MENU

by • 3. september 2017 • LivsminnerComments (0)22

Fortsatt kamp for småbruket og tilværelsen

BILDETEKST:  Støttinger som dette kjørte Nils og kameraten tømmer med. Bildet er hentet fra WikiStrinda, Strinda Historielag. 

Vi er fremdeles i begynnelsen av 1930- åra. Nils er blitt en ungdom på ca. 16 år og er nettopp kommet tilbake fra sommerjobben i Meråker

Det er  midt i den verste tida for tvangsauksjoner, og vi får også denne gangen høre hvor hard kampen for tilværelsen er. Familien på Ulvenaune er kreativ, og de greier å skrape sammen tilstrekkelig til å berge småbruket og holde liv i de som bor der.

Det er helt naturlig for Nils at både sparepenger og den første lønna blir brukt for å hindre at familieøkonomien havarerer. En viss forskjell fra økonomien både til unge og eldre i dag som vi kanskje burde ofre en liten tanke en gang i blant!

Utviklingen i bygdesamfunnet går likevel videre selv om tida er vanskelig, og ungdomslag og idrettslag blir stablet på beina. Ungdommen flokker seg om en frivillig, gratis kveldsskole, og mange vet at det er avgjørende med utdannelse. Dette er er imidlertid en helt umulig tanke for de aller, aller fleste.

Vi får være med på en 6 mils rotur for å kjøpe klær med for lite penger lommeboka, og Nils får sin første jobb: Et knallhardt vinterarbeid som tømmerkjører for 16-åringen til 1 kr dagen.

Bli med tilbake til ennå å en tur til de berømmelige 1930-åra!

Jarle Aune

 

 Nils Aune: Livsminner, del 8.

Sparepengene til Nils redder småbruket fra tvangsauksjon

De var for lengst ferdig med skurdonna da vi kom tilbake. Det hadde blitt en elendig kornavling heime på grunn av tørken. Halmen var så kort at de hadde måttet røske opp kornstråa med rot, og det var vanskelig å lage bendil av den korte halmen.

Bendil = et knippe strå som ble tvunnet sammen til et bånd og brukt til å knytte sammen       kornstrå til et kornband. Senere når vi fikk automatiserte selvbindere, ble bendilen        erstattet med et sterkt snøre som bandt kornstråene sammen til kornband. ( J. Aune)

 Oppe i nylandet var det noe bedre. Det var nå dyrka 7-8­mål oppe i Dalan. Poteta hadde greidd tørken noe bedre, men det ble mye mindre avling av den også. Fornepa ble det og lite av. Jordloppa hadde spist opp meste av spirene i tørken. Det så ikke særlig lystelig ut til vinteren. Vi kom til å bli fem karer heime, da det ikke var jobb å oppdrive for noen av oss. Heldigvis hadde vi sild, fisk og poteter, så sulte kom vi ikke til å gjøre, men penger til butikkvarer var det verre med. Det var det en kunne få for for det smøret og egga mor greidde å få til, og det var ikke mye.

En banktermin måtte klareres, og far hadde ikke nok penger. Han måtte få de pengene jeg hadde tjent. Jeg hadde nok hatt bruk for de pengene sjøl, men det viktigste for oss alle var å berge småbruket og heimen vår. Så en i en avis, var det hele sidene med tvangsauksjoner. Han syntes det var fælt å ta de pengene som jeg hadde slitt for, men jeg var bare glad for at jeg kunne hjelpe. Etter at vi hadde fått poteta i hus, dreiv vi på i nylandet til frosten kom.

 Eldstebror John sper på økonomien med strikking

Bror John kjøpte seg rundstrikkemaskin. Det var «Hjemmeindustri A/S som annonserte bra fortjeneste ved å strikke dame- og herrestrømper. De solgte strikkemaskiner og garn og tok i mot ferdigstrikkede varer. Han hadde tjent så mye om sommeren at han så vidt greidde å kjøpe maskina, men hadde ikke nok penger til å betale garnet. Han fikk lånt 100 kroner av en eldre ungkar som hadde fast arbeid og bra med penger. Så han kom seg i gang. Han lærte strikking etter bruksanvisning som fulgte med. Det så ut til på gå bra. Han satt ved maskina seint og tidlig og begynte å tjene ganske bra helt til firmaet begynte å sende mye tynnere og finere garn. Det var så vanskelig å arbeide med at det ble inga fortjeneste lenger. Nå måtte han bruke mye lengre tid på et par strømper uten at han fikk bedre betalt. Han holdt det gående hele vinteren, men da det ikke ble noen fortjeneste av det lenger, solgte han maskina, tok sykkelen og dro ut for å få seg noe sommerarbeid igjen. Det fikk han, han ble kalt inn til militærtjeneste som infanterist på Steinkjersannan. Det var ikke noen lang rekruttskole, bare førti-femti dager. Det var ikke rare forsvarsbudsjettet de hadde råd til. Det lå vel rundt tretti millioner utover i trettiåra. Han likte seg kleint denne tida, dårlig kost og mye kjeft.

Småbrukerfamilien på Ulvenaune: Fra venstre: Nils og . Johannes, i midten storebror John og Ole. Bak står foreldrene John og Beret Martha.

Småbrukerfamilien på Ulvenaune: Fra venstre: Nils og . Johannes, i midten storebror John og Ole. Bak står foreldrene John og Beret Martha.

Utøy får ungdomslag og idrettslag

Våren og sommeren 1930 var det store festligheter på Stiklestad. Det var nihundreårsjubileum, og det var to store stevner. Noregs Ungdomslag hadde stort stevne i juni. Så var det jubileumsstevne olsok. Jeg kom meg ikke på olsokstevnet da jeg var i Meråker. Jeg hørte radio for første gang dette året. Jeg var sammen med noen ungdommer, lærerinna, Maren Vatn og hørte Gullvågs Olavskantate, skrevet til jubileet. Maren Vatn var svært oppglødd etter det store ungdomsstevnet denne sommeren. Hun var fast bestemt på at nå skulle det bli ungdomslag på Utøy. Hun samla en del ungdommer, og i november ble ungdomslaget «Øyna» stifta. Nå mangla vi bare ungdomshus på Utøy. Det skulle gå sju år før det ble råd til å bygge det. Det ble bygd året 1937. Inntil da ble ungdomsmøta holdt på forsamlingslokalet på Kvam. Det nye ungdomshuset fikk navnet Øynheim. I 1930 ble det også stifta idrettslag på Utøy. Det fikk navnet Frigg. Nils Gran fra Vuddu idrettslag, Johannes og Arne Heggdal, begge utøyninger og idrettsmenn, var ledere av laget fra starten.

Nils blir tømmerkjører til kr. 1,- pr dag

På nyåret 1931 var jeg heldig og fikk arbeid på en gård oppe i bygda. Ei enke med to mindreårige barn satt med gården og hadde en gårdsdreng i tjuefemårsalderen.

 Det var han som kom heim til oss og tinga meg til gårdsgutt. Jeg var da seksten år, og det var ikke noe jeg ønska mer enn å få meg en jobb. Jeg ble foreløbig ansatt for vinteren, skulle være med og kjøre fram tømmer. Det var tre hester på gården og mye skog. Der fikk jeg kosten og ei krone dagen. I helga hadde jeg fri og kunne gå heim lørdagskvelden. Drengen hadde førti kroner måneden, og han hadde stalltjeneste i helgen.

Gården hvor Nils fikk arbeid var Østre Leira på Utøy, og hun som drev gården etter at mannen døde ble kalt «Leirenka» i daglig tale. Den tøffe gårdsgutten han forteller om må være Johan Vang som var noe eldre enn Nils. Han stifta familie og slo seg ned i Leirgrenda. Han sang og spilte gitar og ble senere en        sentral person i misjonsarbeidet på Utøy. (Jarle Aune.)

 To småbrukere hogg tømmeret på akkord for ei til to kroner kubikkmeteren på egen kost. De brukte tomannssag og barka tømmeret med øks. Prisen på framdrevet tømmer ned til berga ved Vangshylla var syv-åtte kroner kubikkmeteren Jeg ser ennå for meg de to hoggerne når de karra seg heim etter endt arbeidsdag. De virka veldig slitne. Kosten var kanskje heller ikke så kraftig som den burde vært når de gikk på tungt skogsarbeid. Da de var ferdig med tømmerhogsten felte de skog som var blåst overende og «skrapskog». Vi kjørte det fram, og de hogg favnved til ei krone famna på egen kost. Det ble ikke store dagpengene av det.

 Hardt arbeid for ungdommene

Drengen og jeg starta opp i grålysinga og dro innover markene med hver sin hest og støttinger.

Støttinger = Tømmersleder.Se bilde.

Vi lessa stokker opp på støttingen, låste dem fast med to kraftige kjettinger ved hjelp av en «bjønn» som vi stakk inn i løkkene på kjettingen og bendte sammen kjettingene. «Bjønnen» stod da i spenn og ble holdt slik ved hjelp av en liten kjetting med en krokende på «bjønnen» som vi festa i ei løkke på støttingkjettingen. Støttingene var korte og noe breiere enn en vanlig slede. Så slepkjørte vi tømmeret ned til lunneplassen som lå ved almennvegen. Drengen var en kraftkar, sterkt og hardbalen. Det var gammelskog som ble hogd, og mange av rotstokkene var et kjempeløft. Det var ondt å komme til for to når stokkendene skulle løftes opp på støttingen mange steder. Da tok han taket alene og jompa den opp på støttingen. Han var hard med seg sjøl. Samme hvor kaldt det var brukte han bare ei skjorte og busserull. Det var ofte så langt å kjøre at vi rakk bare fire turer for dagen, to for- og to ettermiddagen. Vi måtte dra fram hver enkelt stokk, da de lå spredt utover ved hjelp av hesten – til vi hadde mange nok til et høvelig lass. Det var mye snø å bale i, så vi ble gjennomblaute av tina snø og svette.

Vanskelig å tørke stivspekte klær

Når det var sterk kulde, var ofte klærne stivspekte når vi kom heim om kvelden. Det var vanskelig å få tørka klær og sko til vi skulle ut igjen om morgenen. Tørkinga måtte foregå på kjøkkenet, og det var ikke så enkelt å henge opp blaute klær der. Vi hadde ikke nytt skift til dagen etter. Jeg skifta på meg tørre kveldsklær, og prøvde så godt jeg kunne å få tørka skogsklærne. Soverommet var et stort loft over ei stor stue det aldri ble fyrt i. Det var så kaldt at vannet frøs. Vinduene på dette store loftet var så utette at det lå snødriver i vinduskarmen om morgenen. Men vi hadde skikkelig gode skinnfeller med et tungt stikkateppe over så vi frøs ikke. Drengen, hardhausen, ga blaffen i å skifte. Han la seg i de blaute arbeidsklærne. Jeg sa han måtte prøve å få seg tørre klær og prøve å tørke arbeidsklærne slik som jeg. «No lægg æ mæ i skinnfellen og trække den godt sammen kreng hærsen, sle ut en skit, og i mårrå tile e både æ og klean tør.» Han tørka klærne på den måten. Så hardbalen kar har jeg aldri sett. Etter at vi hadde fått oss mat når vi kom heim fra skogen, var vi i vedskjulet og hogg ved. Vi la stokkene på en lang sagbukk og brukte tomannssag, tverrvedsag, og kappa opp stokkene. Jeg kløvde ved mens han var i stallen og stelte hestene.

Men kostholdet var godt!

Vi slutta dagen ved halvåttetida og tok kveldsgrauten. Det var alltid kokt så mye at at neste kveld fikk vi oppkokt melk med grautstykker oppi. Maten var ellers kraftig og god. De avdøde brødrene som hadde hatt gården sammen, kona var enke etter en av dem, hadde lagt seg opp ganske mye penger. De hadde vært sparsommelige i de gode åra under og etter første verdenskrig. De hadde ikke investert noe på husa, så de var svært gamle og tungvinte. Pengene hadde de lagt til side og vært forutseende nok til å få de ut før bankene gikk over ende. Skogen hadde de spart.

Det var enka som begynte å høste av den svære skogen. Hun ville ha et skikkelig kosthold og nest etter Myrmoa er det den gården jeg har vært på som har hatt den beste kosten til arbeidsfolket. Hun laga godt brød, og hun brukte mye «kjøpebrød». Hun sparte heller ikke på kjøtt og flesk. Hun brukte sjelden sild og fisk til middag, og glad var jeg! Hun laga mye sylte som vi brukte på brødet, kokte kjøttskiver, brunost, kvitost og sirup var vanlig brødpålegg. Til raspeballene eller klubben til middag brukte hun ofte, foruten stekt flesk, også kokt kjøtt og flesk i tillegg, og det var alltid suppe til maten. Hun brukte god kaffe og helmelk fikk vi alltid til maten. Det var nok ikke mange gårder som hadde maken til kosthold denne tida. Kosten den tida var storparten av lønna en fikk, så den som kom på slike gårder hadde størst lønn sjøl om pengelønna var låg.

Ungdomslag og kveldsskole

Jeg var ofte ute om kveldene nå, sammen med andre ungdommer. Vi hadde hatt framgang på Utøya, sjøl om pengeknappheten ble verre og verre. Vi hadde nystarta ungdomslag og idrettslag, og en ung arbeidsløs lærer, gårdbrukersønn, som ikke hadde fått plass, satte i gang kveldsskole gratis. Det var fint, for fåtallet av oss som meldte oss på hadde ikke hatt noe å betale med. Vi lærte mer norsk og rekning, og det var svært mange som deltok. Det var nå også blitt for mye  lærere, og lærerskolen på Levanger slutta å ta inn nye lærerstudenter. En arbeidsløs lærer ble skredder og fikk ikke plass som lærer før langt ut i trettiåra. Når jeg kom heim til gården seint på kvelden, hadde de som oftest lagt seg, og drengen var hos kjæresten som bodde like ved. Da hadde kona satt fram mat til meg på kjøkkenbordet, og jeg skal si det smakte for en sulten unggutt. Når jeg var så mye ute til sent på kveld, kunne det bli lite søvn, men jeg sov mye på søndagene, for da var jeg fri og var heime.

Første ukelønna gikk til mat til de heime

Jeg husker første ukelønna jeg fikk, seks blanke kronestykker. Snille, strevsomme mor fikk pengene. Som vanlig var det vanskelig for henne å ha noe å kjøpe butikkvarer for. Jeg for min del hadde det som en greve i matveien, og jeg orka ikke tanken på at de heime skulle ha det så kleint, når jeg levde så bra. Jeg rekna med at når jeg hadde fast arbeid resten av vinteren, skulle det bli råd til å få seg noe nye klær. Drømmen var å få tjent så mye at jeg fikk kjøpt meg en bruktsykkel. En fikk kjøpt bruksykler på Steinkjer ned til førti-femti kroner.

Ulykka er ute. Sykemelding uten sykepenger

Vi dreiv på med tømmerkjøringa hver dag og fikk fram utrulig mye tømmer. I slutten av mars kunne vi begynne å kjøre tømmeret ned til Vangsjøberga. Der ble den merka av to tømmermerkere, og ut på våren kom tømmerfløteren og rulla det ut over berga ned i sjøen. To slepebåter stod for sleping. Den ene het David og den andre Goliat. Vi brukte to støttinger nå, en framstøtting og en bakstøtting for hver hest. Vi lesste svære lass, hadde tre kilometer kjøring etter nyvegen ned til Vangsjøberga. Vi hang i for å rekke å ble ferdig før det ble bar veg. Ved avkjørsla til lunneplassen var det noe vanskelig terreng, så en måtte være varsom så ikke lasset velta. Jeg var imidlertid uheldig en dag. Hadde kanskje for stor fart i det jeg svingte av hovedvegen. Lasset glei sidelengs mot en stubbe, og lasset velta ganske kvast så jeg ble slengt av. Hest og kjøredoning berga bra, men jeg fikk slått av ene armen. Drengen fikk lessa av, og vi kjørte heim. Etterpå kjørte han meg til doktoren, og jeg fikk gipsa handa. Så var jeg arbeidsufør, jeg som var så glad for at jeg hadde fått meg arbeid. Jeg gikk i fem-seks uker med gipsa venstrearm. Jeg hadde ikke en øre i sykepenger.

Så var alle heime igjen på Ulvenaune

Ole var nå begynt å lappe sko, var begynt å komme seg etter sykdommen. John satt ved srikkemaskinen og laga tynne damestrømper som det ikke ble noe fortjeneste av etter at firmaet hadde begynt å sende det hårfine garnet. Tante Pauline masket sammen strømpene for han. Det gikk ikke lenge før han slutta. Mor og far stelt i fjøset, og Johannes, som gikk nest siste vinteren på skolen hjalp far med veden de dagene han var heime. Jeg tok meg av vannbæringa. Det gikk når jeg tok tida til hjelp, høgre armen var god. Ellers lånte jeg bøker og leste mye. Ukene gikk, jeg ble bra i armen og fikk en del sommerarbeid på gården igjen, men ikke noe fast arbeid. Jeg var med på noe grøfting og forskjelllig anna arbeid, men jeg var også noen dager heime. De dagene var jeg med i nylandet og hjalp til der. Ellers fikk jeg to ukers slåttearbeid på Myrmoa denne sommeren også. John var i militæret, så han var ikke med. Han ble tidlig ferdig der, og kom heim samtidig som jeg kom heim fra Meråker.

I robåt til Levanger for å kjøpe klær

Jeg hadde vokst ut av konfirmasjondressen og måtte ha meg ny dress. Men jeg hadde bare femogførti kroner igjen, for jeg måttet skaffe meg noen arbeidsklær også. Bror John hadde noen kroner så det skulle rekke til ei grå bukse og en hatt for hans del. Vi bestemte oss for å ro til Levanger så vi sparte biletten med dampbåten. Det var en rotur på seks mil fram og tilbake, så det ble mange åretak. Vi tok med mast og seil om vi skulle få litt vind, og mor laga nistepakke til oss. Vi starta om morgenen, og ved middagstid var vi på Levanger.

Vi spiste av nista vår, gikk så opp i byen til de to klesforretningene og spurte på prisen på dressene. De ville gjerne selge, men prisen lå på femogfemti kroner. Den ene forretningern kunne til nød gå ned til femti kroner. Jeg sa som sant var at jeg hadde bare førtifem kroner, og fikk jeg ikke kjøpt denne dressen for det, fikk det være. Vi begynte å gå mot døra. Han kom etter oss med dressen og sa: «Skal du ikke ha dressen, da»? «Ja, hvis du sæl`n for femogførti, ska æ ha han». «La oss halvere på femmeren, så det blir sjuogførti, femti, da.» «Æ hi femogførti krona og ingen femkron å del». Vi var kommet helt ned til døra, og han stod med dressen i handa, rød i fjeset. «Så ta den til femoførti, da!» Han var tydelig frustrert, kanskje han ikke hadde fått solgt noe den dagen. Så ble det prøving av dressen- en mørk sjeviotdress. Jeg prøvde jakka. Han stakk handa ned i innerlomma og sa: «Og her er lomme med plass for millionan!»  Vi bare smilte til den svette kjøpmannen. Vi forstod vitsen, men det var inga skam å være fattig disse åra, så den tålte vi. Dresshandelen hadde nok vært en større påkjenning for han enn for oss. Bror min fikk også tak i de klærne han var ute etter.

Vi spiste resten av nista vår og starta heimturen. Vi hadde ikke penger til å gå på «Kaffistova.» Skulle vi noen steder, måtte vi alltid ha med nistepakke hjemmefra. Vi fikk ikke bruk for seilet. Det var blikkstille, og vi la oss på årene og var heime da det lei mot kvelden. Mor varma opp av middagsmaten, og etter at vi hadde spist og pusta ut, dro jeg på meg femogførtikronesdressen og gikk på dansemorro inne i grenda. Rekna etter ei krone dagen hadde jeg jobba i femogførti dager for denne dressen.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.