MENU

by • 20. mars 2015 • UkategorisertComments (0)182

Jul og nyttårsaften for snart 100 år siden

Denne fortellinga er et utdrag fra «Livsminner» av Nils Aune hvor han forteller om jula på Ulvenaune i 1921 for snart 100 år siden. «Amerikanerne» som nevnes i fortellinga, og som var på Ulvenaune denne jula var onkelen hans, som også het Nils, og dennes søskenbarn Elias, som hadde emigrert til USA. Nå var de hjemme en tur på besøk i gamlelandet. Dette amerikabesøket var naturlig nok en stor begivenhet både for folka på Ulvenaune og i nabolaget.

Det er mange detaljer i fortellinga, men dette er viktig for å få et riktig bilde av tida og forholdene på Ulvenaune. F.eks. viser detaljene rundt gårdsslaktinga, som er helt borte nå, og julebadet for hele familien hvordan forholdene kunne være for over 90 år siden. Vi lar Nils fortelle:

Slakting, en stor begivenhet

Desember med juleforberedelser og julefeiring var årets travleste måned. Alle, og særlig ungene, gleda seg til jul. Særlig denne jula, som vi skulle feire sammen med ”amerikanerne.” Jula starta egentlig når slakteren, Jens, kom. Det var litt av en begivenhet. Ungene ble vanligvis jaga inn når julegrisen skulle late livet. Hos oss var det ikke slik. Far ville vi skulle være med under slaktinga, så det ble en naturlig ting for oss. De ungene som ikke fikk lov å se på avliving av dyr, ble redde for å være med på slakting når de var så store at de måtte hjelpe til, påsto han. Det var ikke oss imot, sjøl om vi syntes det var litt nifst og spennende. Jens brukte slagmaske som det gikk en jarnpigg gjennom med et lite hode på enden. Så brukte han ei treklubbe og ga den et kraftig slag. Dette var en hurtig og effektiv avliving. Så ble grisen bikka over og dratt opp på slaktebenken, og mor var der og tok imot blodet. Hun var aldri glad i å være med på slakting, for hun hadde heller ikke fått være med som barn. Det ble etterhvert vi guttene som tok oss av blodet under slaktinga. Det måtte røres ganske mye så det ikke skulle ”levre”seg. Mye varmt vann måtte til for å få busta av grisen. Det var grisehyl å høre dagen lang fra alle heimer. Nesten alle hadde julegris, og Jens greide å slakte mange på en dag. Han starta tidlig på dagen og holdt det gående til seinkvelden. Så var det for mor å lage julemat av grisen. Det skulle lages pølser, sylte og kjøttkaker, og det ble satt unna juleribbe og noe kjøtt som vi skulle ha i jula til ferskmat. Far salta ned det meste av grisen. Ut i trettiåra begynte folk å hermetisere kjøtt og kjøttkaker så de kunne ha ferskmatmål i mellom at det ble slakta.Vi guttene hjalp mor det beste vi kunne, men likevel ble det lange dager for henne. Det skulle brygges øl, bakes og vaskes. Hos oss ble det brukt ”sirupsøl”. Når det fikk stå ei tid på ølkaggen ble det sterkt og godt. Det var ikke alkoholholdig. Kaggen ble satt i kjelleren, og julekvelden skulle det være ferdig til bruk. Mor bakte flatbrødet, laga lefse og gjærbakst, noe grovbrød og endel kvitbrød med rosiner i. Så svært mange kaffebrødsorter laga hun ikke. Det var smultringer og ”pepperkjeks”. Det hørte jula til. Ellers laga hun noe vanlig kjeks og et par ”formkaker”. Kringler, boller og tekake ble kjøpt på ”bua”. Så skulle det hogges opp masse juleved, for den skulle vare til tyvendedagen – ”tjuandan”. Denne tida var ”ferien” for bygdefolket.

Så kom endelig julekvelden!

Så kom julekvelden som vi så lenge hadde venta på. Det var et styr fra morgenen av. I fire-fem tida julekvelden hadde vi guttene vært i vaskestampen. Det var ikke bad med badekar og dusj den tida. Vi guttene hadde vaskestampen atmed ovnen i stua, og vannet måtte bæres til og fra. Amerikanerne tok sin julevask ute i kammerset som de hadde til soverom, Pauline i stua si, mens mor og far var på loftet med sin julevask. Det var mest tungvint for dem, som måtte bære vannet opp trappa. Det var fars jobb. Det ble fyrt på alle romma til vaskinga. Det ble gjort skikkelig julevask. Renholdet av kropp og klær hadde blitt bedre etter hvert, men enda var det folk som rundvaska heile kroppen bare til hver jul.

Jeg kjente en gammel ungkar som også sløyfa julevasken ”Æ te julvasken om sommarn. Da går  æni sjøn en varmdag å roinnvaske mæ, å de fe grei sæ” pleide han si når de andre sa han måtte vaske seg julekvelden.

Tradisjonell julemat

Sju- halvåttetida sto julekveldsmaten på bordet. Da var juletreet pynta. Far hadde henta det tidlig på dagen og satt det på juletrefoten. Tante Pauline hjalp oss guttene å pynte treet. Vi satte oss til bords ved det store fallbordet hvor begge skivene var oppslått.

Det var lutefisk med stekt flesk og poteter i tillegg til julegrauten som var risengrynsgraut med mye rømme i. Det var melk til grauten. Det var aust opp en diger tallerken til hver. Det var laga et kors i grauten på hver tallerk. Dette var fylt med rømmegrautfett. Kanel og sukker var framsatt. I grauten var det noen kanelbarkbiter. Sterkt mørkt sirupsøl stod på bordet. Før maten bad far den gamle bordbønna: ”Vår disk og duk er alt beredt”. Denne bordbønna ble brukt jule og nyttårskvelden. Det var ”julehøgtid” ved bordet og praten gikk lavmælt. Alle hadde god matlyst, men grautporsjonen ble i drygeste laget atåt lutfisken, så på alle tallerkner var det litt igjen når vi var ferdig med måltidet. Etter maten bad far den takkebønna som hører til den samme bordbønna: ”Ha takk o, Gud vår skapermann.” Så leste far juleevangeliet og alle takka mor for maten. Julekveldsmåltidet var over, og karene fikk fyr på snaddene.

Første jul med julegaver

Så gikk amerikanerne ut i kammerset og kom inn igjen med julegaver de hadde kjøpt til hver og en i huset. Som før nevnt, så var det ikke vanlig med julegaver enda, heime, så vi var veldig overaska når de begynte å dele ut gaver. Vi ungene fikk leker,- men storebror Jon som var 12 år og ivrig skihopper fikk et par flotte hoppski med ”moderne” bindinger. Skia hadde tre render under, var lakkert brun, og det var ingen av kameratene som hadde maken. Dertil fikk han skistaver som de hadde laga. Pene solide staver med hjemmelaga trinser. Begge amerikanerne var nevenyttige karer og hadde laga disse stavene i all hemmelighet på snekkerlemmen. Vi var alle veldig glade for julegavene, men likevel tror jeg storebror John var den aller gladeste. Nå fikk jeg overta gammelskia hans, og det var fint, for jeg hadde svært dårlige ski.

Når denne gavesjauen var over, ble juletreet flyttet fram på gulvet og lysa tent, og vi gikk kring treet og sang julesanger. Siden knekte vi nötter, spiste epler og anna knask. Nöttene hadde blitt plukka av hasselbuskene i Nessbakken om hösten, og gjemt til jul. Vi hadde et stort epletre i hagen med veldig gode epler, og de fineste eplene hadde far tatt vare på og gjemt til jul. Amerikanerne hadde kjöpt endel epler. Det var store, röde epler som var veldig gode. Vi hadde det festlig,- Så plutselig ble det strömbrudd, – det var ikke uvanlig den förste tida vi hadde elektrisk ström,- så måtte vi tenne juletreet igjen.

Tannpine, og sprit for første gang

Om ei stund kom lyset tilbake og alt var bare hygge til jeg fikk en infernalsk tannpine. Jeg hadde ei hulltann og hadde vel tygget noe opp i hullet. Da tok onkel Nils meg ut i kammerset, åpna kista si, tok fram ei flaske og slo litt av flaska på en bomullsdott og la over tanna. Jeg mista nesten pusten, og det svidde noe forferdelig i hele munnen. Det var første gang jeg ”smakte” sprit, men tannpina forsvant. Etter å ha fått kaffe og kaker, var vi ute en tur og så på stjernehimmelen. Siden har jeg alltid gjort det julekvelden. Det var klart og bitende kaldt og godt å komme inn i varmen igjen. Nå var klokka over midnatt, og det var sengetid for alle. Julekvelden 1921 var over.

«Gudstjeneste» hjemme

Første og andre juledag holdt vi oss heime og innendørs. Det var skikk og bruk den tida- i hvert fall på landsbygda. Å dra til kirka var vanlig. Det var gudstjeneste i kirke begge dagene. I Sjøbygda var det sjelden noen dro til kirka vinters tid. Det ble så langt å gå hver veg, og som oftest mye snø og vasse i før en kom seg opp bakkene til Ulvengrenda. Der ble det heller ikke brøyta veg før i mellomjula. Julekvelden og juledagen var vi ute på tunet og lytta til kirkeklokkene fra Ytterøy kirke, som lå på andre sida av fjorden.

Når vindtrekken sto slik kunne vi høre kirkeklangen derfra svært godt. Fra kirka vår, Sakshaug kirke, kunne vi ikke høre kirkeklokkene. Det var for mye som stengte for lyden. Men om vi ikke kom oss til kirke, hadde vi ”gudstjeneste” heime. Far eller mor leste fra ”tekstboka”. Der var det prekener for alle søn- og helligdagene i kirkeåret. Disse prekener var uhyggelig lange syntes vi barna. Særlig fra den første tekstboka jeg husker.Det var ei diger bok med gotiske bokstaver, og det gikk et par timer på å lese teksten. Det var lang tid for oss barna å sitte stille. Den ble imidlertid bytta ut med ei nyere bok som hadde noe lettere ”språkdrakt” og litt kortere tekster. Da ble det ikke så lenge å sitte stille. Men også denne boka hadde ganske lange tekster. Vanlige søndager fikk vi dra ut til nabobarna på lek og moro, når vi var ferdig med tekstlesinga. Men juledagene måtte vi holde oss heime. Da lekte vi innendørs, og etter hvert som vi lærte lese, lånte vi bøker på folkebiblioteket. Tanta Pauline leste mye, og hun hadde veldig god fortellerevne. Når hun satte seg til å fortelle historier til oss barna, ble tida ikke lang. Det gikk på eventyr og fortellinger fra gammeltida. Noen spøkelseshistorier vanket det også.

Julefester

Tredjedagen begynte ”romjula”. Da dro vi ut til nabobarna, Olaf Forr var i samme alder som storebror John, ” Torber” på Tronhusaune ett år eldre. Han hadde med seg søskena Hanne og Ivar. De største guttene la i veg til skibakken de hadde bygd før jul, og bror John fikk prøve nyskia. Vi som var yngre turde ikke hoppe i denne bakken. Vi laga oss hopp i en mindre bakke. Jeg var veldig glad for at jeg hadde fått gammelskia til bror min. Vi hadde mye moro og var ute til det begynte å mørkne. Fjerdedag jul brukte det være juletrefest i Utøy skolekrets. Den ble holdt i gården Kjelåsen dette året. Der var det stor rommelig stue, men det brukte komme så mange voksne på disse juletrefestene at det ble for trangt. Det var gang kring juletreet, og vi barna fikk sjokolade og boller. Så kom nissefar med en strisekk på ryggen. Vi fikk hver sin pose. I den var det en appelsin, et lite bakverk, som oftest ”nikknakk,” en fiken og noen rusiner. Siden ble juletrefestene flytta til Rostad gård. Der var det barneheim som ”Norsk misjon blant heimløse” drev. Det er en gammel herregård med diger sal som ble kalt ”Storsalen”. Juletrefestene ble lagt dit, og det var da søndagsskolen som arrangerte festene. All ungdom på Utøya kom på de festene. Enda var det ikke starta ungdomslag, og ikke var det noe forsamlingshus. Det kom først i trettiåra. Så samla ungdommen seg til juletrefest på Rostad. Der var det god plass til mange ringer kring treet. Ungdommen var flink til å synge. De fleste var med i sangkor – et blandakor og et mannskor var det på Utøya. Ellers var det få tilbud for ungdommen enda -i tjueåra. – så alle så fram til julefestene på Rostad. Det var et Ungdomshus på Straumen, og der hadde de også ungdomslag, ”Øyningen”, men det var langt fra Utøya til Straumen, så det var ingen Utøyninger som var med i ”Øyningen”. Det var for Sakshaugbyggene og ungdommen fra tettstedet Straumen. Sakshauggrenda med Straumen var bygdas sentrum. Der bodde doktoren, dyrlegen, soknepresten og lensmannen. De hadde sine kontorer der. Tre handelsmenn var det på Staumen: Hastad, Stavrum og Næss. Dertil kom et nystarta samvirkelag. Straumen var stedet «langt» fra Sjøbygda.

Romjula gikk sin gang i Sjøbygda. ”Amerikanerne” brukte dagene til å besøke slektninger, gamle venner og kjente. Elias kom i kontakt med ei jente han hadde vært noe sammen med før han dro til Amerika. Mor, far og Pauline holdt seg for det meste heime.

Det var et misjonsjulemøte på Forr, mer som et festmøte, med bevertning. Det var nærmeste nabo, så der var vi alle. Pauline klarte også gå dit når hu tok det med ro på vegen. Alle Sjøbyggene var der, og noen fra Ulvengrenda. Misjonsofferet var ikke stort etter nåtidas mål, men alle ga sin skjerv av det lille de hadde. Denne gangen lå det i imidlertid to blå sedler i offer- skåla. Det var amerikanernes ”bidrag”.

Nyttårsaften

Nyttårskvelden ble feira nesten som julekvelden. Det var en heimens festkveld. Det var kjøttkaker og nyttårsgraut og samme opplegg som julekvelden. Det var høgtidskveld, stille og stjerneklart også denne kvelden. Det var før larmen og rakettenes tid. Vi var oppe til over midnatt, og ønska hverandre godt nytt år. Året 1922 var begynt.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.