MENU

by • 20. desember 2015 • UkategorisertComments (0)84

Da geitebukken ble julegris

Dette er Nils Aunes beretning om et av de vanskeligste år for familien på Ulvenaune i Sjøbygda.

I forbindelse med første verdenskrig og de første årene etter hadde det vært økonomisk oppgang og godt med penger blant folk. Så i løpet av kort tid ble verden brutalt rammet av økonomisk krakk og nedgangstider som forandret alt, også for de som bodde i den avsidesliggende Sjøbygda i Inderøy. Pengemangel, fattigdom og for noen ren armod, ble virkeligheten for svært mange mennesker. Det Nils forteller om her skjedde rundt 1930 og var den vanskeligste perioden i hele barndommen til Nils. Småbrukere og småbønder greidde ikke skatter og låneforpliktelser, og hele sider i avisene bestod av annonser om tvangsauksjoner. Løsarbeidere fikk ikke arbeid, og mange familier opplevde ren nød og armod. Det fantes ikke noe sosialt sikkerhetsnett slik vi kjenner det i dag, og det var ingen uføretrygd eller alderstrygd.

Dette er bakteppet for det Nils forteller i det følgende.

Jarle Aune

 

En jul Nils Aune aldri glemte

Min far var småbruker, fjordfisker og bygningsarbeider. Bygningsarbeid var det lite av. Ingen hadde råd til å bygge i tjue-trettiåra. Så ble det for det meste reparasjonsarbeider om noe slikt var å få. Det var ikke mye å leve av, men noe penger ble det, og alt ble oppgitt av arbeidsgiver. Og skatt ble det!

img581

Jeg vet at far betalte mer kommuneskatt enn de fleste bønder grunnet denne fortjenesten han hadde ved disse snekkerarbeidene. Mine foreldre kjempet i denne tida en desperat kamp for å kunne beholde småbruket de hadde overtatt.

Vi hadde tre kyr, den ene «nybær», skulle kalve i november. Av de andre to skulle den ene kalve til våren, og den tredje melket enda litt. Så hadde vi julegrisen som mor hadde raspet hasselløv til om sommeren og brennenesle med noen mjølsåer til. Jeg beundret mor der hun med bare fingre rev brennenesle og løvetann til julegrisen. Men mors hender var harde, det bet ikke noe på dem når det gjaldt å arbeide for heimen. Og hun satte mot i guttene sine. Vi hjalp henne best vi kunne. «Om jeg må gå i samme klærne år etter år uten noe nytt, heimen skal vi ikke miste!» Det var hennes valgspråk. Aldri, nei aldri, glemmer jeg mor og den innsats hun gjorde på det vesle småbruket vårt!

Så kom høsten. November. Kua skulle kalve og grisen var, om ikke så feit som den skulle vært, så gikk det mot en brukbar jul i matveien. Så kom brevene. Kommuneskatt og renter og avdrag på lån. Jeg husker det som det var i går. Der for kua som skulle kalve! Der for julegrisen! Da var det far sa de ord jeg aldri kommer til å glemme: «Hva skal vi nå ha til jul? Der for kua og kalven, og der for julegrisen vi skulle ha til jul! Julen er en forbannelse!» Han roet seg ganske snart. Innså vel at han etter datidens begreper hadde tatt temmelig drøyt i. Det så han i øynene på mor og oss barna. Stakkars far! Han så alt svart i svart denne kvelden. «Du far, sa mor, vi tar den vesle geitebukken til julegris i år!» Og slik ble det. Jeg var selv med og slaktet geitebukken. Det var ingen julegris, nei, men vi spiste oss godt mett også denne julekvelden. Men krydder på maten trengte vi ikke, den var naturlig krydret. Bukken var nemlig kommet i «sexalderen», ung som den var og smakte litt stramt!

Så var vi likevel glad og fornøyd,- hadde juletre med papirpynt, sang «jeg er så glad hver julekveld», spiste selvproduserte epler og fikk noen rosiner hver. Ingen gaver. Slikt var ikke i våre tanker. Men vi hygget oss. Det var jul, en jul jeg aldri kommer til å glemme!

Nils Aune

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.