MENU

by • 26. januar 2017 • LivsminnerComments (0)61

Liv og død i Sjøbygda

BILDETEKST: Sjøbygda i de årene Nils forteller om i dette avsnittet. Ulvenaune øverst i bildet.

I dette avsnittet følger vi Nils når han er i begynnelsen av tenåra. De økonomiske nedgangstidene i mellomkrigstida slår inn for fullt, og kampen for tilværelsen er hard også for familien på Ulvenaune. Dagene går sin faste gang med opp- og nedturer, hardt arbeid, skolegang, liv og død.

Avsnittet tar oss med inn i en tid så forskjellig fra vår at det er umulig å sette seg inn i hvordan det egentlig var. Eller hva skal vi si til at to gutter på 14 og 12 år i løpet av en sommer alene dyrket opp 2 dekar (200 kvadratmeter) jord med håndmakt! Med tverrøksa som hovedredskap! Betaling? Nydyrkingsbidrag fra det offentlige på tilsammen kr.110 kr. på deling til guttene for hele sommerens arbeid. Hva de brukte pengene til? Betalinga gikk i sin helhet til klær og sko som de manglet til skolen starta opp om høsten!

I vår tid hvor det lett klages på helsevesenet bør avsnittet om da far til Nils i 1927 ble dødssyk leses grundig og med ettertanke.

Nils blir ferdig på folkeskolen (grunnskolen) i 1929, og det er fornøyelig å lese hvordan læreren er på elevenes parti og øver grundig på forhånd når elevene skal dokumentere kunnskapene sine for utsendingen fra skolestyret. Vi blir også med på feiringa av 17 mai, og nylig besøkte jeg Utøy skole og fikk se fana som Nils og klassekameratene gikk under for snart 90 år siden.

Livet er slett ikke bare slit og bekymringer. Innimellom er det godt å leve. Selv om tida til hverdags er begrenset, blir det likevel tid til bading og lek sammen med naboungene. Seifisket sommernettene i Skarnsundet hører også med til livets lyse sider. Følelsen av daglig å mestre en utfordrende situasjon er god og samholdet i familien er sterkt.

God reise tilbake til en fjern og for oss uvirkelig tid! Kanskje kan den lære oss et og annet!

Jarle Aune

 Nils Aune: Livsminner, del 5:

 Årene mellom 1926 og 1937, de verste jeg har opplevd

På gårdene måtte de etter hvert innskrenke leid arbeidshjelp, og arbeidslønna bare sank. Gårdbrukerne fikk så lite for produkta at det bare var så vidt det hangla og gikk. Verst var det for de som hadde lånt penger og satt seg i gjeld. De fikk nå problemer med å greie renter og avdrag. Tida mellom 1926 og 1937 er de verste åra jeg har opplevd. Det var de «harde trettiåra» med banker som gikk over ende, tvangsauksjoner og en arbeidsløshet som aldri noen gang har vært så høy. I industrien i byene var det like ille, eller verre enn på landet. De offentlig ansatte- lærere og jernbanefolk i faste stillinger hadde det best, og noen gårdbrukere som ikke hadde investert noe større i høgkonjunkturtida under- og straks etter krigen. En del av de «sparsomme» mista sine oppsparte penger da bankene gikk «konk».

Far hadde kjøpt tilleggsjord og hadde ikke lite gjeld på bruket. Det var kausjonslån i to sparebanker, og greide han ikke rente- og avdragsterminene måtte kausjonistene betale. Det var nok det siste mor og far kunne tenke seg. Så var det å få ned forbruket så godt det lot seg gjøre. Bare til hver helg ble det nå bakt tre-fire brød av kveite- og rugmjøl. Det ble potetkake laga av byggmjøl og poteter, stekt på bakstjern. Mor tok ringene av komfyren og la på bakstjernet. Vi var harde i matveien, så hun måtte bake potetkake minst annenhver dag. Det måtte kjøpes minst mulig butikkvarer. Hun blanda erter som hun bruna i ei gryte i kaffen for å drøye ut den.

Verst var det med klær og sko

Vi vokste ut av klærne, og det var vanskelig å ha råd til et nytt plagg. Vi hadde to bukser, nybuksa og gammelbuksa. Nybuksa ble brukt på skolen og på søndager. Vi var vant til å skifte klær straks vi kom heim fra skolen. Mor fikk tak i mønstre og sydde buksene til oss. Hun fikk hjelp av tante Pauline som var ganske netthendt. De tre sauene vi hadde skaffa ull til strømper, ragger og gensere. Ei gammel kvinne som hadde strikkemaskin tok seg av genserstrikkinga ganske billig.  Men det lå mye arbeid bak før ulla var blitt til garn. Jeg beundrer mor for den innsats hun sammen med far gjorde for å berge heimen, og lage det best mulig for oss barna. Skotøyet var dyrt, og pluggaskoa ble brukt bare på skolen og vinters tid når vi måtte ut i snøen. Ellers brukte vi tresko med ei brei lærreim over vrista. De var brukbare når det bare ikke var djup snø, men i fjøs og vedskjul brukte vi dem også vinters tid. Om sommeren brukte vi treskoa over alt, på åker og eng og på sjøen. Det kom i handelen tøysko med en tynn gummisåle. De var billige, men lite holdbare. Vi brukte de om sommeren til finsko, og mor sydde sommerbluser til oss.

 

Far lappa og halvsålte pluggaskoene våre. Han laga «bektråd» av en spesiell skotråd. Det ble brukt ei grisbust i enden av tråden. Så laga han ei høvelig skinnbot, måta til etter hullet på skoen og sydde den fast med beketråden. Han brukte en litt bøyd syl til å lage hull for tråden som var innsatt med bek. Han brukte trelester og pressa inn i skoen når han la nye såler under. Sålene skar han ut av et læstykke, brukte en kort syl, «pinnsyl» og laga hull med. Så drev han små trenubb gjennom sålen med «skohammeren» inn i restene av gammelsålen. Lær og «skopinner» fikk han kjøpt på butikken etter vekt, likeens bek og skotråd kjøpte han der. Ellers hadde han en ganske stor kuhud liggende fra «den gode tid». Den var garva og gjort i stand, og den skar han ut skobøter og treskoreimer av.

Matpoteter i bytte for nye sko

En høst jeg og yngstebror min, Johannes, skulle begynne skolen åtte vi ikke sko, og det var ingen penger å kjøpe for. Heldigvis fikk far høre at en av forretningsforbindelsene til handelsmannen var ute etter et lite parti matpoteter. Men de måtte være ekstra fine. Vi hadde fine matpoteter, vokst i sandjord, så de skulle være brukbare for en kresen kjøper. Far tok med en prøve til handelsmannen, og ba om å få selge poteter i bytte for to par sko. Det gikk i orden, og det var litt av en opplevelse å få starte skoleåret med nye blanke sko. De var riktignok i største laget, men vi skulle ha de lenge, og vi voks snart i dem. Det var høsten 1928. Skoa kosta vel rundt fjorten-femten kroner paret.

Tresko og klær som var «bot i bot»

Treskoa kunne en få kjøpt på butikken, men det ble billigere å kjøpe heimlaga tresko av older. Butikkkskoene var laga av bjørk, og de var mala mørkeblå.

Tresko fra gammeltida. Dette var brukssko til hverdags da Nils vokste opp.

Tresko fra gammeltida. Dette var brukssko til hverdags da Nils vokste opp.

Olderskoene var lettere, og de var umala og kosta bare halvparten av det en måtte betale for fabrikkskoene. En treskomaker hadde en liten gård og en bråte unger å forsørge. Han begynte å lage tresko om vinterkveldene. Det var lite penger til julehandel. Så laga han en sekk full av tresko og dro til en handelsmann på Straumen. Han hadde lita tru på at han fikk solgt de hjemmelaga treskoene, men de var billige, og handelsmannen tok hele partiet. Så ble det julehandel denne jula også. Dette var vel rundt 1930.

Klærne vi brukte til hverdagsbruk var bot i bot. Far min var som før nevnt og hjalp en strandsitter med å skifte noen stokker i stueveggen- han som tok stokker i «Sjømarka». De var fæle til å erte hverandre og hadde mye moro. En gang far var vel dryg i orda svarte mannen: «De du sei e itj sant, du John Auni klabbaboks! Arbeidsbuksa til far var bare bøter. Mor hadde et ordtak hun brukte denne tida: « Det e likar med ei grå bot einn ein bær bak!» Men hun ville ikke at vi skulle ha bøtte klær på skolen. Derfor var hun svært nøye med at vi skifta klær straks vi kom heim fra skolen. Det var enkelte som kom på skolen med bøter på buksebaken, men ingen ble mobba av den grunn. Bare en gang hørte jeg en gutt si til en kamerat som hadde to små like store bøter på buksebaken: «I dag hi du fått to aua bak og, du John!» De var gode kamerater, så han sa det ikke for å mobbe. Det bare datt ut av han, det så nemlig ut som to øyne. Ei jente kom en dag på skolen i tresko. Det var det ingen som brukte, men hun hadde vel skoene til reparasjon, for neste skoledag hadde hun vanlige sko igjen.

De fleste barna fikk merke den dårlige tida. Det var bare noen få som var finere og bedre kledt enn oss andre. Det var barna til presten, meieribestyreren, handelsmannen og noen fra de største gårdene. Det skapte ikke noe motsetningsforhold mellom barna. Vi var fattigere enn de, og det aksepterte vi, men vi var i flertall, og prøvde de å spille «finere folks barn» ble de snart duperte. Det var ting som vi snart lærte tellet mer enn fine klær på skolen.

Bror Ole blir konfirmert

Høsten 1927 ble bror Ole konfirmert. Han var fortsatt på Tronhus, og mor og far slapp å bekymre seg for konfirmasjonsklær til han. Det gikk inn i lønna. Til konfirmasjonen fikk han en pen vadmelsdress, laga av en flink bygdeskredder og forøvrig det utstyret som var vanlig. Alle heime var buden i konfirmasjonen. Med gårdens folk ble det ganske mange til bords, og vi hadde en trivelig dag. Det var greitt å være der, og etter tida var det en ganske velstående gård. Det var en av de første gårdene som skaffa seg sjølbinder. Han lærte mye på denne gården, og han ble værende der et par år etter konfirmasjonen.

 Mormor i Meråker dør

Vår mormor døde året 1927. Hun bodde på aldersheim i Meråker siste tida. Mor fikk brev om at hun var sjuk og at hun ikke kom til å leve så lenge. Hun hadde fått kreft. Mor dro da til Meråker og ble hos henne til hun døde. Det gikk ganske fort. Mor var borte i fire uker og kom heim da begravelsen var over. Det var den eneste gangen hun hadde «ferie». Hun var alltid heime. Mormor kom på besøk til oss en tur hver sommer og var hos oss noen dager. Det var langt til Meråker fra Inderøy den tida. Det var ikke bare å sette seg inn i en bil og kjøre de milene på to-tre timer. Mor måtte først skysses til Vangshylla i færingen. Så måte hun reise derfra med dampbåten til Levanger. Derfra tok hun toget til Stjørdal, skifte tog på Hell og over på Meråkerbanen. Det ble lite samkvem mellom bygdelaga som lå så langt fra hverandre at det ikke kunne brukes hesteskyss. Vanlige folk reiste sjelden over lengre avstander. Da ungdommen etter hvert fikk seg sykler, ble det lettere for de å farte mellom bygdene.

Julekort fra mormor Marit Krogstad i Meråker, til John, bror til Nils fra først på 1920 tallet. Hun døde i 1927.

Julekort fra mormor Marit Krogstad i Meråker, til John, bror til Nils fra først på 1920 tallet. Hun døde i 1927.

img513

Det var ingen andre heime fra oss enn mor som var med i mormors begravelse. Far og vi to yngste guttene måtte styre heime den tida mor var borte. Det var ikke penger til å leie kvinnfolkhjelp men vi greidde oss så godt vi kunne. Far var ikke verst til å lage middag, men vi måtte kjøpe brød disse ukene, for han kunne ikke bake potetkake. Det var likevel rart og uvant å ikke ha mor til å ordne opp i heimen så vi var alle glade da vi hadde henne tilbake igjen.

Ole bror kom heim en tur hver søndag, storebror John fikk plass hos søskenbarnet til far. Han var lærer i Skatval. Han var gift, men barnløs. Han hette Petter og var bror til Elias, fosterbror til far. Til denne skolen hørte et småbruk som læreren dreiv ved sida av lærerjobben. Det var hest og to kyr på bruket, så læreren måtte ha noe hjelp. Bror John hadde måttet slå fra seg drømmen om å komme til lærerskolen. Det var ikke mulig å få reist penger til videre skolegang. Han var glad han fikk denne jobben, og han fikk 25 kroner måneden i lønn.

Liv og død i Sjøbygda

Året 1927 døde gamle Hans Forr, vel åttifire år gammel. Det var en svært høg alder den tida. Begge mine bestemødre ble bare så vidt over sytti, min farfar ble bare femtiåtte. Han var død året før jeg ble født, av blodkreft. Gamle Hans hadde vært en grei nabo. Han døde heime, som vanligvis folk gjorde. Det var ingen sykeheimer den tida. Da det lei mot slutten, ble far budsendt og satt hos han til det var slutt. Folk fødte heime, ble pleiet heime under sykdom og døde heime. Vi som vaks opp den tida tror jeg hadde et helt annet forhold til fødsel, sykdom, alderdom og død enn barn har i dag. Alle vi heime var i begravelsen etter Hans. Det var ganske mye folk i begravelsen. Hans eldste sønn var bare nitten år, da faren var rund seksti år, da han gifta seg med Gurina.

Far blir alvorlig syk

På etterjulsvinteren samme året ble far alvorlig sjuk. Han fikk høg feber og sting i venstre side. Det var ikke vanlig å hente doktor om en ble noe sjuk. Først ble alle såkalte «kjerringråd» prøvd. Ei av de rådene som ble brukt, var denne ullkle-kluten innsatt med terpentin og kamfer eller nafta. Brennevin, om en hadde en skvett av det, eller kamfer i kokheit kaffe eller melk. Ellers ble det brukt grautomslag, kokheit graut linna inn i et håndkle eller putevar. Dette grautomslaget ble vel mest brukt mot tannpine og ørebetennelse – «ørstøng». Inga kjerringråd hjalp imidlertid far. Mor stelte om han så godt hun kunne, men etter tre døgn var han blitt så sjuk at hun fant ut at det var best å ringe etter doktoren. Det var djup snø og bitende austavind, og vegen ned til oss i Sjøbygda var bare snøfonner. Det hadde kommet en ny, ung og flink doktor til bygda. Han hadde anskaffa seg seg bil, – en av de første bilene i bygda.  Han brukte denne der det var kjørbar veg, ellers tok han seg fram til fots, der det var vegløst, eller han ble henta med hest. Det var sent på kveld før han rakk komme til far. John bror gikk av sted for å møte han oppe i Ulvingrenda hvor han måtte sette igjen bilen. Doktoren, Kjølmoen hette han, var for første gang nede i Sjøbygda på legebesøk og kjente ikke vegen. Sammen med bror min baksa han seg gjennom snøfonnene med legekofferten. Han ble lenge hos far. Det var vanskelig å stille diagnosen. Far hadde høg feber, hoste og sting. Det skulle tyde på lungebetennelse. Innimellom hadde han brekninger, så doktoren begynte å konsentrere seg om magen. Etter en grundig undersøkelse av far, kom han inn i stua hvor vi venta spent og sa: «Deres far er meget syk og skulle vært på sykehus øyeblikkelig, men i denne bitende vinden og all denne snø ned hit, er det ikke å tenke på. Hadde det vært veg hit ned, skulle jeg ha tatt ham i bilen og kjørt til sykehuset i kveld. Deres far har blindtarmbetennelse og bukhinnebetennelse.” Han ga oss ikke stort håp om at han skulle overleve. Han forskrev medisiner til han, og han skulle ligge helt rolig. Ellers ville han høre hvordan det utviklet seg fra dag til dag over telefonen. Far lå for det meste i døs og trodde sjøl at det var slutten. Mor og vi andre – særlig mor – hadde det vondt. Når han var klar, prøvde han å forklare mor forskjellige ting angående bruket, og hvor hun kunne finne de viktige papirene. Men det var ikke stort han greidde før han døsa bort igjen.

Det steg nok mange bønner opp til Allmaktens Gud hos oss denne kvelden, og det utrolige skjedde. Om morgenen da mor målte feberen, var feberen gått betydelig ned. Hun ringte til doktoren som avtalt hver dag, og det var tydelig at han var bedre, men doktoren var fremdeles skeptisk. Den fjerde dagen hun ringte og han ikke hadde fått noe tilbakefall, sa doktoren glad: ”Nå tror jeg han overlever!” Senere da far var hos han, sa han til far at han hadde vært ganske sikker på at han kom til å dø. ”Men”, sa han, ”neste gang du blir så syk skal du ikke ligge i tre dager før du får tak i lege!” Far kom seg, men han måtte ligge i tre uker. Han var ikke rare karen første tida han var oppe, og det gikk nesten et år før han var fullt arbeidsfør igjen. Han fikk litt sykepnger de første tre månedene, men det var lave dagpenger og ikke stort å greie seg med. Vi var alle glde for at far var blitt frisk igjen. Mor hadde hatt ei strevsom tid. Hun måtte være sykepleier i tillegg til alt det andre hun hadde å gjøre.

Ny jord legges til gården

Våren 1928 begynte jeg og yngstebroren Johannes å dyrke ny jord av tilleggsjorda far hadde kjøpt og lagt til bruket. Jeg var da fjorten år og Johannes elleve-tolv. Vi skulle få bidraget som var på 55 kroner pr. dekar. Det kom en kar og målte opp, og vi skulle få utbetalt pengene for hvert dekar vi dyrka opp. Bidraget skulle vi kjøpe oss klær og sko for. Det var gamle stubbrøtter, stein og småskog der vi satte i gang.

Kåre Waterloo med ei av tverrøksene Nils og broren Johannes brukte da de brøt ny jord på Ulvenaune i 1928. Skaftet er nytt.

Kåre Waterloo med ei av tverrøksene Nils og broren Johannes brukte da de brøt ny jord på Ulvenaune i 1928. Skaftet er nytt.

Vi brukte «tverrøkser» – ene enden var øks og den andre hakke. Et solid bjørkeskaft på denne redskapen, og vi kunne vekselsvis hogge av røtter, hakke løs jord og bryte med denne redskapen. Den var ganske tung, så det ble tyngde i hvert hogg. Ellers brukte vi spade til å snu jorda der det gikk å bruke den. Øksa måtte slipes ofte, for vi hogg den ofte i stein når vi hogg av røttene. Til større jordfaste steiner brukte vi spett og «brott». Brottet var laga av en passe stor bjørkestokk med en gammel hestesko på enden. Vi grov under de største steinene, så vi fikk endene på brottet ned i hullet. Hesteskoen gjorde at vi fikk bedre tak på glatte steiner. Så la vi en passe stor stein i høvelig avstand fra den som skulle opp av jorda, slik at brottet lå an mot den, og hengte oss i enden på brottet. Da kunne vi få opp utrulig store steiner og stubber. Det var tungt og hardt arbeid for to guttunger, men vi var sterk og friske, og det gikk ned mange potetkaker når vi var inne til mål.

Sola steikte, og sveitten rann, og i middagstida var vi i sjøen og bada sammen med Ivar og Johan fra naboheimen. Vi var gode svømmere og hadde mye moro, men det ble ikke lange stunden vi hadde tid til å skusle bort. Målet var å greie to dekar nyland før høsten kom, så vi måtte henge i. (2 dekar = 200 m2) Var det skikkelig regnværsdager, var vi ikke i nylandet. Da hjalp vi mor, hogg opp ved og gjorde andre ting, for far var mye borte på arbeid denne sommeren. Da gikk vi på høylemmen og la oss i middagskvila. Det var godt å ligge i det duftende høyet og høre regnet slo mot taket. Som oftest sovna vi av denne lyden. Det var godt å kvile ut slike dager. Vi måtte også ta noen dager til å renske ugras i potetåkeren og tynne ut fornepa. Mor var da med oss så vi skulle bli fortest mulig ferdig, så vi fikk arbeide på nylandet. Da høsten kom hadde vi greid de to dekarene. Landmåleren kom og målte opp, og vi fikk pengene – 55 kroner hver.

Skolearbeid, arbeid på gården og eksamen 

Så ble det skolestart igjen. Jeg begynte på siste skoleåret, – andre året i femteklassen og bror min første året i fjerde. De dagene vi hadde fri fra skolen, hjalp vi far med poteta og fornepa som skulle høstes. Da det var annenhver dag på skolen, var en av oss heime hver dag. Som regel tok vi ei arbeidsøkt også etter at vi kom heim fra skolen. Vi skifta av oss skoleklærne, spiste middagmaten som mor varma opp til oss og så ut i åkeren til det begynte å mørkne i sjutida.

Når vinteren kom, var vi fri fra arbeid etter endt skoledag og kunne gå i gang med heimeleksene. Det var bare vi to yngste guttene heime nå. Det var lange vinterkvelder. Mor satt som vanlig ved rokken eller laga klær, far reparerte sko eller andre ting, og så skulle «Trøndelagen» finleses. Jeg gjorde fort unna heimeleksene. Så sørga jeg for at mor hadde nok karda ull til spinninga. Ellers levde jeg i «bøkenes verden». Tok med meg bøker fra biblioteket. Hamsunds bøker stifta jeg bekjentskap med. «Markens grøde» ble boka jeg likte best av han. Tante Pauline satt mye inne hos oss. Hun strikka eller leste. Det var stille, fredelige vinterkvelder. Innimellom kunne vi ta en tur til naboguttene, Ivar og Johan. De to eldste guttene heime, John og Ole, var begge i jobb denne vinteren. Økonomisk var det skrale greier. Far måtte si fra seg telefonen. Det var ikke penger til å betale teleregninga. Han måtte også selge ei ku for å greie renter og avdrag på lån. Etter tida betalte han mye kommuneskatt. Han kalt det «fattigskatt» Var vel den gamle benevnelsen på kommuneskatten. Kua han solgte var nybær, og han måtte la den gå for bare 175 kroner. Vi hadde sårt trengt den sjøl.

Læreren på elevenes parti, Fornøyd skolestyre

Da vi begynte skolen på nyåret, fikk vi som gikk siste året «eksamensbøker» for norsk og rekning. Der førte vi oppgavene. Det måtte gjøres pent, for de skulle legges fram til beskuelse eksamensdagen sammen med det vi hadde laget i sløyd og håndgjerning.

En pult fra gammeltida ved Utøy skole.

En pult fra gammeltida ved Utøy skole.

Eksamensdagen møtte noen gamle gubber fra skolestyret opp – ingen kvinner – og skulle høre hva vi hadde tilegnet oss av kunnskaper. Det var muntlig eksamen i alle fag i tillegg til de framlagte eksamensbøkene. Denne dagen gikk ganske lett. Læreren var en luring. Vi hadde en dag før eksamensdagen som het «repitisjonsdagen». Den dagen ble vi hørt i hvert vårt avsnitt i de faga vi hadde muntlig eksamen i. Vi var hundre prosent sikker på at vi ble hørt i samme stykket eksamensdagen også. Det hadde gjentatt seg år etter år i den tida han hadde vært lærer. De stykkene pugga vi så skolestyregubbene var veldig imponert over våre kunnskaper, og både vi og læreren slapp lett gjennom dagen. Læreren ga oss nok karakterer etter det vi kunne repitisjonsdagen.

Feiring av syttende mai

Som oftest var det skoleslutt rundt syttende mai. Den dagen møtte vi opp på skolen og gikk i tog fra skolen om Ulvingrenda, Rostad barneheim, hvor vi hadde liten rast, om Kvamsgrenda og til skolen. Skolestyret hadde bestemt dagens program. Bare enkelte år hadde vi musikk i toget. Utøy hadde ikke musikklag, så vi måtte få korps fra andre steder. De måtte skaffes skyss til og fra, og det skulle helst ikke brukes penger på feiringa. Vi barna måtte betale 25 øre hver. Da fikk vi sjokolade og et par boller. Vi hadde fane som det stod Utøy skole på med stor, forgylt skrift på mørk brunbunn. Den hadde forgylte frynser og dusker, og vi synes den var veldig fin.

Fana som Nils og klassekameratene gikk under 17. mai i 1920-åra

Fana som Nils og klassekameratene gikk under 17. mai i 1920-åra

Vi bar flagg, men mange var falmet og slitt etter mange års bruk. Et nytt flagg kosta også penger. Fana ble båret av en kar fra skolestyret og to av de eldste jentene som holdt i hver sin snor. Sjøl når vi gikk i tog uten musikk var det høg stemning. Hurraropa ljoma ut i vakker solblank vårdag som dufta av nyutsprunga bjørkelauv, bråtebrann og nyharva åker. Noen voksne fulgte også med barnetoget. Det var helst unge mødre med barn som ikke hadde begynt på skolen. Lærer Hammer var sjelden med. Han tok til å dra på åra og hadde astma. Lærerinna, Maren Vatn, gikk med i toget og holdt orden på barna. Hun var i sine beste år og en ganske sprek dame.

Jeg tror ikke jeg kan huske at noen av lærerne holdt tale for dagen, men en gang var det en eldre gårdbruker som talte til oss. Det måtte være en tale vi lytta til, for av alle syttendemaitaler jeg har hørt, er det den eneste jeg husker. Han talte om eidsvollsmennene som lage Grunnlova og den første feiringa av dagen i Wergelands tid. Han het Johannes Kvam. Han likte å være sammen med barn og unge. Syttende mai var vanlig arbeidsdag for de fleste, men noen slutta arbeidsdagen ut på ettermiddagen og dro til skolen. Der kunne de kjøpe seg en kopp kaffe og få fyr på pipa. Så satt de inne i gymnastikksalen og prata. En del ungdom kom også til skolen, da det ennå ikke var noe ungdomslag eller ungdomshus på Utøya. Noen dro vel til Kjerknesvågen eller Folkvang ved Straumen. Det pleide være fester der om kvelden. På skolen var det som regel «tredjemann» som var den vanligste leken og ungdommen deltok sammen med barna. Lærer Hammer dirigerte et ganske godt mannskor, og de underholdt med sang.

Vi syntes vi hadde fin feiring av dagen. Vi var ikke forvent med festlige tilstelninger. Et år ble det bestemt at vi skulle gå i tog fra skolen til kirka. Jeg var vel åtte-ni år, og mor mente det var altfor langt for meg. Det var for langt fra Sjøbygda til kirka, og jeg fikk ikke lov. Jeg kunne gå til skolen og festen når de kom tilbake, mente hun. Jeg ble sint og gråt. Mine to eldre brødre fikk gå. Jeg gikk opp på loftet og furta. I ei kiste fant jeg en gammel lesebok som Elias hadde brukt da han gikk på skolen. Den hadde jeg ikke sett før og jeg begynte å lese i den. Glemt var alle sorger! Jeg leste om Værdalsraset i 1893. Det var et langt stykke i boka om denne ulykka. Jeg hadde hørt far fortelle at han som trettenåring hadde gått til Værdal sammen med far-far dagen etter raset. Mor hadde nok rett. Det var flere enn meg som ikke hadde fått lov til å være med i toget, og de yngste var svært slitne. Det ble derfor bare denne ene gangen at det gikk tog til kirka.

Bygging av ny vei og brygge ved Vangshylla

Ut på høsten 1928 ble det satt i gang vegbygging på Utøy. Det var bygd ny flat veg fra Straumen til Kvam tidligere, men utover Utøya, fra Kvam til Vangshylla hadde de slitt med gammelvegen i mange år etterpå. På denne strekninga var det mange svært bratte bakker, og vegen var smal og dårlig. Det begynte å komme en og annen bil etter hvert. Doktor og dyrlege hadde anskaffa seg bil. Likeens handelsmann Næss på Vangshylla. Men gammelvegen ned til Vangshylla var så bratt at han måtte bygge seg garasje oppe på Vangsenget. Når han skulle bruke bilen, måtte han gå to-tre hunder meter opp de bratte bakkene. Nå skulle det altså bli ny veg som var planlagt slik at en fikk bort alle de bratte bakkene. En vegingeniør som het Gudmundsen kom flyttende med sin familie. Han fikk seg leilighet i Bruåsen, en av de større gårdene på Utøy. Han hadde en datter, Gudrun. Hun var i samme alder som jeg og begynte på skolen siste året sammen med oss. Det var ei knakende kjekk, vakker jente som vi guttene ble forelska i. Hun ble imidlertid syk ut på våren og måtte slutte på skolen. Hun ble ikke konfirmert før året etter oss.

Det var en del faste vegarbeidere på Utøy som for bygdimellom på vegarbeid. De fikk nå arbeid på nyveien. Det var bare en ungdom på Utøy utenom de karene som fikk arbeid på vegen. Han var sterkt som en bjørn, men viste sjelden sine krefter. Gamlekara prøvde å drive litt gjøn med nybegynneren. De kjørte «sluskbåre» med jarnhjul på jarnskinner. Skinnene var oppdelt, slik at de kunne flyttes. De var så tunge at det måtte være to mann om hver skinne. Så var det at en av mobberne sa: «Du Thomas, ber da vel ei skinne ålein du»! Gutten la to skinner opp på hverandre, løfte de opp så han fikk skuldra under. Så rusla han avsted med de to kinnene. Karene ble fælne, og siden fikk han være i fred.

Det trengtes mye grus til vegen. I Næssfjæra heime var det nok å ta av. Gudmundsen var og så på sandhaugene i fjæra, og far hadde vel som et lite håp om at kanskje kunne han gjøre noen kroner, og det ble sand og grustak der. Det stranda imidlertid på transporten opp de bratte bakkene fra den vegløse Sjøbygda. Samtidig med vegbygginga ble det satt i gang bygging av ny brygge ved Vangshylla så dampbåten kunne legge til. Hittil var det brukt de flatbunnede ferjene mellom land og båt. I likhet med vegarbeidet var også bryggearbeidet ganske godt betalt. Det var mange som ville ha arbeid, men bare fire som fikk. Naboen vår, Thomas på Tronhusaune var heldig. Både han og eldste sønnen, Johannes, fikk arbeid. Den før omtalte barnerike gårdbrukeren oppe i Ulvingrenda og to gutter i tjueårsalderen, begge arbeidsløse kom også med.  Arbeidet ble leda av en mann som var spesialist på bryggebygging. Både den nye vegen og brygga var ferdig år 1931.

Våren 1929 slutta bror Ole som hjelpegutt på Tronhus og fikk seg drengetjeneste på en gård på Ytterøy. Den lå nede mot sjøen. Vi så gården heimefra på andre sida av fjorden. Han brukte å ro over fjorden når han en sjelden gang kom heim på besøk. Han fikk 25 kroner måneden i lønn. Han hadde lært så mye på Tronhus at han var fullgod gårdsgutt. Bror John slutta og i sin plass i Skatval denne våren. Han skulle hjelpe til å bryte nyland sammen med oss andre to som var i full gang igjen med tverrøks, spett og spade. De to måla vi hadde brutt opp året før var nå tilsådd med havre. Far var noe borte, men det var lite arbeid, og dagpengene for snekkerarbeid var gått ned til 3-4 kroner dagen og kosten.

Seifiske i Skarnsundet

Det var denne våren innsig av småsei. Fikk solgt noe så det ble noen kroner av det også. Det var imidlertid svært vanskelig å få avsetning på fisken. Alle som hadde tilgang til båt lå inne i sundet og dorga sei, og alle ville selge. Dette førte til at det ble svært låge priser på fisken om en var så heldig å få solgt noe. Det var få kjøpere. Prisen gikk ned til 10 øre kiloet. Handelsmannen kunne av og til kjøpe noen mindre partier som han videresolgte. En eldre arbeidsløs småbruker var en dag heldig og fikk selge fangsten. Han dorga etter storsei som stod på djupere vann og fikk en bra fangst. Han sløyde fisken og dro til handelsmannen og spurte om han kunne kjøpe fangsten. Handelsmannen ringte til en forbindelse han hadde, og det lyktes å få solgt fisken. Det ble noen kroner på fiskeren som just ikke hadde for mye å rutte med, arbeidsledig som han var. Han var dagens lykkeligste mann. Nå kunne han kjøpe med seg heim noen husholdningsvarer til kona. Han var et eneste stort smil og uttrykte sin takknemlight ved å si: «Vårherre, det e no en gut det da!» En gammel sliter som hadde måttet nye seg med lite, men aldri hadde det vært så ille som det nå hadde blitt. Han fikk tjue øre kiloen for fisken.

Om vi ikke fikk solgt fisken, så var det fin mat. Vi spiste sei hver dag. Fersk sei med lever, steikt sei, nysalta sei og seikaker. Vi salta ned sei den vinteren. Vi var fire karer heime, fire karer som gikk på tungt arbeid og trengte mye mat. Mor baka potetkaker hver dag.  Det var ganske sterk straum i Skarnsundet. Særlig utgående straum, «fallstraumen», kunne være stri. Vi to yngste guttene rodde, og John passa snørene. Vi brukte fire snører med en dorg på hvert. Dorgene var blanke med krok på. Seien som gikk etter småsilda tok dem. Det var festa et snøre til en bøyelig rogntrøe på hver side av båten. Et stykke nedom rogntrøa var det festa en taum så en kunne få fatt i dorgsnøret når seien beit, og trøa bøyde seg. Så hadde snørekaren et snøre rundt hver fot. Det måtte gjøres slik for at de fire snørene ikke skulle floke seg sammen. Småsilda gikk inn gjennom sundet, og småsei og måkeflokken hadde kalas. Der måsen samla seg gikk silda og seien, og vi rodde i god fart gjennom måseflokken. De flaksa, stupte og skreik, så det var et leven uten like. Seien byksa og spratt så sjøen stod i et kok rundt båten. Han tok dorgene. Ofte alle fire samtidig. Da ble det travelt å være snørekar. Den bakerste roeren måtte ta inn årene og hjelpe han. Så ble det hardkjør for den fremste roeren å holde båten i fart i den ofte strie straumen.

Når det lei mot midnatt, stilna det av. Så ut som sei og måse tok seg en hvil i halvskumminga. Vi rodde som oftest heim da, måtte sove noen timer før vi starte opp i nylandet igjen. Men det hendte vi var over i sundet heile natta. Da rodde vi inn til stranda og gikk opp i «Kneppkjøkkenet». Det var en bergnabb som stakk ut og laga som et tak. Under denne satt vi og fikk oss mat. Vi tente bål og fikk oss kaffe. Måseflokken hadde roa seg på berga rundt omkring. Om et par timer når morgensola rann begynte spetakkelet igjen. Både vi og måsen starta opp og holdt det gående resten av vårnatta.

De lyse sommernettene etter småseien i Skarnsundet er noe av det fineste jeg har opplevd. Ut på ettersommeren når det begynte å bli litt mørkere om nettene satte vi sildgarn langs strendene. Det var det far som ordna med når han var heime. En måtte stå opp straks det begynte å lysne og dra garna. Alle naboene satte også sildgarn.

Stekt sild og nypoteter var fin mat!

 

 

 

 

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.