når han hadde gitt fra seg kauket, pleide han si: ”Å du, kor gått det e å kauk!”

Gausin tverrvendte, fikk tak i brødet og delja det i skallen på lasaronen, samtidig som han satte i et av sine berømte kauk. Lasaronen gikk ned for full telling.

De hadde kommet til Trondheim med last og skulle opp i byen og kjøpe seg noe ”proviant.” De kjøpte seg hvert sitt brød. Det var gammelt og steinhardt.

De fikk det veldig billig. Gausin tok brødet sitt under arma, og de labba ned Brattørveita. En lasaron sneik seg innpå dem bakfra og røska til seg brødet Gausin bar under arma.

Gausin tverrvendte, fikk tak i brødet og delja det i skallen på lasaronen, samtidig som han satte i et av sine berømte kauk. Lasaronen gikk ned for full telling. Brødet var steinhardt, og lasaronen var svimeslått. En polis kom settende. ”Spring!”, sa Gausin. På et øyeblikk var de om bord i jekta. ”Ne i køya, dra fellen poinni dokk og snork!” kommanderte Gausin. Straks etter kom polisen. Han var om bord i jektene som lå der. Om bord i jekta til Gausin lå to mann og snorksov da han kom. Han vekte dem ikke, men gikk igjen. Han kunne vel ikke vite at ”gjerningsmennene” lå under skinnfellen fullt påkledde med sjøstøvlene på!”

Krig mellom brødre

Bruket Tronhusaune hadde hatt flere eiere. Thomas Ulven kjøpte det fem år før jeg ble født, i året 1909. Han kjøpte det av en mann som hete Kristian – med tilnavnet ”Slakk”. Han ble kalt ”Slakkin” i dagligtale. Han hadde tidligere eid den lille gården Vangshylla og bodd der sammen med en yngre bror, Anton. Slakkin hadde kjøpt Tronhusaune av en som het Andreas, kalt Andreas Auni. Han var ugift, og hadde kjøpt bruket av Johannes Gausa, kalt ”Gausin”. Ingen av disse bodde lenge på Tronhusaune, heller ikke Kristian Slakk. Han hadde solgt Vangshylla til Gotvard Hovd og kona Ellen Margrete fra Verran, rundt året 1905.

Det var helle kleint med ”brorskapen” mellom de to brørne, Kristian og Anton, mens de bodde sammen på Vangshylla. De var daglig i tottene på hverandre og sloss så busta føyk. Kristian var en stor hølje av en kar, med en stemme som skremte småunger. Det gikk gjetord om uforliksmålet og slåssinga deres. Som regel ble Anton den tapende part, men han kunne holde ut lenge. En gang hadde Kristian fått han på ryggen og ”låst” armene hans, men Anton hadde gode tenner og beit et stykke av handa til broren. Denne satte i et brøl og slapp taket mens han skreik:”Bit du, din slauri! Å følkbætt som ailler gror!” Anton kom seg på beina og la i taninga ned til stranda med den rasende broren etter seg.

En gang hadde Kristian fått han på ryggen og ”låst” armene hans, men Anton hadde gode tenner og beit et stykke av handa til broren.

Det var langfjære nesten helt ut til det lille skjæret utom vika, men det var tre-fire meter lang djup renne framfora skjæret. En botna ikke der, men Anton gjorde et kjempebyks og kom så nær skjæret at han fikk tak i noe tang og drog seg opp på skjæret. Kristian som var tyngre, turde ikke følge etter. Ingen av dem var svømmedyktig, så han tok ikke sjansen. Ellers var det haust, og surt å bli våt. Så var Anton berga foreløpig, men det ble noen hustrige timer der ute på ”Vangsskjæret”, gjennomvåt som han var. Sjøen var begynt å flø, så det var snart ikke å tenke på å komme seg tilbake før neste fjære, og det ble mange timer. Ikke kunne han vente noen barmhjertighet fra broren, etter ”følkbættet” han hadde påført ham. Ut på kvelden kom det heldigvis en mann fra Sjøbygda” roende forbi skjæret Han tok Anton opp i båten og fikk han på land.
Det var så ille med uforliksmål og slåssing mellom de to brørne at folk fikk presten til å dra dit og snakke dem til rette. Denne presten var nylig blitt prost. Han traff Slakkin heime og begynte å snakke med ham om tilstanden mellom han og broren. Han kom ikke langt før Slakkin ble fly forbanna, og sa: ”De henne hi itj du nå me å lægg dæ borti, du dækels præst! Nei,| dækels prost, meint æ!” I farten husket han ikke at presten nå var blitt prost og skulle benevnes som det. Prosten måtte dra igjen med uforrettet sak.

Så ble gården solgt, Slakken fikk seg kone, merkelig nok, og kjøpte Tronhusaune. Brørne skilte lag, og hvor det ble av Anton er jeg ikke sikker på. Tante Pauline fortalte at det ”spøkte” på gården mens de to brødrene bodde der.

En mann skulle dit og hjelpe dem å dra piggmaskina. (trøske korn) Det var ikke mange meter fra stranda opp til gården, og der gikk trøskemaskina så det bare dundra.

Nå er jeg for seint ute, tenkte mannen. De er alt i full gang med trøskinga. Han skyndte seg opp til gården. I det samme han kom inn på tunet, ble det stille på låven. Karene lå og sov. De hadde ikke stått opp enda. Mannen hadde aldri trodd på ”spøkeri”, men nå visste han ikke hva han skulle tro.

Sildefiske i Beitstadfjorden for over hundre år siden

Beitstadforden stod full av sild, men gutta på Ulvenaune, John, Nils og Elias, var lite lystne på turen. Men farfar John, var ikke til å være i hus med. Hadde han bare vært frisk nok, skulle han blitt med sjøl. Han var tatt til å skrante siste året. Hva som hadde satt seg i kroppen, skjønte han ikke. Ikke doktoren heller. Men han stod ved høvelbenken fra morgen til kveld. Det sto tre høvelbenker i storstua nå vinters tid. De laget stoler, karene. Svarteste vintertida drev de med det. Farfar var byggmester og hadde nok av arbeid sommers tid.

Han var tatt til å skrante siste året. Hva som hadde satt seg i kroppen, skjønte han ikke. Ikke doktoren heller. Men han stod ved høvelbenken fra morgen til kveld.

 

Far var med ham som læregutt. Ellers hadde han tre båter i det svære naustet – en færing og to større båter, og ellers all slags fiskebruk som trengtes for fjordfiske. Når silda og seien seig inn fjorden, var det sønnene som måtte ut. Det var et heller hustri liv utover seinhausten og førjulsvinteren i de åpne båtene. Men nå hadde de bare å dra nord i Beitstadfjorden med båt og garn. Det ble andre boller enn å stå ved høvelbenken i den lune stua.

 

Fraus gjorde de som de var vant til på sjøen på denne årstida. Men fangst ble det. Mange tønner sild ble nedsaltet før fisket tok slutt. Det satte inn med uvær da de skulle dra heim etter siste turen. De hadde bra lasta båt. Mye sild og garnbruket. De slapp slite seg ut med årene. Med den lille seglføringa gikk det likevel i drygeste laget med nordvesten som laget heller grove sjøer. De var snart gjennomblaute, karene, og fraus så tennene skranglet. De ble enige om å komme seg inn på lesida av Hoøya. Der vrengte de av seg de gjennomblaute klærne og fikk på seg tørt. Det var vanlig med lerretsskjorte nærmest kroppen, og tjukke ulltrøyer utenpå. Men lerretsskjorta var ikke så bra når den ble blaut. Den var isnende kald, sjøl om en hadde ullklær over. Tørre klær hadde de i den vesle båtkista. Det gikk i en fart å skifte.

Snøbyga som kom drivende over dem sørget for det. Da var det farbror Nils dro den tykke ulltrøya på nærmest kroppen, tok den våte lerretsskjorta og kylte den til sjøs. ”Dette svineriet kommer aldri på min kropp”, snerret ham. Vel »åt» ullskjorta litt på holdet, men det gikk snart over, og siden brukte han ull nærmest kroppen vinters tid all sin dag.

Nordvesten bare økte på, og det var bare å legge unna igjen sør gjennom Skarnsundet. Det ble litt bedre nå som de hadde fått på seg tørre klær. Men i det de passerte Kjellhammeren og kom ut av sundkjeften, fekk de en ny sjøsprøyt. Tiljene flaut og farbror brukte en bøtte å ause med. Far sat med styrvolen. Snart var de i ly for nordvesten, Nessbakkberga skaut rygg og tok av for veret. De passerte Bjønndalen og glei inn i vika. De var heime. Det var ”fallen” sjø, så de bakket opp båten så den stod støtt og småsprang de to-tre hundre metrene opp til husa. Nå var de våte til skinnet igjen. Den siste båra de fekk da de passerte Kjellhammeren sørga for det. Det var ikke blitt sagt mange ord mellom de to brødrene under heimturen. Den ene hadde nok med styringa av båten, den andre med å få sjøen ut av båten.

Farfar slo inn en trenagl i stolen han holdt på med. Så la han fra seg arbeidet og satte seg opp i benken mellom veggen og det svære fallbordet.

Han så på sønnene som vrengte av seg blautklærne. ”Jamenn, har di fått vaska dåkk, guta. Æ trur han berre auke på med stormen. Bra de kom dåkk heim før dert vart mørkt”. ”Vi skifta på oss tørt ved Hoøya, men det gikk itj læng før vi va gjennomblaut igjen”.

Far vrengte av seg den våte skjorta, ”det spørs om du har tørt åt oss mor”? ”Ja, hen ska di få klea, guta”. Karen kom inn fra lillestua med tørre klær, la de frem til sønnene og la full den svære ovnen. ”Di ska slæpp å frys meir i dag, guta”. Hun smilte mot dem – et godt ”morssmil”. ”Å dæm må vel ut å årn opp reskap og båt å få silla inn i nauste”, sa farfar.

”Men først må dokk få dåkk mat, å kvil å bli skikkelig varm”. ”Det ska gjørrå gått me mat no”, farbror Nils let opp ovnsdøra og sendte tobakksbussen inn i varmen. ”Eliasguten” – søskenbarnet, så på farbror. De var gode søsken disse tre. ”Eliasguten” var fosterbroren, men mye yngre enn de to andre.

Dagen etter var alle i arbeid med salting av sild. Så kom de gårdbrukerne, ovant bygda ned de bratte bakkene til Sjøbygda for å kjøpe billig sild. På grunn av det store innsiget og gode fisket var de nødt for å slå kraftig av på prisen. Det var blitt mange sildtønner i det store naustet. Silda ble solgt for to kroner tønna. En påholden gårdbruker pruta likevel på prisen. Han fikk sildetønna for ei krone.

Elias, søskenbarnet til Nils, utvandret til Amerika til 1914.

Elias, søskenbarnet til Nils, utvandret til Amerika til 1914.

 

Nils, onkel til far på Risan, utvandret til Amerika i 1910.

Nils, onkel til far på Risan, utvandret til Amerika i 1910.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.