MENU

by • 26. juni 2017 • LivsminnerComments (0)39

Fra potetkake og sild på Ulvenaune til «egyptens kjøttgryter» i Meråker

BILDETEKST: Håndrevet halmhakkemaskin som Nils skriver om og som ble brukt på Ulvenaune i tidligere tider. Halmen ble hakket opp og blandet med løv som de høstet fra løvtrær på eiendommen. Dette var et godt tilskudd til dyreforet. Foto Kåre Waterloo.

Nils Aune: Livsminner, avsnitt 7:

Innledning

Vi er kommet til 1930, året etter at Nils ble konfirmert. Tidene er ekstremt harde økonomisk for folket på Ulvenaune, og redningen blir sommerarbeid i Meråker for Nils og eldstebroren Jon.

Det er vanskelig på Ulvenaune nå både for folk og dyr. For å komme gjennom vinteren må de gå til det alvorlige skritt å selge ei ku. Men de gir ikke opp: De skaffer seg et par geiter i stedet!

Meråker er moras hjembygd. Gården som trenger hjelp denne sommeren er Myrmo. Jon er der allerede, og Nils legger ut på turen sammen med en kamerat. Det er en lang reise, ikke som i dag, 2-3 timers biltur.

Først går Nils 10 km. fra Sjøbygda til Sundneshamn i nærheten av Straumen. Der tar de rutebåt til Levanger. Ennå tar det 2-3 år før Nils får råd til å kjøpe seg en billig bruktsykkel. Det var vanskelig nok å skaffe penger til arbeidsklær. I Levanger henter bonden på Myrmo arbeidskarene med en gammel ford med kranglete motor som frakter dem de siste milene til Meråker.

De møtte bonden ved kafeen «Kaffestova». Da Myrmobonden kom, spanderte han kaffe før turen. De hadde selvsagt ikke penger til å kjøpe en kopp kaffe selv i løpet av timene de ventet på skyssen.

På Myrmoa opplever guttene helt andre forhold enn hjemme i Sjøbygda. Maten kan overhode ikke sammenlignes, det går fra sild og potetkake hver dag på Ulvenaune til daglig kjøttmat i  Myrmo! Vi gir det videre ordet til Nils.

Vi møter også i dette avsnittet en familie som aldri gir opp. Alle bidrar med sitt, de overlever og berger heimen fra småbrukenes og gårdenes spøkelse: Tvangsuksjon!

Jarle Aune

 

Nedgangstidene blir stadig verre

Våren 1930 var bror John så heldig at han fikk sommerarbeid på gården Myrmo i Meråker. Han sykla dit opp, skulle besøke noen slektninger av mor og samtidig forsøke om han kunne få tak i noe arbeid. Heime var det ikke arbeid å få. Jeg og bror Johannes begynte i nylandet igjen. Far hadde noen dager borte på noen småjobber. Ellers satte han i gang med grøfting i nylandet. Han laga steingrøfter. Det ble billigere enn å bruke tegelrør, men mye mer arbeid krevde det. Denne sommeren ble den verste tørkesommeren jeg kan minnes å ha opplevd. Sola stekte fra skyfri himmel dag etter dag. Særlig ille var det ved småbrukene nede ved sjøen der det var sandjord. Vi måtte gjøre slottonna lenge før tida for å berge det lille graset som var.

Vi måtte «lauve» en hel del som attåtfor. Vi felte older og noe bjørk, skar av lauvkvistene med «lauvkrok» eller sigd. Vi la sammen kvistene og batt de sammen med bjørkevidjer til høvelige «kjerver» som vi tredde på kornstaur. Lauvkroken var bedre enn sigden, for den var krummere og hadde lengre skaft.

Sigd og Lauvkrok brukt til å høste løv som mat for dyra i knappe tider da Nils var ungdom på Ulvenaune rundt 1930. Foto Kåre Waterloo, Ulvenaune

Sigd og Lauvkrok brukt til å høste løv som mat for dyra i knappe tider da Nils var ungdom på Ulvenaune rundt 1930. Foto Kåre Waterloo, Ulvenaune

Sauene og et par geiter vi hadde kjøpt fikk kjervene heile. De spiste ikke bare lauvet, men også en del av kvisten. Vi «råppå» lauvet av kvistene til kyrne og blanda det med halmhakk. Vi hakka halmen på en hånddrevet hakkemasin. Vi ble nødt for å selge ei ku for å komme gjennom vinteren. Derfor hadde vi skaffa oss de to geitene. Kornet hadde vi sådd i nylandet for tørken. Det var dypere jord og mer skygge oppe i Dalan.

Redningen kommer fra Meråker.

Da skjedde det igjen noe utrolig. Det kom brev fra min bror i Meråker at jeg kunne få slottonnarbeid på Myrmoa der han hadde sommerarbeid. De trengte to slåttekarer, og jeg skulle få fatt i en til fra Inderøy. Da ble jeg glad! Og for en betaling vi skulle få! Hele fire kroner dagen og god kost. Det var like mye som far fikk når han var borte på snekkering. Her på bygda fikk en bare det halve – en krone og femti øre – om en var så heldig å få arbeid. Tre kroner dagen var uhørt. Jeg var av sted og snakka med en jevnaldrende gutt – det var forresten han som sa jeg het «Gråbeinaune» på konfirmsjonsdagen. Han var stor og sterk og hadde fått seg arbeid som fjøskar på en gård på Sandvollan om høsten. Hadde ganske bra lønn – tjuefem kroner måneden – men han likte seg kleint og ville gjerne være med. Jeg skrev til min bror at vi gjerne ville komme. Det kom straks brev tilbake at vi måtte møte opp ved «Kaffistova» på Levanger. Der skulle gamle Per Myrmo og bror min hente oss med bil.

Den snart sytti år gamle mannen hadde kjøpt seg en gammel ford og hadde lyst til en langtur. Men det måtte skje på søndagen. Han ville ikke skusle bort en ukedag. Det ble kort tid å ordne seg på. Det var dette utstyret da, til meg som skulle dra så langt heimefra til mitt første møte med arbeidslivet. Jeg var bare femten-seksten år, og som alltid var det mor som måtte finne på en råd. Jeg skulle ha de mest nødvendige arbeidsklær, og det var lite å kjøpe klær for. Det smøret hun solgte til to kroner kiloet, og egga til seksti øre kiloet ble til bare de aller nødvendigste butikkvarer. På en eller annen måte skrapa mor og far sammen slik at det ble til et nytt sett arbeidsklær – busserull og overall. Men så var det å ha noe å ha rasket i. Ryggsekk eller koffert hadde vi ikke. Men mor hadde en råd for det også. Hun sydde en skipssekk av et gammelt, sterkt heimveva seil som lå på naustlemmen. Hun laga et håndtak så den kunne bæres i handa, eller jeg kunne slenge den på skuldra slik som sjøguttene brukte. Søndag morgen starta jeg heimefra og gikk den milelange vegen til Sundneshamna i solsteiken.

Sjøbygda ca. 1930 Legg merke til at kornet blir tørket på staur. Dette er lenge før skurtreskenes tid!

Det var ikke båtanløp nærmere på søndagen. På brygga stod kameraten, Nils Jørstad. Han hadde også gått heimefra, men hadde noe kortere veg enn jeg. Han var utstyrt med en skikkelig ryggsekk. Han var mye kraftigere bygd enn jeg og så ut som en skikkelig slåttekar mot meg. Dessuten hadde han et halvår bak seg som full arbeidskar. Vi hadde en fin tur med dampbåten «Steinkjer» over fjorden til Levanger. Det var speilblank sjø og solskinn. Vi var framme i tolvtida og rusla opp til «Kaffestova». Noen «fine bygutter» lo av oss og pekte på sjømannssekken min. Kameraten min stoppa, så guttene rett inn i øya, gliste hånlig til dem og sa: «Skitguta», og halvt henvendt til meg: «Vi bryr oss itj om synderan!»  De snobbete byguttene sa ikke mer. De så på de kraftige nevene hans og forsvant.

Ut på ettermiddagen kom gamle Per, bror min og forden. Han spanderte kaffe på oss i «Kaffistova», og vi starta bilturen. Da vi kom til Stjørdal, ble det noe kluss med motoren. Det banka noe forferdelig i den, men den rusla og gikk. Gamle Per bare gliste og sa:» Mi fe fill kjør te bilen stoppe». Men den stoppet ikke, den gamle fordmotoren. Vi kjørte hele Stjørdalen opp med dunder og smell, og fram kom vi. De gamle fordmotorene var enkle og sterke. Gamle Per Myrmo og forden var to alen av samme stykke i så måte.

Myrmoen lå på østre sida av elva, og vi brukte ferje over elva. Det var inga bru der ennå, så han hadde garasje til forden på andre sida av elva. Dette var ved Gudå. Noen kilometer oppe ved sentrum var det bru over elva. Da vi kom til gårds og hadde hilst på kona, fikk vi god, sterkt kaffe, tjukke brødskiver med geitost på og en slags syrna melk de kalte tettmjølk, fin og feit. Husa var store og velstelte. Vi forstod at vi hadde kommet til en gård der det var velstående folk. Etter maten ble vi sittende og prate med Per og kona hans. Jeg er ikke sikker, men jeg tror hun hette Sigrid eller Siri. Det var ei trivelig kone med samme sprudlende humør som mannen. Hun var noe dårlig i beina, var nok for overvektig, men hun førte seg ganske bra likevel. Sønnen lå på sætra med buskapen. Han var ugift og i førti-femtiåra. Den eldste sønnen hadde blitt gift med datter av en skolebestyrer i Trondheim og hatt bestyringa av en gård ved Jonsvatnet som en grosserer i Trondheim eide. Han hadde dødd i tidlig alder, men hadde en sønn som var på Myrmoa hos besteforeldrene hver sommer. Han tok over gården da han ble voksen. Ei datter hadde de også som var gift til en av Krogstadgårdene på andre sida elva. Fjorten-femten melkekyr og seksti geiter på gården. Det var nok geitosten som hadde skapt velstanden, og de var arbeidsomme, flinke folk. Per var med i bygdas styre og stell.

Meråker var ei industribygd, men nå var det stagnasjon og mange arbeidsledige også der. De fleste arbeiderne tilhørte Norges Kommunistiske Parti, og de hadde flertallet i kommunestyret. Per hadde meldt seg inn i partiet, og dermed ble han med og styrte bygda. Det var en intelligent mann, godt likt av alle, og han hadde mange tillitsverv.

Jeg kan huske jeg reagerte på at kommunistpartiet var så sterkt i bygda. Heimefra var jeg vant med at Arbeiderpartiet og Bondepartiet var de som ledet kommunalpolitikken. De fleste i grenda holdt avisa «Ny tid», og til og med bonden Per var kommunist. Han var med i herredsstyret, og jeg tror nesten han var ordfører. Jeg har mine tvil om han var kommunist av annen grunn enn at han på denne måten kunne komme med og gjøre seg gjeldende i bygdestyret. Men på den andre side kunne det tenkes at han sympatiserte med ytterste venstrefløy grunnet at han i yngre år hadde slitt mye vondt.

Jeg husker kona syntes det ble stridt mange ganger med gårdsstellet, de begynte jo å dra på åra begge to, og han kunne si: «Det bli fell rolenare når vi er ferdig med åinnin». Da svarte hun: «Rolenare åt oss? De blir fill itj før vi ligg i gravi det»! Hvorpå han svarte: «E syns itj vi skull bår oss no. E kjæm i haug den tia e mått gå i tømmerskogen fer bærre maten å e»!  Han hadde uten tvil arbeidet seg fram fra små kår til den velstående gårdbrukeren han var. Han hadde kjempekrefter, var storbygd med kropp som en bryter. Han var en intelligent mann, hadde mange tillitsverv og var aktet, likt og respektert av sine sambygdinger. Var det kanskje kommunisten i han som gjorde at han fødde og betalte arbeidsfolka bedre enn det som var vanlig på den tida.

Fra sild og potetkake til selskapsmat hver dag

Kostholdet der på gården er noe av det beste jeg har sett. Middagsmaten var for oss rene selskapsmaten. Det var kjøttmat hver eneste dag. Heime hadde vi spist fisk eller sild hver dag de siste åra, men nå var vi kommet til «Egyptens kjøttgryter». Morgenmaten var «kaku» og kaffe så sterk at den «rima» i koppene. Den var ikke blanda med erter, der nei, slik som heime. Til frukost var det byggmjølsgraut, kokt av melk og byggmjøl, ikke den vanlige vassgrauten som ble brukt i innherredsbygdene. Vi nykomlingene stussa litt da den kom på bordet. Vi var vant til å spise hver vår talerken, men her ble grauten aust opp i to store fat, og vi spiste to mann av samme fatet. Det hadde vært brukt også i Innherred før mi tid. På gårdene i Meråker hang mye av «gammeltida» igjen også når det gjaldt arbeidsmåter.

Men grauten var god og glei lett ned. Det ble smurt dugelig med prim og sirup på grauten, og det ble brukt tettmelk til grauten. Den var god, laga av heilmelk. De slo ny melk på en rest av den gamle tettmelka, og etter en stund var det blitt ny tettmelk. Til middag var det kjøttmat og mandelpotet. Ofte kunne det være kjøttsuppe, og det var ikke spart på kjøttet slik det ofte kunne være på mange gårder heime. På en gård sa kona til folket ved middagsbordet der det var satt fram en stor bolle kjøtttsuppe: «Di må ta på botten, så finn di kjøtt». Da vi kom ut etter måltidet, sa en av drengene: «Æ rota ned på botten, å æ, men det va bærre flæskbita der å!» Til kvelds gikk vi laus på grautfata gjen, og senere på kvelden fikk vi kaffe og kaku. Brødet (kaku) var veldig godt. Det var heimebakt, og det var mye kveitmjøl i det. Jeg tror kona laga brød annenhver dag. En av oss guttene bar mjøltrauet fra våningshuset hvor hun hadde mjøllageret over tunet til «sommerstua». Det var et mindre hus de flytta inn i om våren. Det var et stort baksttraug, og kona var skral i beina. Det var rart å komme heimefra fra det spartanske kostholdet vi hadde heime hos oss og likeens hos de fleste andre. Det så ikke ut til å være noen krisetid på Myrmoa.

Per var ekspert til å brygge «Stjørdalsøl». Han hadde brygga en stor kagge til slottonna. Det var sterkt og godt, og ble brukt hver dag. Han sendte en liten kagge til Trøndelagsutstillinga i Trondheim i forbindelse med nihundreårsjubileet dette året. Det fikk «hederlig omtale».

Vi hadde sengestedet vårt på høylemmen, og sov godt i duftende vollhøy Slåttonna gikk med fynd og klem, og Per syntes han hadde fått seg gilde slåttekarer.

Inderøyningene moderniserer høyonna

Vi syntes arbeidsmåten var noe gammeldags i forhold til det vi var vant med heimefra. Det var enda noen gårdsbruk som brukte «hesjeved». Det var stolper, flate på ene sida med hull i for å sette runde pinner i. På disse pinnene la de lange rajer som graset ble lagt på. De fleste hadde nå begynt å bruke hesjestaur og ståltråd. De la imidlertid alle trådene på hesja før de begynte å legge i graset og brukte hendene til å smette graset mellom trådene. Vi spurte om vi kunne hesje slik vi var vant til heimefra, legge på bare en hesjetråd i gangen og bruke gaffel, slik at vi slapp smettinga av graset mellom trådene. Under tvil gikk Per med på det. Han mente graset ble for tykt lagt og for lite utgreidd, slik at det skjemtes. Men vi garanterte han at med den grove rødkløveren og timoteien han for det meste hadde, kunne han være trygg på at han skulle få godt for. Det fikk han også, og han var storfornøyd med den nye hesjemåte.  Det kom ikke en regndråpe på hesjene denne sommeren, og sola stekte helle slåttonna. Vollgras, gras på natureng, hesja vi ikke. Vi breidde det, rota det utover skårene med riva, og graset tørka på marka.

Festing og politisk bevissthet

Det var to ungdomshus i bygda, og på lørdagskveldene dro vi på fest. Som oftest dro vi til lokalet oppe ved Meråker sentrum. Det andre lå nede ved Gudå. Det var i lokalet ved Meråker arbeiderungdommen hadde sine fester. Den frilynte ungdommen hadde lokalet ved Gudå. De fleste ungdommene var uten arbeid. Det ble holdt flammende taler mot krig og facisme, og noen bar «det brukne gevær» på jakkeslaget. Det var ikke ungdomslag eller ungdomhus på Utøya, og vi var ikke vant med festing hjemme. Vi syntes festene var temmelig ville. Ungdommene drakk mye heimebrent, men det var sjelden krangel og slåssing på festene. Jeg likte meg ikke så godt på disse festene – vi drakk ikke. Det var jentene vi så etter. De drakk ikke i den tida, jentene. Men de ville gjerne danse og ha det gøy.

En lørdagkveld vi hadde vært på fest i Øverbygda, leide vi oss bilskyss ned til ferjeleiet. Da syntes vi at vi var flotte! Vi betalte 75 øre hver. Det var bare to-tre biler i bygda, og så var det en ungdom som hadde anskaffa seg egen bil. Han ville gjerne ha kjøringa, for det var nok hardt å greie å holde bilen.

Det var en sorgens bygd når det gjaldt miljøet. Det var en brytning mellom gammel og ny tid. Det hadde nemlig vært ganske mye industri med bl.a. et smelteverk som hadde måttet innstille drifta grunnet depresjonstida. Smelteverket hadde fått i gang drifta igjen dette året, og mange ynge folk ble inntatt. Det var en himmelvid forskjell på fortjenesta ved smelteverket og vanlig gårdsarbeid. Jeg tror smelteverksarbeiderne var opp i en sju-åtte kroner pr. dag, og de som var heldige og ble inntatt var overlykkelige. Jordbruket var svært gammeldags i forhold til hva vi var vant med fra innherredsbygdene når det gjaldt redskap og arbeidsmåter.

Mot slutten på den gode tida i Meråker

Da vi var ferdig med slåttonna, var kornet ferdig, og vi ble også over skurdonna. Den foregikk der som på de fleste gårder den tida med slåmaskin og handavlegging. Gårdbrukerne på de andre gårdene hadde hørt at vi var flinke karer, så vi dro fra gård til gård i skurdonna. Alle betalte sammen daglønna som Myrmoen – tre kroner.

Det var to gårder på samme side av elva. På en av gårdene var vi en halv dag og hjalp til med skurden. Vi forlangte kr. 1,50 for den halve dagen, og jeg tok kronestykket og femtiøringen og la i en fyrstikkeske som jeg stakk i baklomma. Vi tok en ferje og skulle ro over til den andre sida. Da vi var kommet midt ut i hølen, reiste bror min og jeg oss opp og stupte på hodet ut i elva med klærne på, en på hver side av ferja til forskrekkelse for to gutter som var sammen med oss. De visste ikke at vi var flinke svømmere. Det var ingen de visste om som kunne svømme, det ble enda regnet for en kunst. Vi var oppvokst ved sjøen og hadde lært oss å svømme da vi var 7-8 år gamle. Vi svømte et stykke under vann  før vi kløv opp i ferga igjen.  En av meråkerguttene sa: : «E hi fill itj sjitt makan te tullinga»! Denne svømmeturen angra jeg på. Fyrstikkeska med dagens fortjeneste var borte og på veg ned gjennom Stjørdalselva. Der for den daglønna!

Etter seks uker var vi ferdig både med slåttonna og skurdonna. Vi prøvde å få oss arbeid for vinteren, men det lyktes ikke. Det var nok arbeidsløs ungdom som var ute etter jobb .

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.