MENU

by • 1. november 2015 • LivsminnerComments (0)178

”Livsminner” del 1: – et unikt samtidshistorisk dokument.

Bildet viser Sjøbygda da Nils Aune vokste opp der, Ulvenaune øverst i bildet.

Innledning ved Jarle Aune

Nils Aune skrev ”Livsminner” som deltagelse i en landsomfattende konkurranse om beskrivelse av oppvekst og voksenliv på 1900-tallet. Framstillinga dekker hans tidlige barneår, han var født i 1914, og tida fram til 1967.

”Livsminner” er en viktig dokumentasjon både personlig, som slektsdokument og når det gjelder arbeidsliv, samfunnsforhold og sosial hverdag utover i århundret. Framstillinga gikk som serie i 7 år (1999- 2005) i ”Eynni Idri”, årbok for Inderøy museums- og historielag. 

Første avsnittet dekker tidrommet 1914 – 1019. Her forteller Nils detaljert om Sjøbygda, barndomsheimen Ulvenaune og menneskene som bodde der. Bl.a. får vi vite hvordan en landsens begravelse gikk for seg, og hvordan den verdensomspennende og livfarlige influensaepidemien ”Spanskesyka” også rammet Inderøy. Effektive medisiner og vaksiner fantes ikke, så det var å ty til gamle ”kjerringråd” og konjakk som ble utskrevet som medisin.

Vi får også et grundig innblikk i kostholdet og hvordan dagene ellers artet seg. Den økonomiske situasjonen på småbruket under- og like etter første verdenskrig kommer han også inn på.

”Livsminner” legges nå ut i avsnitt på auneslekta.no. Detaljrikdom og bredde i framstillingen gjør ”Livsminner” av Nils Aune til et svært verdifullt bidrag når det gjelder vår nære historie. Og så er det i tillegg spennende lesning!

Nils Aune: ”Livsminner”

Det er stille i stua mi. Jeg går en tur ut i gården. Titter inn i fjøset. Det er stille der også. Et par hundre slaktegris tar middagsluren sin. Et og annet svakt grynt bare. Jeg går opp på fjøslemmen og ser inn i oksfjøset. Like stille der også. Et trettitalls slaktokser ligger og tygger drøv. En svær traktor med tilhenger står på lembrua.

Så skal vel sønnesønnen, Svein Magne, ut å kjøre. Han eier og driver gården nå. Tanken streifer et vers av Ivar Aasen: ”Born av dei som bygde landet er på tuftom endå til. Garden stend i gamle standet, bygd og bøtt som bonden vil.”

Oldefar i åttiåra liker å se at gården han bygde opp er i god stand, at fjøset er fullt av husdyr og at unge dyktige folk står for drifta. Jeg ser ned til huset Sigbjørn og den snille svigerdattera Ragnhild, har bygget seg nede ved grensa mot naboen. Det er et lite nytt pent hus med mye blomster i kring. Sigbjørn dreiv gården i tjue år sammen med Ragnhild. Da fikk han et tilfelle i armene og måtte overdra bruket til sønnen. Han har nå plass på Nord-Trøndelag Everks kontor på Steinkjer, og Ragnhild kontorplass på Bakketun folkehøgskole. Begge kjører mellom heimen og arbeidsplassen. En ”attpåklatt”, sønnen Øystein, bor heime og går på Inderøy videregående. Den tredje er prest og bor i Verdal med familien.
Jeg tar en svingom oppom ”øverstua”. Vil se om ungkona, Berit, er kommet heim med lille-Sara. Hu har vært til dagmamma, mens mamma Berit har vært på jobb. Hun jobber i teknisk etat. Lille Sara, snart ettogetthalvt år, er oldefars øyensten. De er ofte nede i stua og besøker meg og katta. De er ikke kommet enda, og jeg rusler inn igjen.

Jeg har vært pensjonist og kårmann lenge nå. Jeg bor alene i stua. Min kjære kone døde for to-tre år siden. Av de sju barna vi hadde sammen er to døde. Av de fem gjenlevende er det bare Sigbjørn som bor heime. De andre fire flytta fra bygda. De er alle gift og har familier.

Jeg har fjorten barnebarn og fem oldebarn. Noen ganger er vi alle samla. Ved våre ”store bursdager”, gullbryllupsdag og ved Saras begravelse var alle tilstede. Jeg venter min datter Mildrid idag. Hun er gift med en gårdbruker i nabobygda. Hun stiller trofast opp en dag hver uke og steller huset. Jeg ser fram til de dagene. Ellers holder alle barna kontakten med barndomsheimen.

Jeg har fått leve lenge. Nesten hele det tjuende århundre. Mye har skjedd i dette hundreåret. Den første verdenskrig, de harde trettiåra, den andre verdenskrig, atomalderen, diktaturstaters ”fødsel og død” og borgerkriger som har gjort millioner av mennesker heimløse. Det har vært et hundreår med store forandringer. Stadig nye oppfinnelser. Teknologi som skulle gjøre verden bedre og leve i. Det motsatte holder på å skje. Vi har fått ei forurensning som er iferd med å ødelegge vår klode. Her heime er vi midt i ”oljealderen”. Utenfor våre kyster, der fisken og fiskerne rådde grunnen i tidligere tider pumpes nå opp enorme mengder olje. Det har gjort oss til et av verdens rikeste land og gitt oss ”velferdssamfunnet” med dets goder, – og onder.

Er vi blitt lykkeligere mennesker? Jeg mener nei. Rikdom og overflod skaper ikke nødvendigvis lykkeligere mennesker.

Da jeg kommer inn, blir jeg sittende å tenke tilbake på ei ”anna tid”. De ”små grå” virker ikke helt som før, men hvis jeg lytter intenst, så kanskje kommer den, – ”minnenes melodi”. Jeg finner ei penn . . . . .

Ulvenaune og Sjøbygda
Barndomsheimen min ligger i en utkant av Inderøy kommune. Et småbruk ved sjøen.To småbruk til ligger der. Det er bare et par hundre meter mellom disse bruka. De ligger inne i ei lita vik. Bare utsyn over den mil-lange fjorden mot Ytterøy og Mosvik. På høyre side av den vesle grenda strekker det seg en ganske lang skogsbevokst bergkjede. Den går fra sjøen opp mot en liten dal. Gjennom denne dalen renner en bekk ned gjennom høyre side av grenda ut i sjøen. Ovenfor grenda og på venstre side er det bratte bakker og skog opp til Ulvingrenda. Noe av disse bakkene er dyrka og eies av Ytre Ulvin. Ytre Ulvin er den gården i Ulvingrenda som ligger nærmest ”Sjøbygda” som den lille grenda kalles. Den kan ikke sees fra den øvrige bygda. Skog og de bratte bakkene stenger for. I min tidligste barndom var det enda et småbruk i grenda. Det lå på høyre side av bekken, tett under bergkjeda. Sjøbygda bestod opprinnelig av fire småbruk, en husmannsplass og ei lita stue.

Husmannsplassen var nedlagt da jeg ble født, men steinmurene sto igjen. Den lå på ei lita slette oppe i bakkene øverst i grenda. Den lille stua lå på en liten skogbevokst haug helt nede ved sjøen. Det var det største småbruket, Forr, som eide denne haugen. En eldre mann, Hans Berg, eide stua og en bitte liten potetåker. Han hadde vært benytta som ”bedemann”. Bedemannen gikk rundt i bygda og ba folk til bryllup og begravelser. Ellers livnærte han seg med å kjøpe inn brødvarer, mest kringler og boller. Så gikk han omkring i heimene og solgte bakverket. Det var langt til nærmeste handelsmann så folk var glad når han kom. Han solgte ikke bare i sjøbygda, men tok seg opp de bratte bakkene til Ulvingrenda. Der var det større gårder og bedre råd. ”Kak-Hans” ble han hetende. Det er bare såvidt jeg husker han.
Bruket Forr var det som eide den omtalte husmannsplassen. Det var så stort bruk at de hadde hest og seksti mål. Der bodde Hans og Gurina med tre barn, Henrikke (Rikke), Hans og Olaf. Bruket lå lengst til venstre i den lille grenda.

Bruket lengst til høyre, nær bekken, eller det vi kalte elva, heter Tronhusane. Der bodde Berit og Thomas Ulven med syv barn, Dorthe, Johannes, Torberg (Tørber), Hanna, Ivar, Johan og Bjørg. Tronhusane var på tjue mål. I midten, men cirka hundre meter lengre opp, ligg det tredje bruket, Ulvenaune, tjuefem mål opprinnelig, men større idag da det ble kjøpt attåt noe jord etterhvert. Der bodde Martha og John med fire barn, John Ole, Nils og Johannes. Det var mine foreldre og søsken. Jeg, Nils, var nummer tre, født i 1914. På andre sida av elva lå det fjerde bruket, Nessbakken. Det er det minste bruket,- rundt fem mål. Tett under bergkjeda på høyre side av grenda lå dette lille bruket. Der bodde Karen og Ludvig med fire barn, Anna, Ragnvald, Louise (Lovise) og John. Det bodde da tjueåtte personer i Sjøbygda. Min farmor, Karen, hadde ”kår” og min tante Pauline, hadde husværerett på Ulvenaune. Det var disse menneskene jeg omgikkes i mine tidligste barneår.

Bygningene på Ulvenaune var våningshus i to etasjer, driftsbygning med fjøs i førsteetasjen, høylem og ”kornstål” i andre etasje. I tillegg en ganske stor bygning i to etasjer. Førsteetasjen ble brukt til vedskjul og oppbevaringsplass. Andreetasjen var snekkerverksted og oppbevaringsplass. Denne bygningen var ikke tømra, men oppsatt av vanlig reisverk. Den øvre etasjen ble kalt ”galleriet”. Så var det et tømra stabbur i to etasjer. Førsteetasjen var matbu og andreetasjen lagerplass for korn. Det femte huset var ei tømra ”masstu” i en etasje. Der var grue hvor det ble varma vann under slakting, bakstjern til flatbrødbaking og tørkhylle for tørking av korn som skulle males.

John Ulvenaune, Nils Aunes farfar.

John Ulvenaune, Nils Aunes farfar.

Karen Ulvenaune. Nils Aunes farmor

Karen Ulvenaune. Nils Aunes farmor

Nede ved sjøen åtte bruket et ganske stort tømra naust med lem. I naustet sto en færingsbåt og to større båter, en sekstring og en trerømming. Stenger med masse garn og annen ”børnskap”. Alle bruka i Sjøbygda hadde hvert sitt naust. Ved sida av disse nausta hadde de leid bort nausttomter til bønder utenom grenda, så nausta lå parvis langs stranda. Disse bøndene hadde større gårder og bodde relativt langt fra sjøen så de dreiv ikke fiske i samme grad som sjøbygdingene.

Våningshuset på Ulvenaune var ganske rommelig. Straks etter århundreskiftet ble det bygd kårleilighet til det opprinnelige våningshuset. Kårleiligheta besto av gang, kjøkken og ei ganske rommelig stue. Etter datidens begreper en ganske fin kårleilighet. Stua var, etter kårets opphør, skrevet over til tante Pauline, som kunne bo der hele si tid. Gang og kjøkken som også var relativt rommelige, skulle da falle tilbake til eieren av bruket. Det var dør fra denne gangen inn i eierens stue. Da min farmor døde, ble dette kjøkkenet omgjort til soverom for mine foreldre og oss to yngste brødre, som enda var for små til å ligge på loftet. Stua til sjøfolket, mine foreldre, var også ganske rommelig og gikk som kårstua over hele bredden på huset med to vinduer på hver side. Det var på den ene sida et stort fallbord med skiver som en kunne slå opp når mange skulle tilbords. En benk på øvre sida av bordet, og ellers vanlige trestoler. På motsatt side av stua var et finere bord som det alltid lå en pen duk på og to stoler med dreide ben. Det var puter på disse stolene. Når det kom fremmede ble det skjenka kaffe til dem ved dette bordet.

Ved ene veggen sto et ”skatoll”. I øverste skuffa hadde far sine ”verdipapir”, så det tjente som skrivebord når han slo opp lokket. Men jeg så han sjelden ved skrivebordet. Over skatollet hang et veggur, såkalt ”regulator”. Dette ble trukket opp med en nøkkel. På motsatte sida, mot kjøkkenet sto en etasjeovn og ”slukte” ved på kalde vinterdager. Ellers var det to-tre bilder på veggene. Det ene husker jeg hadde et bibelsk motiv – Jesus for pilatus. Ved ovnen sto en vedkasse med lokk på. Det gikk dør fra stua ut i kjøkkenet. Der stod en vedkomfyr, kjøkkenbenk, ei talerkenhylle, et kjøkkenbord og noen stoler. Det hadde i si tid vært grue i kjøkkenet, og det var en diger gråsteinsmur opp til taket. Det var laga ei jernluke som dekte det svære hullet etter at det ble komfyr.

Når feieren kom var det hulrumhei. Alt måtte ryddes bort i kjøkkenet. Strisekker ble lagt utover for å samle sotet. Feieren med hakke og kost svingte seg opp gjennom murpipa og ”gjekk muren” fra golv til tak. Det var en lettvin, munter kar som tralla og sang og så lyst på det ”svarte livet” sitt. Etterpå var det rundvask i kjøkkenet.

Fra kjøkkenet gikk det dør ut i gangen. Der hang et veggspeil og noen knaster for å henge fra seg klær på. Ellers var det dør fra gangen inni hovedstua og ei dör inn i ei noe mindre stue. Det var også to vinduer, ett mot sjöen og ett mot gårdsplassen. En tidligere eier hadde tatt av denne stua til husvære på sine eldre dager. Han hadde vært jægteier og drevet fraktfart. Han var død noen år för jeg ble født. I denne stua sto det et bord, en seng og noen stoler. Der var det også en ovn, og mannen hadde hatt eget vedskjul i övre ende av driftsbygninga. Det ble kalt ”Kaillskjulet”. Mannen ble nemlig kalt ”Kaillen” til daglig. Stua hans ble kalt ”Kaillstua”, og den ble vel ei tid brukt til soverom for mine foreldre etter mannen var død.

Han døde hjemme. Alle døde heime den tida. Ingen aldersheim, og Innherred sykehus var vel ikke kommet skikkelig i drift enda. Mor fortalte at hun var med og stelte han da han var død. Hu var da ungkone på Ulvenaune. Jeg tror denne mannen hadde solgt bruket mot husvære og kost. Maten fikk han båret ut i stua samtidig som husets folk spiste.

”Kaillstua” ble i min barndom lagt til kjøkkenet som vart heller lite etter hvert som vi guttene vokste opp. Alle måltider ble spist på kjøkkenet. Stua ble brukt som oppholdsrom om kvelden. På helligdager ble det dekket bord i stua. Andre etasje var oppdelt i seks loftsrom med oppgang. Trapper i begge gangene. Vi hadde et rom hver vi guttene, da vi ble eldre, så vi bodde ikke trangt. Huset var ca tjue meter langt, men bredda var bare fem meter.

Dålig vei
Det var ingen skikkelig veg ned de bratte bakkene til Sjøgrenda. Bare såvidt en kunne ta seg fram med hest og vogn. Vinters tid ble det aldri bröyta, men kjørt oppå snøen. Når vi ungene skulle til skolen, brukte vi ski. Det var ofte tungt å gå opp den bratte bakken til Ulvengrenda. Der var det flatt og bedre veg. Opp bakkene måtte vi gå ”fiskebein”, nedover måtte vi enten ”krysskjøre” eller ”pløye” for å bremse ned farten. Det lå nemlig en skigard i nedre del av bakken. Det var et skille mellom Ulvenaunes jord og ytre Ulvin. Der var ei grind over det som skulle være ”vegen” opp bakkene. Den var tatt bort om vinteren, men det var livsfarlig å la det stå til utfor og håpe på å smette gjennom grindåpninga.

Ellers gikk det tre gangstier til Sjøbygda. Den ene fulgte elva som gikk gjennom en to kilometer lang dal. Denne dalen flata seg noe ut midt i dalen på høyre side og der var det en del dyrkbar jord som ble kalt ”Auna”. Ellers var det temmelig bratt på begge sider av elva. Flere gårder i Ulvengrenda grenset ned til elva. Den dyrkbare jorda, som også var noe brattlendt, var det gården Næss som eide. Den lå oppe i ei grend på høyre side av dalen. Den omtalte stien, kom opp til hovedvegen ved Leirgrenda. Østre Leira eide den øverste delen av dalen, så når vi gikk ”dalen” som vi sa, så ble det en kilometer kortere skoleveg. Imidlertid var det lite farbart der vinters tid. Skolevegen fra Sjøbygda var fire-fem kilometer.
Så gikk det en gangsti over den før omtalte bergkjeda. Der var det bratt og ulendt. Vi brukte den stien når vi skulle til Vangshylla til butikken, et par timers marsj. Den tredje stien gikk fra Forr, passerte ”Bakken” og ”Sjøenget”, to småbruk mellom Sjøbygda og Rostadsjøen. Ved Rostadsjøen var det Brygge som Rostad gård eide, og det ble senere dampskipsanløp der. Det var cirka fire-fem kilometer dit fra Sjøbygda. Dampbåtanløp var det ved Vangshylla der det var nærmeste butikk.

Da det var så dålig vegforbindelse for Sjøbygda, ble det for det meste brukt båt til frakting av varer til og fra grenda. Vi barna ble tidlig vant å ferdes på sjøen. I seks-sjuårsalderen lærte vi å ro, i ni-tiårsalderen svømte vi som oteren.

Meråkerjente med tæl
Min mor var meråkerbygg, ”Mårråkjente”. Kom til Rostad barneheim som budeie og hadde ansvaret for stellet av det store fjøset. Hu hadde ei underbudeie til hjelp. Det var enda ikke brukelig med mannlige fjøsrøktere. Min far var bygningsarbeider og arbeidet en del på Rostad. Der ble de kjent med hverandre og giftet seg i 1907. Hun fortsatte på Rostad til 1910. Da kom første gutten, John, og hun flytta til Ulvenaune. Svigerforeldra dreiv småbruket enda. I 1913 døde imidlertid min farfar som også het John og hadde vært byggmester. I 1914, det året jeg ble født, overtok de unge bruket. Da hadde det kommet enda en gutt, Ole, født 1912, så ved utgangen av 1914 besto familien av fem medlemmer og min farmor, Karen, som nå var enke og kårkone. Hun var frisk og rørlig og elsket av alle, likte å hjelpe til med barna og bodde og spiste sammen med de andre. Mor satte stor pris på hennes hjelpsomhet. Hun hadde nå tre smårollinger, far var mye borte på arbeid, og hun skulle stelle dyra, to melkekyr, et pår ungdyr, to griser og en del høns i tillegg til det øvrige stellet.

 

Far innkalles til soldattjeneste
I 1915 ble far innkalt til nøytralitetsvakt på Selva. Det var på nyåret i 1915. Det var vinter og kaldt, og han fikk ikke lang tid å ordne seg på. Det var mest om å gjøre å sørge for at det var ved i skjulet. Han vann det, men mye av vedhogginga falt nok på mor. Men hun var ung og sterk, vant med tungt arbeid og hadde mye mot. Det hadde drevet i land en mengde tang nede ved stranda. Far brukte berge opp denne tangen før den dreiv av igjen ved neste storflo. Den var av stor betydning som gjødsel, særlig på poteta. Nå var han i militæret og ingen til å ta seg av tangbærginga. Men mor hyra på seg bra med klær, det var januar og kaldt, og så satte hu igang med trillebåre og ”fraugaffel” og berga opp tangen.
En gang i uka måtte hun til butikken og proviantere. Hun var ikke sjøvant, var oppvokst i ei fjellbygd og kunne ikke håndtere en båt. Dermed måtte hun ta fatt den för omtalte stien over berga. Det ble en heller dryg marsj i snøen. Men det hendte ofte at også andre hadde brukt stien, så den var opptråkka. Hun hadde ei solid brunfletta korg hun bar handelsvarene i. Korga var ganske rommelig og god å bære, hadde en rund, fletta og solid hanke som lå godt i armen. Dette var handelskorga vår gjennom hele min barndom. Den måtte være laga av ekstra solid materiale, for den var uslitelig. I mitt minne er denne handelskorga på linje med ”Gryta hennar mor”. Når hun starta heimefra hadde hun heimlaga smør og egg i korga. Dette bytta hun i varer hos handelsmannen Tomas Næss, som eide butikken ved Vangshylla. Hun var nok ofte sliten når hun hadde gjort denne turen. Etterpå var det kveldsstellet i fjøset og tusen andre gjøremål. Farmor var god å ha denne vinteren. Uten henne til å passe på de tre småbarna og holde varmen i ovnen når mor var ute, ville det nok ikke ha gått så bra. Far fikk noe penger for kone og barn som soldat når han var i tjenesta. I tillegg til dette kom de varene mor solgte, så økonomien var tålelig brukbar. Sjøl fikk han noen ører i dagpenger til eget forbruk. Han brukte ikke tobakk og sparte alle disse ørene som gjennom tjenestetida ble til kroner. De penga kjøpte han gaver for til mor, farmor og oss barna. Det var nok stor glede i familien da han var tilbake igjen etter endt tjeneste. Krigen fortsatte. Det var rasjonalisering på det meste. Jeg husker enda rasjoneringskorta.

Det var vanskelig å få inn varer fra utlandet. De tyske ubåta sørga for det. Et søskenbarn av far var maskinist og seilte hele krigen. To ganger var han med og ble torpedert, men greide seg begge gangene. Året 1917 ble yngstegutten, Johannes, født. Det lakka mot slutten av krigen, men Tyskland holdt det gående enda et års tid.

Marta og John Ulvenaune, Nils Aunes foreldre.

Marta og John Ulvenaune, Nils Aunes foreldre.

Arbeid og kosthold
Prisene var steget på alt, også lønningene til vanlige arbeidsfolk. I byene var det lite mat, noe bedre for oss på landsbygda. Vi brukte å kjøpe brødmjølet, rug og kveite til brødbakst. Mot slutten av krigen ble det slutt på det. Vi fikk det nye brødmjølet ”Landsmjølet”. Mor laga brød av det, men brøda ble flate med ei diger ”rårand” rundt om. Jeg husker jeg likte ikke dette brødet, men når de andre spiste det, så var det inga anna råd for fireåringen heller. Men mor gikk over til å bake potetkake av poteter og byggmjøl i stedet. Vi hadde jo både poteter og noe byggmjøl. Potetkake hadde vært den vanligste erstatninga for brød før i tida, særlig blandt de som ikke hadde mjøl nok av egen avl og kunne bruke flatbrød og graut.

Ellest ble det brukt en del potetkake også på de store gårdene, der det var mye arbeidsfolk. Nå hadde folk forandra seg slik at folk flest kjøpte brødmjølet, sikta rugmjøl og kveitemjøl. Det ble likevel spart på brødet og brukt mest mulig ”heimavla” kost. Et kosthold slik det vanligvis ble brukt i de fleste heimer i min barndoms- og ungdomstid var morgenmat i seks- halvsjutida med kaffe og brødskiver. Pålegget var margarinsmør, gomme og sirup.

Der de hadde bedre råd, særlig på de større bruka, som etterhvert var begynt å levere melka, kunne det forekomme brunost og kvitost. Den tok de fra meieriet. Det var etterhvert begynt å gro opp flere små meierier i bygda. Det var tidlig et meieri på Sundnes, siden ble det bygget meieri på Kjerknesvågen, Straumen og til sist på Utøy ved Rørvika. En gammel husmann under gården Næss på Utøy, en bygdeorginal, Johan Arn, kom forbi da de dreiv og bygget meieriet. Han sto ei stund og så på bygninga. Så kom hans kommentar: ”Gråt no, du sviltin bon”. Ulvingrenda og alle andre grendene på Utøya leverte no etterhvert melk til dette meieriet. Før hadde det vært smørproduksjon på gårdene. Småbruka som ikke hadde hest og bare 1-3 kyr fortsatte å lage smør som de solgte. I helgene tok ikke meieriet imot melk, så da måtte også gårdene separere melka og kjerne smør. Rømmen ble slått opp i ei trekjerne med en rotor i. Denne ble sveiva rundt ved hjelp av et håndtak med aksel på. Denne aksla gikk gjennom trerotoren og inn i et spesiellt laga hull i andre enden av kjerna. Aksla var av metall. Når en hadde sveiva lenge nok ble det smør. Det ble tatt opp av kjerna, ”bråka” med ei treause og tilsatt passe med ”smørsalt” (finsalt) og laga til en pen glatt rull som ble vikla inn i et spesielt papir, smørpapir, og det var ferdig til salg. Rensligheta under smørlaginga kunne være begge deler. En liten gutt i Kvamsgrenda skulle gå til handelsmannen der med smør som mora hadde laga. Han kom tilbake med produktet. Gutten hadde ikke lært å snakke reint enda, var kanskje litt sein. ”Du moj, n’Anes vija itt ha taure, hain sa det va autjer i tauri”. Rett oversatt skulle han si: ”Du mor, hain Ainers villa itj ha smøre, hain sa det var møkker (skit) i smøri”. Smøret ble solgt til relativt god pris, og billig margarin ble brukt i stedet. Det var få som hadde råd til å bruke ”bondesmør” i husholdninga. ”Saupet” eller kjernmelka som var igjen etter at smøret og som var tatt ut av kjerna var syrlig. Den ble innkokt til gomme. Jeg husker mor satte på komfyren ei diger jerngryte, tok vel en tjue liter, med saup. Den sto og kokte hele dagen. Tilslutt var det ikke stort igjen i gryta, men den innkokte ostemassen var brun og smakte godt.

Den var et ypperlig pålegg på brødskiva, men det ble og brukt mye sirup, mørk eller lys. Det gikk mye på den mørke sorten. Den lyse var mye dyrere. Det store forbruket av sirup gjorde at denne generasjonen fikk dårlige tenner. Noen form for tannhygiene fantes ikke den tida. Ellers var det vel heller ikke brukelig med plombering og ettersyn av tennene blant vanlige folk. Ingen hadde råd til slik luksus. Når unga hadde remja et par døgn for tannpine, kunne det hende at det omsider ble dratt til doktorn. Så trakk han ut elendigheta og ferdig med det!

Tilbake til kostholdet. Som før nevnt, var det morgenmat i seks – halvsjutida. Klokka sju starta vanlig arbeidsdag. I nitida var det frokost, en halv time. Da var det også framsatt brød og potetkake, kaffe og skumma melk Hadde det vært klubb (raspeballer) til middag dagen før, så ble den stekt opp og servert til frokost. Middag var det klokka tolv. Det var hovedmåltidet. Det skifta på mellom sild, fisk, klubb og steika flesk, pannekaker og spekeflesk. Kokte poteter og heimlaga flatbrød ble servert så nær som til klubb og pannekaker. Pannekakene var laga av melk og byggmjøl, uten egg, men som regel var det steikaflesk til dem. Suppe eller velling var det til all middagsmat. ”Mjølkgryn” så nær som til klubb og pannekaker. Det ble brukt suppe med saft i. Ellers var kleppmelk mye brukt. Den bestod av små raspeballer kokt i melk.

Klokka fire var det ”non”. Økta mellom middag, som varte til halv to, og non ble kalt nonsøkta. Det var et vanlig brødmåltid med kaffe og skummamjølk til. Varte fra fire til halv fem. Da begynnte ”kveldsøkta” som varte til sju – halv åtte tida. Da ble det tid for ”kveldsgrauten”. Det var ”vassgraut”, vann og byggmjøl, med skummamelk til.

Det var relativt korte økter, men det var for det meste manuelt, til dels ganske tungt arbeid, så de ble lange nok. I landbruket kom ikke åttetimersdagen før etter andre verdenskrig.

Farmor Karen dør
Vår kjære, snille farmor døde på etterjulsvinteren 1918. Alle var vi så sterkt knytta til henne. Hu var utslitt, bare 71 år gammel. Tante Pauline som var ugift og hadde hushjelpjobb på Levanger, var heime og hjalp til å pleie henne da hun ble sjuk. Vi sørga over henne alle. Jeg husker jeg fikk være med ut i nystua, kårstua, sammen med mor og tante der hu ”lå lik”. Jeg var fire år, og dette minnet satte seg fast hos meg. Hun ”sov” så fredfullt der hu lå. Mor og tante gråt, husker jeg. Far så jeg aldri gråte, det jeg kan huske. Den eneste gangen jeg så han gråte, var da farmors båre stod ute på tunet så alle gravferdsfolka skulle få se henne for siste gang. Han bar meg på armen og gikk bort til kista. Da gråt han og trakk seg tilbake og han sa til meg: ”Dette er siste gang du ser farmor”. Så ble lokket lagt på, og gravferda den lange vegen til kista starta.

Jeg var for liten til å være med i kirka. Det var februar, mye snø og kaldt. Det var 12 kilometer fra Sjøbygda til kirka. Det var sledeføre og flere hester i følget. Det tok to-tre timer, for hestene skulle gå. Trav måtte ikke forekomme ved likkjøring. Likkjøreren måtte også gå, ved sida av kista, mens følget ellers kunne sitte på sledene. Det var ”kirkesledene” som ble brukt. De var finere enn vanlige arbeidssleder. Det var ikke løse skjæker på disse sledene. De var festa i selve kjøretøyet, mens på en arbeidsslede kunne en hekte fra skjækene. Storsledene kunne være såkalt ”sluffe”. De var noe breiere og mer forseggjort. Det var plass til fire personer. De som satt forrest på sleden hadde sledefell over knærne. Bjeller ble ikke brukt på hestene. Det skulle ikke være bjelleklang i likfølget. Enkelte hadde ”styresleder” med plass til to personer. Sommers tid ble det brukt trille og karjoler.

Det var ei ganske stor gravferd etter farmor. Mange var innnbudt, – slekt og naboer. Innbydelsa foregikk ved at det ble båret rundt spesielle likferdsbrev. Jeg husker konvoluttene. Det var ei svart rand rundt konvolutten. Noen av de større nabobarna og storebror John farta rundt i heimene og delte ut breva. Til slekt utenbys ble de postlagt. ”Bedemannens” tid var forbi.

Etter dødsfallet ble det ei travel tid på Ulvenaune. Det skulle gjøres istand til likferda. Alle rom skulle rundvaskes. To kvinner ble leid til å ta seg av det. Den ene var Dorothea fra naboheimen Tronshusane, og ei ugift kvinne mor mi hadde arbeidet sammen med den tida hun var på Rostad. Hun var i førtiårsalderen og min ”gudmor”. Hun var syerske og het Anna Hegdal, bodde på en liten plass nede ved sjøen i Kvamsgrenda, Nausthaugen. Dorothea var vel i tjueårsalderen. Begge var veldig dyktige, så arbeidet gikk fort unna. Far kjøpte en sau til å lage ”innherredsodd” av. Vi hadde tre sauer sjøl, men det var avlsdyr som måtte spares. Slakteren Jens Tronhus fra Lundsvollen ble budsendt og sauen avliva og partert. ”Ellen Kokke” tok seg av soddlaginga. Hun var spesialist på laging av innherredsodd og dro bygda rundt og laga sodd til begravelser og bryllup. Det var hovedretten ved alle slike tilstelninger. I tillegg til soddet ble det servert kjøttkaker eller fiskeboller. Det ble brukt hermetiske fiskeboller. De var finere og mer velsmakende enn de heimlaga som ble brukt til vanlig. Det var mye arbeid før soddbollene var ferdiglaga. Det ble brukt kjøttkvern som måtte sveives med håndmakt. Ellen hadde ansvaret for hele middagen ved slike anledninger.

Så skulle det brygges og bakes. Jeremia Næssanda, – fra en liten heim som før hadde vært husmannsplass under gården Næss, var halve bygdas flatbrødbaker. Ingen kunne lage så fint flatbrød som hun. Hun satt i mastua og bakte vanlig flatbrød, tynt og fint. Hun laga også potetbrød. I dette brødet ble det brukt litt poteter. Det var veldig velsmakende og ble brukt ved festlige anledninger før det ble ”skjenning” til innherredsoddet. Det var en enda finere flatbrødsort som etterhvert kom ibruk. Ikke alle kunne lage skjenning. Det ble etterhvert noen som lærte seg kunsten og etterspørselen var stor. Innherredsodd og skjenning er ennå mye brukt som festmat i Innherredsbygdene. Men i dag lages alt ved hjelp av maskiner.

Ved farmors begravelse var det ennå vanlig at gjestene hadde ”sendinger”. Det ble ofte brukt kjøpebrød, – svære ”sirupskaker” og noen kunne ha med ”tekaker”. Da tida ble for kort til å lage skikkelig heimbrygga øl, så ble det innkjøpt ingefærøl, vørterøl og noe lagerøl. Det var åtte – ti dager at alt ”sto på ende” i heimen. Det var mye snø og veldig kaldt, husker jeg. Men det var den fordelen med kulda at maten ikke tok skade. Den tida var det verken fryser eller kjøleskap, så det kunne være problematisk å berge ”ferskmaten”, – særlig om sommeren. Kjøtt og flesk ble salta ned i ”bauner”. Bauna var et ovalt trekar, med dybde på noe over halvmeteren. Det var veldig store bauner, og noen kunne være noe mindre. Når kjøttet og flesket var salta ned i bauna vart det kokt ”saltlake” og slått over. Særlig når det ble slakta om sommeren, var det nødvendig at laken sto over kjøttet og flesket. Var det en bit som ikke var dekt med lake, så var spyflua der straks og det ble ”mark” i kjøttet. Etter en tid ble fleskeskinkene tatt opp av bauna og hengt opp på buret. Saltkjøttet måtte ”vatnes” ut før det kunne kokes. Fersk kjøttmat ble det bare straks etter slaktinga.
Far leide en ungdom til hjelp uka før gravferda. Han het Ole Klepp og var fra Kleppsgrenda, sju, åtte kilometer fra Sjøbygda. Han hadde en stiv fot. Var blitt operert i et kne ved Innherred sykehus, og operasjonen var nok ikke vellykka. På tross av den stive foten var han en skikkelig arbeidskar. Han og far var mye sammen på fiske.

Det var mye som skulle ordnes ute og største arbeidet hadde de vel med å måke veg opp til Ulvengrenda, slik at hestene kunne ta seg fram gravferdsdagen. Det hadde lagt seg svært mye snø på nyåret 1918, og den hadde blåst sammen i store fenger som de måtte arbeide seg igjennom. Tørr ved måtte hogges. Det var skikk og bruk ved alle begravelser at det skulle være som en liten alle’ av grønne grantrær som sto parvis fra huset og et stykke bortover vegen. Kista var båret ut på tunet og sto på grønt bar mellom fire av disse grantrærne.

Alle gjestene hadde vært inne og fått seg mat, kaffe eller sjokolade før gravferda starta. Det var ingen prest tilstede i heimen. Det var for lang veg for han helt ut i Sjøbygda. Han møtte opp på kirkegården. Jeg husker det lå kranser på kista. De måtte surres skikkelig fast til sleden skulle de ikke gli av opp de bratte bakkene fra heimen.

Tok det lang tid på vegen til kirka, så gikk det desto fortere på heimturen. Da var det tillatt å kjøre fort. Hestene som sto ute var blitt frosne og gjorde fort unna de tolv kilometerne. De sprekeste hestene fikk kjøre i teten. Det var møtt fram gutter som tok seg av hestene da likfølget kom tilbake. Det var ingen stallrom heime, så hestene ble kjørt heim til gården som eide dem. Utpå kvelden kom guttene tilbake og henta gravferdsfolket. Skyssguttene var alltid inne og fikk traktering. Sjøl om gravferdsfolket var godt vinterkledde, var de veldig frosne etter turen og søkte inn i stuene og opp på de lofta der det var ovner. En unggutt hadde som jobb å passe ovnene. Han fyrte så det snart ble i varmeste laget, men så var det også en av de kaldeste dagene denne vinteren.

Nå ble det ”kjymesterens” (kjøkkenmesterens) tur til å få gjestene tilbords. Det var dekket bord i alle tre stuene, og som vanlig var gjestene ”trege” å få til bords. Det var skikk og bruk den tida, så kjymesteren hadde litt av en jobb. Ellers var det han som leda alt ved slike begivenheter, sa hvilke sanger som skulle synges ved bordet og se til at alt gikk etter skikk og bruk. Kvar grend hadde sine kjymestere. Der var menn i beste alder som hadde ordet i si makt. Det var en ære å vare betrodd denne oppgaven.
Etter middagen trakk folket seg tilbake, og mange søkte opp på de lofta der det var varme. Om noen timer var det for kjymesteren og farte omkring i huset og få folk til kaffeborda. Det var fremsatt både heimebakt og kjøpebrød. Etterpå spredte gjestene seg igjen. Kvinnene søkte seg sammen og likeens mannfolka. Det var mye og prate om , – og diskutere, så praten gikk livlig, men mere lavmælt enn ved bryllup. Det var mest krigen og alle forandringene den hadde ført med seg, som ble diskutert. Ellers var det en del snakk om ei hard influensa som hadde begynt å spre seg i landa. Den ble kalt ”Spanskesyken” – eller ”Spanska”. Den skulle være hard og mange døde av den, særlig yngre mennesker i sine beste år. Praten gikk til kjymesteren ut på kvelden samla folket til kveldsmat. Det var heimbakt brød og forskjellige sorter kjøpebrød. Pålegget var ekte bondesmør, sylte, mysost, gaudaost, feitost og gomme. Det ble servert te, sjokolade og kaffe.

Etter kveldsmaten begynte gjestene og takke for seg. De som bodde utenom bygda, fikk overnatte. Gravferda etter farmor var over. Dagene etter gravferda var det å bære heim ”lån”. Til så mange gjester måtte det lånes mye kopper og dekktøy av naboene. En stor del stoler og bord måtte også lånes. Ellers hadde far laga spesielle benkfjøler til å sitte på kring borda. Det var breie, tykke, høvla fjøler som lå på tre-fire stoler på hver side av hvert langbord for å skaffe nok sitteplasser kring borda.

Amerikautfart og harde tak heime
Farmor og farfar hadde tre barn, min far, tante Pauline, og Nils, min onkel. Dertil hadde de tatt til seg yngste gutten til min farfars bror, Johannes. Hans kone døde fra fire mindreårige gutter som ble ”bortsatt”. Den yngste, Elias, var bare to år gammel da han ble ”overtatt” av farmor og farfar. Det var ikke så stor aldersforskjell på han og Nils, og de var to viltre krabater. Nils dro til Amerika i 1910, og tre år etter dro også Elias.

Det ble gode tider og mye penger blant folk under krigen, inntil ”krakket” kom sist på tjueåra. Bønder og småbrukere investerte, skaffa seg nyere redskaper og ting de ikke hadde hatt råd til tidligere. Alt en kunne produsere for salg ble godt betalt og arbeidslønningene steg. Eiendommer ble omsatt til ganske stive priser, og de som spekulerte i aksjer kunne tjene seg rike på kort tid, særlig skipsaksjer.

I ettertid ble denne tida kalt ”jobbetida”. Det var lett å få lånt penger i bankene når en hadde noenlunde brukbare kausjonister. Far hadde alltid ønska seg et så pass stort bruk at han kunne hatt hest. Så ble det lille småbruket på andre sida av elva, Næssbakken, til salgs i 1919. Far fikk ”kausjonslån” og kjøpte bruket som tilleggsjord. Ludvig, som hadde livnært seg som fisker, kjøpte seg et noe større småbruk i Vangsgrenda. Der kunne han fore to kyr. Da de bodde i Næssbakken, måtte de kjøpe melka hos naboene.

Det var rart da de flytta fra Sjøbygda. Det ble seks mennesker mindre i grenda, og det lyste ikke lenger fra vinduer der i mørke vinterkvelder. Alle kjente det som et tap for grenda at de flytta bort. Ungene var våre lekekamerater. Nå var de ikke med i grendas barneflokk lenger. Ludvig var en meget dyktig fisker, drev på sjøen nesten døgnet rundt. De var dyktige arbeidsfolk og gode naboer.

Samtidig fikk far også kjøpt noe udyrka mark oppe i de før nevnte ”Dalan”. En del var dyrkbart, som foreksempel ”Auna” som han kjøpte av gården Næss. Noe fikk han kjøpt av Ytre Ulvin på andre sida av elva. Det var imidlertid brattlendt og ble for det meste brukt til beite. Med kjøpet av Næssbakken ble han eier av en del av den skogsbevokste bergkjeda som hørte med til bruket. Det var berggrunn så skogen vokste veldig seint der. Etter å ha fått kjøpt Næssbakken og dyrket opp Auna, mente han ha jord nok til at han kunne holde hest på bruket. Men all den nydyrkinga måtte gjøres med håndmakt, så det ville ta tid. Han skaffa seg noe gjeld ved dette jordkjøpet, fikk kausjonslån. Han hadde lån i Inderøy Sparebank og ett i Mosvikbanken. Han måte drive med bygningsarbeid for å skaffe penger nok. Det var om sommeren. Vinters tid ble det ikke bygget før i tida. Det kunne eneste være noe innredningsarbeid som ble utført vinterstid.

Den fryktede «Spanskesyka»

Vinteren 1918-19 fikk vi spanskesyka, – ”spanska” – var over oss. Den var svært hard og rundt på gårder og heimer måtte folk overende med høy feber. Den ene, noe tilårskomne legen i bygda, hadde ”hardkjør”. I de verste tilfella ble han henta med henteskyss, men det var ikke stort han kunne gjøre. Det var ingen medisin mot den. Likevel krevde feberen ikke mer enn 4-5 menneskeliv her i Inderøy av folk i sine beste år. Det var unge sterke karer. Noen eldre mennesker med lita motstandskraft strøk naturlig nok med. Ikke alle fikk den like hardt, men stort sett ble alle syke. Det ble utdelt en halv flaske konjakk til hvert husstandsmedlem til medisin. Ellers bruktes kamfer og nafta og et slags hostesaft en kunne få kjøpt.

Febernedsettende medisin fantes ikke. Talg og terpentin ble brukt. En ulltøyklut ble innsatt med talg og terpentin og lagt over brystet. Det ble brukt mye heime. Det var ei ganske god ”kjærringråd” for å løse opp det som satt fast i lunge og hals.

Jeg har brukt denne råda heile mitt liv når forkjølelsen har satt seg fast i brystet. Den løser opp og er svært effektiv. Jeg husker også at far tok en kopp med tjære og satte på ovnen. Så inhalerte vi tjærerøyken. Etter tur måtte vi til sengs heime også. Likevel slapp vi ganske lett fra epidemien. Jeg hadde den kanskje hardest og måtte holde meg i senga i jula 1918. Det syntes jeg var fælt. Jeg hadde gledet meg så til jul, og nå måtte jeg ligge å se på når de andre gikk rundt juletreet. De spiste julemat, og jeg hadde ingen matlyst. Jeg fikk ligge i en sengebenk som var satt inn i stua slik at jeg kunne følge med på hva som foregikk. Etterhvert gikk spanskesyka over, etter å ha tatt millioner av menneskeliv verden over.

Tante Pauline som var i tjeneste på Levanger, ble syk og måtte innlegges på Innherred sykehus. Det begynte med spanskesyka, og hun lå ganske lenge på sykehuset. Hun kom heim, men hun var ikke helt frisk. Det hadde også satt seg noe vondt i ene kneet hennes, slik at hun ble arbeidsufør resten av livet.

Da var det godt at kårstua var skrevet over på henne, så hun hadde husvære. Ellers var det ikke noe som het uføretrygd på den tida, så hun hadde smått med penger å leve av, men hun fikk av produkta som ble av bruket, og noen kroner til hver jul av to forskjellige legater, men det var ikke mye. Hun strikka strømper, lugger og votter til oss, og det var til stor hjelp for mor. Hun greide å gå på besøk til naboene i Sjøbygda, men opp de bratte bakkene til Ulvengrenda greide hun ikke gå. Hun var glade i oss barna, og vi i henne. Hun leste mye og var god til å fortelle fortellinger til oss.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.