MENU

by • 7. juni 2015 • Historisk bakteppeComments (0)234

Blodig naziflukt fredsdagene 1945

Jeg sitter i stua hos Petter Klepp på Straumen. Samboer Aud Svean varter opp med kaffe og kaker, og naboen Oddvar Ulven, onkel til Ragnhild på Risan, har også stukket innom. Vi prater slekt, og karene frisker opp 70 år gamle begivenheter fra krigsårene.

De er begge langt ut i 80-årene og har vært med på litt av hvert gjennom et langt liv. Akkurat nå snakker de om de dramatiske begivenhetene i 1945 da hjemmefrontfolk jaget Rinnans nestkommanderende fra desember 1944, den 22-årige Karl Petter Dolmen og hans forlovede Ingeborg Skjevik.

På flukt til Inderøy

Den 11. mai 1945 sitter et ungt par på toget nordover fra Trondheim. Ingen av de medreisende har noen anelse om at den unge mannen er nestkommanderende til en av landets verste torturister og drapsmenn under krigen, bandelederen Henry Oliver Rinnan! Karl Petter Dolmen har helt til krigens siste dager gått Rinnan en høy gang når det gjelder grusomheter og drap. Forloveden Ingeborg Skjevik er også aktivt medlem av banden. Nå er de selv på flukt, og en sikker dødsdom, i alle fall for Karls vedkommende, venter hvis de blir tatt. Karl har slektninger og meningsfeller i Innherred, og derfor har han lagt veien hit. Rinnanbanden er oppløst, og Rinnan selv og halvparten av bandemedlemmene jages av hjemmefronten i Verdalsfjellene. De har tatt gisler og er på flukt med Sverige som mål.

På Vist stasjon på Sandvollan i Inderøy går paret av, og flukten går videre. Tyskerne har et våpen- og ammunisjonsdepot på Sandvollen. Der skaffer de seg sykler og drar videre til gården Agle hvor de håper å få hjelp. Der blir de avvist og må overnatte ute. Dagen etter stjeler de en båt og ror over Beitstadfjorden til Verran hvor de planlegger å oppsøker en nazist de kjenner. Han er ikke hjemme, og de ror tilbake over fjorden til Kirknesvågen i Inderøy. Der stjeler de nye sykler og drar til Ulvin Øvre (Sjulstua) i Ulvingrenda på Utøy. Karls oldefar var derfra, og han er godt kjent på gården fra mange tidligere besøk, helt fra barneårene. Han er ikke i slekt med dagens eiere, men de er overbeviste nazister, og han har besøkt gården flere ganger under krigen. En gang var selveste Rinnan med, og den gangen drev Dolmen og Rinnan skyteøvelser i skogen i nærheten av gården. Nabogården til Sjulstua eies og drives av besteforeldrene til Ragnhild på Risan, og Sjulstua ligger bare 1-2 km. fra Ulvenaune hvor vi bodde under krigen.

Dramaet i Ulvengrenda

Kona i Sjulstua er alene hjemme da Karl og Ingeborg kommer dit natt til 12. mai. Mannen hennes er allerede pågrepet av norske myndigheter og bragt til Falstad fangeleir for arresterte nazister. Hjemmefronten er klar over flukten og ligger hakk i hæl på rømlingene. Oddvar Ulven husker godt at forfølgerne kom til gården. Drosjesjåfør Ivar Tiller var sjåfør for hjemmefrontkarene Roar Hegle, Johan Grønnesby og Håkon Kirknes. De hadde ikke uniformer husker Oddvar, men armbind som viste at de var norske militære styrker. Da de kommer til gården, vet de ikke at Dolmen og forloveden allerede er kommet dit tidligere på dagen. To av karene går inn i huset, og en blir stående som vakt utenfor. Gårdkona forteller at flyktningene har gjemt seg et sted oppe på loftet. Hun har forsøkt å overtale Dolmen til å overgi seg, men ble blankt avvist. Sannsynligheten er stor for at han vil gripe til våpen for å unngå at de blir tatt. Dolmen er bevæpnet med håndgranater og revolver og anses som ekstremt farlig. De foretar søk både på loftet og kvisten, og selv om de er godt bevæpnet, er letinga svært farlig. De vet hva Dolmen er i stand til hvis han blir presset opp i et hjørne. Og det er han bokstavelig talt nå! Det er mørkt oppe på kvisten, og de oppdager ikke rømlingene.  Kona på gården som er gravid er med opp på loftet. Dolmen kjenner henne godt fra før og kan hende er det derfor han ikke åpner ild. Da de er på vei ned fra loftet, smeller det.

Oddvar Ulven, 16 år, vitne og deltager

Oddvar, onkelen til Ragnhild, følger spent med under hele aksjonen helt fra forfølgerne kommer til gården. Han blir ikke jaget i dekning under den farlige situasjonen, og han er like i nærheten av huset mens aksjonen pågår. Han husker den dag i dag den kraftige smellen da granaten  eksploderer.

Forfølgerne entrer opp stigen til kvisten igjen, hvor et forferdelig og uvirkelig syn møter dem. Paret har tydeligvis valgt å ta sitt eget liv ved å legge en granat mellom seg før de utløste den. Oddvar forteller at Dolmen lå øverst og var slengt mange meter bortover gulvet. Han er forholdsvis lite maltraktert. Hun derimot lå underst mot gulvet, er sundsprengt og nesten delt i to ved eksplosjonen. Det er et voldsomt blodsøl, og avsprengte kroppsdeler ligger utover. Noe henger på en avsprengt takbjelke. Det er sprengt et stort hull i gulvet og ned til etasjen under. Ned gjennom hullet henger det innvoller. Den 16 årige Oddvar hjelper til med å bære levningene ned til  gårdsplassen hvor de blir pakket inn i presenninger, lagt på en lastebil og kjørt til Levanger sykehus. Lastebileier Morten Lyngstad står for transporten. Før de døde blir transportert vekk, kommer også dr. Håkon Leira og lensmann Oddmund Holmen til stedet. Holmen er nettopp konstituert som lensmann etter at nazilensmannen i Inderøy ble arrestert av hjemmefronten. Dramaet er omsider over, men verken Oddvar eller noen av de andre blir tilbudt «krisehjelp». Slikt er ikke oppfunnet ennå!

Det oppstår ganske snart seiglivede rykter både om at Dolmen og forloveden ble skutt av hjemmefrontsoldatene og at granaten ble kastet mot forfølgerne og at paret ble drept da den traff en takbjelke. Dette avvises bestemt av Oddvar Ulven. Flukten og forfølgelsen endte på Sjulstua ved at bandemedlemmene valgte å ta sitt eget liv.

To søstre, Liva og Oline fra Nessanden, en plass ikke langt fra Ulvenaune, ble leid inn til den utrivelige jobben å gjøre rent på loftet i Sjulstua. Ragnhild forteller at hun flere år senere var med opp på loftet hvor hun ble vist merkene etter blodet som hadde rent nedetter pappen på veggen på loftet.

 

En spesiell kveldstur

Jeg var bare fem år og bodde på Ulvenaune da dramet på Sjulstua skjedde. En spesiell hendelse gjør at jeg også husker denne dagen. Far hadde reist med båten til Trondheim om morgenen. Hvorfor vet jeg ikke, men rart var det at han reiste dit så utrygge som de første fredsdagene var. Det var usikkert hvordan den tyske våpennedleggelsen kom til å gå, og Rinnanbanden ble jaget i Trøndelag. Far skulle komme hjem med rutebåten om kvelden, og mor skulle møte han på Rostadkaia, et par kilometer langs sjøen fra Ulvenaune. Det gikk en sti dit, delvis gjennom tett lauvskog, og det var begynt å mørkne da vi gikk hjemmefra.  Mor fortalte senere at hun hadde hørt om dramaet på nabogården like før vi la i vei. Hun var derfor nervøs og oppskaket. Jeg husker godt at mor gikk foran og jeg noen skritt bak. Jeg kan ikke huske at vi pratet noe underveis. Det var etter hvert blitt halvmørkt under trærne da en stor skogsfugl, antagelig en tiur,  plutselig braste opp gjennom løvverket. Den hadde gått til ro for natta og likte svært dårlig å ble forstyrret!

Mor satte i et høyt skrik, og slik jeg husker det, hoppet hun opp fra stien og nærmest lettet fra bakken! Hvor redd jeg ble husker jeg ikke. Det ble effektivt fortrengt der og da!

Jeg husker ikke at vi møtte far på kaia og ingen ting fra turen tilbake. Bare stien gjennom skogen, halvmørket, skogsfuglen og mors reaksjon står spikret i minnet!


Kilder:

Samtale med Oddvar Ulven og Petter Klepp, Inderøy.

Olav Andreas Moen: Eynni Idri 2008, s. 5.

 

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.