MENU

by • 8. februar 2016 • LivsminnerComments (2)135

Livsminner del 3: Alle var med i det daglige arbeidet

Fra Ulvenaune i 1940-åra: Johannes, bro til Nils tar en pause sammen med buskapen

Året er 1922, Nils er 8 år, og livet på Ulvenaune går videre. Onkel Nils, som har vært på besøk en tid, drar tilbake til farmen i Nord-Dakota i USA. Det stunder mot våronn også der, men under helt andre og enormt mye større forhold enn på småbruket i Sjøbygda!

Nils viser oss i dette avsnittet hvordan arbeidet gikk for seg på et småbruk uten hest for snart hundre år siden, uendelig fjernt fra vår helmekaniserte og effektive tid. Han går detaljert til verks, og avsnittet er en verdifull dokumentasjon av bondens og småbrukerens hverdag i en helt annen tid enn vår.

Jarle Aune

—————————————————————————————————————————

Nils drar tilbake til Amerika

Etter våronna måtte onkel Nils dra tilbake til Amerika igjen. Elias ble ikke med. Han hadde fått fast forhold til den jenta han hadde hatt et godt øye til før han dro til Amerika. Han var bygningsarbeider, og det var godt med arbeid og bra lønninger her også – enda. Nils hadde nok hatt lyst til å slå seg til i heimlandet han også, men hadde farmen der borte. Jeg tror han angra han ikke hadde solgt den før han dro. Det var gode tider, og han så at han ville ha fått så mye for farmen at han kunne ha kjøpt seg bra gård her. Nå måtte han reise tilbake, men bare for en kort tid denne gangen. Det gikk imidlertid ikke slik. Det skulle gå bortimot tretti år før han kom tilbake. Da kjøpte han den største gården på Inderøy, Sundnes gård. Alle sørga over at han reiste. Tante Pauline og vi barna kanskje mest. Vi var blitt så gla i han, og Amerika var så langt borte. Gamle Hans Forr var ned ved stranda da han dro. Han var i åttiårsalderen. En gammel gubbe med kvitt heilskjegg. Han trøsta oss: ”Hainn kjæm da snart igjæn!” sa han. Kista ble plassert i færingen, og de to brødrene fikk ut årene. Far skyssa han til Vangshylla. Det var første etappe på den tre uker lange turen. Elias som nå var i full gang med bygningsarbeid, tok seg fri og fulgte fosterbroren til Trondheim Han var møtt fram på Vangshylla.

Alle var med i det daglige arbeidet

Det var blitt ”håballa”, tida mellom våronn og slåttonn. Far var borte på bygningsarbeid om dagene. Mor og vi guttene styra på heime. Ugraset spira, og vi måtte holde åkrene reine. Vi brukte grev eller nepehakke til dette arbeidet. Nepehakka var et flatt tillaga jernstykke festa på et treskaft. Vi kvessa den på slipesteinen. Den var lettere enn det vanlige potetgrevet og ble spesielt brukt til nepetynning. Fornepetynninga var et seint arbeid. Det skulle stå igjen bare ei og ei nepeplante etter rada. Det var en stadig kamp med ugraset, og mor var ”sjef”.

På alle gårdene dreiv folk i åkeren. Der de hadde hest, kjørte de først ”hestehakke” mellom radene, men oppe på radene måtte en bruke handredskap. Ellers var det bøling av gjerder og ”krøtterslepp” på gårdene. Sauene ble sluppet ut i markene. Der gikk de hele sommeren uten tilsyn. Kvar gård hadde si utmark som var inngjerda, og gjerdeholdet var fordelt på gårdene.

Høsting av korn med selvbinder og hester. Antagelig fra Rostad i nærheten av Ulvenaune. Dette-var før traktorens tid i landbruket.

Høsting av korn med selvbinder og hester. Antagelig fra Rostad i nærheten av Ulvenaune. Dette-var før traktorens tid i landbruket.

Vi hadde bare tre sauer, og de fikk vi sleppe på Næssmarka, mot en dags arbeid på gården. De tre, fire storfekrøttera ble sluppet på beite oppe i ”Dalan”, jorda som far hadde fått kjøpt atåt bruket. Mor og vi yngste guttene passa på dem den første dagen. Da ville de helst stanges og løpe. Vi brukte leie dem i grime opp til trøa. Vi leidde ei ku hver, og hadde de i fjøset om natta. Ellers hadde de fleste større gårdene sommerfjøs, og de brukte gjetergutter -eller jenter, til å passe krøttera.

Denne sommeren fikk Olebror tilbud om å gjete på Rotvold, nabogården til Næss. Han skulle ha kosten og femti øre dagen, foruten et par klesplagg. Han var da ni år og hadde lyst til å prøve seg. Han var ikke nødt til det, for enda var det ikke dårlige økonomiske forhold heime. Det gikk bra, og han var der i to somre.

Slåttonn

Så ble det slåttonn. Far og bror slo alt graset med ljå, og satte opp hesjer. Mor og jeg hjalp til, og jeg hadde fått meg ei rive som passa til karen. Slottonna heime tok lang tid. I Nesbakken var det mye vollgras på steder mellom store steinblokker, som hadde rasa ut fra berga ovenfor gjennom tidene. Dette ”fingraset”, som var ypperlig sauefor, måtte ”kjemmes” og greies ut før det ble lagt i hesja. Jeg lærte fort av mor å lage ”kjemmer”. Uten at en gjorde det på denne måten ville dette fine korte villgraset gulne og skjemmes bort på hesja, og vanskelig var det også å få det til å henge på hesjetråden.

Det sto igjen ei gammel stue som far kjøpte, Nessbakken. Der lagra vi høyet, til det ble kjørt heim på vinterføret. Når høyet skulle i hus, laga far digre ”høybører” som han surra ihop med et ”reip” og la på trillebåra. Da vi ble store nok, hjalp vi han, men vi greide ikke så store bører som far. Straks vi var ferdig med slottonna, dro far bort på arbeid igjen.

På gårdene brukte de slåmaskiner, men der var det også mye ”skrapslått” som måtte tas med ljå. De kjørte graset inn til hesja med ”flakarive”, på den gikk meterlange tinner langs bakken og samla graset. Når en kom til hesja, trykte en på et handtak på rivearmen, riva tippa over og graset ble liggende igjen ved hesja. Det måtte være en flink kjører til å handtere flakariva. Alle som kunne krype og gå var med på hesjinga. Etterrake brukte de hjulrive til. Det var to store hjul og bak var sjølve riva med lange tinner som var bøyd slik at de kunne samle opp alle stråa som lå igjen på ekra. På denne riva var det og et handtak på ei stang en trykte på når riva var full. Da løfta tinnene seg og graset fallt ut av riva. Det var montert sete på hjulriva så en kunne sette seg når en kjørte den. Det var det også på slåmaskina. Høyet hang på hesjene cirka to uker. Det ble innkjørt på ”langvogn”. Det var to hjul på langvogna og ”krøkler”, d.v.s. metershøge grinder foran og bak. Det var som regel to som ”tråkka” høylasset. Ei stang ble lagt over høylasset, og forenden smetta inn i ei løkke foran på vogna, og en kraftig kar slengte et reip over bakenden og dro stanga ned og festa reipet i vogna. Det kaltes å ”sette” høylass. Det var på de største gårdene to lessere, to tråkkere, to kjørere, ofte litt større barn ble brukt til kjørere. Så var det to mann på høylemmen til å få høyet på plass og sammentråkka. Den ene av lemkarene pleide å kjøre lassa opp låvebrua og inn på lemmen. Det var uforsvarlig å bruke barn til det. Det var svære lass, det ble trangt, og det var høyt fra brua og ned på høylemmen. Alt graset ble hesja. Grassiloene kom ikke før på femti – sekstitallet. Det var hesjer utover alle jordene. Når siste høylasset var i hus, ble det ikke lenge før skurdonna starta.

Kornhøst

Heime hos oss og andre hesteløse bruk brukte vi skjurru eller sigd. Vi ble ganske flinke til å handtere denne redskapen, vi guttene. Mor var alltid med og lærte oss opp. Når vi hadde skjært nok til et band, tok vi en neve kornstrå og laga ”beinil” Vi vrei rundt aksendene på denne korndusken så den hang sammen i toppen, skilte halmen i to deler som vi bretta ut og la på jorda. Så tok vi kornet å la opp på denne ”beinillen” og drog det sammen og laga ”beinilknute”. Kornbandet var ferdig.

Ulvenaune, øverst, og Sjøbygda i 1930 åra. Legg merke til kornet som tørkes på staur ute på jordet.

Ulvenaune, øverst, og Sjøbygda i 1930 åra. Legg merke til kornet som tørkes på staur ute på jordet.

Når det leid til kvelds, tok vi ei stund å la sammen alle kornbanda i hauger. Det kalla vi å ”rauke” kornet. Hver dunge var en rauke. Aksenden på rauka skulle vende mot nord. Det var ti-tolv band i kvar rauke. Når far kom heim fra arbeid om kvelden, tredde han kornet på hesjestaur. Han brukte ”jarnstaur” til å lage hull for stauren. Jarnstauren var på lengde som et jarnspett, men tykkere. Nederste enden var tykkest og endte i en spiss. Det var et tungt arbeid å stappe hull til kornstauren. Jarnstauren var svært tung. Så stappa han kornstauren ned i hullet han hadde laga ved rotenden av rauka og tredde banda ned på stauren. I vel en knehøyde over bakken hadde han slått enten en liten trekloss eller en firetoms spiker i stauren. Dette for at ikke kornbanda skulle gli ned på bakken. Det ble brukt å tre et band på langs slik at rotenden på bandet kvilte mot jorda. Da virka dette kordbandet som ”stopper”. Det ble brukt vanlig hesjestaur til kornstaur. De var lange og han brukte noe som ble kalt ”bokkskytje” til å løfte banda opp til staurtoppen som var spiss i enden. Denne redskapen var et par meter langt skaft med to ti-tolv centimeter lange tinner i enden. På enden av skaftet gikk det ut en liten bøyd jernbøyle. Han stakk tinnene inn i bandet, vendte det i lufta og tredde på stauren like bak beinnillene. Så brukte han dra det nedover stauren med hjelp av denne bøylen. Bokkskytja heime var laga av et grannvokst tre der stumpen av ei grein var laga som bøyle.

Når kornstauren var ferdig, vendte rotenden på kornet mot nord og aksa mot sør. Dette ble kalt ”kornstauring” og det var samme måten dette arbeidet ble utført alle plasser det ble dyrka korn. Da sjølbinderen kom på de store gårdene, og ”halmbeinnillen” ble erstatta med tau, ble det brukt høygaffel i stedet for bokkskytja. Disse banda var lausere og gled lettere ned over stauren. Sjölbinderen kom vel rundt trettiårstallet, men de fleste gårdbrukerne brukte ”gammelmåten”. Slåmaskin, påmontert avleggsapparat med et sete ved sida av kjøreren, litt lavere. Ei sidefjøl på ei plate av jern bak knivetanga. ”Avleggeren” hadde et lett skaft som det var festa en lekte på. Denne tverrgående lekta som passa i lengde etter bredda på den litt skrånende jernplata samla han kornet med. Når det lå nok korn til et band på plata, senka han plata, holdt igjen kornet med denne redskapen. Plata glei unna og kornet ble liggende igjen. Det måtte være vante folk til å legge av. Det skulle være passe korn til et band i hvert avlegg. En halvvoksen gutt eller ”kårkallen” kjørte maskina. Så kom ”bettaran” og sanka sammen korndungene, laga ”beinnil” og knytta bandet. Det var mange bettara, og de måtte være raske på handa og få arbeidet unna,, for ”sjølin” kjørte hardt. De kasta banda i passe rauker etter hvert som de batt. Det var som oftest halvvaksne gutter og jenter som ”batt etter maskina” Noen vaksne kvinner kunne også være med.

Så ble kornet stående på staur til det var tørt. Da ble det kornkjøring. Kornstaurene ble trukket opp av jorda med kornbanda på, lagt parvis på langvogna og staurene trekt ut.

Det gikk mange staur på et lass. Den siste stauren ble lagt midt på lasset og høystonga lagt på og surra fast. Det var tungt arbeid å lesse korn på dette viset, særlig når lasset begynte å bli høgt. Karene hadde en striesekk over hode og rygg til vern mot byggsnarpa som gjerne ville krype ned mellom klær og kropp. Kornlassa ble tippa ned i kornstålet og der var det to, ofte kvinner, som la til kornbanda. Rotenden skulle vende inn mot veggen og toppen innover mot midten av rommet. Dette kalte vi å ”lådda” korn. Sjølbinderbanda ble lesset direkte av stauren. På småbruka bar de heim kornstauren, eller brukte trillebåra.

Potet og fornepe

Så ble det potetonn. Som før nevnt, var potetopptakeren da i bruk på gårdene. Det var mange ”plukkere” mest barn. ”Sjølin” kjørte opptakeren. Poteta ble tømt i potettønner som var plassert langs åkeren. En potetkjører tømte tønnene i bikkvogna og kjørte den i hus. Det var og et tungt arbeid. Tønnene var et skikkelig karsløft og tunge å få opp i vognkista. De ble etter hvert utskifta med kasser som hadde armer på hver ende, og det ble to mann om lessinga. Det var ikke gummijulsvogner enda, men trehjul med jarnskoninger. Det ble dyrka ganske mye poteter i bygda, da brenneriet på Sundnes tok mye. Men den måtte lagres til ut på vinteren, og kjellerne var heller små. Så kunne den bli lagra for tykt i kjelleren, særlig i regnhøster. Da kunne den råtne. En bonde på Utøy skulle ned i kjelleren ved juletider 1921 og se på potetlageret sitt. Det var ei luke i golvet som han åpna. Han lyste ned i den mørke kjelleren. Poteta så fine og tørre ut. Han ville ned og se om de var sikre for frost ved ytterveggen, og jumpa ned i potetlageret. O, redsel! Han sank ned gjennom poteta like under armene. Alt hadde råtna, men ikke sunket sammen i bingen. Det ble inga inntekt av poteta hans dette året.

Det siste som ble høsta var fornepa. Det ble brukt mye fornepe. Høstinga foregikk for hand. Det ble brukt store heimsmidde nepekniver til å hogge av kålen. En samla nepeblada i venstre hånd, rykte opp den svære nepa og hogg med høyre hånd. En dyktig kar kunne greie opp til to dekar. På en dag. Nepa ble kjørt sammen i lange hauger ute på åkeren med bikkvogn. Det ble lagt halm over haugene og spadd et tykt lag jord over halmen. Nepa berga bra i haugene, når det var laga skikkelig lufting på toppen. Så ble den heimkjørt med slede med karm på, etter hvert som det ble bruk for den utover vinteren. Nepeblada – ”kålen” – ble fora opp før snøen og kulda kom.

Noen laga ”sursilo” av en del av kålen. De stappa staur tett sammen i en ring, bant staurene sammen med ståltråd. Så lesset de kålen opp i denne staurringen og tråkka den godt sammen. Det ble en gjæring i denne massen. Sursiloen ble brukt utover vårparten. Heime kjørte vi sammen fornepa med trillebør. Det var ofte tungt i den høstvåte åkeren.

Fraukjøring

På etterjulsvinteren starta gjødselkjøringa på gårdene. Det ble tatt godt vare på gjødsla. Det ble brukt mye torv til stø i fjøset, og gjødsla var fast og fin. Det var ”utedo” i uthusgangen så denne gjødsla kom også i gjødselkjelleren. Gjødselkjøringa pågikk over flere dager. Det var ofte mye snø, så det måtte kjøres til litt veg. Det ble kjørt med tomsleden fram og tilbake noen ganger, men første lassa måtte ikke være for tunge. Gjødsla ble lagt i hauger ute på jordet. Det var mange sledelass i en haug. Først ble snøen måka bort der haugene skulle ligge. Det var ganske høge karmer på gjødselsleden så det ble kjørt ganske dryge lass. Når den kom til gjødselhaugen, ble skjekerne eller ”skåka” løst fra sleden på den ene sida, karmen tatt av og sleden tippa mot haugen. Det ble brukt en tykk hesjestaur til å tippe sleden over med. Men en måtte bruke ”fraugaffelen” mye for å få passe høyde og form på gjødseldungen. Når dungen var passe stor, ble den sletta og klappa til med en spade, slik at vannet ikke skulle trenge inn i haugen. Om våren ble haugene kjørt ut i smådunger med bikkvogn eller trillebåre, og de ble kasta utover med fraugaffelen. Det kaltes å ”brei frau.” Det var frisk lukt av denne gjæra, faste gjødsla i motsetning til det flytende svineriet de i dag kjører ut på jordene. Heime hos oss la vi karm på den store vedkjelken og dro ut gjødsla på den. Vi måtte sjøl være hest. Det var slitsomt å være jordbruker uten hest. Jeg undres ikke over at far var så oppsatt på å kjøpe tilleggsjord for å gjøre bruket stort nok til å kunne holde hest.

Etter at kvar onn var unnagjort var det skikk og bruk at det skulle være ”onnsgraut” – rømmegraut. Alle som hadde deltatt i onna kortere eller lengre tid var innbudt til onnsgrauten.

På gården Næss var det en gammel husmann i åttiåra som bodde i ei lita stue sammen med sønnen sin, som var ufør. De kom til gården og gjorde litt småarbeid siste økta. Så fikk de være med på onnsgrauten.

Related Posts

2 Responses to Livsminner del 3: Alle var med i det daglige arbeidet

  1. gunnbjor sier:

    Svært interessant!

  2. Gunbjørg Amundal sier:

    Svært interessant!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.