MENU

by • 19. februar 2019 • UkategorisertComments (0)38

Carl Gustaf Armfeldts felttog i Trøndelag 1718-1719: Bare svartedauden mer ødeleggende

Bildetekst: Massegrav i Handøl i etter soldater som døde etter at de kom over grensa.

Forord/Innledning

For tre hundre år siden, i 1718, gikk Den Jemtlandske Armeen under ledelse av generalløytnant Carl Gustav Armfeldt over grensa til Verdal ved Skalstugan. Ordren fra svenskekongen Karl 12. var krystallklar: Karolinerne skulle erobre Trondheim og Trøndelag i løpet av seks uker! Felttoget, som kom til å vare i ca. fem måneder, endte i total fiasko og ble en enorm katastrofe det tok lang tid for landsdelen å reise seg etter. Også for de svenske styrkene endte felttoget katastrofalt. Det lyktes ikke Armfeldt å erobre Trøndelag, og en stor del av den svenske armeen frøs i hjel under en voldsom snøstorm i grensefjellene mellom Tydal og Sverige under tilbaketoget nyårshelga 1718-19.

Også våre slektninger ble hardt rammet av de svenske styrkenes plyndring, men norske styrker for også hardt fram mot sivilbefolkningen enkelte steder, blant annet i Inderøy. Noen i slekta var antagelig også direkte involvert i krigen da flere var innrullert, bl.a. som underoffiserer, spesielt fra Saras slekt i Inderøy. Dette vil jeg undersøke nærmere og komme tilbake til senere.

En så viktig historisk hendelse med så store følger for befolkningen i området, også for vår slekt, bør etter min mening være bedre kjent enn tilfellet er. Faktisk er krigen og nøden i årene som fulgte regnet som det verste som har hendt landsdelen nest etter svartedauden!

Jeg har fulgt felttoget kronologisk fra styrkeoppbyggingen i Duved i Sverige sommeren 1718 til det tragiske tilbaketoget over tydalsfjellene nyåret 2019 hvor mellom 3000 og 4000 karolinere frøs ihjel og mange fikk livsvarige frostskader. Jeg bygger både på svenske og norske kilder og har lagt vekt på at framstillingen av felttoget skal være så korrekt som mulig med forholdsvis mange detaljer.  For å gi liv til noen av menneskene som opplevde disse dramatiske månedene for tre hundre år siden har jeg også lagt inn hendelser som har levd på folkemunne lokalt.

Jeg har valgt å følge den gamle tidsangivelsen som den svenske historiker Svante Hedin bruker i boken «Armfeldts felttog mot Trondheim 1718-1719». Som eksempel foregikk dødsmarsjen til den svenske hæren fra Tydal i nyttårshelga. Etter gammel tidsregning var dette den 12. januar, og etter den nye den 1. januar. Forskjellen er altså 11 dager mellom ny og gammel tidsregning,

Av bildestoffet nevner jeg spesielt bilder fra den fremragende svenske tegner og illustratør Alf Lannerbacks skildring av felttoget.

Lykke til med reisen tilbake til en viktig og dramatisk, men for mange ukjent tid!

 

Februar 2019, Jarle Aune

 

1. Angrepet forberedes. Styrkeoppbygging

 Duved

Vi er i det svenske tettstedet Duved, øst for Storlien sommeren og høsten 1718. Det er liv og aktivitet i det lille tettstedet som det aldri har vært verken før eller siden. Tusenvis av soldater er samlet og setter sitt støyende preg på stedet. Kommandorop smeller i lufta, menn roper til hverandre, krangler og diskuterer. Noen som behersker skrivekunsten skriver brev hjem, og noen bare sover. Med andre ord, slik hverdagen er i en hær på vent. Blant soldatene i armeen hvor svært mange er finske, hersker det en opprømt stemning. En rask seier over Trondheim og Trøndelag er selvsagt og innen rekkevidde! Mange av mannskapene som er fra området er mer betenkt. De har kjentfolk og gode forbindelser over grensa og ser ikke fram til krigen.

Utstyr og våpen blir ettersett og klargjort, forsyninger samles, og veier i området blir utbedret og klargjort for å tåle armeens framrykking. Rauting ljomer over trakten fra to og et halvt tusen slaktedyr som skal være med som levende forsyninger. Tusenvis av hester stamper og vrinsker utålmodig under lediggangen. De få faste innbyggerne på stedet følger med på aktiviteten og tror knapt det de ser og opplever.

Styrkeoppbyggingen i Duved. Tegning av Alv Lammerbeck.

Carl Gustaf Armfeldt

Generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt hadde i juli 1718 fått ordre av kong Karl 12. å undersøke muligheten for å gjennomføre felttoget i Trøndelag og Trondheim som ledd i erobringen av hele Norge. Etter undersøkelser i Vest-Norrland, fant Armfeldt ut at Jemtland var et gunstig utgangspunkt for overfallet på Trøndelag.

Carl Gustav Armfeldt ble offisielt utnevnt til øverstkommanderende for den Jemtlandske armeen i mars 1718. Han hadde ved angrepet på Trøndelag en betydelig krigserfaring bak seg, men til tross for sin militære karriere er han ikke blitt bedømt som en særlig stor hærfører. Privat hadde Armfeldt en stor familie. Han ble gift med sin 15 år gamle kusinedatter i 1700, og paret fikk 20 barn hvor bare 12 nådde voksen alder. Han ble av samtiden omtalt som et svært godt menneske.

General Carl Gusav Armfeldt.

Kong Karl 12.

Karl 12. ble konge i Sverige i 1697, bare 15 år gammel. Han var innviklet i krig i hele 20 år og ble regnet som en av Europas største krigshelter. Mens Armfeldt fikk ordre om å erobre Trøndelag og Trondheim, skulle kongen selv lede angrepet i sør med en styrke på 36 000 soldater. Målet var å erobre Kristianiaområdet. Etter seier i Norge var det meningen å føre krigen over til kontinentet med utskiping av soldater fra Bergen, bl.a. til Nord-Tyskland og Danmark. Da kunne han tvinge fram fred med Danmark og Hannover og få tsar Peter de store i Russland interessert i reelle fredsforhandlinger. Planene og ambisjonene til Karl 12. var ikke akkurat av det puslete slaget!

Ved invasjonen av Norge i 1718 hadde Karl 12. den største militære katastrofen i Sveriges historie bak seg. Ni år tidligere tapte han et avgjørende slag i Poltava i Ukraina hvor nærmere 7000 svenske soldater ble drept og 23 000 endte som krigsfanger. Med andre ord en total undergang for den svenske armeen.

Karl 12. har fått et blandet ettermæle. De fleste er enig om at han var en stor krigshelt og en dyktig leder i felten, men det er delte meninger om hans strategiske evner, spesielt i krigen mot Russland. Han blir også beskyldt for å ha drevet en skjebnesvanger eventyrpolitikk, og ved hans død var i alle fall Sveriges tid som europeisk stormakt definitivt over.

Svensk styrkeoppbygging

Ved avmarsj fra Duved bestod hæren av 11 000 mannskaper. Av disse var 7500 stridende soldater, de fleste finske. Resten hadde andre funksjoner, f.eks. skyssbønder, drenger, prester, veivisere, bødler, feltskjærer («amputører») og leger. Armeen var delt inn i 5 divisjoner. To tredjedeler av hvert kompani var bevepnet med musketter. Resten hadde ca. 5 meter lange piker. Geværene hadde flintlås og bajonetter, og alle var bevepnet med sabel.

Muskett: 6-7 kg. tungt gevær som ble støttet opp med en muskettgaffel under                                    avfyring. Ble ladet fra munningen.

Pik: Langt spydlignende stikkvåpen med metallspiss i enden.

Omlag 6 800 hester skulle stå for transporten, men det var behov for over tusen flere. Det var vanskelig å skaffe tilstrekkelige forsyninger og hester, og dette svekket armeen allerede før avmarsjen fra Duved. På grunn av mangelen på forsyninger, ble armeen to uker forsinket fra Duved, noe som fikk negative følger for felttoget senere. 3 300 levende slaktedyr skulle forsyne mannskapene med kjøtt underveis i felttoget. Nordlige Sverige hadde de siste årene opplevd uår, og dette var en hovedårsak til vanskeligheten med å skaffe tilstrekkelig forsyninger fra området. Innsamlingen av forsyninger gikk hardt ut over innbyggerne i grenseområdene som allerede opplevde knapphet og vanskelige tider.

Allerede ved starten av felttoget var det tegn som tydet på at det ventet trøbbel underveis. Den optimistiske planen var å bekjempe motstanden i Trøndelag og erobre Trondheim innen 6 uker.

Da felttoget startet, hadde hæren mat for bare 30 dager, og forsyningssituasjonen var i virkeligheten allerede kritisk, Naturen spilte heller ikke på lag med angriperne. Mot seg hadde de virkningene av en svært sen vår hvor snøen var dyp i fjellbygdene ennå i midten av mai. Veiene var elendige, og framkommeligheten var vanskelig i det uveisomme terrenget. Det måtte omfattende veiarbeider til, og tungt utstyr måtte etterlates.

I tillegg til vanskelige naturlige forhold som klima, vær og terreng de rykket fram i, undervurderte Armfeldt dramatisk de norske styrkenes motstandsevne- og vilje. Ser vi på krigshistorien, har det vært ganske vanlig med feilvurderinger av egen- og fiendens styrke og svakhet. Nærmere vår tid, om enn med helt andre og større dimensjoner, ligger det nært å sammenligne med Napoleon og Hitler som begge tapte felttog i Russland på grunn av forvokste personlige egoer og ukritiske vurderinger av naturlige forhold og motstandsevnen hos fienden.

De første forberedende trefninger skjedde allerede i mars 1718 før felttoget startet. Hundre svenske soldater på ski angrep en norsk postering ved Sul i Verdalen med 15 nordmenn som de tok til fange. Senere tok to hundre norske soldater tok seg over grensa til Vallan og brakte med seg hester og en del svenske bønder som fanger tilbake. Dette var ledd i den tids etteretning for å skaffe seg opplysning om hverandres styrker.

De norske styrkene

General Vinsent Budde var komandant for de norske styrkene som forsvarte Trøndelag og Trondheim. Han styrket forsvaret med skanser og forhogninger fra Snåsa til Røros. Budde visste at et angrep kom, men ikke hvor og hadde derfor styrker plassert flere steder i grenseområdene i tillegg til hovedstyrken i  Trondheim.

Forhogning: Barrikade eller sperring.

Budde var 57 år, og hadde bred krigserfaring fra Danmark, Pommern, Mecklensburg og Holstein.

Han hadde kjennskap til Karl 12. fra en tidligere krig da han i april 1716 i spissen for tre bataljoner stormet Moss og drev Karl 12. og de svenske styrkene ut av byen. Nederlaget den gang gjorde at Karl 12. oppga forsøket på å erobre Norge og trakk seg tilbake til Sverige. Det var under dette svenske erobringsforsøket i 1716 at marineoffiser Peter Tordenskjold utførte sine bragder som påførte den svenske flåte store og avgjørende tap. Nå var spørsmålet om Karl 12. ville lykkes bedre denne gangen, eller om nordmennene nok en gang skulle greie å jage angriperne tilbake over grensa.

Til forsvar av Trøndelag hadde general Budde 7000-8000 mann fordelt på to infanteriregimenter, ett dragonregiment og i tillegg avdelinger bestående av såkalte mannshusinger.

Dragon:Soldat som kjempet både til fots (1500-tallet) og til hest (fra midten av 1700-tallet). 

Mannshusing: Avdelinger som ble opprettet under den store nordiske krig i 1700 – 1721 og var dannet av dragoner som kjempet til fots. Avdelingene ble oppløst etter krigens slutt.

Sommeren før Armfeldts felttog ble General Budde gift med Armgard Margrethe Gabel, og paret ankom Trondheim i juni bare et par måneder før det svenske angrepet på Trøndelag og Trondheim.

Fra Duved

Den 30. august startet hoveddelen av hæren på den 45 km. lange veien på svensk side fra Duved til Skalstugan hvor planen var å krysse grensa inn i Norge. Til tross for at det var utført veiarbeid hele sommeren, gjorde sen snøsmelting og mye regn veiene nesten uframkommelig for den store hæren av soldater, utstyr, hester, vogner og slaktedyr. Et stort antall firspannsvogner, to haubitser (tunge kanoner) og annet tungt utstyr måtte etterlates. Spesielt alvorlig var det at de måtte forlate armeens to haubitser. Følgene av dette viste seg senere da Trondheim skulle erobres, og det ble klart at skytset de hadde var altfor svakt til å hamle opp med bl.a. Kristiansten festning.

Armeen hadde proviant for bare 30 dager, så det var helt nødvendig med en hurtig erobring av Trondheim. Det var opplagt at en masse proviant måtte skaffes underveis, noe som senere viste seg å bli svært problematisk. Fra Skalstugan sendte Armfeldt ut skriftlig advarsel til innbyggerne i Trøndelag om å hode seg hjemme på gårdene, og at den som reiste seg mot den inntrengende armeen skulle «- på det heftigaste till liv og gods førføljas».

De norske styrkene var gått i stilling mellom Sul og Stene skanse i Verdal med sterke forhugninger som sperret veien. Da Armfeldt fikk denne opplysningen, bestemte han seg for å ta en omvei lenger mot sør mot sjøen Færen og krysse grensa der. Den 6. september gikk hæren inne i Norge. Derfra var planen å rykke fram mot Stene skanse som måtte erobres skulle de komme videre nedover i Verdalen. På grunn av de norske styrkene som var stasjonert i området, måtte svenskene ta en omvei mot Stene skanse. Her var det ekstremt uveisomt terreng med myr, skog og fjell, og det var nødvendig å bygge milelange bruer for å få soldater og utstyr fram. Det var en kjempeprestasjon å få styrkene fram, og hester og soldater fikk en forferdelig medfart i det vanskelige terrenget. Denne framrykkingen var imponerende gjennomført og senere betegnet som enestående i sitt slag.

2. Mot en planlagt rask erobring av Trondheim

 Invasjon! Vardene brenner!

Vardene i Trøndelag brant den 11. september, og den 12. september måtte de norske styrkene oppgi Stene skanse og trekke seg tilbake sørover i Verdalen.  Armfeldt etterlot en garnison på 500 mann ved Stene. Etter en dags hvile rykket svenskene raskt videre langs den gode landeveien og erobret, praktisk talt uten kamp, Skånes skanse som lå på en odde ute i Trondheimsfjorden ved Skånes.

Armfeldts felttog i Trøndelag.

Norske styrker på vakt ved Stene skanse i Verdal. Tegning av Alv Lammerbeck

De norske styrkenes taktikk var fra første stund å ikke involvere seg i større trefninger med den overlegne svenske hæren, men trekke seg tilbake og satse på en form for geriljataktikk med stadige småtrefninger, forfølgelse og plaging av den store svenske styrken. Dessuten la de opp til en forsiktig «brent jords taktikk».

Langstein, «- alle slemma vegars sammandrag»!

Den  19. september var svenskehæren framme ved det trange passet ved Langstein. Etter personlig  rekognosering konkluderte Armfeldt med at passet var  «- alle slemma vegars sammandrag»!

I et brev til Karl 12. skriver han at han aldri noen gang hadde sett maken verken i Spania, Sveits eller noe annet sted. Han skriver videre: «På vår venstre sida var som en vegg bråstørtande berg av 350 alnarshøid och på den andra djupa sjøn, deremellom vegen smal til mann for mann i de svåraste stenklyftor, genomskurna av mange øver bergen rusande becker och senkningar».

General Budde hadde bygget et opptømret brystvern ved innfarten til passet, og lengre oppe var 300 mann klar til å åpne ild mot mannskaper som kom nordfra. Forholdene for forsvar var således det beste. Imidlertid lurte Armfeldt nordmennene ved klok taktikk til å tro at de holdt på å bli omringet, og nordmennene trakk seg derfor hurtig tilbake i retning Stjørdal. Været var dårlig med regn og holkeføre, og det tok svenskehæren to dager å passere Langstein på bratte og glatte stier over berget.

Framrykking mot Stjørdal. En hær i nød

Den 21. september etter passeringen ved Langstein, finner vi svenskehæren i leir ved gården Vold like sør for Skatval kirke. Slitet og strabasene i forbindelse med den vanskelige passeringen hadde tatt sterkt på mannskapene, hæren manglet proviant, mange var syke, og mismotet spredte seg. I et brev Armfeldt sendte til Frisenheim i Duved opplyste han at armeen nå begynte å lide nød og at matrasjonene var skåret ned til et minimum. Leiren var preget av matmangel, sykdom og motløshet, og det var nå bare 6 dager igjen av den beregnede tiden for hele felttoget. Ledige hester ble sendt tilbake til Stene og Skånes skanser for å hente proviant som var lagret der, og syke ble også transportert dit. Svante Hedin skriver i boken «Armfeldts felttog mot Trondheim 1718-1719» at «det er lett  att dra den slutsatsen att denna dag inleddes det som skulle utmynna i den slutliga katastrofen».

Sognepresten i Stjørdal opplyser i et notat at gudstjenesten i Skatval kirke denne søndagen ble avlyst grunnet at svenskehæren lå i leir like ved kirka. Svenskene gjennomførte egen feltgudstjeneste i leiren. Den 28. september kom endelig forsyninger fram til leiren i Skatval, og hæren brøt opp for å krysse Stjørdalselva og innlede marsjen mot Trondheim. Til tross for forsyningene som ankom, var matmangelen likevel prekær. Sendingene som kom fram var ikke større enn det hæren hadde spist opp de dagene de hadde ligget stille i leiren i Skatval. I Duved mottog Johan Henrik Frisenheim samme dag ilbud fra Armfeldt med beskjed om mer proviant og nødvendigheten av fortsatte transporter. Frisenheim hadde ansvaret for å besørge forsyninger til Amfeldts arme i Norge.

Den 1. oktober ankom en mindre proviantkollonne fra Duved via Stene skanse. Samtidig kom det beskjed om at det ikke var mulig med flere proviantforsendelser på grunn av de håpløse veiforholdene. Allerede den 30. september begynte snøen å falle i fjellbygdene, og dette vanskeliggjorde situasjonen ytterligere for transport av forsyninger.

Da Armfeldts styrker var fremme i Stjørdal, slo de leir ved ferjestedet. Bruene over elva var ødelagt av nordmennene, og general Budde trakk sine tropper tilbake fra Gjevingåsen på sørsida av elva. For han var det viktig å unngå større trefninger før det avgjørende slaget om Trondheim.

Armfeldt gjorde flere forsøk på å bygge bruer over elva, men flommen var stri, og alle forsøk mislyktes.

Da de norske troppene trakk seg tilbake fra Gjevingåsen, ble mindre avdelinger igjen for å forstyrre svenskene under framrykkingen. Små grupper med bønder angrep svenskene i ryggen, og det fortelles at Armfeldt selv holdt på å falle for en kule fra en forbannet gammel bonde som var blitt frarøvet hesten.  Jon Leirfall forteller i boka «Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene» at svenskene rev stabburet på Hammer gård og brukte tømmeret til å bygge flåte for å komme ut til en av øyene for å skaffe mat. Ikke akkurat egnet til å skaffe velvilje hos bygdefolket! Mye folk rømte til skogs, og ofte var det bare gamle folk og syke igjen på gårdene. På en av Husby-gårdene i Stjørdal var kårkallen alene hjemme da svenskene kom til gården for å rane med seg mat. Han skjøt etter dem da de dro, og soldatene kom tilbake og brente ned gården. Denne historien stemmer nok, for i skadelistene som ble utarbeidet etter krigen blir det opplyst at tre Husby-gårder ble brent.

 3. Armeens tunge tilbaketog over Langstein

Svenskehæren var nå i en svært dårlig forfatning. Matmangelen var stor, soldatene var moralsk svekket, og mismotet rådde. I tillegg var det krangel mellom de svenske offiserene, og deserteringer hørte til dagens orden. Grunnet uår og dårlige veier kunne en ikke regne med ytterliger forsyninger fra Sverige. I Stjørdalsområdet var det umulig å skaffe forsyninger til tross for omfattende plyndring. Kornåkrene var slått ned av regn, hånd- og vasskverner var gjemt bort eller ødelagt av  nordmennene, og svenskene var plaget av stadige småangrep fra norske avdelinger.

Det var også mye alvorlig sykdom i hæren, og mange svenske soldater ble gravlagt i Stjørdalens jord. For å demoralisere svenskene ytterligere satte nordmennene ut rykter om at Stockholm var tatt av russerne og at hæren hadde  fått ordre om å retirere til Sverige. I tillegg skulle nordmennene fått store forsterkninger på flere bataljoner sørfra til forsvaret at Trondheim.

På grunn av den prekære forsyningssituasjonen og forholdene i hæren, ga Armfeldt opp å krysse elva og besluttet stikk i strid med kongens ordre å trekke seg tilbake over Langstein til områdene rundt Levanger. Der var det rikere bygder og mer å plyndre for å holde liv i hæren. Det var også nærmere forsyningene som var lagret i Stene og Skånes skanser.

Den 4. oktober hadde hele armeen passert Langstein på den tunge veien tilbake, og om kvelden ble det slått leir noen kilometer fra Åsen. Syke og sårede, kanoner og annet tungt utstyr ble fraktet på tømmerflåter fra Skatval til Åsen. Avdelinger av general Buddes styrker fulgte hele tiden svenskenes retrett, og under armeens opphold i Levangerområdet, var det trefninger med mobile norske styrker så å si hver dag.

 4. Innherred hærtatt. Omfattende plyndring

Den 11. oktober slo hæren leir sørvest for Levanger. Vanskelighetene med å skaffe proviant ble stadig større både når det gjaldt transport fra Duved og det de kunne skaffe gjennom plyndring i bygdene i distriktet.

Til å begynne hadde det vært klare regler for hærens oppførsel mot sivilbefolkningen. Det skulle betales for mat, og maktovergrep ville gi arbeid til bødlene som var engasjert i felttoget. Dette endret seg snart til at svenskehæren ble en hær som satset på plyndring og herjing i et vidt distrikt. De hadde tydeligvis lært av deltagelse i kriger på kontinentet hvor dette var vanlig. Mange soldater fra Jemtland hadde slekt og bekjente i Trøndelag og et godt forhold til befolkningen på forhånd. Flere soldater deserterte fra hæren og gjemte seg hos kjente i områdene de dro gjennom. Angsten for finnene som var i flertall i armeen var mye større enn for de svenske soldatene. Dette kjente kong Karl 12. til og ga ordre om at svenske soldater fra Jemtland skulle være under spesiell oppsikt.

Den 29. oktober finner vi hoveddelen av den svenske armeen spredt over et vidt område fra Stene skanse og Vuku i øst til Stiklestad og Verdalsøra i vest. Armfeldt hadde sitt hovedkvarter på gården Marivold på Verdalsøra.  Innherred var nå hærtatt område av en etter hvert utarmet og demoralisert svensk hær i nød. Hovedaktiviteten for hæren var nå å skaffe mat og holde seg i live og i tillegg skaffe så mye forsyninger som overhode mulig før det nye forsøket på å erobre Trondheim.

En mønstring 13. oktober viste at hele 1 295 mann var syke. En underrettelse til kongen fra general Armfeldt forteller at nøden i hæren var «påfallende stor».  Armfeldt selv ble beskrevet som «endast skinn och ben» («haut und bein»).

Mange lokalsamfunn i Innherred ble rasert under plyndringstoktene. Det er med rette hevdet at de langsiktige konsekvensene av svenskehærens plyndring og ødeleggelser i området er de verste i historisk tid i Trøndelag nest etter svartedauden.  Det var ikke bare gårdene som ble herjet. Fattige småfolk på mindre plasser som hadde det vanskelig på forhånd slapp heller ikke unna. Hele Innherred fra Åsen til Snåsa fikk besøk av avdelinger fra den nådeløse hæren. Maten ble tatt der den var å finne, og soldatene skar kornåkre med skjurru (sigd) og tresket kornet med sluggu før det ble malt. I den desperate situasjonen finner vi den 3. november Armfeldt selv i spissen for en styrke som skulle skaffe mat og slaktedyr fra området.

Forfatteren P. O. Rolseth forteller om en svensk avdeling ledet av en oberst som dro i båt over til Ytterøy for å skaffe proviant. De var over 50 mann, så de regnet nok med å ha betydelige mengder med tilbake. Vel framme spredte avdelingen seg og innkvarterte seg på flere steder. Obersten selv slo seg til i prestegården. Norske styrker fikk nyss om raidet, og sendte en avdeling i båter over fjorden for å konfrontere svenskene. Da de norske styrkene angrep, hadde ikke svenskene særlig lyst til å slåss og ropte at de måtte få «kvarter» (husrom). Og kvarter fikk de, alle sammen ble tatt som krigsfanger av de norske soldatene!

Slektningene våre i Sparbu og Inderøy hardt rammet

Både Inderøy, Røra, Sandvollan og Sparbu ble hardt rammet av plyndring under Armfeldts felttog. Særlig gikk det hardt ut over Sparbu. Flere av våre tidlige slektninger bodde i Inderøy og Sparbu  hvor Armfeldts soldater systematisk oppsøkte gård etter gård på jakt etter forsyninger.

Svein Kvistad skriver i Eynni Idri for 2011 om plyndringene, og jeg anbefaler denne artikkelen for  god oversikt og mange detaljer fra plyndringene. Det gikk spesielt hardt ut over Sandvollan hvor den svenske kaptein Krabbe med 60 mann oppholdt seg på Gjørv i 9 dager. På Sandvollan tok svenskene bl.a. med seg 350 tønner bygg, 85 tønner havre, 17 hester, 56 kyr og okser, 5 kviger, 47 sauer, 8 griser og 225 lass høy. I tillegg klær, sengeklær og proviant fra gårdene. Mange ble nok ribbet til skinnet under kaptein Krabbes plyndrigstokt som fant sted i september og oktober 1718.

1 tønne korn = 138,97 liter. 1 tønne poteter = 100 kg. Volumet har variert gjennom tidene og det er også lokale variasjoner.

Også i Inderøy var det omfattende plyndring. Kvistad nevner i sin artikkel spesielt Roelsgårdene og Sundnes. Vår slekt bygslet Ner-Roel da felttoget pågikk. Verst gikk det imidlertid ut over Li prestegård. Der var skadebeløpet beregnet til hele 845 riksdaler. Dette var et svært stort beløp den tida. I tillegg til plyndring av forsyninger ble mye brukt som brensel for å varme frosne soldater, bl.a. bordkledning, skigarder, kornstaur, gjerdestaur, gårdsredskap og annet brennbart.

Svante Hedin forteller i sin bok «Armfeldts felttog mot Trondheim i 1718» at 12 båter den 6. desember la ut fra Skånes skanse i Verdal med kurs for Røra og Inderøy for å skaffe forsyninger. Dette må ha vært senere enn kaptein Krabbes raid da han holdt til på Gjørv.  Armfeld med hæren lå på den tiden straks sør for Trondheim.

Karolinerne plyndrer den norske sivilbefolkningen. Tegning av Alf Lammerbeck

Sara Aunes slekting i Inderøy fikk gården ødelagt

I Inderøy var det ikke bare svenskene som forsynte seg. De norske styrkene for også brutalt fram, og Kvistad reiser spørsmålet hvem som egentlig var verst i Inderøy, de svenske eller norske styrkene. Ved Straumen lå en norsk avdeling ledet av majorene Lorentz Brun og Wentzel Anssig. Disse var helt hensynsløse, noe som den totale utplyndringen av gården til vår slektning Lars Hansen Kvistad som bygslet Sakshaugvang viser. Han var Sara Aunes 3 ganger tippoldefar, og i tillegg til gårdbruker var han underoffiser. Det samme var 3 av hans sønner. Nordmennene brente alle gjerdene på gården, gårdsredskaper, bordkledningen på bygningene, samt 60 lass ved. Av forsyninger tok de 1 ku, 2 sauer, korn, ærter og 18 lass høy. Lars ga opp den ødelagte gården i 1719, året etter, da han bygslet gården Kvistad i Sakshauggrenda. Det tok tid å arbeide seg opp etter skadeverket, og han blir nå betegnet som «lidet eiende». Han kjøpte senere gården Våset og flyttet til Sparbu.

Også på Li presteård var de norske styrkene ute på plyndringstokt i tillegg til svenskene.

5. Framrykking mot Trondheim for andre gang

Karl 12. så det som avgjørende at Trondheim ble tatt og tok ingen hensyn til armeens miserable forfatning. Den 29. oktober ankom bud fra kongen med uttrykkelig ordre om at byen og hele stiftet skulle erobres. I de nærmeste dagene ble hæren gjort klar, og avmarsj fra Innherred til Trondheim skjedde 9. og 10. november i den andre framrykking for å ta byen.

Tidlig om morgenen 10. november rykket armeen fram fra Verdalsøra mot Skogn hvor de slo leir for natta sørøst for kirka. Med forrige passering friskt i minne unngikk Armfeldt denne gangen Langstein og la ruten lenger inn i landet om Skogn Markabygd hvor de hadde andre overnatting.  Allerede klokka to om natta brøt de opp og gikk gjennom fjellterrenget mot Hegra og kom fram til Forradalen. Hæren hadde gunstige forhold under marsjen med kaldt vær, frossen mark og is på Stjørdalselva. Fra Forra gikk de videre langs Stjørdalelva og krysset elva på den nylagte isen ved gården Vold. Framrykkinga fortsatte gjennom Mostadmarka til Hommelvik, og 15. november nådde fortroppen under kommando av general de la Barre fram til Trondheim. Han rapporterte samme dag at de norske styrkene hadde gått i stilling og tydeligvis var godt forberedt på angrepet. Dermed brast håpet om å erobre byen ved overrumpling.

Armfeldts arme var nå skrumpet inn. Mannskaper var etterlatt ved Stene og Skånes skanser i Nord-Trøndelag, og mange var døde, såret eller syke. Hærens samlede styrke var beregnet til 1180 mann kavaleri (dragoner), 4 000 mann infanteri, 250 mannskaper i ikke-stridende tjenester og 1 000 rytterhester.

Forsvaret av Trondheim

Pausen i krigshandlingene som oppstod på grunn av Armfeldts mislykte forsøk på å nå Trondheim første gang, samt matmangel og sykdom ble godt utnyttet av general Budde. Da han fikk rapport om Armfeldts planer, hadde han som tidligere nevnt trukket de norske styrkene fra Gevingåsen tilbake til Trondheim for å styrke forsvaret der.

General Budde hadde 28. oktober dratt fra Trondheim til Ytterøy med sin kommando for å følge Armfeldts bevegelser på nært hold. Den 4. november dro han tilbake og seilte om natta tilbake til Trondheim, og de andre norske styrkene i området dro også tilbake for å forberede forsvaret av Trondheim. Den 1. november hadde flere avdelinger sørfra ankommet for å styrke forsvaret av byen. Totalforsvaret bestod nå av over 8 000 kampklare mannskaper. Imidlertid var det vanskelig forhold også i den norske hæren med matmangel og mye sykdom og mange døde.

Caspar Frederik Myhlenphort hadde 500 mann under sin kommando på Kristiansten festning, og på havna lå orlogsskipet Sydermanland, fregatten Sørrodderen og huggerten Landsort klar til å åpne ild. Tretten handelsfartøyer ankom byen med korn og andre forsyninger, og general Buddes styrker var godt forberedt til den forestående kampen om Trondheim. Det meste av bebyggelsen på Bakklandet ble fjernet, i bryggene på vestsiden ble det opprettet forsvarsstillinger, og Kristiansten festning og Munkholmen var klar til kamp.

Forsvaret av Trondheim. General Budde ved Kristiansten festning. Tegning av Alf Lammerbeck.

Armfeldt forbereder storming

Armfeldts hovedstyrke ankom den 17. november og tok stilling ved Bakke gård øst for byen.  Armfeldt lot soldatene hvile ut etter den 7 dager lange ilmarsjen fra Innherred. Fortoppen lå i framskutte stillinger ved Nidelva og mot Lade gård, og ett regiment lå ved fjorden ved Være. En mindre svensk styrke dro sør for byen ved en overgang over elva ved Tiller. Trondheim var en beleiret by, men med kampklare og stridslystne forsvarere.

Den 19. november mottok styrkene ordre fra Karl 12. om at «omedelbart staden attaquera» og bryte gjennom enhver vanskelighet de måtte støte på!  Armfeldt fastsatte stormingen til 25. november. Det ble bygd stormstiger og prammer for overfart av elva, slik at angrepet kunnes skje både fra sør og vest. Angrepspunktene var valgt for å oppnå mest mulig skjerming fra ildgivningen fra Munkholmen og Kristiansten. Stormstigene var solide saker, 7 – 8 meter lange og så brede at to mann i feltutstyr kunne gå ved siden av hverandre oppover.  Hver soldat skulle medbringe proviant for 4 dager.

Den 24. november brøt armeen opp fra Bakke gård og slo leir ved Tesli herregård hvor Armfeldt opprettet hovedkvarter. Generalmajor Horn i den svenske hæren skrev denne dagen i et brev: «I morgon lærer attaquen gå før sig, den høgste Guden låte det gå vel». Alt var klart for stormingen av Trondheim dagen etter, og spenningen var stor i begge leirer. To armeer som hadde ventet på det avgjørende slaget helt siden svenskene krysset grensen til Norge den 6. september skulle nå møte hverandre i en nådeløs kamp på liv og død.

Stormangrepet oppgis

Av en eller annen grunn mistet Armfeldt motet og avblåste angrepet mot Trondheim og forberedte i stedet kryssing av Nidelva for å rykket sørover vekk fra byen. Stormstigene ble etterlatt i Tesli, noe som kan tyde på at Armfeldt for godt oppga å ta Trondheim. Armeen ble nå flyttet en halv mils vei vest for Tesli til Hoeggen hvor Armfeldt opprettet nytt hovedkvarter.

Et godt stykke oppe i Nidelva ble det laget en stor flytebru av tømmer i 18 deler som ble tatt ved et sagbruk i Tiller og som ble fløtet ned elva og føyd sammen lenger nede. Armeen skulle tydeligvis bevege seg over elva og bort fra Trondheim mot sør.

En har aldri fullt ut forstått hvorfor Armfeldt avblåste angrepet like før det skulle skje. Sannsynligvis spilte svenskenes underlegenhet når det gjaldt tyngre skyts en viktig rolle. Det de hadde i kampen om Trondheim begrenset seg til 7 lette kanoner. De tunge haubitsene de hadde hatt så god bruk for nå, hadde de etterlatt ved grensa grunnet uframkommelighet og vanskelige transportforhold.

Forsvarerne i Trondheim var i en helt annen og bedre situasjon. Kristiansten festning var nærmest spekket med grovt skyts med lang rekkevidde, og både Munkholmen og de fire krigsskipene på havna var klar til effektivt forsvar av byen. Langs hele Nidelva var det bygd voller, og bryggene på vestsida var innredet til forsvar. Det svenske kavaleriet erfarte under beleiringen at straks de kom på nært hold av det norske forsvaret, spilte kanonene opp. Svenskene kalte Munkholmen «Gråmerra», og når kanonene derfra tordnet, ropte de når de sprang i dekning at « Nå vifter gråmerra med rompa!» (Det er vanlig at hester vifter kraftig med rompa når de slå ut en kraftig fis! (J. A.)

Det er sannsynlig at mot et så sterkt og godt etablert forsvar våget Armfeldt rett og slett ikke å utfordre general Budde. Budde på sin side mistenkte at Armfeldt ville utsette angrepet til det ble frossen mark og is på Nidelva, og styrkene i Trondheim opprettholdt derfor beredskapen. Da elva frøs til, holdt Budde en råk oppe så svenskene ikke kunne gå over isen.

Armfeldt forlater Trondheim

I løpet av 10 minutter den 28. november gikk to bataljoner ledet av Armfeldt og general de la Barre over den provisoriske brua ca. en halv mil sør for byen. Den norske forsvarsstyrken på den andre siden, 600 dragoner og bønder ledet av sjef for Nordenfjeldske Dragonregiment, Peter von Motzfeldt, var drevet vekk av svensk artilleri. Under overgangen som tok 4 timer var det ildgivning og tap på begge sider. Den norske styrken ble slått og drevet på flukt sørover av 350 svenske kavalerister, ledet av generalløytnant de la Barre. Ved siden av å forfølge den norske styrken skulle han også forsøke å oppnå kontakt med styrkene til Karl 12. sør i landet. Det lyktes aldri, men de norske styrkenes forbindelse sørover ble vesentlig forringet på grunn av kryssingen av Nidelva.

Armfeldt rykket nå sørover og opprettet først hovedkvarter ved gården Rate ved Nypan. Der begynte arbeidet med å gjøre hæren operasjonsdyktig for et tredje angrep på Trondheim, og de startet arbeidet med å lage nye stormstiger til erstatning for de som ble etterlatt ved Tesli før stormangrepet som ble oppgitt. Armeen ble spredt forlagt helt til Støren, ca. 5 mil sør for Trondheim, samtidig som  han sendte sikringstropper til Soknedal.

 Omfattende plyndring

Det ble nå foretatt omfattende plyndring i et vidt område helt til Surnadal for å skaffe proviant og mat til hestene for å gjøre hæren stridsdyktig og forberede det nye angrepet på Trondheim. Absolutt alt som kunne brukes ble det gitt ordre om å ta vare på. Til og med tarmene av slaktedyr, som det forøvrig var vanskelig å skaffe, skulle brukes til menneskemat. Skinnene ble tilberedt og laget sko av. Hvor vanskelig forsyningssituasjonen var, viser at den 6. desember mens Armfeldt var i Melhus, dro 12 båter til Røra og Inderøy fra Skaanes skanse for samle forsyninger.

Da svenskene var på Byneset på proviantrov slo de seg ned på en plass som heter Stormyra. Presten Johan Crantz gjemte unna en hest da svenskene oppsøkte gården. Han trodde han hadde lurt plyndrerne, men nabokona fortalte om hesten for å berge sine egne kyr. Svenskene dro tilbake til prestegården og tok med seg hesten. Presten ble så arg at han etter den dagen nektet henne å gå til alters i kirka for å få natverden. Så forlatelse for den synden kunne kona se langt etter!

Lenge etter, i 1845, ble det under torvtaking funnet menneskeben, klær, en soldatkappe og en skinnfell i myra.

6. Mot Dovre, Kvikne og Røros

 General Barre forfølger Peter Motzfeldts styrker sørover

Den norske styrken under ledelse av Peter Motzfeldt, som tidligere nevnt ble slått og drevet på flukt ved svenskenes overgang over Nidelva den 28 november, ble nå forfulgt sørover av en avdeling ledet av general de la Barre. Hoveddelen av hæren ble igjen i Gauldalen.

Jakten på Motzfeldts styrke ble et av de mest dramatiske hendelsene under hele felttoget. Motzfeldt flyktet sørover gjennom nedre del av Gauldalen, Soknedal, Rennebu, Oppdal, opp Drivdalen, over Dovre og ned til Sel i Gudbrandsdalen.

Den 29. november gikk Motzfeldts styrker over elva Gaula ved Horg kirke og brente brua etter seg. De la Barre gikk over elva samme kveld og slo leir like ved kirka. Denne pausen ga Motzfeldt et kjærkomment forsprang, da han var nær ved å bli tatt igjen av svenskene. Ved Hov i Soknedal brente han bruene, noe som sinket de la Barre.

Ferden gikk nå mot Rennebu, og 1. desember pågikk jakten hele dagen. Av og til var styrkene så nær hverandre at de hadde øyekontakt, men Motzfeldt og de norske ryttersoldatene kom seg unna. I Rennebu ønsket Motzfeldt å bygge en forhogning og sette seg til motverge med hjelp fra befolkningen. Bøndene i området ville imidlertid ikke hjelpe til, og Motzfeldts offiserer ville fortsette flukten. Retretten gikk derfor videre gjennom den smale og uframkommelige Vangskleiva øst for Berkåk kirke og videre sørover.

Den 3. desember fortsatte forfølgelse og flukt gjennom Drivdalen og opp den bratte Vårstigen opp mot Dovre. Ved Kongsvoll oppdaget de la Barre at Motzfeldt hadde brent alle fjellstuene med mat og for til hestene slik at det ikke var mulig å komme seg over fjellet. Fjellstuene som ble brent var Drivstua, Kongsvoll, Jerker og Fokkstua. Han oppga derfor førfølgelsen og returnerte til Oppdal.

Styrken til Motzfeldt ble ikke tatt igjen under den dramatiske flukten, men de la Barre lyktes fullt ut med utførelsen av ordren om «- at dem ur detta lenet øver fjellen førjaga!» 

Mottzfeldt fortsatte rittet over fjellet til Sel i Gudbrandsdalen. Da han kom dit, var styrken redusert til det halve av de opprinnelige 600 mann. Motzfeldt rapporterte at mennene var i brukbar form, men hestene var fullstendig utmattet og i så dårlig forfatning at de ikke kunne bli ridd. Han hevdet videre at en del av befalet slett ikke hadde løst sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.

 Svenskegeneral de Barre fortsetter mot Røros

Etter å ha oppgitt forfølgelsen av Mottzfelds styrke ved Kongsvoll, oppholdt de la Barre seg på Oppdal en ukes tid hvor han brukte tiden til omfattende plyndring av forsyninger i området.

Han sendte betydelige mengder forsyninger nordover til Armfelds hovedstyrke. Over ti sledelaster av denne forsyningen greidde imidlertid en norsk avdeling å erobre tilbake under transporten til hovedarmeen.

Dramaet på Sundset

Han la deretter kursen tilbake til Rennebu og videre til Indset, Kvikne og Røros. I Rennebu slo han leir på gården Sundset. Gården ble brent, og et sagn forteller hvordan dette skjedde. I Rennebu flyktet folk og gjemte seg i berghuler og bortgjemte daler. På Sundset flyktet også folk, bare en mann som ble betegnet som en «raring» ble igjen. En svensk rytter som bragte post kom innom gården. Han ga hesten mat og tente opp på grua for å varme seg. Da kom denne mannen inn og siktet på svensken med et gevær. Han ble sterkt advart av svensken om ikke å skyte, for da skulle han få! Han trakk likevel av, og svensken ble såret. Han kom seg opp på hesten og kom seg i sikkerhet hos sine kamerater.  Han fikk ikke gjort rede for seg, men de tvang en gammel kone som også var blitt igjen til å fortelle hva som hadde gått for seg. Ellers ville de drepe henne. Soldaten kom imidlertid så pass til seg selv at han fikk fortalt hva som hadde skjedd, og som hevn dro de til Sundset og brente gården.

Kvikne

Etter Rennebu rykket de la Barre mot Indset og Kvikne den 14. november. På Kvikne hadde bergverksdirektø Bostrup Tax organisert motstand og bygget forhogninger for å møte angrepet fra de la Barre. En falsk melding om at general Budde i Trondheim hadde sendt en stor styrke på 2000 mann sørover mot Rennebu gjorde disse dagene ekstra dramatiske. Tax dro fra Kvikne sammen med bevepnede bønder mot Rennebu for å forene seg med Buddes styrke. Han sendte samtidig en beskjed til bergverksdirektør Bergmann i Røros om at nå var det mulighet for å endelig påføre svenskene et alvorlig nederlag. Forsvarsstyrken i Røros, ledet av kaptein Mentzoni rykket nordover til Ålen med en styrke for å stoppe svenskenes framrykking den veien. Røros lå dermed helt åpen og forsvarsløs mot svenskene som var på vei.

Da Tax kom fram til Rennebu, møtte han ikke Buddes styrker fra Trondheim, men i stede de la Barres ryttere. Tax retirerte i all hast tilbake til Kvikne og gjemte seg i gruvene der han ble funnet og tatt til fange sammen med 32 bønder. Han ble tvunget til å gi fra seg kobberet som fantes, men dette kom i nordmennenes hender en ukes tid senere.

Sannsynligvis hadde Barre fått vite at forsvarerne av Røros hadde rykket ut av byen, og han rykket videre fram, samtidig som det ble sendt soldater rundt i området for å skaffe forsyninger. Det Sørfjeldske skikompani ledet av kaptein Krafft var på nordover for å hjelpe Budde i Trondheim, og det kom til kamp med de la Barres ryttere. Det var nå blitt midten av desember, og det satte inn med sterk kulde og snøstorm, og soldatene var forfrosne og utkjørte.  En pekepinn om hvilken skjebne  som ventet de svenske styrkene den neste månenden.

De la Barre inntok Røros den 21. desember. Dagen etter ble det sendt 30 ryttere mot Ålen for å kjempe mot Mentzonis norske kompani. Mentzoni trakk seg tilbake mot Selbu og nådde senere Trondheim. Der ble han arrestert av Budde for ikke å ha møtt svenskene med nok motstand.

På Røros tok de la Barre kobber som var gjemt i Storwarts gruver. Kobberet ble sendt til Sverige og laget mynt av som ble delt ut som æresbelønnenger. Imidlertid ble mye av kobberet som var gjemt unna ikke funnet. Det ble også sendt avdelinger på plyndringstokt i et stort område omkring Røros for å skaffe forsyninger. Den 31. desember forlot de siste av de la Barres ryttere Røros med kurs for Tydalen, som de nådde 2 dager senere.

7. Erobringen av Trondheim oppgis

I Trondheim ventet de norske forsvarerne med general Budde i spissen ventet på et stormangrep som ikke kom, og som heller aldri kom. Budde var overrasket over at ikke noe skjedde, men mente at Armfeldt ventet på vinteren med frost og lettere framkommelighet. Dette ville også lette transporten fra Sverige av nødvendige forsyninger og kanskje også tyngre artilleri som kunne settes inn i angrepet. Situasjonen i begge hærene var nå svært vanskelig med mangel på forsyninger og mye sykdom.

Kaptein Peter Longstrøm stanses av bønder i Hegra

Et dramatisk innslag under felttoget var kaptein Peter Longstrøms ekspedisjon den 2. desember til Sverige med post og viktige rapporter. Longstrøm dro til hest med 1 underoffiser og 21 mann. General Budde i Trondheim fikk vite om ferden til Longstrøm allerede samme dag som han dro og sendte 50 dragoner for å ta han igjen.

Etter en omvei for å villede nordmennene, var Longstrøm framme i Hegra dagen etter og hvilte ved gården Fornes. Der ble det kjent hvilken rute han planla å ta videre til Stene skanse, og det gikk hemmelig bud fra nabo til nabo om å væpne seg og møte fram for å stoppe ekspedisjonen ved Storneset i elva Forra i Fordalen. Der var det en forhugning som styrken måtte passere. Der ble de møtt av voldsom ildgivning fra omkring 60 bønder som var møtt fram for å stoppe styrken.

Longstrøm ble alvorlig såret og falt av salen. Det fortelles at det var Peder Fornes, en lokal bjørneskytter, som felte Longstrøm.

Vesken med de verdifulle papirene fikk Longstrøm kastet i elva slik at de ikke skulle falle i nordmennenes hender, men den ble fisket opp og sendt til general Budde i Trondheim.

Longstrøm ga sine menn ordre om å slå seg gjennom, og en del av rytterne greidde det og nådde senere Duved. Longstrøm ble ført til gården Leirfall i Hegra hvor han døde av skadene.

I 1931 reiste Selvstendigehetsforbundet i Finnland en minnestein over Longstrøm på stedet han falt, og det har gått sagn i bygda om jærtegn ved Longstrøms grav.

Jærtegn: Et påfallende, naturlig eller overnaturlig fenomen som oppfattes som et varsel. (Store norske leksikon. J:A).

Kaptein Longstrøm var finsk og ledet et frikompani i Armfeldts styrker som opererte på egen hånd. Før avmarsjen til Norge mens armeen ennå forberedte seg i Duved, dro han til Snåsa hvor han arresterte og førte presten Muus tilbake som fange på grunn av alle viktige opplysninger presten ga nordmennene om svenskene før fettoget.

Dokumentene som ble erobret ved Longstrøms mislykte ekspedisjon ga general Budde i Trondheim viktige opplysninger om at et stormangrep på byen kunne ventes når som helst. Armfeldt rapporterte at armeen var i full gang med å forberede et nytt angrep på Trondheim bl.a. ved å bygge nye stormstiger. Materialer skaffet de ved å rive hus. I et brev skriver han: «Ved Melhus bryder hand fast alle Huse ned og søger det lengste Tømmer ud til Stormstiger, hvorav en stor Mengde er forferdiget». Han beskriver også hvordan avdelinger streifet omkring i et vidt område, bl.a. til Orkdal og Meldal, for å samle forsyninger for å gjøre armeen stridsdyktig før angrepet.

Men også dette angrepet på Trondheim ble oppgitt.

Armfeldt oppholdt seg i Gauldalen sør for Trondheim hele november og desember. Da det ble kaldere i været, ble soldatene innkvartert på gårdene i et vidt område. Kornet de greidde å skaffe  var de avhengig av å treske og male selv, men hånd- og vasskvernene var som regel ødelagt av nordmennene. Hæren raidet et vidt området, og mange bygder ble påført alvorlige skader det tok lang tid å komme seg over. De som ikke ga fra seg forsyninger frivillig, ble nådeløst plyndret. Hæren led under mye sykdom, dødsfall og desertering, og det var ikke få som ble henrettet ved hengning. Tilsammen ble over 80 mann i den svenske hæren henrettet under felttoget.

Det fortelles at en desertør kom til Klæbu og ble tatt hånd om av en bonde som syntes synd på ham og tok han inn i huset. Bygdefolket kom og forlangte at han ble utlevert, Da bonden vegret, ble han tatt med ut med makt. På gårdplassen ble han skutt etter å ha fått bedt sitt Fadervår.

Kong Karl 12. drept i Halden

Den 26. desember skal Armfeldt ha holdt krigsråd ved hovedkvarteret i Flå med sine offiserer. Der skal de ha drøftet et rykte om at kong Karl 12. var død ved Fredrikshald i Halden.  Pistolbærereren til Armfeldt, 11-årige Anders Henrik Ramsøy, overhørte dette og spredte ryktet videre. Gutten overlevde dødsmarsen over fjellet til Sverige og ble senere generalløytnant og lenshøvding i Nylands og Tavestehus len i Sverige.

Det er mulig at Armfeldt fikk nyss om kongens død allerede 15. eller 16. desember fra et brev til general Budde i Trondheim som var blitt erobret. Imidlertid er det rimelig at Armfeldt var usikker på ektheten både i ryktene og i brevet som kunne vært plantet av nordmennene for å villede.  Han måtte ta høyde både for at ryktene og brevet var ekte eller at begge var falske.

Det tok nærmere tre uker før nyheten om kongens død nådde Trøndelag. Den eneste kommunikasjonformen for 300 år siden var pr. bud med brev. Dette var svært usikkert. Det var lange avstander, været kunne være et sterkt hinder, og ofte falt budskapet i fiendens hender. I Trondheim ble det stor feiring på grunna av kongens død og at seieren var vunnet. Det ble skutt med musketter over alt, kanonene tordnet fra festningene, fra batteriene rundt om og fra marineskipene på havna.

Norske styrker i Trondheim får bud om at kong Karl 12. er drept. Tegning av Alf Lammerbeck.

Svenskehærens endelige retrett fra Trøndelag

Armfeldt brøt den 31. desember opp med hovedarmeen fra hovedkvarteret sør for Melhus og gikk mot Støren hvor det ble slått ny leir. Etter at de forlot Melhus, overnattet soldatene under åpen himmel. Det var svært kaldt, soldatene var ikke kledd etter vinterforhold, og mange gamle hus ble revet for å skaffe ved til de mange bålene.

Den 4. januar brøt Armfeldt opp fra Støren og marsjerte på elveisen til Reitstøa i Singsås. Der ble det slått ny leir på en plass som den dag i dag heter «svenskplassen».

Buddes styrker i Trondheim var nå redusert til det halve av det opprinnelige, og han hadde ikke kapasitet til å forfølge den tilbaketrekkende svenske armeen. Dessuten manglet han nødvendige forsyninger. Livet i Trondheim gikk imidlertid etter hvert tilbake til normale tilstander.

8. Armeens undergang på fjellet

Over Bukkhammaren

Dagen etter, den 5. januar, brøt hæren opp mot Haltdalen, en marsj på 25 km. I Haltdalen mottok Armfeldt brev med sikre opplysninger om at kongen var død og at kongens søster Ulrika Elenora var utropt til dronning av Sverige. Nå var det ingen tvil lenger: Kongen var død, felttoget hadde endt i fiasko, og ordren var at armeen uten opphold skulle returnere til Sverige. Men det skulle vise seg å bli mer enn vanskelig!

Den korteste veien til Tydal gikk over fjellet  Bukkhammeren. Derfra var planen å ta korteste vei til grensebygda Handøl på svensk side. Været slo om til kulde og snøstorm da de var kommet til Aunegrenda i Haltdalen, og været ble svært dårlig med kulde og snøstorm like etter avmarsjen. Over Bukkhammeren kom de opp i 900 meters høyde.

I det dårlige været gikk soldatene seg vill, og hestene satte seg fast i snøen. Mye våpen og tungt utstyr ble etterlatt, og soldatene kom i spredte flokker ned til Selbu og Tydal. Svenske kilder opplyser av minst 200 soldater døde under marsjen. Under overfarten kom det også til trefning med norske  skiløpersoldater som forstyrret de svenske styrkene. Så sent som i 1860 ble det funnet en hodeskalle i dette området. Da hadde vi siden 1814 vært i union med Sverige, og hodeskallen ble ført til Falun i Sverige.

Selbu og Tydal plyndres

Det gikk hardt ut over Selbu og Tydal før svenskehæren dro over fjellet mot Sverige. Budskaper ble slaktet ned, alt av mat og klær til de tynnkledde soldatene ble plyndret, og innbyggerne sto ribbet tilbake med et ødelagt næringsgrunnlag for lang tid. I Tydal var det var bare ca. 20 gårder, og hus og uthus var overfylt av soldater. Alt brennbart gikk med til de mange bålene. Hus ble revet og brent, likeens gårdsredskap, skigarder, gjerdestaur o.s.v. Korn, høy, halm, mat og klær ble nådeløst plyndret. Skinnfellene ble brukt som «kapper» ved at det ble laget hull for hodet midt på, og fellen ble lagt over skuldrene. En del budskap, mat, innbo og utstyr ble forsøkt gjemt bort, og det lyktes i noen tilfeller. Det meste ble imidlertid hærens rov. Når både såkorn, dyr og redskap var borte, gikk folk en svært vanskelig tid i møte når de skulle forsøke å komme seg igjen etter ødeleggelsene. Resultatet blant bygdefolket ble sult, nød, sykdom og økt dødelighet i lang tid etter felttoget.

Det fortelles at prestesønnen Jens Bloch var på vei til Tydal da det ble meldt at svenskehæren kom. Mannshusingene (landstormen) ble kalt sammen, og kapelan Jens Bloch som var i ferd med å dra til Tydal for å holde gudstjeneste, ble i stede leder av styrken. Sammen med klokker Kristen organiserte de mannshusingene og bygde forhugninger på en plass som het Hestespranget. Da en avdeling på jakt etter høy kom dit, ble de angrepet av Jens Blochs mannskap og av mannshusinger som var kommet fra Gauldal. Bl.a. ble det veltet stein og tømmer over svenskene som måtte snu.

Retrett til Sverige

Nyttårsaften (11. januar etter gammel tidsregning) var hele armeen samlet i Tydal. Det var svært kaldt, men soldatene var tvunget til å overnatte ute rundt bål og frøs voldsomt. Rimeligvis var det bare offiserer som hadde tak over hode. Armfeldt og offiserene hadde nå en stund visst at kongen var død. Det er uklart når alle i hæren fikk vite det, men den svenske historiker Svante Hedin hevder at hele hæren visste om kongens død allerede dagen før marsjen over fjellet fra Tydal.

Den 12. januar om morgenen startet hoveddelen av styrken den 3-4 dager lange marsjen på 55 kilometer over fjellet til grensbygda Handøl på svensk side. Været var stille, klart og kaldt. Bare en liten styrke ble igjen i Tydal, og disse ble i Tydal til 15. januar på grunn av uværet som brøt løs.

Et norsk skikompani under ledelse av major Emahusen skjønte at Armfeldt aktet seg over fjellet. Han regnet med at på fjellet var snøen dyp, og da svenskene ikke var utstyrt med ski, mente han at det var gunstige forhold for et angrep.

Dødsmarsjen starter fra Tydal. Tegning av Alv Lammerbeck

Norske veivisere var tvunget med på ferden. Kvinnelige gisler skulle sikre at veiviserne ikke førte armeen på villspor. Svante Hedin nevner Ingeborg Østly og Brynhild Tuset. Ingeborg hadde nyfødte tvillinger hjemme, og det betydde vel at hun var en spesielt «god» gissel. Senere ble de to kvinnene satt fri og kunne legge ut på veien hjemover. Bryhild Tuset var spesielt utmattet og i dårlig form. Da de passerte soldatrekken på vei tilbake fortelles det at ble de trakassert og frastjålet vottene.  De tullet imidlertid fingrene inn i forkleene, og da de ellers var godt kledd, med bl.a. skaller («finnsko») på bena, klarte de seg godt og kom velberget hjem i uværet. På veien tilbake fulgte de sporet som var fullt av forlatt utstyr og en mengde døde soldater.

Essandsjøen og første overnatting

Armfeldt og hovedstyrken nådde Essandsjøen og slo leir da stormen brøt løs. Mange frøs ihjel ved bålene den natta. En av veiviserne som er spesielt nevnt er Lars Bersvendsen Østly. Det fortelles at han la veien opp mot høyfjellet hvor det var minst ly og la veien forbi sætrer dit mye folk var evakuert. Et sagn sier at Bersvendsen et sted visste om ly under en uthengende berhammer, men førte hæren forbi og mot tilintetgjørelsen. I følge folkeminnet hadde han en stor del i svenskehærens undergang. Det går ulike fortellinger om den videre skjebnen til Lars. En er at han døde den 7. januar etter ankomsten til Duved, og en annen at han ble grusomt torturert i Duved, men kom tilbake og døde i sitt hjem i Tydal samme år.

En annen veiviser var Lars Johnsen Østby og søsteren Anne Haugen som var med som gissel. Lars døde allerede ved Essandsjøen den første natta. En veiviser fra Stugudal og andre fanger døde også. Det er rimelig å anta at også Anne Haugen, Lars Østbys søster, miste livet. Fangene som overlevde var 5 dragoner som ble tatt til fange under trefningen ved Sundlandbrua nær Trondheim den 27. november. De overlevde og lyktes i å rømme under forvirringen ved slutten av tilbaketoget. De støtte på patruljerende soldater fra Meråker og ble reddet. Da hadde de vært uten mat i nærmere 4 døgn.

Veien videre førte til ufattelige lidelser for mannskapene gjennom et grusomt, hvitt og kaldt helvete. Det var en nådeløs kamp for livet mot naturkreftene hvor hver mann hadde nok med å tenke på seg selv. Det fortelles at ved oppbruddet fra Essandsjøen stupte hester av utmattelse under stigningen opp fra sjøen. Sultne soldater kastet seg over hestene, skar ut stykker og åt kjøttet rått. Kusker satt døde på lassene, og ryttere satt døde og stivfrosne i salen. Hvis hester ikke maktet å dra sledene med syke soldater, ble de syke veltet ut i snøen, så hestene kunne fortsette med lettere lass. Soldatene var svekket av sykdom og ikke kledd for vinterforhold, slik at de ble fort trett, og mange ga opp. Klær fra døde soldater ble straks tatt i bruk, og de avkledde likene lå igjen i sporet. Rovdyrene hadde svært god tilgang på mat i lang tid etterpå, og i mange år gjorde pelsjegerne uvanlig gode fangster av f.eks. jerv, gaupe og ulv.

Tilbaketoget videre fra Essandsjøen ble stadig mer kaotisk, og tapene var enorme. Hundrevis soldater døde, hester stupte og utstyr ble etterlatt i fjellet. Det var nesten ikke sikt, og folk rett og slett forsvant i stormen og snøføyka og ble borte. Små flokker dro i hver sin retning, og pakninger, kanoner, geværer og alt slags utstyr ble etterlatt.

Regimentsprest Nils Idmans beretning

Feltpastor Nils Idman ved «Åbo lens regimente til hest» holdt 18. januar gudstjeneste for de finske troppene som passerte forbi fra Frøsøn på marsjen etter tilbakekomsten. I prekenen skildret han det nylig gjennomførte felttoget i Trøndelag, og prekenen er trykt og oppbevart for ettertiden som en viktig øyenvitneskildring.

Idman forteller om armeens undergang på fjellet: «Været holdt fremdeles ut med like voldsom snø og kulde. Marsjen fortsatte. Underveis stupte den ene etter den andre, så de dødes lik lå i hopetall langs veien der de for fram. Artilleri og bagasjesleder ble stående igjen i massevis. Fordi kuskene frøs ihjel og de levende var for matte til å komme seg opp av snøen. De døde der de satt. Den andre natten leiret vi oss på en elv som renner fra fjellet og ned til Jemtland. Der måtte størstedelen av armeen bli den tredje natten fordi den ene veiviseren som vi hadde fra Norge, døde allerede ved det første nattleger vi hadde i fjellet. Den andre fulgte fortroppen og ingen var sikker på veien, ikke minst på grunn av uværet. Her lå vi under bar himmel og måtte utstå de største lidelser på grunn av stormens og kuldens voldsomheter. Her hjalp ikke alminnelige klær, og ved fantes ikke til å varme seg med. Hva for jammer, engstelse, rop og skrik en her måtte se og høre, som den der ikke var til stede vanskelig kan forestille seg og som vanskelig kan beskrives så forferdelig som den i seg selv var. Hvor meget den ene enn hadde medlidenhet med den andre, så hverken kunne eller formådde han å hjelp den nødstedte. For alle var dømt til den samme skjebne. Når noen satte seg ned for å hvile eller sove, ble han så betatt og stiv av kulde at han ikke var i stand til å opparbeide varmen i seg igjen, derimot sto de seg best de som oppnådde å være i stadig bevegelse.»

Tilbaketoget. Katastrofen på fjellet. Tegning av Alf Lammerbeck

Over grensen

Den 13. januar overnattet hæren ved Søndre Enbogan på svensk side. Her var tapene enda større, og uværet bare fortsatte. Den tredje overnattingen ble den verste redselsnatten, og medførte antagelig de største tapene. De var nå over i Sverige og slo leir ved Enafors. I flere tiår etterpå knaset det i menneskeben som av tørrkvist som knakk under føttene når folk gikk over området sør for Enaelva.  Feltprest Idman forteller at ved oppbruddet derfra delte de overlevende seg i to flokker. Den ene gikk langs Enaelven som gikk til Handøl, og den andre over et fjell og kom omsider ned i skogen og videre til en bygd i Jemtland. Noen var opptil 6 dager i fjellet, og de siste overlevende kom ikke ned fra fjellet før etter nærmere to uker. Maten var spist opp og det hersket forvirring og kaos. Mange gikk seg vill.

Bergverksdirktør Daniel Tilas skriver etter en tur i området 23 år senere i forbindelse med grensereguleringer: «De merkelige steder vi passerte i år var blant annet trakten omkring Enaelva. Og det sted som kalles Enbågen omkring et par mil fra Handøl. Der syntes uendelig bedrøvelige bevis etter den ulykkelige retretten fra Norge 1718 da størstedelen av general Armfeldts finske kommando og tropper gikk seg vill på denne strekning og frøs ihjel i 1719. Her lå benrangel og hodeskaller under i hver enebusk, og så og si som kuppelstein omkring på marken. Hatter (hjelmer) lå overgrodd med mose. Man trampede på sønderrustede verjer og bajonetter, enskjønt de fleste geværer og våpen, var bortførte av norske bønder.  På et sted lå 5 benrangel av mennesker og ett av en hest rundt en ridesal som de hadde hatt mellom seg. Ved siden av et menneskeskjelett fantes en tobakksdåse av messing med et stykke bevart tobakk. I summa: vi skulle på dette sted slå opp et telt, men kunne ei få stor nok plass før vi først måtte ransake i mosen om det var dødsskaller under det som så ut som en tuve»

Til Handøl

På tilbaketogets tredje dag raste uværet fortsatt, og det kom overlevende ned på flere steder.

Armfeldt og fortroppen nådde Handøl sent på kvelden 14. januar, og 15. januar og dagen etter kom hoveddelen av de overlevende til Handøl. Uværet hadde nå lagt seg, og baktroppen som var blitt igjen i Tydal gikk i ilmars over fjellet til Handøl. Det må ha vært en stor belastning å følge sporet tilbake som med all tydelighet viste hvordan det hadde gått med hovedstyrken noen dager før.

I Handøl var det bare 3 gårder på den tida, så der var ikke mye hjelp å få til så mange nødstette og alvorlig skadde mennesker.

General Budde sendte en styrke på 26 mann fra Meråker mot Handøl for å rekognosere og rapportere tilbake, og den 18. januar dro major Emahusen fra Tydal med 87 skiløperere fra skiløperkompaniet som hadde fulgt svenskenes tilbaketog over fjellet på nært hold. Nå fulgte han i armeens spor helt til Sverige. Han stoppet ved Enan ved grensen og sendte 14 mann videre mot Handøl. Deretter dro han tilbake til Tydal med rapport om den svenske armeens skjebne.

Et utdrag fra Emahusens rapport følger her: «Allerede da jeg var kommet 1/4 mil fra bygda fant jeg her og der døde soldater liggende i sneen. ——— Jo lenger jeg kom, dess flere døde så vi i armeens vei.——- Da vi var kommet 1/4 mil fra sjøen (Essandsjøen, JA) fant vi de døde med gevær og full mundering i hauger på 10 til 12 mann. ——– Døde mennesker og hester samt sleder lastet med korn fantes over alt. Mange løse hester løp omkring i fjellet. Ved en liten ild satt 5 ennå levende, men ille forfrosne finnlendere. ——— Jeg sendte 2 underoffiserer og 12 menige lenger innover i retning mot Handøl. Sent på natta kom de tilbake og meldte at jo lenger de kom bortover dess flere døde mennesker, hester og lastede sleder så de. ——– Mesteparten av vårt bytte består av geværer, verjer, bajonetter, patrontasker og geheng».

I rapporten skriver han videre at grunnet til at ikke hele armeen omkom var at det var så lite snø i høyfjellet at en lettere kunne både ri og gå. Han forteller også at han berget mye utstyr og flere kanoner. Denne rekognoseringen på fjellet i svenskehærens spor preget major Emahusen dypt i lang tid etter, noe som kommer fram i en erindring han skrev 22 år senere.

I en rapport fra en ekspedisjon fra Røros heter det: «Og noen soldater er funnet dødfrosne omkring den varmen de hadde gjort opp for seg, fordi de ikke kunne komme videre av mangel på mat, de ba og tigget om at våre soldater måtte skyte dem, men det gjorde de ikke. In summa, de skal ikke kunne si annet enn at de har vært uti Norge».

Prost Collin fra Verdal forteller at likstanken i fjellet utpå våren var så sterk at folk nesten ikke kunne være der. Det fortelles at flere sætre ved Essandsjøen måtte fraflyttes på grunn av likstanken.

Feltskjærernes tid

Nå var det datidens «kirurger» feltskjærernes tid i Handøl. Mange av dem hadde omkommet på fjellet, så det var ekstra mye å gjøre for de som var kommet fram i live.

Feltskjær: En gammel betegnelse på person som i krig behandlet sårskader og som foretok kirurgiske inngrep: (Store norske leksikon).

En svensk tradisjon sier at et uthus i Handøl ble tatt i bruk som verksted for feltskjærerne. Forfrosne armer og ben ble amputert dag og natt, og det er beregnet at mange tønner ble fylt med avsagde lemmer. Straks amputasjonen var foretatt, ble de skadde fraktet i sleder til Duved.

Om kvelden den 15. januar nådde et bud Duved om det som hadde skjedd, og det ble sendt forpleininger til Handøl, i første rekke brød, brennevin og tobakk. Et par dager senere ble en rekke skyssbønder med hester og sleder sendt for å ta hånd om de skadde.

9. Etter felttoget

Sverige

Fra Duved marsjerte de overlevende videre til sine forlegninger. Mannskapene var imidlertid i en slik tilstand at mange døde underveis. Det taler alle massegravene langs ruten sitt dystre språk om. Undersåker er området med flest massegraver i Jemtland fra felttoget. Også i Handøl og Duved er det massegraver. På Åre gamle kirkegård finner vi også graver, og likeens langt sør i Norrland.

Massegrav i Handøl i etter soldater som døde etter at de kom over grensa.

Det svenske karolinermonumentet i Duved.

De finske generalene de la Barre og Yxkull dro fra Duved 21. januar i spissen for den ille medfarne finske styrken. De dro øst og sørover inn i landet. De la Barre la veien over Frøsøn hvor feltprest Nils Idman holdt den tidligere omtalte gudstjenesten i Frøsø gamle kirke for finske soldater den 29. januar. Dagen etter forlot også Armfeldt Duved og dro inn i landet mot Stockholm.

Det var nå klart at felttoget hadde endt i fullstendig katastrofe. Ved siden av nederlaget i Norge ble felttoget den definitive slutten på Sverige som krigernasjon og stormakt da kongen ble drept av en norsk kule ved beleiringen av Fredrikshald festning i Halden. Det har vært mye diskutert om han ble drept av en norsk kule, eller om det dreide seg om et svensk snikmord på kongen. Nyere forskning og beregninger avviser teorien om snikmord, bl.a. ved ballistiske undersøkelser og beregninger av terrenget.

Forsøket på å ta Norge var en del av den store nordiske krig fra 1700 til 1721 mellom Sverige på den ene siden og Danmark-Norge, Sachsen-Polen, Russland, Preussen og Hannover på den andre.

Det forekom ingen større slag, bare mange mindre trefninger. De norske styrkene unngikk som tidligere nevnt større konfrontasjoner og satset i stede på geriljataktikk og en forsiktig «brent jord-taktikk».

Den svenske historikeren Svante Hedin forklarer katastrofen med dårlig planlegging og feilberegning når det gjaldt hvor lenge felttoget skulle vare. Planen var at Trondheim skulle erobres i løpet av seks uker, altså før vinteren satte inn, Forsyningene fra hjemlandet var helt utilstrekkelige, samtidig som forbindelsen ellers på ingen måte stod i forhold til behovet. Dette førte til at hæren ble svekket av matmangel, sykdom, dårlig moral og deserteringer. I forbindelse med kongens død spilte forvirring, dårlig kommunikasjon og usikker og nølende ordregiving en stor rolle. Sannsynligvis ble en forsinket ordre til Armfeldt om tilbaketrekning en viktig årsak til tragedien.

Armeens tapstall i forbindelse med ferden over fjellet var enormt. I følge Anders Hansson døde ca. 3000 på fjellet og 700 av frostskader etter at de kom fram. Mellom 500 og 1000 mann ble i tillegg varig invalide. Det foreligger ingen detaljert rapport fra felttoget fra Armfeldt, heller ikke fra den høyeste forsvarsledelsen. Det finnes heller ingen rapport som beskriver og analyserer tilbaketoget og armeens tilbakekomst til Sverige.

 Fortsatt krig i Sverige

I Sverige var det fortsatt krig. Områdene fra Gotland i sør til Piteo i nord ble herjet av russerne, Stockholm og Gevle var truet, og mange plasser ble brent. Armfeldt fikk kommandoen over hærstyrken som skulle hindre en russisk landstigning i Gevleområdet, og han lyktes i å hindre russernes herjinger. Ved fredsslutningen i 1721 dikterte Russlands Peter den store vilkårene, Sverige måtte gi fra seg store landområder bl.a. i Baltikum og deler av Karelen m.fl. Sveriges tid som stormakt i Europa var definitivt over!

Norge

Hatet i Norge mot de svenske soldatene etter felttoget var voldsomt på grunn av plyndringen nedbrenningen og ødeleggelsen av befolkningens livsgrunnlaget over store områder. Det forteller en historie fra Tydal om etter at svenskehæren var dratt derfra. To eller tre svenske soldater var blitt liggende igjen i Tydal grunnet sykdom, og da de var blitt friske, ville de tilbake til Jemtland. De forsøkte å få nattelosji og spørre etter veien i Østby. Der ble de oppdaget, og en del tydalinger fikk dem utlevert. De tryglet om å få komme tilbake til sine familier, men ble bundet til en stolpe og nådeløst skutt. Likene ble begravd i skogen i nærheten. Dette avslører noe av krigens logikk og vesen som kan være vanskelig å fatte i fredstid lenge etterpå. En må imidlertid ta i betraktning den brutalitet og ødeleggelse av respekten for liv som alle kriger, også denne, alltid fører med seg. Dessuten førte felttoget i 1718 -19  til ødeleggelser med konsekvenser for befolkningen som tidligere nevnt er regnet som de verste for landsdelen nest etter svartedauen.

Den omfattene plyndringen i Trøndelag fikk alvorlige følger for folk både på kort og lang sikt. Dødsratene i bygdene holdt seg unormalt høy i mange år etter felttoget, og det tok i det hele tatt lang tid før landsdelen kom på fote igjen. Stiftsamtmann von Ahnen skriver: «På landet døer Almuen, thy Fienden hafer borttaget på de stæder, hour han hafer været: Koe, Soe, høe og Korn, så tilstandern er meget slet.»

I Norge ble det holdt takksigelse i kirkene hvor en takket for at landet ble befridd fra svenskene i 1719. Dette ble praktisert helt til 1766 da det ble avskaffet.

 

Kilder

1. Svante Hedin: Armfeldts felttog mot Trondheim 1718-1719. En komenterad bibliografi

2. Anders Hansson: Armfeldts Karoliner. Anerkjent svensk forfatter og lege.

3. Henry Kristian Jensås: Da Cicignons festning reddet Trøndelag.

4. Idman Nicolai (Idman Danielson): Folcketz Roop på Norska Fiellarne: Predikan hållen i Frøsø kyrka den 29. januar 1719. Bokmalen, Østersund, 1961.

5. P. O. Rohlset: Armfeldts hærtog mot Norge Selbu og Tydals historielag Oslo 1950. Digitalisert 2009.

6: Levanger historielags årbok 1982.

7. Bjarne Slapgard: Over grensefjell. Eyni Idri (Inderøy museums og historielags årbok 2011).

8. Svein Kvistad: Hvem var verst på Inderøya i 1718? De svenske karolinerne, eller den norske hæren?

9. Levanger historielags årbok 1982: Johan S. Mo: Med Armfeldt gjennom Åsen.

10: Nord-Trøndelag historielag årbok 1931: Ingvald Sakshaug: Herjingar i bygdene i Innherrad under Armfeldtstoget i 1718.

11: Alf Lammerbeck: Tegninger fra felttoget (Forsvarsbild, Sverige).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.