MENU

by • 12. desember 2015 • LivsminnerComments (0)10572

Livsminner del 2: Uvanlig detaljrikdom og stor lokalhistorisk verdi

Hovedbilde: Ulvenaune i gammel tid. Det er ingen stolper å se, så dette er før el-kraften kom til Sjøbygda i 1920.

I dette avsnittet av livsminner skildrer Nils liv og hverdag i Sjøbygda og på Ulvenaune i årene 1921 og 1922. Dette var en spesiell tid på grunn av at hans onkler, Nils og Elias som utvandret til Amerika i 1910 og 1914, var hjemme på besøk. Dette avsnittet er av stor historisk verdi på grunn av en helt uvanlig detaljrikdom. Dessuten er det fengslende og artig lesning!

Vi får høre at telefon og elektrisk kraft ble ført ned i Sjøbygda og glimt ellers fra liv og hverdag.

1921 var et svært vanskelig år med mye regn slik at innhøstinga skjedde sent på året. Kornet kom i hus først etter jul, i januar! Vi følger kornet fra innhøsting til tresking og på turen til kverna hvor det ble malt til mjøl.

Nils omtaler jula grundig og så levende at det er lett å leve seg inn i alle aktivitetene både fra slakting, tur til handelsmannen, julebad av alle i huset, feiring julaften og fest i romjula.

Beretningen omkring jula i 1921 er et absolutt høydepunkt i «Livsminner».

Jarle Aune

 

Familien på Ulvenaune rundt 1920: Fra v. bak: Foreldrene John og Beret Martha i midten: John og Ole foran: Nils og Johannes

Familien på Ulvenaune rundt 1920: Fra v. bak: Foreldrene John og Beret Martha. I midten: John og Ole foran: Nils og Johannes

 

 

 

Pauline som også bodde på Ulvanaune. Hun var tante til Nils og søster til hans far. Hun var fysisk funksjonshemmet etter at hun ble angrepet av den verdensomspennende influensaepidemien «spanskesyken» i 1919.

Pauline som også bodde på Ulvanaune. Hun var tante til Nils og søster til hans far. Hun var fysisk funksjonshemmet etter at hun ble angrepet av den verdensomspennende influensaepidemien «spanskesyken» i 1919.

Herfra overlater vi ordet til Nils Aune: 

Ulvenaune får telefon og elektrisk kraft

På senhøsten 1920 ble det begynt å arbeide med å få elektrisk kraft til bygda. Noen heimer takket nei, men de fleste ville ha innlagt ”lys”. Sjøbygdheimene meldte seg også på, men så ble Forr og Tronhusaune skeptiske. Det ble hevda at det var større brannfare når det kom elektrisk kraft i husa. Det ble til at de sa det fra seg. Det måtte ryddes ei gate for stolpene i skoglendet opp de bratte bakkene. Far arbeidet flere dager med denne ryddinga. Da de andre to heimene ikke skulle ha lyset, så ble han aleine om denne ryddinga. Han var bestemt på at elektrisk kraft skulle han ha. Det gikk imidlertid ikke så altfor lang tid før de to andre kom etter og fikk krafta innlagt. Det ble enkelt og greit for dem for kraftlinja var da kommet ned til grenda. Far likte det bare så måtelig, men han sa ingen ting.

Det var et helt arbeid med installasjonen. Det skulle installeres i alle rom i både inn- og uthus. To innstallatører, Furunes og Laugen, dreiv på det beste de vann, og snart kom den store dagen da det ble ”opplyst” i Ulvenaune. To utelamper, en over hver inngang i stua lyste opp tunet. Det var nå slutt på å bære med seg ”tærna” når en skulle arbeide i fjøs og uthus om vinterkvelden. Men til å begynne med ble ikke oljelampene i stuene tatt bort, for rett som det var kunne lyset bli borte den første tida. Etter hvert ble strømbrudda sjeldnere. Det var ingen elektriske apparater første åra. Strømmen ble bare brukt til belysning.

Et par år tidligere hadde far fått innlagt telefon. Lenge var det bare vi som hadde telefon i denne avsidesliggende grenda. Det var et stort framskritt for Sjøbygda. Naboene ”lånte” telefonen vår rett som det var. Det var greit nok. Det var før tellerskrittenes tid. Det ble omsider så også Tronshusane fikk telefon. Forr var uten telefon helt til slutten på trettiåra. Det var foruten oss, to gårder oppe i Ulvengrenda på samme linja, så en hørte når det ble ringt til de på samme linja. Til oss var det ett ringesignal, til de andre to, to og et halvt og tre – etter at Tronshusane kom med som abonnent. Det forekom en del lytting. Noen nysgjerrige sjeler pleide ta av røret og lytte når de hørte det ble ringt til naboen på linja. Dette forstyrret en del, og jeg husker en gang min mor ropte ”Ha dokk tå linån, så vi får snakk!” En måtte først ringe ”sentralen” for Utøya som Sjøbygda hørte til og forlange hvem en skulle ha i tale. Sentralen for Utøya som Sjøbygda hørte til, lå på Melhusgårdene i Kvamsgrenda.

«Amerikanerne» tar seg heim en tur

Høsten 1921 skjedde en stor begivenhet på Ulvenaune. Min onkel Nils og fosterbroren Elias kom heim fra Amerika. Det var bare en tur. De skulle være heime over vinteren og våren. Min onkel ville oppleve en norsk vår igjen før han dro tilbake. Han hadde fått seg farm derover, og hadde gjort gode penger under krigstida. Elias som hadde drevet som bygningsarbeider hadde også lagt seg opp noe penger. De bodde heime hos oss hele tida da det var ganske godt om plass.

Nils som utvandret til Amerika i 1910 i arbeid på den nesten 2000 mål store farmen i Nord-Dakota. Ennå er det hesten som står for krafta.

Nils som utvandret til Amerika i 1910 i arbeid på den nesten 2000 mål store farmen i Nord-Dakota. Ennå er det hesten som står for krafta.

Den gamle og den nye tid. Traktoren skal ta over tungarbeidet på farmen.

Den gamle og den nye tid. Traktoren skal ta over tungarbeidet på farmen.

Det er hardt for dem å komme heim. Både mor og far var døde. Min onkel sto lenge ute i gangen og gråt før han orka gå inn. De kom helt uventa. Vi visste ingen ting før de ringte fra Vangshylla og ba om å bli henta derfra med båt. De var kommet dit med dampbåten ”Stenkjær” fra Trondheim. Far satte ut færingen og henta dem. De hadde hver sin kjempekoffert kjøpt i Amerika. ”Trønch” eller ”trønk” tror jeg de kalte disse svære kassene. Det var deres store sorg at foreldra var borte, men ellers gled de fort inn i familien og det daglige livet sammen med oss. Vi fire guttene syntes det var stor stas med de to onklene som vi ikke hadde sett før. Tante Pauline var så pass frisk at hun kunne stelle for de. Det var fint for mor for hun hadde mer enn nok å gjøre. Hun hadde ansvaret for fjøset, stellet inne og holde i stand klærne til oss. Det var stopping og lapping, og hun sydde bukser til oss. Vi var fæle til å slite klær. Eldstegutten John var da tolv år, Ole ti, jeg sju og Johannes fire. De to eldste var på skole annenhver dag. ”Amerikanerne” hadde sin egen døgnrytme. De lå ganske lenge om morgenen, men satt lenge oppe om kvelden. Mange ganger satt de tre brødrene og prata til klokka ett – to om natta. Mor satt også lenge oppe. Hun hadde rokk, og satt ved rokken, kardet ull, spant garn eller lappa klær.

Skoleguttene gikk til sengs i rett tid, men jeg og Johannes sovna som regel nede i stua. Mor bar med seg minstegutten på loftet når hun gikk og la seg. Han vakna ikke av flyttinga. Far skulle ta meg med når han gikk, men jeg vakna og da var jeg ”vrangsøvd” og ustelt. Onkel Nils hadde stor moro av å arge meg da. Jeg var av natur snar til å bli sinna, og han kunne preines (erte) med meg til jeg remja og gikk på han med slag og spark. Når han hadde fått meg sinna nok, dro han meg ut i kammerset hvor de lå og åpna den digre kista si. Da var vi fort venner igjen, for jeg fikk masse godter av han. Dette gjentok seg svært ofte. Jeg var liksom gutten hans i og med at jeg var oppkalt etter han.

Ellers hjalp de far om dagene. Nils var fast vannbærer. Det var ikke innlagt vann, så det måtte bæres fra en bekk seksti meter fra husa. Det var en ganske tung jobb. Det ble brukt ”børtre”. Det var forma så det lå godt an bak på skuldrene. Det var to jarnhemper med ledd på midten og kroker i endene. Så fikk en med seg to sinkbøtter på cirka femten liter hver. Det var ti vasstampar, en i fjøset og en i kjøkkenhagen. Innestampen sto under trappa som gikk på loftet. Det var digre sirupstønner som ble brukt. Sirupen ble den tida solgt i løs vekt, så en måtte ha med seg ”sirupsspannet” når en skulle kjøpe sirup. Disse tønnene tok vel 150 liter hver. De skulle fylles hver dag og det ble mange vendinger til bekken. Når far var borte, var det mor som måtte bære vannet inntil vi guttene ble så store at vi kunne ta over vannbæringa. Hun brukte noe mindre bøtter, og det gjorde vi også. Så ble vi noe sterkere etter hvert, og det ble rekna for ”karslig” å greie storbøttene. Det gikk ut i trettiåra før det ble innlagt vann. Det var en ganske dyp bekk med tømra vegger. Den var åpen og som liten gutt var jeg veldig redd at mor skulle stupe uti bekken når hun bar vann. Bekkene var åpne alle steder inntil en liten gutt oppe i Ulvengrenda falt ned i en slik bekk og drukna. Da ble bekkene dekket med lokk eller det ble laga små bekkehus over.

Elias hjalp til med veden. Det var bra med vedskog på Ulvenaune og Auna. Det var mest lauvskog i de bratte reinene langs elva. Den ble hogd og dratt heim på en stor, brei kjelke, ”vedkjelken”. En kunne få med seg ganske mange vedstranger på den kjelken når det var et par karer til å dra. Men det var tungt når det var mye snø og bale i. Vi guttene var ikke store karene før vi måtte være med far og dra vedkjelken.

Drivtømmer fra Folla bruk

Ellers drev det i land mye tømmer, som sagbruka hadde mista under fløting, for det meste fra Folla bruk. Stokkene hadde innslått en F som merke. All tømmertransport gikk i store flåter sjøvegs den tida. En kunne få noen øre i bergingslønn om en dro opp dette drivtømmeret, for det for noen karer og samla opp en eller to ganger i året. Det var fløtere som arbeidet for Folla bruk.

Det var heller lite og ingenting å få i bergingslønn, så strandsitterne tok seg ofte ”lønn» sjøl. Mang en ”sagstokk” havna i ovnen, særlig i de heimene som ikke hadde vedskog. I mellom strandsitterne ble dette ikke rekna som tyveri, men sagbruka så nok noe annerledes på det. På en plass fann de en del oppsaga tømmerstokker som mannen ikke hadde fått i hus.

Saka var klar, og karene dro opp til den vesle stua. De kikka inn i vedskjulet og der var det nykløvd rektømmerved. Mannen sjøl var borte på arbeid, men den unge kona var heime sammen med en liten guttepjokk. Det var heller fattigslig i den lille stua de kom inn i. Den unge kona var litt av en skuespiller og snakket bare tullprat. Karene trodde hun var evneveik, for de fikk ikke noe fornuftig svar av henne. Så spurte de den lille gutten: ”Hvor er din far?” ”Hain e bort.” ”Hva heter din far?” ”Hain far heite da far hain.” Dermed måtte karene gå igjen. Det fikk ingen følger. Tømmersamlerne holdt kjeft om saka overfor Folla bruk. De var sjøl vanlige arbeidsfolk og ville vel ikke at den fattige heimen skulle komme i klemma for noen ilanddrevne tømmerstokker. Far var en gang hos en strandsitter og skulle fikse litt på den gamle stua hans. Det viste seg at det måtte skiftes ut noen råtne stokker. ”Har du stokker da?” spurte far. ”Ja da, æ hi liggan nån nerri Sjømarkja”, svarte mannen. Så ble det noen stokker ”Follatømmer” i husveggen hans.

Innhøsting under vanskelige forhold

Det ble desember måned 1921. Vi hadde noe korn også dette året. Men det sto ute på staur i snøen. Sommeren hadde vært den verste regnsommeren i manns minne, det regna hele sommeren og hausten. Kornstaur sto det ute på alle gårder. De fleste fikk berga i hus poteta på det viset det var. Mange plasser var det så blautt på potetåkrene at de måtte legge ned bord og planker for bikkvognhjula sank ned til akslingen. På gårder med tung jord ble det svært vanskelig å bruke de nye potetopptakerne som var kommet i bruk.

Før de kom, ble det brukt grev til potetopptakinga. Nå måtte potetgrevet tas i bruk igjen mange steder der de hadde anskaffa seg potetopptakere. I den blaute jorda nytta det ikke å bruke disse korte hjulmaskinene. Mye potet ble stående ute denne høsten. Heime hadde vi poteta nede ved stranda. Der var det sandjord, og poteta var ganske grei å få opp. Vi hadde alltid brukt potetgrev. Da vi ikke hadde hest, var det ikke aktuelt å anskaffe den nye potetopptakeren for oss. Vi hadde ganske mye poteter. Noe ble solgt som matpoteter, og endel ble fora opp. Ellers ble det brukt enormt mye potet i kotholdet den tida. Før vi guttene ble så store at vi kunne holde i et grev, pleide far å leie folk i potetonna. Det var den før omtalte unggutten Ole Klepp som på tross av sin stive fot, var en støver til å ta opp poteter med grev. Han hadde med seg broren, Sigurd og en gutt og ei jente fra nabogåreden, Kristine og Anton. Flinke, trivelige ungdommer som gjerne ville bort og tjene seg noen kroner nå som de var ferdige med onna heime.

Det var mye liv og skøy når de var inne til måls. Mor hadde fullt opp med å lage mat. Det skulle være skikkelig mat når hun hadde leid folk i kosten. Far tok unna poteta de tok opp. Han brukte trillebåre og hadde full sjau med å få unna poteta etterhvert som de tok opp. Det var ca. seksti-sytti meter å trille, og jeg husker han sprang med tombåra. Det var litt motbakke, så det leita nok på å trille inn poteter dag etter dag. Det regna mye, og det var det ingen som sa noe på. Det hadde jo regna for det meste hele denne sommeren. Vi fikk opp poteta. Fornepa tok far opp etterpå. De to eldste guttene hjalp til de dagene de var heime fra skolen.

Juleforberedelser og travel førjulstid

Desember måned med juleforberedelser og julefeiring var årets travleste måned. Alle gleda seg til jul. Og da som nå, var det ungene som gleda seg mest. Og særlig denne jula som vi skulle feire sammen med ”amerikanerne.” Det var ikke vanlig med julegaver slik som det er idag, men vi fikk noe nytt av klær eller sko som vi hadde på for første gang julekvelden.

Så var det juletreet og all den gode julematen og godtene som vi fikk, og den høgtidsstemninga som fulgte med jula den tida. Det var før radioen og fjernsynets tid, men vi gikk rundt juletreet og sang julesanger. Treet var så fint. Det rakk fra gulv til tak, sto på en juletrefot laga av tre. Den var laga som et kors, stødig, forseggjort. Samme juletrefoten ble brukt hvert år. Mye av juletrepynten var heimlaga, lenker og kurver av glanspapir. Det var moro å lage juletrepynt førjulskveldene. Tante Pauline var netthendt og hjalp oss å flette fine korger. Det var vanlig å legge litt godter i korgene. Ellers ble det og brukt noe kjøpepynt som kulørte kuler, stjerner og et slag bakverk med papirengler på som ble kalt ”nikk-nakk”. Levende lys var det på treet.

Det ble kjøpt mye juletrelys for de brann snart ned og måtte skiftes. Stumpene samla vi og brukte til å vokse skia våre.

Slakting, en av årets store begivenheter

Jula starta egentlig når slakteren, Jens, kom. Det var litt av en begivenhet. Ungene ble vanligvis jaga inn når julegrisen skulle late livet. Hos oss var det ikke slik. Far ville vi skulle være med under slaktinga, så det ble en naturlig ting for oss. De ungene som ikke fikk lov å se på avliving av dyr, ble redde for å være med på slakting når de var så store at de måtte hjelpe til, påsto han. Det var ikke oss imot, sjøl om vi syntest det var litt nifst og spennende. Jens brukte slagmaske som det gikk en jarnpigg gjennom med et lite hode på enden. Så brukte han ei treklubbe og ga den et kraftig slag. Det var en hurtig og effektiv avliving. Så ble grisen bikka over og dratt opp på slaktebenken, og mor var der og tok imot blodet. Hun var aldri glad i å være med på slakting, for hun hadde heller ikke fått være med som barn. Det ble etterhvert vi guttene som tok oss av blodet under slaktinga. Det måtte røres ganske mye i det så det ikke skulle ”levre”seg. Mye varmt vann måtte til for å få busta av grisen. Det var grisehyl å høre dagen lang fra alle heimer. Nesten alle hadde julegris, og Jens greide å slakte mange på en dag. Han starta tidlig på dagen og holdt det gående til seinkvelden.

Så var det for mor å lage julemat av grisen. Det skulle lages pølser, sylte og kjøttkaker, og det ble satt unna ”juleribbe” og noe kjøtt som vi skulle ha i jula til ferskmat. Far salta ned det meste av grisen. Ut i trettiåra begynte folk å hermetisere kjøtt og kjøttkaker så de kunne ha ferskmatmål i mellom at det ble slakta. Vi guttene hjalp mor det beste vi kunne, men likevel ble det lange dager for henne. Det skulle brygges øl, bakes og vaskes. Hos oss ble det brukt ”sirupsøl”. Når det fikk stå ei tid på ølkaggen ble det sterkt og godt. Det var ikke alkoholholdig. Kaggen ble satt i kjelleren, og julekvelden skulle det være ferdig til bruk. Mor bakte flatbrødet, laga lefse og gjærbakst, noe grovbrød og endel kvitbrød med rosiner i. Så svært mange kaffebrødsorter laga hun ikke. Det var smultringer og pepperkjeks. Det hørte jula til. Ellers laga hun noe vanlig kjeks og et par formkaker. Kringler, boller og tekake ble kjøpt på ”bua”.

Så skulle det hogges opp masse juleved, for det skulle lyse til tyvendedagen – ”tjuandan”. Denne tida var ”ferien” for bygdefolket. Om sommeren var det bare lærere som hadde ferie, og den var lang, varte fra sist på mai til slutten av september. Ellers ble det ikke så travelt med utearbeidet denne jula 1921, for ”amerikanerne” hjalp til med vedarbeid, vannbæring og snømåking. Det var kommet mye snø før jul, og de sørga for åpne veger på tunet og ned til sjøen, der båten var.

Jeg tror de gleda seg til å feire ei gammeldags norsk jul. De var med far på julehandel på Vangshylla. De rodde i færingen. Stort sett alt som trengtes ble henta sjøvegen i båt. Det samme når noe skulle selges av produkter, så som slakt og matpoteter. Enda var ikke brygga bygd på Vangshylla, så det ble brukt ei stor ferje som la til ved dampbåten når den anløp. Varene måtte først lastes i ferja, og så ble de vinsjet ombord i dampbåten. Slakta vart pakka inn i spesielt tykt papir i trekasser. Når det var store slakt var det slitsomt å først få det opp i færingen, og så derfra ombord i ferja. Ferjemenn var husmann Ola Viken, gårdbruker Gottvard Hovd og handelsmannen Thomas Næss. Dampbåtene var ”Kong Oskar” og ”Steinkjær”. De hadde faste anløp og frakta varer og passasjerer til og fra Trondheim – eller ”Trondhjem” som det het den tida. Det var en heller tøff jobb å være ferjemenn, særlig når det blåste. Næss hadde begynt med handel ved Vangshylla straks før krigen (første verdenskrig), og det ble også oppretta postkontor som Gottvard Hovd hadde ansvaret for. Far leverte alt slakt til grossist i Trondheim. Oppgjøret kom i ”bankbrev,- tykke brune konvolutter med lakkstempel på.

Det tok vel en times tid å ro fra Sjøbygda til Vangshylla. Julehandelen var en viktig del av juleforberedelsen. Vi hadde ei diger kiste med jarnhandtak i hver ende, som varene ble lagt i. Det var enda ”gode tider” som følge av krigen, og det ble gjort skikkelig julehandel. Det skulle handles inn så en hadde flust opp i jula og langt ut på nyåret. Når en var ferdig med handelen, ble en innbudt i stua til handelsmannen på kaffe og kjøpebrød. Så var det å ønske god jul, og så få varekista ombord i færingen og begi seg på heimtur. Bles det passe vind brukte vi seil. Så var det om alt var blitt med på huskelista.

Det var blitt mørkt da de tre brødrene kom tilbake. Vi hørte dem før de kom i land, hadde gått og passa på lenge. Vi tre største guttene løp ned til stranda og tok i mot dem. Det var muntre karer som kom roende. De hadde vært inne hos handelsmannen og fått ”traktering.” Onkel Nils og handelsmannen hadde vært mye sammen som unggutter, og hadde vel friska opp gamle minner. Båten ble satt inn i naustet og handelskista på vedkjelken, og så gikk vi opp til husa og inn i varmen og lyset. Tre brødre av hver generasjon, gikk sammen. Så lyst som det var! Vi hadde jo fått elektrisk lys om høsten, og det var litt av en overgang fra tidligere juler. Da vi hadde parafinlampa inne, og fjøslykta eller ”terna” når vi skulle i uthusa.

Farlig tur til butikken

En gang ble det glemt gjær til baksten, og den måtte mor ha, hun skulle bake om kvelden. Imidlertid hadde det blåst opp ganske kraftig etter at far var kommet heim med julehandelen. Han syntes ikke det var særlig trivelig å legge ut på sjøen igjen, og båten hadde han dratt inn i naustet. Han var lett på foten og sprek og bestemte seg for å gå ”handelsveien” eller stien over berga.

Det var jo bare denne gjæren han skulle ha, så han slapp bære noe. Det blåste og regna, og mørkt var det. På tilbaketuren tok han en snarveg som tildels ble brukt om sommers tid når en hadde lite å bære med seg. Et sted gikk denne vegen over et svaberg, nedenfor var det bratte stupet. Det gikk bra til han kom til dette svaberget. Det hadde regnet og vinden tatt snøen så det var blanke issvullen han måtte over. Det var ti-femten meter over til sikker grunn. Han dømte på om han skulle gå tilbake og følge den vanlige stien. Han kom ikke utenom svaberget. Det var bratte berget ovenfor også. Noen små enerbusker stakk toppen opp gjennom isen, men det var ikke rare festet. Han syntes det var forargelig å snu. Han hadde jo Sjøbygda straks nedenfor. Var så godt som heime, og det var bare noen meter over issvullen. Dermed trakk han den digre tollekniven han alltid bar på seg, la seg ned på magen og hogg kniven ned i isen. Så aka han seg forsiktig baklengs, hogg kniven i isen opp til skjeftet og aka seg en bit til. Slik drev han på til han var over. Han fortalte det til oss senere. Det var dumdristig gjort. Det var mørkt og det regna og blåste. Han var nok glad når han var over på sikker grunn igjen.

Så kom endelig julekvelden!

Så kom julekvelden som vi så lenge hadde venta på. Det var et styr fra morgenen av. Det var mye snø og bitende kaldt. Vi guttene bar inn så mye ved at vi skulle slippe å bære ved før tredjedagen. Vi hjalp mor det beste vi kunne. Hun hadde mest å styre med. Karfolk hjalp aldri til på kjøkkenet den tida. Det var ”kvinnearbeid” Det var også hus og klesvask. Få karer kunne melke. Det var også kvinnearbeid. Heime var det ingen jenter som voks til og kunne hjelpe mor, så etter hvert ble det så vi lærte oss til å vaske kopper, og husvask overtok vi også etter hvert som vi vokste til. Jeg lærte meg å handmelke kuene. Enda i 1934, da jeg kom til Mære landbruksskole, var det svært få elever som kunne handmelke. Der ble de nødt for å lære seg dette ”kvinnearbeidet”, gårdguttene.

I fire-fem tida julekvelden hadde vi guttene vært i vaskestampen. Det var ikke bad med badekar og dusj den tida. Vi guttene hadde vaskestampen atmed ovnsida i stua, og vannet måtte bæres til og fra. Amerikanerne tok sin julevask ute i kammerset som de hadde til soverom, Pauline i stua si, mens mor og far var på loftet med sin julevask. Det var mest tungvint for dem, som måtte bære vannet opp trappa. Det var fars jobb. Det ble fyrt på alle romma til vaskinga. Det ble gjort skikkelig julevask. Renholdet av kropp og klær hadde blitt bedre etter hvert, men enda var det folk som rundvaska heile kroppen bare til hver jul. Jeg kjente en gammel ungkar som også sløyfa julevasken ”Æ te julvasken om sommarn æ. Da går æ ni sjøn en varmdag å roinnvaske mæ, å de fe grei sæ” pleide han si når de andre sa han måtte vaske seg julekvelden.

Sju-halvåttetida sto julekveldsmaten på bordet. Da var juletreet pynta. Far hadde henta det tidlig på dagen og satt det på juletrefoten. Tante Pauline hjalp oss guttene å pynte treet. Vi satte oss til bords ved det store fallbordet hvor begge skivene var oppslått. Vi var ni stykker til bords denne julekvelden. Det var lutefisk med stekt flesk og poteter i tillegg til julegrauten som var risengrynsgraut med mye rømme i. Det var melk til grauten. Det var aust opp en diger tallerken til hver. Det var laga et kors i grauten på hver tallerk. Dette var fylt med rømmegrautfett. Kanel og sukker var framsatt. I grauten var det noen kanelbarkbiter. Sterkt mørkt sirupsøl stod på bordet. Før maten bad far den gamle bordbønna: ”Vår disk og duk er alt beredt.” Denne bordbønna ble brukt jule og nyttårskvelden. Det var ”julehøgtid” ved bordet og praten gikk lavmælt. Alle hadde god matlyst, men grautporsjonen ble i drygeste laget atåt lutefisken, så på alle talerkner var det litt igjen når vi var ferdig med måltidet. Etter maten bad far den takkebønna som hører til den samme bordbønna: ”Ha takk o, Gud vår skapermann.” Så leste far juleevangeliet og alle takka mor for maten. Julekveldsmåltidet var over og karene fikk fyr på snaddene. Så gikk amerikanerne ut i kammerset og kom inn igjen med julegaver de hadde kjøpt til hver og en i huset. Som før nevnt så var det ikke vanlig med julegaver enda heime, så vi var veldig overaska når de begynte å dele ut gaver. Vi ungene fikk leker, men storebror Jon som var 12 år og ivrig skihopper fikk et par flotte hoppski med moderne bindinger. Dertil fikk han skistaver som de hadde laga. Pene solide staver med hjemmelaga trinser. Begge amerikanerne var nevenyttige karer og hadde laga disse stavene i all hemmelighet på snekkerlemmen. Skia hadde tre render under, var lakkert brun, og det var ingen av kameratene som hadde maken. Vi var alle veldig glade for julegavene, men likevel tror jeg storebror John var den aller gladeste. Nå fikk jeg overta gammelskia hans, og det var fint, for jeg hadde svært dårlige ski.

Når denne gavesjauen var over, ble juletreet flyttet fram på gulvet og lysa tent og vi gikk kring treet og sang julesanger. Siden knekte vi nötter, spiste epler og anna knask. Nöttene hadde blitt plukka av mandelbuskene i Nessbakken om hösten og gjemt til jul. Vi hadde et stort epletre i hagen med veldig gode epler, og de fineste eplene hadde far tatt vare på og gjemt til jul. Amerikanerne hadde kjöpt endel epler. Det var store, röde epler som var veldig gode. Vi hadde det festlig. Så plutselig ble det strömbrudd, – det var ikke uvanlig den förste tida vi hadde elektrisk ström,- så måtte vi tenne juletreet igjen. Om ei stund kom lyset tilbake og alt var bare hygge til jeg fikk en infernalsk tannpine. Jeg hadde ei hulltann og hadde vel tygget noe opp i hullet. Da tok onkel Nils meg ut i kammerset, åpna kista si, tok fram ei flaske og slo litt av flaska på en bomullsdott og la over tanna. Jeg mista nesten pusten, og det svidde noe forferdelig i hele munnen. Det var første gang jeg smakte sprit, men tannpina forsvant. Etter å ha fått kaffe og kaker, var vi ute en tur og så på stjernehimmelen. Siden har jeg alltid gjort det julekvelden. Det var klart og bitende kaldt og godt å komme inn i varmen igjen. Nå var klokka over midnatt, og det var sengetid for alle. Julekvelden 1921 var over.

Første og andre juledag holdt vi oss heime og innendørs. Det var skikk og bruk den tida- i hvert fall på landsbygda. Å dra til kirka var vanlig. Det var gudstjeneste i kirka begge dagene.I Sjøbygda var det sjelden noen dro til kirka vinters tid. Det ble så langt å gå hver veg, og som oftest mye snø og vasse i før en kom seg opp bakkene til Ulvengrenda. Der ble det heller ikke brøyta veg før i mellomjula. Julekvelden og juledagen var vi ute på tunet og lytta til kirkeklokkene fra Ytterøy kirke, som lå på andre sida av fjorden. Når vindtrekken sto slik, kunne vi høre kirkeklangen derfra svært godt. Fra kirka vår, Sakshaug kirke, kunne vi ikke høre kirkeklokkene. Det var for mye som stengte for lyden. Men om vi ikke kom oss til kirke, hadde vi ”gudstjeneste” heime. Far eller mor leste fra ”tekstboka”. Der var det prekener for alle søn- og helligdagene i kirkeåret. Disse prekener var uhyggelig lange syntes vi barna. Særlig fra den første tekstboka jeg husker. Det var ei diger bok med gotiske bokstaver, og det gikk et par timer på å lese teksten. Det var lang tid for oss barna å sitte stille. Den ble imidlertid utbytta med ei nyere bok som hadde noe lettere språkdrakt og litt kortere tekster. Da ble det ikke lenge å sitte stille. Men også denne boka hadde ganske lange tekster. Vanlige søndager fikk vi dra ut til nabobarna på lek og moro når vi var ferdig med tekstlesinga. Men juledagene måtte vi holde oss heime. Da lekte vi innendørs, og etter hvert som vi lærte lese, lånte vi bøker på folkebiblioteket. Tante Pauline leste mye, og hun hadde veldig god fortellerevne. Når hun satte seg til å fortelle historier til oss barna, ble tida ikke lang. Det gikk på eventyr og fortellinger fra gammeltida. Noen spøkelseshistorier vanket det også.

Romjula

Tredjedagen begynte ”romjula.” Da dro vi ut til nabobarna. Olaf Forr var i samme alder som storebror John, Torber på Tronhusaune ett år eldre. Han hadde med seg søskena Hanne og Ivar. De største guttene la i veg til skibakken de hadde bygd før jul, og bror John fikk prøve nyskia. Vi som var yngre turde ikke hoppe i denne bakken. Vi laga oss hopp i mindre bakke. Jeg var veldig glad for at jeg hadde fått gammelskia til bror min. Vi hadde mye moro og var ute til det begynte å mørkne.

Fjerdedag jul brukte det være juletrefest i Utøy skolekrets. Den ble holdt i Kjelåsen dette året. Der var det stor rommelig stue, men det brukte komme så mange voksne på disse juletrefestene at det ble for trangt. Det var gang kring juletreet, og vi barna fikk sjokolade og boller. Så kom nissefar med en strisekk på ryggen. Vi fikk hver sin pose. I den var det en appelsin, et lite bakverk, som oftest ”nikknakk,” en fiken og noen rosiner. Siden ble juletrefestene flytta til Rostad gård. Der var det barneheim som ”Norsk misjon blant heimløse” drev. Det er en gammel herregård med diger sal som ble kalt ”Storsalen”. Juletrefestene ble lagt dit, og det var da søndagsskolen som arrangerte festene. All ungdom på Utøya kom på de festene. Enda var det ikke starta ungdomslag og ikke var det noe forsamlingshus. Det kom først i trettiåra. Så samla ungdommen seg til juletrefest på Rostad. Der var det god plass til mange ringer kring treet. Ungdommen var flink til å synge. De fleste var med i sangkor – et blandakor og et mannskor var det på Utøya. Ellers var det få tilbud for ungdommen enda i tjueåra, så alle så fram til julefestene på Rostad. Det var et Ungdomshus på Straumen, og der hadde de også ungdomslag, ”Øyningen”, men det var langt fra Utøya til Straumen, så det var ingen Utøyninger som var med i ”Øyningen”. Det var for Sakshaugbyggene og ungdommen fra tettstedet Straumen. Sakshauggrenda med Straumen var bygdas sentrum. Der bodde doktoren, dyrlegen, soknepresten og lensmannen. De hadde sine kontorer der. Tre handelsmenn var det på Staumen: Hastad, Stavrum og Næss. Dertil kom et nystarta samvirkelag. Straumen var ”stedet” langt fra Sjøbygda.

Romjula gikk sin gang i Sjøbygda. ”Amerikanerne” brukte dagene til å besøke slektninger, gamle venner og kjente. Elias kom i kontakt med ei jente han hadde vært noe sammen med før han dro til Amerika. Mor, far og Pauline holdt seg for det meste heime. Det var et misjonsjulemøte på Forr, mer som et festmøte, med bevertning. Det var nærmeste nabo, så der var vi alle. Pauline klarte også gå dit når hun tok det med ro på vegen. Alle Sjøbygdingene var der og noen fra Ulvengrenda. Misjonsofferet var ikke stort etter nåtidas mål, men alle ga sin skjerv av det lille de hadde. Denne gangen lå det i imidlertid to blå sedler i offer- skåla. Det var amerikanernes bidrag.

Nyttårskvelden ble feira nesten som julekvelden. Det var en heimens festkveld. Det var kjøttkaker og nyttårsgraut og samme opplegg som julekvelden. Det var høgtidskveld, stille og stjerneklart også denne kvelden. Det var før larmen og rakettenes tid. Vi var oppe til over midnatt, og ønska hverandre godt nytt år. Året 1922 var begynt.

Innhøsting og trøsking av kornet

Ut i januar satte det inn med søraustlig vind. Snøen blåste av kornstauren som sto utover jordene i bygda. Vinden fortsatte dag etter dag, slik den ofte gjør i Trøndelag, når den først kommer fra den leia. Kornet ble tørt etter hvert og gårdbrukerne begynte å kjöre inn kornet på vinterföret. Slikt hadde vel ikke hendt det folk kunne huske. I Sjøbygda berga vi kornet i hus. På nabogården Forr hadde de hest. Heime ”bygget” vi på vedkjelken og dro kornstauren heim på den. Vi fikk med ganske store lass. Amerikanerne, far og vi tre største guttene var hester. Umiddelbart etterpå starta vi trøskinga.

Far hadde nylig kjøpt treskemaskin, såkalt ”piggmaskin.” Det var en trommel i maskina med ganske lange pigger. Det var et tungt metallokk oppe på maskina og pigger på undersida. Disse pigga reiv sund kornbanda når en fikk fart på trommelen. Det var et stort hjul på den ene sida med sveiv på. Når en sveiva rundt dette ble det god fart på trommelen. På andre sida var det og ei sveiv, festa til akslinga, men ikke hjul der. Sterkeste karen hadde hjulsveiva, og en med mindre krefter den andre. Da jeg ble noe større, fikk jeg dra denne sveiva. Det var tungt arbeid. Vi brukte legge fram og kjøre femti kornband i gangen. Da var vi skikkelig svette og tok ei lita pause. Mor brukte ”mate” maskina. Hun var spesialist på å legge i passe mengder korn så det ikke ble for tungt for de som dro. Halm, korn og agna kom ut sammen. Halmen ble raka til side med rive etter hvert. Korn og agn lå igjen. En stod og rista halmen med en gaffel slik at eventuelt korn falt ned på gulvet og lempa så halmen opp i halmstålet. Når det var blitt en høvelig dunge korn og agner bak maskina, ble den skuffa bort i ei krå. Når vi hadde kjørt gjennom alt kornet, snudde vi maskina, og det treska kornet ble kjørt igjennom maskina igjen for å slå sund eventuelle hele aks. Det kalla vi å ”tine.” Siden ble maskina satt til side, og ”skaksålen” opphengt. Kornet ble skuffet opp i denne som hadde små hull i bunnflata. Korn og agner drysset igjennom hulla, mens halmstubbene ble liggende igjen i skaksålen. Denne skaksålen ble skjikta fram og tilbake og rysta. Derav navnet ”skaksål”. Siden ble ”Kastemaskina” henta. Der gikk kornet over sålder i maskina. Disse sålda var i bevegelse og skilte kornet fra agna. Maskina ble drevet med ei sveiv og var ganske lett å dra. Det var ungenes jobb å dra kastemaskina.

De tre heimene åtte denne maskina sammen, men hadde hver sin treskemaskin. Forr, som hadde hest, hadde det lettest. De hadde ”hestevandring,”- et stort liggende hjul utom låven. Det var festa en bom til denne innretninga og heste spent for. Det ble da så dette hjulet gikk rundt og dreiv ei aksel som sto i forbindelse med trøska. Oppe i bygda hadde de ”trøsklag” med komplett trøske drevet av oljemotor – ”stöver”. I trøsklaget var de fleste gårdbrukere på Utöya med. Den svære trøskemaskina ble kjørt fra gård til gård. Det ble brukt to hester (beite) til å dra henne. Den hadde hjul, og den som skulle kjøre den på de ofte dårlige, humpete veiene måtte hente den der den sist var brukt. Slik gikk den fra gård til gård. På siste gården ble den stående til neste vinter, og da var det denne gården som starta først. Som regel gikk flyttinga bra, men en gang var en gårdbruker uheldig. Han hadde litt hissige hester, og trøska krasja inn i en husvegg. Den ble en del ødelagt, og mannen fikk høre i bygda at han var en dårlig kjørkar. Da ble han sinna og meldte seg ut av trøsklaget. Han kjøpte seg egen trøske – en mindre og lettere – og elektrisk motor. Han var vel en av de første som skaffet seg elektrisk motor i grenda. Dette var vel sist i tjueåra. Han var en av de mest velstående gårdbrukere og hadde penger nok til dette innkjøpet.

Trøsketida på førjulsvinteren var ei stor begivenhet. De største ungene på gårdene fikk skolefri for å hjelpe til den dagen. Det krevdes mye folk til trøskinga. To karer hadde ansvaret for den gamle støveren, den var gammel og lunefull, og ville ikke alltid gjøre jobben sin. De karene fulgte med trøska fra gård til gård år etter år. Så var det to karer til å lempe opp kornband fra kornstålet, to til å løyse opp band, en til å legge banda opp på ileggsbrettet og en til å före banda inne i tröska, ”poinnilegger”. Til å løyse opp og levere kornbanda ble det brukt halvvoksne gutter og jenter. Så var det to karer til å ta seg av halmen, som skulle tråkkes i hop i halmstålet, en halvvoksen gutt, eller eldre mann til å bære unna agna, og en kornbærer. Den sterkeste karen hadde denne jobben, og det var vel den tyngste. Det ble brukt 90 kilos sekker, og de skulle bæres fra trøska, over tunet og opp på stabburslemmen. Han måtte først opp trappa til stabburet, og så opp trappa til lemmen der kornet ble tømt i kornbingene. Det ble mange sekker å bære i løpet av en ti timers arbeidsdag. Det var en ære å være sterk nok til å ha denne jobben. Det var rensligste jobben, for han slapp ”skitrøyken” og støyen av trøska. Det måtte være tolv mann under trøskinga, og det var utrolig mye korn som gikk gjennom denne svære trøska på en dag. På alle gårdene var det ”gjestebudskost” trøskedagen. Noen av karene fulgte trøska hele sesongen. Arbeidet var godt betalt helt til i trettiåra. Det var timelønn, og de åra gikk den ned i 35 øre timen. Noen syntes det var i minste laget for dette harde arbeidet i skitrøyken, men en gårdbruker sa at når en fikk så mye god mat, så kunne han godt tenkt seg å være med for bare kosten. Det var ”trettiåra på sitt verste

Heime hos oss gikk trøskinga lett denne vinteren. Amerikanerne fikk fart på piggmaskina, og mor slapp være med i trøskinga. Jeg var med å raka unna halmen. Det var lett arbeid som sjøl en sjuåring greidde. Den av de større brødrene som ikke var på skolen, var også med å hjalp til. Så var vi ferdige omsider med trøsking og kasting. Far bar et par sekker opp i mastua og fyrte opp under tørkhylla. Den var bygd på ene sida av sjølve gruva med ildsted under, med åpning fra gruva der veden ble lagt inn. Tørkhylla var laga av en spesiell steinsort, ei ganske stor hylle med karmer rundt. Det var uttak for det ferdigtrøska kornet. Dette var stengt med ei lita treluke under trøskinga. Når kornet var ferdigtrøska, ble kornsekken hengt under uttaket og kornet skuffa over fra hylla og ned i sekken. Under tørkinga ble det brukt ei lita spesiallaga fjøl, ca 10 cm. brei og 20-25 cm lang. Med denne fjøla ble kornet rota fra side til side på hylla, til det var tørt. Jeg hjalp far mange ganger med denne røringa i kornet. Det måtte røres uavbrudt så det ikke ble brent.

Strabasiøse turer til kverna

Så bars det til kværna -”kvennatur”. De hundre kilos kornsekkene ble frakta ned til sjøen og lagt i færingen. De var et skikkelig ”kraftløft”, men far bar dem lett når han fikk de på ryggen. Det har forundret meg at de ikke kunne bruke noe mindre sekker. Ut i trettiåra begynte de å bruke syttikilos sekker og seinere i tida 50 kilos. De svære mjølsekkene jeg minnes heimefra var heimevevde tette sekker. Kvennaturen gikk enten til Sundnes mølle på Inderøy eller til Mosvik ved Vinnasjøn nedenfor Vinje bruk. Det var vel omlag like langt til begge de to møllene sjøvegen, ei dryg mil hver veg. På begge steder måtte en låne trillebåre for å frakte kornet fra hamna opp til mølla. Om vinteren kjelke. Far hadde som regel med to sekker korn til kværna. Det gikk en dryg dag på en kvernatur. Det kunne hende han lånte seg en hest og kjørte til Sundnes mølle. Men så var det de bratte vegløse bakkene opp til Ulvingrenda, så han foretrakk sjøvegen. Så fikk vi heim mjøl av kornet som hadde stått ute til ut i januar måned 1922. Mor kokte graut av heimavla mjøl. Det ble en rar graut. Kornet hadde frosset, og det ble eneste grautmålet hun kokte av dette mjølet. Men hun bakte potetkake og flatbrød. Det ble noenlunde spiselig da.

Våronn

Mot våren prøvde far å teste spireevna på kornet. Han sådde i noen vindustrekrukker. Det var ikke rare spireevna, og han måtte nok kjøpe såkorn. Det ble vår med sol og sønnavind. ”Starrin” kom og laga reir oppe under taket på tilbygget på stua. Det var laga fleire hull under mønet på tverrenden. Der var det så mye plass at det gikk an å bygge reir, tre – fire starepar hekka der. Så satt de innimellom oppe på mønet og sang vårens pris. Måseskrik utover jordene, og nede ved sjøen var det leven av terne, tjeld, tjyvjo og ærfugl, og oppe i skogen sang måltrosten utover de lyse vårkveldene. Alle fryda seg over våren, og mest amerikanerne som igjen fikk oppleve en norsk vår. Far leide en gårdbruker oppe fra bygda, Anton Kjelås, til å pløye og harve. Han hadde spreke hester og kjørte hardt. Han kom tidlig om morgenen ned de vegløse bakkene med plog og harv på en tredragslede. Det var ingen pause midt i økta. Det gikk i et kjør økta på ”tampen.” Far ordna med mat til hestene som var svette så det dampa av dem. Atåt høyet fikk de store porsjoner havre. Kjørekaren ble også ”fora” godt. Han fikk to kokte egg i tillegg til anna brødpålegg ved frokost, non og kvelds. Det ble ikke brukt graut til kveldsmat når vi hadde plogmannen. Det var kjøttkaker til middag og suppe eller annen dessert. Det var hardt arbeid å gå hele dagen etter hestene – i hvert fall med det tempoet han brukte. Siste økta pleide mor gå ned på jordet med kaffe og brød til han. Hestene fikk litt havre. Både mann og hester begynte å bli slitne. Under hardt arbeid var dette vanlig mange plasser. Dette ble kalt ”me-kveld”. Aldri har jeg sett noen våronnkjører kjøre så hardt som ”Kjelåsin”. Men det var en sprek mann i sine beste år, og han hadde alltid spreke hester. Han røkte ”karva blad” og krokpipa hadde han mellom tennene hele økta. Det var enda ikke noen som snakka om at det var farlig å bruke tobakk. Jeg smakte tobakk for første gang ei middagskvil ”Kjelåsin” var hos oss og gjorde våronn. Han hadde gått opp på loftet for å ta seg en liten middagslur og karva blad eska lå igjen på bordet. Jeg tok ei kleip fra eska, fann meg et gråpapirstykke, satte meg bak et stort piletre bak uthuset. Der rulla jeg meg en kraftig ”russer” og dampa veg. Det gikk ikke så bra. Jeg ble veldig svimmel og kvalm av den sterke tobakken. Jeg var tolv år den gangen, og det gikk tre år før neste røyk.

Far sådde kornet med handa. Det gjorde han jevnt og fint. Noen ganger lånte han hesten og den syvpinns fjærharva til Hans Forr og molda ned kornet. Når vi guttene ble større, hendte det vi brukte grev til nedmoldinga. Fem stykker kunne rekke over ganske mye på en dag. Så sådde far grasfrøet, kløver og timotei, også for hand. Da dro han opp merker i åkeren med et grev som han sådde etter. Vi brukte ei firkanta treharv med solide tretinner til nedmoldinga av grasfrøet. Den var ganske lett å dra for to mann. Far dro den alene til vi guttene kunne hjelpe han. Grasfrøet skulle ikke moldes så dypt som kornet. Etterpå ble det å dra åkerrullen over åkeren. Den var ikke tyngre enn at en mann kunne rulle åkeren. På gårder med hest kom etterhvert såmaskina i bruk. Den både sådde og molda ned kornet. Til grasfrønedmoldinga og rulling av åker brukte de også hesten. De kunne da bruke større redskap enn vi ”hestløse”, og sparte seg mye slit. Når poteta skulle ned i jorda, brukte far låne hest og ”ard” til å kjøre opp ”rader” med. Han brukte oss unger og mor til å sette poteta med passe avstand mellom hver potet. Så kom han og en av de største guttene med hver sin trillebåre gjødsel som ble strödd i potetrada. Så ble ”ryggen” på rada kløvd med arden og poteta nedmolda. Den som kjørte arden måtte være støhendt og ha en rolig hest. Potetsettemaskiner kom ikke i bruk før etter 1950. Når det var vanskelig å få lånt hest, som det ofte var, ardet far opp hele åkeren og kjørte heim hesten. Så molda vi ned poteta med grev, men det tok mye lengre tid. Til slutt skulle fornepa i jorda. Det ble arda opp rader som ble rulla flate med åkerrullen. Så ble nepefrøet sluppet ned i et to meter langt rør med to flate hjul på enden. Mellom de to hjula var det utmating, for frøet. Denne kunne reguleres etter som en ville, tykt eller tynt. Denne innretninga ble skjøvet oppe på radene. Denne nepesåmaskina gikk gårdimellom. Det var flere om samme maskina. Så var våronna 1922 unnagjort.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.