MENU

by • 30. januar 2018 • LivsminnerComments (0)36

Dragonrekrutt, landbruksskole og romatiske dager på Mære

Sara sammen med venner tilknyttet Mære Landbruksskole da Nils var elev der.

Innledning

Nils er nå blitt 21 år, året er 1935, og han begynner å få god erfaring både på godt og vondt fra arbeidslivet. Etter rekruttskole ved Rinnleiret militærleir drar han tilbake til to-årig utdannelse ved Mære Landbruksskole hvor han tidligere har gjennomført et husdyrkurs.

LES OGSÅ DENNE SAKEN

De neste to årene ved Mære blir avgjørende for hans videre liv. Grunnlaget for bondeyrket blir lagt, og han møter henne som ble hans livsledsager videre i livet. Det «slo gnister» allerede ved første møte, og som som han sier selv: «Første kvelden med Sara ble første kvelden i et femtifem års samliv». Imidlertid var det ikke problemfritt for en fattig småbrukergutt å fri til ei jente fra en storgård med  lange historiske tradisjoner. Men Nils var en likandes og grei kar som fikk de beste skussmål fra skolen, Folka på gården var også jordnære og flotte folk så han ble raskt godtatt og glei lett inn i familien.

 

Ellers gir Nils i dette avsnittet et levende bilde av livet som dragonrekrutt i militæret og som elev ved en landbruksskole i 1930-åra. Viktig samfunnshistorisk dokumentasjon!

Uvirkelig er hans fortelling om storebror John som i løpet av to måneders innføringskurs for å komme inn på lærerskolen stort sett må leve av tykt flatbrød og surmelk på grunn av mangel på penger. Middag er ikke å tenke på annet enn når han er hjemme på Ulvenaune om søndagene!

Jarle Aune

 

Nils Aune: Livsminner, avsnitt 10

Det var sjelden vanlige folk holdt bryllup når de gifta seg i trettiåra. Det var ingen penger til bryllup. De fleste unge ble viet på prestekontoret. Fåtallet hadde mulighet til å bygge hus. Det ble å leie seg inn en eller annen plassen. Det var de som hadde bare ett rom og flytte inn i, men de fleste hadde vel to rom som de leide. I Sjøbygda var nå de flest ungdommene dratt ut. Gamle Gurina døde, og eldste sønnen, Hans, gifta seg, og det var de som dreiv Forr.

Harde tider for Nils i Amerika

Tante Pauline fikk fremdeles noen kroner fra onkel Nils i Amerika, men nå var det blitt elendige tider for farmerne der borte også. Mange måtte gå fra farmene. Det var ikke stort å få for kornet, og attpåtil fikk de tørkeår. Det ene året var det så ille at alt ble avsvidd. Onkel Nils hadde ikke sjølbinderen ute i det hele tatt det året. Nå var han begynt å produsere kjøtt, særlig kalkun var lett å selge. Det var vel dette som gjorde at han greidde seg. Jorda ble billig, og han hadde fått kjøpt attåt en del, så nå eide han bortimot et par tusen mål. Det kom brev fra han med jevne mellomrom.

Arbeid som fjøskar på Øvre Sakshaug («Oppstu»)

Det ble bygd potetmjølfabrikk på Sundnes i tillegg til brenneriet og mølla. Det var stor pågang om å få arbeid der da den kom i drift om høsten. Den skulle gå i tre skift. Øvre Sakshaug (Oppstu) averterte etter fjøskar om høsten. Jeg søkte og fikk plassen. Jeg fikk femogførti kroner måneden.  Oppstu-Sakshaug var vel en av de mest veldrevne gårdene på Inderøy, med et ganske moderne fjøs og 15-20 melkekyr på bås, foruten en del ungdyr. Det var et stort grisehus ved siden av fjøset, og det var avlsstasjon for gris.

Oppstu, hvor Nils fikk fjøsjobb i 1935, 21 år gammel. Ligger like ved Sakshaug gamle kirke, og husa er de samme som da Nils var der

Det var for det meste avlspurker og produksjon av smågris som ble solgt til avlsdyr. Gården hadde også sølvrevfarm med tilsatt røkter. Han deltok i gårdsarbeidet ved siden av. Han hadde tretti kroner måneden. Hushjelpa hadde tjuefem, og hun var med i fjøset og hjalp meg med melkinga. Det var handmelking enda der også. Det var bare landbruksskolen som hadde anskaffa to melkemaskiner så elevene skulle lære maskinmelking. De rekna vel med at gårdbrukerne etter hvert kom til å kjøpe melkemaskiner. Gårdbrukeren, Ole Sakshaug, var en grei og meget dyktig kar. Han hadde tillitsverv, var med i bygdas styre og stell og fikk plassen som disponent ved den nye potetmjølfabrikken. Han hadde en pålitelig ungdom til å lede arbeidet på gården, da han nå for det meste var på fabrikken. Denne «rådsdrengen» hadde seksti kroner måneden, og det ble rekna for topplønn.

Ole Sakshaug hadde fire mindreårige barn. Kona døde i ung alder. Da jeg kom til gården, var det mora hans som fungerte som husmor. Hun var ganske rask og rørig og veldig snill. Mannen var død, men de hadde flere barn som nå hadde fått seg plasser eller gikk på skole. Jeg hadde ikke noen overflod av klær, og jeg fikk mye av henne som guttene hadde brukt da de var heime. Det var halvslitt, men godt brukbart i fjøset. Hun laga kraftig mat, og dette var den beste plassen jeg hittil hadde hatt. Det ble nok noe stridt for henne likevel, så etter jul ble det ansatt ei kokke som også var veldig flink.

 Første jul med julegaver

Jula 1935 var den første jula jeg opplevde dette med å gi og få julegaver. De brukte det på Sakshaug. Ingen kostbare gaver, men alle fikk. Til oss mannfolka gikk det mest på tobakk og sigarettter. Lommetørklær ble også brukt. Sigaretter hadde vi ikke råd til å kjøpe til vanlig, så det likte vi godt å få. Jeg fikk ni-ti esker sigaretter. Det var mye folk samla på julekvelden. Foruten de fire barna, faren, bestemora, «kårtausa» som hadde vært hos bestemora i alle år og nå fikk bo sammen med henne på kåret på sine eldre dager, fire tjenestefolk og noen av de tidligere barna på gården som var heime på juleferie. Det var min femte julekveld borte fra heimen.

Det var første plassen jeg var på, utenom julekvelden på landbruksskolen, at jeg fikk foreta julevasken i badekar. De hadde baderom på Sakshaug. Med ordentlig badekar fikk en vaska seg skikkelig. Juledag gikk alle til kirka, så nær som jeg som hadde fjøsstellet. Da de kom fra kirka, ble alle sammen bedt inn i stua på juledram. Siden ble det julemiddag med ribbe, koteletter og heimbrygga øl og dessert. Jeg hadde fri hver fjerde søndag og to dager i jula. Var på et par julefester på Folkvang. Det var bare en kilometers veg dit.

I «kongens klær» som kavalerist på Rinnleiret

Om våren ble jeg innkalt til rekruttskole på Rinnleiret. Jeg skulle avtjent militærplikten sommeren før, men hadde fått ett års utsettelse. Men nå måtte jeg dra. Det var tre måneders rekruttskole for oss som var uttatt til kavalerister. Jeg ønska å fortsette på gården etter militærtjenesta, så jeg fikk en vikar for meg om sommeren.

Kavalerister fra Rinnleiret omtrent fra den tida Nils avtjente verneplikten der. Foto Per Renbjør. Levanger Fotomuseum

Vi møtte på Rinnleiret en fin vårdag, gutter fra alle kanter av Trøndelag. Vi skulle læres opp til dragoner i dragonregiment tre. Jeg tilhørte Inderøy skvadron.

 

Dragon- Tidligere betegnelse på en kavalerist som kunne kjempe både til hest og til fots.

            I våre dager har panser- og mekaniserte avdelinger tatt over for kavaleriet til hest.

            (Jarle Aune)

 

Vi gjennomgikk legesjekk av en arrogant militærlege. Så fikk vi utdelt våre militære effekter og hver vår hest som vi hadde ansvaret for. Vi ble innlosjert i tjuemannsbrakker. Vi ble pålagt å velge en brakkesjef. Han var ansvarlig for ro og orden i brakka. En student ble valgt til vår brakkesjef. Han passa ikke til denne jobben. Han var bygutt og redd hester, og det forbedra ikke vår respekt for han.

Strengt uniformsreglement

Klær og uniformer fikk vi utdelt på depotet av en sur, gretten militærskredder med løytnants grad. Han hadde et par assistenter til hjelp. Det var et bråk før vi fikk uniformer som passa så noenlunde.  Permisjonsklærne ville vi i hvertfall skulle være mest mulig respektable De var grønne med røde render på buksene og alt for tykke til bruk om sommeren. Militærlue med skjerm og en rød rosettknapp foran og bandolær. Rideuniformen var mørkeblå, trange ridebukser og ridestøvler. Jakka var godt innsvinget med to rader knapper. Vi måtte levere inn alle våre sivile klær, og det var forbudt å ta på seg sivile klær under rekruttida. Om vi var heime på perm, måtte vi ikke vise oss i sivile klær. Jakka skulle alltid være tilknappa helt opp til halsen. Du kunne ikke kneppe opp øverste knappen om det var aldri så varmt. Vi fikk marsjstøvler, men fikk bruke våre egne sko til permklærne. Ellers fikk vi spesielle leirklær vi brukte i leiren og når vi stelte hestene. De var stripete og ligna på de gamle fangedraktene. Alt utstyr måtte vi henge opp ved sida av køya. Det måtte ordnes slik at den blå våpenkjolen dekka over og skjulte det hele. Det var ikke et skap i hele brakka. Brakkesjefen skulle påse at alt var dekka av våpenkjolen og senga skikkelig oppredd.

Klokka halv fem om morgenen gikk reveljen. Et musikkkorps ble sammensatt av musikalske rekrutter fra første dag. De gikk mellom brakkene i leiren og blåste så det drønn i veggene, så den som ikke våkna av dette levenet, måtte sove tungt. Klokka fem på streket måtte vi være i stallene og ta ut hesten vår. Den stod vi og pussa og strigla en hel time til klokka seks. Da var det å få av seg stalltøyet og vaske seg. Vi hadde hvert vårt vaskefat og vaska oss utenfor brakka ved ei lang rampe som gikk langs bygningen. Vatnet tok vi i springen ute på plassen. Klokka halv sju gikk signalet for morgenmat. Vi hadde da vært oppe siden halv fem, og det var sultne karer som gikk til spisebrakka.

 

Stomp – betegnelse på et langt ovnsbakt brød. Stomp kan også brukes om brød i                                              

            sin alminnelighet. (Jarle Aune).

                       

Vi fikk kaffe og stomp med en liten margarinklatt på stompskivene. Det var hele brødpålegget. Dette stompbrødet var ikke særlig velsmakende, men vi fikk 20 øre dagen i soldatlønn, og av denne lønna kjøpte vi svartsirup og klinte på stompskiva. Melk var nesten aldri framsatt, og de gangene det var, så var den så blå som himmelen. Middagsmaten var elendig. Gammel klippfisk, potet og en liten margarinklatt med litt tynn suppe til var som oftest middagsmaten. Sånn dann og vann kunne vi få en kjøttmiddag, som regel kjøttsuppe. De dagene spiste vi godt, og vi var glad når det dufta kjøttsuppe fra kjøkkenet, og vi slapp den evinnelige klippfisken.

«Mytteri» i spisesalen

En dag vi kom sulten inn fra formiddagens eksersis var det kjøttsuppe til vår store glede. Det var et kort måltid. Kokken hadde vært for slepphendt med saltet, så suppa var uspiselig. Jeg glemmer ikke det brølet og larmen fra hundrevis sultne rekrutter i spisebrakka denne dagen. Vi hadde ingen tillitsmenn eller velferdsoffiser å klage til, vi fant oss i alt, men denne uspiselige kjøttsuppa laga opprørsstemning. Alle mann marsjerte ut av spisesalen. En fire mann stor deputasjon ble valgt til å gå opp i messa til befalet med klar beskjed om at hvis det ikke ble skaffa til veie annen mat, ble det ikke en eneste mann som stilte opp etter middagspausen. Det var uhørt at rekrutter nekta å stille til tjeneste og reaksjonen uteble ikke.

Overbefalet med kvartermesteren i spissen kom. Kvartermesteren smakte på den deilige suppa og sa: «Ja, suppa er nok noe for salt, men det skulle vel kunne gå an å spise den». Jeg ville sett den samme kvartermesteren om han skulle ha måttet spise en tallerken av dette svineriet. «Dere nekter altså å stille, gutter?» sa kapteinen. «Uten mat stiller ikke en eneste mann!» var svaret han fikk. Uroa blant rekruttene bare økte på. Kapteinen henvendte seg til kvartermesteren og sa: «Få en lastebil til Levanger og kjøp opp wienerbrød og bakverk til guttene i stedet for den ødelagte middagsmaten». I løpet av ganske kort til stod det wienerbrød, kringler, boller og melk på bordet i spisesalen. En noe uvanlig middag, men det var nok til at gemyttene roa seg. Det var dårlige kokker. Overkokken hadde bare et kurs, og både han og den andre kokken avtjente verneplikten som «kokker».

Manøver og kongebesøk

Ellers gikk tida fort, og den tre månender lange rekruttskolen ble avslutta med manøver. Den var dette året lagt til område Ogndal, Følling og Kvam. Foruten kavaleriet deltok et hjulrytterkompanisom som også sorterte under dragonregimentet. De hadde gode solide sykler, og de hadde det bedre enn oss som hadde hesten å ta ansvar for. Mitraljøsekarene hadde det verst. De skulle frakte med seg utstyret på hesteryggen. Vi lå i telt, og det var regn og survær hele manøvertida, så det var ikke særlig trivelig. Vi spiste stomp vi fikk utdelt, og noe hermetisk lapskauslignende kjøttgreier vi gaflet i oss. Dessuten noe utgammel kjeks i bokser. Jeg fann en mark i kjeksboksen min, men jeg karra den ut og spiste kjeksa likevel.

Jeg ble utnevnt til oppasser for obersten under manøvren. Det var en drittjobb. Han hadde en fin blodshingst han var svært stolt av. Denne egna seg ikke særlig i denne «krigen». Den var for tander. I det ufyselige været skulle den ha «ekstraforpleining». Det ga jeg blaffen i. Jeg sørga for at han hadde godt dekke på seg og plasserte han sammen med de andre hestene. To netter hadde vi dårlig leirplass. Det var vått og myrlendt der hestene stod. Blodshesten til obersten fikk fotsopp, og obersten var sinna. Jeg var glad da manøveren var slutt.

Kongen på besøk

Det største høydepunktet ved sommerens rekruttskole var at vi fikk besøk av kongen, som var på gjennomreise i Trøndelag denne sommeren. Vi stod oppstilt i geledd med geværene påsatt bajonetter. Støvlene var blankpussa, og vi var veldig spente. Den høye spenstige monarken hilste oss da han kom inn på plassen: «Goddag, soldater!» Vi svarte høyt og samstemt: «Gud bevare kongen»! Så inspiserte han geleddene, og det var den eneste gangen jeg så kong Håkon. Vi ante ikke da at fire år etter skulle denne mannen mane oss til å kjempe mot en overmektig fiende.

Siste kvelden før vi ble dimitert var det mye fyll, og befalet var ikke bedre enn vi rekruttene.

Jeg hadde inntrykk av at befalet hadde sine «fester» hvor det ble konsumert en del drikkevarer. Vi hadde dans i den store spisebrakka hver onsdagskveld, men det ble aldri noe bråk på grunn av fyll. Det kom alltid mange jenter fra distriktet disse kveldene.

Etter endt militærtjeneste, begynte jeg i den gamle plassen min igjen i Oppstu-Sakshaug. Ute i den store verden var det begynt å skje ting. I Spania var det brutt ut borgerkrig, i Tyskland regjerte nå Adolf Hitler og hans naziparti etter at de hadde overtatt makta. De hadde begynt å ruste opp militæret, og sammen med det faciststyrte Italia, der Benito Mussoline regjerte, sendte de fly og tropper til Spania. Facisten, general Franco hadde, sammen med en generaljunta, gjort opprør mot den venstrorienterte regjeringa.

Tilbake til Mære landbruksskole

Jeg likte meg godt på Sakshaug, men jeg hadde lyst til å komme meg på skole. Annen skole enn Mære kunne det ikke bli tale om. Den kunne jeg kanskje komme meg gjennom med de kronene jeg hadde spart opp, om jeg fikk bra stipend. Jeg hadde fått meg noe mere klær og hadde kjøpt meg vinterfrakk. Det hadde jeg ikke eid før. Den kosta meg ei månedslønn. Jeg søkte på helkurset høsten 1937 og ble opptatt. Største problemet var å skaffe seg lærebøker. Jeg greidde meg ikke uten bøker, slik som bror John hadde gjort. Men det gikk på et vis da jeg fikk låne noen bøker av en tidligere elev. Men pengene gikk også, så det ble ikke mye igjen til tobakk. Andre utskeielser hadde jeg ikke råd til.

Sara sammen med venner tilknyttet Mære Landbruksskole da Nils var elev der

Vi var fem gutter fra Inderøy som begynte på landbruksskolen denne høsten. Jeg kjente forholda ved skolen fra før og visste gangen og opplegget for elevene. «Gammelguttene» var klar over det, og jeg kom ikke i samme «bås» som nyguttene. Av den grunn kom de ikke inn på rommet der jeg bodde da de gikk «brakkmarsen» heller. Gammelguttene kom nemlig i nattens mulm og mørke inn på romma til nyguttene og tippa sengene mens de lå og sov. Dette kaltes å gå «brakkmars». Det skjedde hver høst når nyguttene kom. Ellers var det svært populært å «døpe» nyguttene. Gammelguttene hadde nå flytta inn i ei anna bygning – «Gamla» ble denne bygninga kalt. De hadde flytta ut av Gammellåna, og «Rampen», og «Dødsriket» var nå bebodd av de nye guttene. Tovintringene bodde på «Nya». Denne bygninga var nylig oppført og hadde to lærerleiligheter foruten elevromma. Envintringene bodde på «Kåret», ei lita bygning hundre meter nedenfor skolen. Foruten elevene hadde smedlæreren leilighet der.  Fire gutter som var opptatt på håndtverkskurset bodde i et lite hus som også lå litt til sida av sjølve skolekomplekset. Denne lille stua ble kalt «Sykhuset». Kurset var et vinterkurs uten teoretiske fag. De lærte seg snekring og smedarbeid ved skolens snekkerverksted og smie.

Tøff start i nepeåkeren

Frammøtet ved skolen for de nye elevene var fjortende oktober. Alle de nye elevene måtte stille i nepeåkeren første dagen. Unntatt var bare håndtverksguttene, fjøslærlingene og de fire – fem envinterselevene som ble beordra til ei uke fjøs- og stalltjeneste. Femti – seksti nyopptatte elever gikk i gang med å høste den svære nepeåkeren, under ledelse av skolens gårdsbestyrer og lærer og de to fast ansatte gårdsarbeiderne.  En del av guttene kjørte nepa sammen i svære hauger som ble dekka av halm og overspadd jord. Kjøringa ble gjort med hest og bikkvogner. Nepehøstinga ble unnagjort i løpet av tre-fire dager, og det var bare å drive på om været ofte var surt og kaldt. Denne høsten var det snø- og sluddbyger, og det ble snø på nepebladene.

Gården Øver-Mære da Sara bodde der og møtte Nils. Mære kirke, middelalderkirke fra 1100-tallet.

Gammelguttene var fritatt. De hadde hatt sin tørn høsten før, var ferdig med praksisen, hadde hatt sin praksisfest før vi kom, og var nå begynt med siste vinters teoretiske fag. De gikk nå og sprada i sine grønne «uniformer». Det var grønne kjeldresser sydd etter bestilling. Ingen  nygutt måtte finne på å komme i grønn kjeledress. Den var kjennetegnet på at du var «gammelgutt».

Hverdag i arbeid og fest

Etter nepesjauen starta vi første vinters teoriundervisning. Det var mange lærebøker vi måtte ha: Jordbrukslære, husdyrlære, hagebrukslære, skogbrukslære, bygningslære, fysikk, kjemi, samfunnslære, anatomi, reknebok, biologi, geologi og regnskapsførsel. Tusenvis av sider skulle pløyes igjennom på de to åra. I tillegg hadde vi en del praksis hele første vinteren. Det gikk på skift mellom fjøstjeneste, stalltjeneste, snekkerverksted, smie, malearbeid og gårdsarbeid, som nepekjøring, kraftforkjøring og gjødselkjøring. Vi starta opp med fem timers teoretisk undervisning fra klokka åtte til klokka ett. Da var det en times middag. Så starta vi praksisen klokka to og arbeidde til klokka fem. Da var det mat og vi hadde fri til å lese. Kveldsmat fikk vi halv åtte. De som hadde fjøs- eller stalltjeneste måtte starte klokka fem om morgenen.

Umiddelbart etter nepesjauen hadde vi «nepefesten». Da var det dans i spisesalen. Det var første skolefesten, men det var ingen stor fest i likhet med de to festene som ble holdt før og etter jul. Det var innbudt noen jenter i nabolaget og skolens egne jenter. På de andre to skolefestene fikk elevene be jenter hjemmefra.

Ulvenaune

Jeg dro hjem i juleferien. Jeg hadde ikke feira jul heime siden 1930. Seks julekvelder hadde jeg vært heimefra. Denne jula var vi alle samla igjen. Bror John var blitt ferdig med landbruksskolen om våren, og hadde nå kontrollassistentplass i Vefsn i Nordland. Han hadde kjøpt julegaver til alle heime. Det hadde ikke vi andre penger til. Men det så ut til at den verste krisetida var begynt å endre seg litt. Det ble en julekveld feira på gammelmåten, slik jeg var vant til fra barndommens dager. Vi var for det meste heime i jula, var vel på to-tre fester. Ungdomslaget hadde nå fått seg ungdomshus etter et kraftig dugnadsarbeid. Utøya hadde greid å reise ungdomshuset «Øynheim» denne sommeren.

Det så ut som bror Johannes belaga seg på å være heime og hjelpe far og mor på småbruket. Han hadde ingen lyst til å gå på noen skole ute penger, slik som bror John og jeg.

Han hadde noe arbeid på Rostad, og det begynte å bli etterspørsel etter gjøkalvkjøtt. De hadde allerede begynt å legge om fra smør til produksjon av gjøkalv, og eggprisen hadde bedre seg noe. Jeg hadde «suga» opp noe kunnskap om eggproduksjon på landbruksskolen. Vi hadde en alle tiders småbrukslærer, og jeg hadde med meg foringslister for verpehøns, og sa han måtte bruke de. De var noe skeptisk både han og mor. Det kunne umulig bli noe overskudd hvis hønsa skulle spise bare kraftfor. Jeg ba dem prøve følge oppskrifta, så de fikk se.  De gjorde det, og resultatet ble så bra at de utvida hønsebestanden, og det ble etter hvert et ganske bra overskudd av eggproduksjonen. Etter jul dro John og jeg igjen. Han til Nordland, og jeg til Mære.

Jeg leste mye og skofta ingen timer. Ville prøve å få meg et skikkelig eksamensresultat. Det ville vel de fleste av oss som skulle prøve  få jobber etter at vi var ferdig på skolen. Noen gårdgutter som skulle overta gården heime, tok det ikke så hardt. Jeg kom godt ut av det med lærerne. Særlig fjøsmesteren «bakka» meg godt opp. Jeg hadde fått godt vitnemål av han på fjøskurset, og jeg var ofte oppe i leiligheta deres og slo av en prat.  Vinteren gikk, gammelguttene tok sin eksamen og reiste fra skolen, en- og tovintringene reiste også, tovintringene skulle komme tilbake igjen om høsten og ta siste skoleåret.

Vi helkursingene starta sommerpraksisen ved skolen. Denne sommeren hadde jeg mitt første møte med traktoren. Det var en Fordson traktor ved skolen som en av de faste karene kjørte. Vi fikk være med han og lærte å kjøre etter tur. Ellers var det for det meste hestene som var trekkrafta. Det ble tatt ut en elev til arbeidsformann hver uke, som sammen med gårdsbestyreren leda arbeidet denne uka. Det gikk etter tur. Arbeidsformannen deltok ikke i arbeidet, han hadde finere klær og hadde «mæreshuva» med plogmerket på hodet. Han var formann og skulle skille seg ut fra de andre. Han var på kontoret til bestyreren og fikk ordre om hva som skulle gjøres Så skrev han arbeidsliste morgen og middag som ble satt opp på stabbursveggen. Guttene gikk dit og så hva de skulle gjøre for slags arbeid. Arbeidslederjobben var det en egen karakter for på vitnemålet.

Storebror John til lærerskole på Levanger

Dette året skulle de igjen begynne å ta inn elever ved Levanger lærerskole. Tredve elever skulle de ta inn, og det var tre hundre søkere som skulle gjennom opptaksprøven. Bror John var en av dem. Da han kom til Vefsn året før, var han blitt kjent med et ungt ektepar fra Inderøy. Mannen hadde bra stilling i skogindustrien, og kona var lærer. De hadde tre mindreårige barn. Den yngste jenta deres i ett-toårsalderen, så kona hadde slutta som lærerinne og var heimeværende. Min bror og dette ekteparet var mye sammen. De var jo sambygdinger. Kort tid etter døde plutselig mannen, og kona satt igjen med de tre små barna. Det var et hardt slag for henne, og hun ville flytte tilbake til heimtraktene. Svigerfaren, som satt ganske bra i det, hjalp henne så hun fikk kjøpt seg et lite hus i Levanger. Hun hadde litt pensjon etter mannen. Hun sa til min bror at kom han seg inn på lærerskolen, skulle han få et rom å bu på hos henne. Dermed var husspørsmålet løst, og hun lovte å hjelpe han med litt mat og lærebøker. Heime lovte også å skaffe til veie litt mat fra bruket. Penger var det ikke heime.

To måneder med skolegang på flatbrød og surmelk

Men det var dette med å greie opptaksprøven når det var så stor søknad. Han slutta i plassen om sommeren, hadde bestemt seg for å ta to fireukers «aspirantkurs». Ett ble holdt på Fredly ungdomsskole, og det andre på Bakketun. Han fikk leidd seg et billig kvistværelse i nærheten av Fredly og likeens ved Bakketun. De åtte ukene kursa varte, levde han på tjukt flatbrød han fikk heimefra, og gammen hard skånkavring han fikk billig. Til dette drakk han surmelk. Middag spiste han bare i helgene når han var heime en tur. Opptaksprøven var sist i august og varte ei uke. John bror var en av de tretti som kom inn på skolen. Han var nå tjueåtte år. Så lenge skulle det gå før hans barne- og ungdomsdrøm ble oppfylt. Fire skoleår lå foran ham.

På landbruksskolen fikk jeg besøk av John. Vi var begge glad for at han hadde greidd opptaksprøven. Han mente at jeg også måtte prøve om det skulle være noen mulighet for å reise så mye penger at jeg kunne komme meg på lærerskolen etter Mære. Jeg hadde veldig lyst, men hvor skulle jeg ta pengene? Jeg hadde ikke så mye penger at jeg hadde nok til siste vinteren på Mære. Å få lån var en utopisk tanke.

Møte med Sara, og  55 års samliv innledes

Nå var sommeren og høsten gått, guttene var glad, og lørdag første oktober var vi ferdig med praksisen, og vi skulle ha stor fest om kvelden. Jeg var arbeidsformann denne siste uka. Guttene gikk som vanlig ned i vaskekjelleren og vaska seg før de gikk inn. Ei jente fra Øvre Mære var nede i kjelleren da de kom. Hun stod og snakka med ei av kjøkkenjentene. De ba henne komme på festen om kvelden. Det var bare noen innbudte jenter i grenda og kjøkkenjentene som var med på praksisfestene. Hun var flink til å danse og brukte alltid være med på skolefestene. Hun var ei kvikk, munter jente godt likt av alle. Jeg kom ned i kjelleren etter at de andre var gått opp. Som arbeidsformann var det forskjellig jeg skulle ordne før jeg slutta av. Jeg ba henne også komme på festen. Hun sa hun kunne ikke komme på denne festen. Hennes onkel og fosterfar som hadde eid Øvre Mære, men nå hadde overdratt gården til sønnen, var død, og det hadde nylig vært begravelse. Det passa seg dårlig å gå på dansefest når faren var død, sa hun. Hun måtte heller være heime hos mor. Hun kalla dem mor og far. De hadde tatt henne til seg da hun var seks uker gammel. Hennes mor hadde dødd av barselsfeber, og hennes far som eide en gård i øvre Sparbu, satt igjen med to mindreårige gutter og denne seks uker gamle jentungen. Morbroren og kona tok henne så til seg. Barna deres begynte etter hvert å bli voksne. Hun ble døpt Sara og hadde en god barndom på øvre Mære og ville ikke flytte til faren. Fosterforeldrene betraktet henne som sin datter. De var glad i henne og hun i dem. Jeg merka meg denne jenta på første skolefesten vi hadde da jeg kom til skolen høsten før, og jeg kunne tenkt meg et nærere forhold til henne enn bare prat, latter og skøy. Men hun var fra den store Mæregården og jeg en fattig småbrukersønn. Det hang utrulig mye igjen av forskjellene på «Burrus» og bonde enda, så det slo jeg fra meg. Men jeg ba henne komme på festen, og det kunne hun ikke. Så sier hun plutselig: «Men kanskje du kjæm åt mæ?» Det ville jeg selvfølgelig. Vi avtalte tid og møtested. Jeg droppa hele praksisfesten og dro ut til Sara om kvelden. Vi gikk oss en tur forbi skolen. De hadde satt opp vinduene på salen der de dansa, og den slåtten de spilte da vi gikk forbi, hører jeg ennå. Det har siden vært min fineste slått. Hun fortalte meg at denne dagen var hennes bursdag. Den første oktober 1938. Hun var tjue år. Det ble første kvelden i et femtifem års samliv.

Sara møter folket på Uvenaune

Kvelden etter avtalte vi å møtes igjen. Siden var vi sammen hver kveld. Det var bare ett hundre meter opp til gården og kirka. Vi pleide møtes ved noen trær utenfor kirkegårdsmuren. Der stod hun og venta. Hver kveld. Da jeg var hjemme på juleferie, kom hun heim til oss og var hos oss i tre dager i romjula. Hun tok toget til Røra og rutebuss til Utøy. Jeg henta henne på bussholdeplassen, og vi gikk de tre kilometrene ned til Sjøbygda. Hun ble godt mottatt heime. Hun var litt stille og sjenert til å begynne med, men det gikk fort over. Da hun dro tilbake, ble jeg med henne, og vi var på rommet mitt på skolen. Dagen etter dro jeg heim igjen. Det var nyttårsaften. Straks over nyttår skulle jeg begynne på skolen igjen, og vi kunne treffes hver kveld. Vi syntes vi hadde hatt ei fin jul. Vi skulle få mange.

Jeg arbeidde hardt den siste vinteren. Særlig etter at siste etappe begynte på nyåret. Men hver kveld var jeg ute og gikk en tur sammen med jenta jeg var blitt så glad i. Jeg reiste ikke heim i helgene. Da tok jeg meg litt mer fri fra lesinga og var mer sammen med Sara. Jeg var blitt kjent med hennes fostersøster som bodde på kåret sammen med  mora. Hun hadde hatt polio og var noe ufør. Hun hadde gått syskole, var var veldig flink syerske og for rundt på gårdene, og hun var som regel heime bare i helgene.

Småbrukersønnen godtatt som kjæreste til gårdjenta

Det var nå en kjent sak, også på gården, at Lille-Sara hadde fått seg en kjæreste, og at han var «mæresgutt». Jeg tror ikke det var så overlag stor begeistring. De hadde ikke truffet denne kjæresten hennes, men hadde fått rede på at han ikke var gårdgutt. Mannen på gården undersøkte litt på skolen. Han var særlig godt kjent med fjøsmester Lund og ville høre hva han hadde å si om denne «kjæresten» til Sara. Sara hadde vært mye hos Lund og kona som hadde halv hushjelp og var godt likt av dem. Det var ofte at vi var oppe hos fjøsmesteren og satt barnevakt når de var borte. Fjøsmesteren ga ham grei beskjed. Han hadde kjent meg i snart tre år. Først ett år som fjøslærling og siden som elev. Han ga meg de beste skussmål, og hadde føyd til at dette forholdet måtte han ikke legge seg bort i. Han kjente Sara og han kjente meg.

Første besøk hos gårdfolket på Mære.

Så gikk det mot våren, og Sara tok meg med inn på kåret der jeg fikk hilse på hennes «mor». Hun hadde aldri kjent noen annen mor. Fostersøstera var også heime. Hun hette også Sara, men ble kalt «Stor-Sara», da hun var  mye eldre enn «Litj-Sara». Fosterbroren, Ola, og ungkona, Sofie, kom også inn på kåret, så jeg fikk hilse på dem. Vi drakk kaffe, og Ola og jeg pratet jordbruk. Det viste seg å våre greie og trivelige folk. De kjente meg jo ikke, så det var kanskje ikke så rart at de var noe skeptiske. Det var heller ikke så sjelden at elevene hadde et forhold til ei jente i bygda som bare varte den tida de var på skolen. Når de slutta skolen og reiste heim, ga de blaffen i jenta som hadde trodd de mente alvor. Jeg mente i hvertfall alvor. At jeg var fra et småbruk og fattig som ei kirkerotte var en annen sak.

Skoleslutt: Sara betaler skolegjeld

Jeg tok en god eksamen. I bakhodet lurte tanken på lærerskolen. Fjøsmesteren og en annen lærer sa jeg måtte søke på skolen når jeg hadde lyst til det, men ingen sa hvor jeg skulle få penger fra til å komme meg gjennom fire nye år på skole. Jeg hadde ikke penger så jeg kunne gjøre opp for siste tida på Mære heller. Men Sara hadde noen kroner hun hadde fått som morsarv. Hun tok av dem og betalte skolegjelda mi. Da jeg hadde tatt eksamen i siste faget, gikk jeg opp til Sara. «Stor-Sara» var også heime. Hun hadde ei flaske gammel heimlaga vin. Jeg fikk fire drøye drammer hos henne, så jeg kjente meg i skikkelig fin form da jeg gikk ned til skolen igjen. Vi hadde avslutningsfest om kvelden. Dagen etter fikk vi utdelt vitnemåla.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.