MENU

by • 20. juni 2018 • Slektsgreiner, UkategorisertComments (0)77

Beret Martha Ulvenaunes slekt fra Røros og Meråker

BILDETEKST: Beret Martha var gift med John Johnsen Ulvenaune og drev  småbruket Ulvenaune i Inderøy i

41 år fra 1913 til 1954. De var foreldre til Nils fra Risan og brødrene hans, John, Ole og Johannes Aune.

Det er en spennende å dukke ned i Beret Martha Ulvenaunes store slekt fra Røros-området og Meråker gjennom flere hundre år. Vi finner at mennesker både fra Norge og flere andre land kom til Røros for å arbeide ved kobberverket fra midten av 1600-tallet. Etter hvert ble de integrert i samfunnet, og mange giftet seg inn i stedets slekter. Flere slekter både fra Norge og andre land, spesielt Sverige og Tyskland, giftet seg inn i Beret Marthas slekt på denne tida.

Denne del av slekta vår er uløselig knyttet til drifta ved Røros kobberverk, og det er derfor på sin plass med en liten historikk omkring verket.

Begynnelsen

Kobberverkets historie går tilbake til ca. 1600. En historisk person, Hans Olsen fra Tennes i Herjedalen, som var norsk på den tida, slo seg ned på Røros som jeger, fisker og bonde. Sagnet, som sikkert er et vandresagn, forteller at en dag han skjøt en reinsbukk på fjellet Storvola, sparket reinen i dødskampen bort mose og lyng. Under kom det fram en stein med en gullaktig glans. Han tok steinen med seg og viste den senere til den tyske bergingeniøren Lorents Lozius som drev malmleting i området. Lossius var driftssjef ved en gruve i Kvikne, og han så straks at steinen inneholdt kobbermalm.

Dette førte til malmleting i 1640-årene, og den 28. august 1644 ble det utferdiget et mutingsbrev på et nytt skjerp i Raudhammeren. Dette regnes som tidspunktet for opprettelsen av Røros verk. Hans Olsen, som gjorde det første funnet, viste Lossius flere malmfunn fra Storvola, og i 1644 ble hoveddrifta flytta dit. Storvola ble på tysk til Storwartz gruver, og dette ble hovedgruva i nesten 300 år.

Et samfunn på Rørosvidda

Etter hvert vokste det opp et samfunn på Rørosvidda. Arbeiderne hadde familiene med, eller de giftet seg med kvinner fra distriktet og stiftet familie. Slik ble vår slekt blandet med gruveslekter som vi skal se senere. De fleste flyttet til Røros fra de omliggende bygdene, men mange kom også fra Jemtland og Herjedalen, og lengre borte fra. Noen kom direkte fra tyske bergverksdistrikter, og noen var tyskættede fra Norge.

Den første i slekta vår som er omtalt kom til Røros for å arbeide ved kobbberverket i 1675. Dette var Hans Knob, senere Knop. Han kom fra et bergverksdistrikt i Tyskland. En annen var Ole Olsen Dille. Disse omtaler jeg senere.

De som kom, måtte holde seg maten selv, og de tok gjerne med seg en kjøreokse og noen husdyr. Kombinasjonen verksarbeider og småbruker var nødvendig for de fleste. Et stort antall hester og okser til transport holdt også folk selv.

Det ble ryddet jord og bygninger reist. Også sætrer ble ryddet og bygd, og ofte ble disse setrene etter hvert gårder hvor folk bodde fast. Sannsynligvis var gården Gullikstad, hvor en av våre slektsgreiner kommer fra, en slik seter under en gård i Ålen.

Harde tider i et klassedelt samfunn

Samfunnet i Bergstaden var sterkt klassedelt, og forholdene i gruvesamfunnet kunne til tider være ekstremt harde for arbeidsfolket. Harde klimatiske forhold, kombinert med farlig og hardt arbeid og til tider direkte nød blant arbeidsfolket, var ingen sjeldenhet. Kobberprisene og de generelle økonomiske konjunkturer påvirket forholdene for arbeiderne i avgjørende grad.

Barnearbeid i gruvene var en del av systemet. Forfatteren Johan Falkberget forteller at han arbeidet som «vaskar-ryss» fra han var 12 år gammel. Dette var barn som stod ved et trebord og skylte malmen med vann slik at det ble lettere- og skille ut kisen. Det er all grunn til å tro at gutter også i vår slekt bidro til familiens økonomi som «vaskar-ryss».

Ryss = dialektuttrykk for gutt.

Ordinær lønn til arbeiderne kunne i de verste tilfeller utebli i opptil flere år. Arbeiderne fikk anvisning på matvarer i stede for kontanter. Matvarer som de var henvist til å hente ut hos bestemte grossister som ofte utnyttet arbeiderne grovt. Dette førte til sult og nød.

Bergverkets historie forteller om dramatiske protestaksjoner, streiker og klagebrev til øvrigheten hvor det både ble klaget på forholdene for arbeiderne og på bestemte personer i ledelsen.

En gang dro en flokk på 300 personer til Trondheim for å fremføre klager. Forholdene er fantastisk beskrevet i Falkbergets bøker og i filmen om  An-Magrit av Arne Skouen.

Johan Falkberget: Romaner fra gruvemiljøet i Røros, bl.a. romantrilogien Christianus Sextus og romanserien Nattens brød.

Arne Skouen: An-Magrit. Film fra 1969.

Nettstedet Bergstaden.org: Om Bergstaden Røros og Kobberverket.

Beret Marthas slekt fra Gullikstad

Gården Gullikstad, g.nr. 60/1.

Gullikstad er en gammel gård utenfor Røros. Oprinnelig var gården en seter under gården Løberg i Ålen. Jon Pryts opplyser i sin bok «Beretninger om bosetningen i Røraas» at Gullik Røraas bodde på gården i 1626. Tyve år senere, i 1645, er Joen Gullichstad oppført som bruker på gården.

Beret Marthas slekt kommer til Gullikstad

Fra midten av 1600-tallet og fram til i dag har Beret Martha Ulvenaunes slekt vært på gården.

1. Harald Olsen Gullichstad, f. 1660, gift med Guri Svensdatter, f. 1668, d. 1753.

Harald og Guri fikk 8 barn. Ved folketellinga i 1701 finner vi at sønnene Ole og Peder bor på gården. Peder ble neste eier.

2. Peder Haraldssen Gullichstad, f. 1698, d. 1766, gift med Margrethe Olsdatter, f.1705, d. 1775.

3. Harald Pedersen Gullichstad, f. 1736, d. 1800.

Han var gift 1. gang med Brynhild Bendiksdatter Hertel. Hertel er antagelig en innvandret tysk slekt. Far til Brynhild er Bendik Simensen Hertel, f. 1709, d. 1783. Antagelig var han den første av Hertelslekta som kom til Røros. Harald ble gift 2. gang med Lorentze Knudsdatter.

4. Peder Haraldsen Gullichstad, f. 3.5.1768, gift med Beret Ingebrigtsdatter Selbygg, f. 1763.

De fikk sønnen Harald.

I 1801 var Peder skoleholder (lærer) i Røros og senere lensmann. På grunn av sviktende helse sluttet han som lensmann. Han fikk Danebrogordenen for sin tjeneste som lensmann, så han må ha utmerket seg i tjenesten.  Ordenen befinner seg i dag hos slektninger i Sevatdalen.

Danebrogordenen = Cross of  Honour of the Order of the Dannebrog. (Det danske flagg).

5. Harald Pedersen Gullichstad, f. 1801 og Marit Steffensdatter Tamnes.

De er Beret Marthas Ulvenaunes oldeforeldre.

Harald og Marit Steffensdatter var ikke gift med hverandre og fikk sønnen Steffen utenom ekteskap. Som vi skal se senere, ble Steffen den første av slekta vår i Meråker.

Harald og Marit, Steffens foreldre, ble senere gift hver på sin kant, Harald med Marit Halvordatter Snekker og Marit med Adam Jonsen Bekkos.

Jostein Bekkos, etterkommer etter Marit og Harald og dermed våre slektninger, bor i dag på Bekkosgården.

Harald og Marit, Steffens foreldre og Beret Martahs oldeforeldre, døde tidlig. Allerede i 1834 døde Marit, og sommeren etter, den 28. mai, druknet Harald Pedersen Gullichstad, Steffens far og Beret Marthas oldefar, i Glomma ved Gjøsvika. Han sprang ut i elva for å redde kursmed Peder Hansen Guldal som red ut i elva for å kjøle ned en kastrert hest. Elva var stri i vårflommen, og han falt av hesten og ut i vannet. Om dette berettes: ” Kursmed Peder Hansen Guldal druknede i Gjøsvigen den 25. Maj 1835 ved at ride en kastrert Hest for at afkjøle denne og faldt af Hesten. Enkemann Harald Pedersen Gullikstad løb da for at redde Peder Guldal, men omkom selv. Ingen Baad tilstede. Begge lagt i samme Grav».

Meråker kirke hvor Beret Martha ble døpt i 1879.

 

Litj-Moen som Beret Marthas far, Steffen Haraldsen Tamnes og fosterforeldrene bygslet da de kom til Meråker i 1848.

Fra Meråker kirkegård. Beret Marthas mor, Marit Krogstad, død 1927, ligger begravet nøyaktig der vi står.

Kort fra mormor Marit fra Meråker til eldstegutten John på Ulvenaune.

Slekta kommer til Meråker

6. Steffen Haraldsen Tamnes, f. 9.2. 1821, d. 22.11.1899, gift med Beret Hemmingsdatter Øyan.

Steffen, Beret Marthas morfar, vokste opp hos fosterforeldrene Haldor Olsen Tamnes og Beret Marie Johnsdatter. De bodde på gården Lillemoen i Røros før de flyttet til Meråker.

I bygdebok for Meråker står det feilaktig oppført at fosterforeldrene er Steffens foreldre.

I Meråker slo de seg først ned på Litj-Moen som de bygslet i 1848. Dette var en plass nær Meråker sentrum. Der dyrket de jord og bygde hus.

I 1853 bygslet Steffen Fundaunåsen, en plass opp mot fjellet på nordsida av dalen, En kan se dit fra Meråker sentrum. I 1867 bygslet han så gården Stor-Krogstad hvor Beret Martha ble født.

Før Steffen giftet seg med Beret Hemmingdatter Øyan, møtte han Mille Olsdatter Falmo fra Plassmoen i Alvdal. De fikk datteren Marit, f. 1848, d. 17.2.1919, utenfor ekteskap.

Beret Martas søskenbarn, Marit Hjulstad, som bodde i Inderøy stammet fra Steffens forhold med Mille Olsdatter. Hun var således Beret Marthas søskenbarn. Hennes sønn Asbjørn Hulstad bodde i nærheten av Sundnes i Inderøy med sin familie.  

Steffen og Beret Hemmingsdatter hadde 6 barn sammen:

1. Marit, f. 1850, d. 9.3.1927. Hun ble mor til Beret Martha Ulvenaune.

2. Hallvard, f. 1853, d. 4.1.1911, gift med Anne Johnsdatter Bruås fra Hegra.

Han kom til plassen Rokka i Meråker.

3. Johan Hemming, f. 1857, d. 11.3.1940

4. Peder, f. 1860, d. 1888.

5. John, f. 1865, d. samme år.

6. Ole, f.1867, d. 20.9.1910, g. med Hansine ?

Ole flyttet til Sarpsborg.

Ifølge liste over døde i Meråker, døde Steffen av «asthma» i 1899. Sannsynligavis var lungene alvorlig skadet etter langvarig arbeid i gruvene.

7. Marit Steffensdatter Stor-Krogstad, 1850, d. 9.3.1927.

Marit ble kjent med Sivert Pedersen Hagen fra Soknedal som var tilreisende anleggsarbeider på Meråkerbanen som var under bygging siste halvdel av 1800-tallet. De ble i 1879 foreldre til Beret Martha Krogstad, to år før banen ble åpnet i 1881. Sivert var fra gården Hage i Soknedal.

Vi vet ingen ting om forholdet mellom Marit og Sivert og forholdene rundt Beret Marthas fødsel. Ble Beret Martha født etter en kortvarig og tilfeldig forbindelse mellom de to? Ble Marit sveket av Sivert, eller var det Marits foreldre som motsatte seg forholdet mellom gårdjenta og den tilreisende anleggsslusken? Eller var det Marit som fant ut at forholdet ikke var noe å satse videre på? Svaret hører etter all sannsynlighet for alltid historien til.

Sivert reiste i alle fall tilbake til Soknedal, og han hadde ingen senere kontakt verken med Marit, datteren Beret Martha eller slekta på Inderøy hvor Bereth Marta giftet seg. I 1882, 3 år etter at Beret Martha ble født, giftet Sivert seg i Soknedal og stiftet familie der.

Marit holdt kontakten med dattera Beret Martha og hennes familie på Inderøy ved hilsener i posten og ved besøk på Ulvenaune om somrene.  Marit døde i 1927, 77 år gammel, på et aldershjem i nærheten av Stor-Krogstad i Meråker. Hun var da på fattigforsorgen. Datteren Beret Martha reiste fra Ulvenaune til Meråker og var hos sin mor de siste ukene før hun døde. Det var en lang reise den gangen, og så vidt vi vet var det eneste gangen Beret Marta var utenfor Inderøy så lenge hun levde.

Nils Aune: Livsminner, avsnitt 5, Liv og død i Sjøbygda: «Mormor i Meråker dør».

Beret Martha flytter til Inderøy

Vi vet så å si ingen ting om Beret Marthas oppvekst i Meråker før hun som ung flyttet til Inderøy.

I Inderøy fikk hun først arbeid ved Rostad barneheim. Der fikk hun bl.a. ansvaret for fjøset med en stor besetning melkekyr. På Rostad traff hun John Ulvenaune som hadde et oppdrag som snekker ved  barnehjemmet. De giftet seg i 1907, og i 1910 ventet hun det første barnet og flyttet til Ulvenaune, 31 år gammel.

8. Beret Martha Ulvenaune, f. 1879, d. 14.2.1964, gift med John Ulvenaune, f. 3.12.1881, d. 12.2.1958.

Nils Aune: Livsminner, avsnitt 1, Et unikt samtidshistorisk dokument:  «Meråkerjente med tæl».

Beret Martha og John drev Ulvenaune i 41 år til 1954. De fikk oppleve den økonomiske verdensdepresjonen i 1930-åra med ekstreme nedgangstider. Det var arbeidsledighet, stor pengemangel, og trusselen om tvangsauksjon var like om hjørnet mer enn en gang. I motsetning til mange andre greidde de å beholde bruket til det ble lysere tider. Det gikk bra takket være forsakelser, uvanlig godt samarbeid i familen og ukuelig tro på at de skulle komme velberget gjennom.

I 1954 overtok sønnen Johannes og ektefellen Gunvor Ulvenaune, og Bereth Martha og John ble kårfolk. De døde begge hjemme på Ulvenaune, John i 1958, 77 år gammel og Beret Martha i 1964, 85 år gammel.

Beret Martha og John Ulvenaune.

Beret Martha og John Ulvenaune sammen med sønnene, bak fra venstre Ole, Johannes, Nils og John.

Fra Rostad barneheim. Beret Martha Ulvenaune foran til høyre med barn på fanget. Bildet er fra før 1910.

Ulvenaune slik det var da Beret Martha kom dit i 1910.

Beret Martha og John Ulvenaunes gravsted på Sakshaug kirkegård på Inderøy.

Martha og John fikk 4 sønner:

1. John Konrad, f. 17.2.1910, d. 1.9.1993. Gift 1. gang med Ingeborg Kjelvik. « 2. gang med Ellen Næss, f. 15.2.1911. Han ble lærer i Inderøy og Leksdalen.     

2. Ole Martin, f. 5.10.1912, d. 10.9.2001. Gift med Ester Farbu, f. 16.7.1918, d. 23.12.2003. Han kjøpte- og bosatte seg i Melhusvolden i Inderøy.

3. Nils Elias, f. 17.12.1914, d. 22.7.2007. Gift med Sara Rognan, f. 1.10.1918, d. 12.7.1993. Han kjøpte jord av Sundnes gård i Inderøy i 1952 og dyrket- og bygde opp bruket Risan.

Nils og Sara fikk 7 barn:

  1. Jarle, f. 21.5.1940.
  2. Sigbjørn, f. 15.2.1943.
  3. Mildrid Grete, f. 10.12.1945.
  4. Svein Norvald, f. 21.10.1948, d. 8.9.1993.
  5. Olav, f. 16.9.1947, d. 12.10.1950.
  6. Jan Olav, f. 24.12.1950.
  7. Solbjørg Puline, f. 2.5.1952.

4. Johannes Marensius, f. 5.6.1917, 7.7. 1919

Gift med Gunvor Norum Næss f. 17.11 1919, d. 27.12.2013.  Johannes og Gunvor fikk 3 barn:

  1. Gerd Asbjørg, f. 18.12.1948.
  2. Marit, f. 1.6.1950.
  3. Gunbjørg, f. 1.5.1953.

Det er 11 ledd i Beret Martha Ulvenaunets slekt fra Røros og Meråker fram til dag.

Vi har flere slektninger som bor i Meråker, og noen av disse har vi vært i kontakt. Også etterkommere etter Beret Marthas far, Sivert Pedersen Hagen, har vi i det siste hatt kontakt med. Dette kommer  vi tilbake til senere.

Andre slektsgreiner fra Røros-området

Som nevnt tidligere ,giftet flere slekter seg inn i Beret Marthas slekt i Røros-området, bl.a. flere utenlandske. Jeg nevner i det følgende slektene Dille og Knoph.

Dilleslekta

Det fortelles at den første av slekta Dille kom til Røros like etter at kobberverket var startet opp. Det var Harald Olsen som kom flyttende med kone og barn og alle familiens eiendeler på en kjelke. Det var på den måten de første arbeiderne kom til Bergstaden. Hvor familien kom fra i inn eller utland sier tradisjonen ingen ting om. De bodde i hus nr. 10 i Bergstaden.

Den første i Dilleslekta vi har sikre opplysninger om er Ole Olsen Dille, f. 1668, d. 1741.

Han var gift med  Agnes Dille Pedersen, f. 1668, d. 1736.

Ole og Agnes fikk sønnen Ole Olsen Dille, f. 1695, d. 1737. Han ble gift med Marit Haraldsdatter Dille Gullichstad. Her kommer slekta til Beret Martha fra Gullichstad inn i Dilleslekta.

Marits foreldre var Harald Olsen Gullichstad, f. 1660, og Guri Svendsdatter Gullichstad,

f, 1668, d.1753, fra gården Gullichstad. Ole var gruvearbeider ved Christianus Quintus, en av de 9 gruvene i Stowartzfeltet.

Arbeidet i gruvene var farlig, og mange døde i ulykker. Vinteren 1820 døde barnebarnet til Ole og Marit, Ole Haraldsen Dille, en av våre tidlige slektninger, av røykforgiftning under arbeid i Kongens gruve. Arbeidskameraten Even Sollie døde sammen med ham. I den forbindelse skrev Knut Hansen Skancke et minnedikt om tragedien. Jeg tar her med 7 vers av den lange sangen:

MINDESANG

I Anledning den sørgelige Tildragelse som indtraf da de Grubearbeidere Even Sollie og Ole Haraldsen Dille den21 Januar1820 blev kvalt af giftig Kuldamp på Kongens Grube.

Af Knut Hansen Skancke. Mel: Hvo ved hvor nær mig er min Ende.

Hvo ved hva Tid vi herfra kaldes,

Hvem Lodden først vil falde paa.

Hvem ved hva Tid, hva Sted og Alder

Vort Legems Hytte skal forgaa.

Hvem ved naar Livets Løb er endt?

Det eene er for Gud bekjendt.

 

Aar attenhundrede og tyve,

Man Januar Maaned skrev,

To ungr Mænd til Gruben iler,

Men see hva deres Skjæbne blev.

En Dag de frisk og sund gikk hen,

En anden kom de død igjen.

 

Paa Mandag de til Kongens Grube

De med andre gikk til Gruben hen,

Men de ei mer fik at skue,

sit Hus, sine Børn og Ægteven,

De snarlig endte livets Kamp

Og døde at en giftig Damp.

 

Fra Gruben hastig Budskap kommer

Til Hus og Hjem og Vennen kjær,

At de saa hastig var omkommen

Som ofte skeer paa dette Sted.

O Ynksomhed for Hus og Hjem,

Ei Avsked tage fik med dem.

O Røros Værk med dine Gruber,

 

Gravskriften burde staa opskrevet:

Her hviler Støvet af de Mænd,

Som har sit Kald med Troskab drevet,

Samt kjærlig var for Hus og Hjem,

Som stredet har den gode Strid

Og nyter Ærens Krone blid.

 

Forladte Enker gaar tilbage

Af Sorg nedbøjet uden Trøst

Og mindes trofast Ægtemage

At svinde hen i saadan Hast,

Med uoppdragne Børn til

Som Sorgen høit forøge vil.

 

O Røros Værk med dine Gruber,

Du skjænker mangen daglig Brød,

Du mangen Liv og Helbred røver,

Du skjænker mangen hastig Død.

Du skjænker mangen Held og Fryd,

Du skjænker mangen Sorg og Nød.

Knoph-slekta

1. Hans Knob (senere Knoph), født 1655, død på Røros i 1722. Ved folketellinga i 1701 bodde han i hus nr 94 i Bergstaden Røros. Han var da 46 år gammel. Han kom fra Tyskland og var på Røros allerede i 1675, 20 år gammel. My Heritage oppgir at han hadde en søster i Tyskland som het Anna von Erenchild Knoph og 3 andre søsken vi ikke vet navnet på. Ellers vet vi per i dag ingen ting om familien hans i Tyskland.

Folketelling for Røros 1701.

Hans Knoph hadde stilling som berggesell ved kobberverket. Dette var den høyeste stilling blant gruvearbeiderne og var forbeholdt faglærte arbeidere med flere års erfaring. Erfaringen da han kom til Røros hadde han sannsynligvis fra Tyskland.

Det er ikke opplyst hvem han var gift med. Ved folketellingene i den tida ble som oftest bare mannlige familiemedlemmer tatt med.

Ved folketellinga i 1701 opplyses det at han hadde sønnen Jon på 6 år. Han døde i 1740, 46 år gammel. I  forbindelse med skiftet er det opplyst at han hadde 6 søsken. Familien bodde i Røros i hus nr. 94, eller «Tyskgården», som eiendommen også er blitt kalt. Tyskvollen er en annen plass utenfor Røros som har vært i slektas eie. Navnet har stedene fått etter slektas opprinnelse i Tyskland. Gamle Hans Knoph, som døde i 1722,  hadde også setra Syrvollen, I 1728 finner vi at enka etter han stod for setra.

Knophgreina

I det følgende viser jeg slektsgreina fra Hans Knob på Røros fram til Beret Martha Krogstad Ulvenaune.

1.Hans Knob, f. 1655.

2. Hans Hansen Knoph f. 1700, d. 1763 var gift med Berit Jokumsdatter, 1703, d. 1782. De ble eiere av Hus nr. 94 på Røros og fikk sønnene Hans og Jochum.

3. Jokum Hansen Knoph, f.1739, d.1785, gift med Marit Monsdatter Krogen. f. 1742, d. 1802.

De overtok Hus nr. 94 etter foreldrene Hans og Berit.

4. Beret Jokumsdatter Knoph, gift med Stephen Johnsen Tamnes

Her kommer den tyske knophslekta inn i vår slekt.

5. Marit Stephensdatter Tamneset, gift med Harald Pedersen, ble mor til Steffen, morfar til Beret Martha Krogstad Ulvenaune.

6. Steffen Haraldsen Tamnes, gift med Beret Hemmingsdatter Øyan.

Han hadde gården Stor-Krogstad i Meråker.

7. Marit Krogstad, mor til Beret Martha.

8. Beret Martha Krogstad Ulvenaune, gift med John Johnsen Ulvenaune.

Hun flyttet til Inderøy og ble gift med John Johnsen Ulvenaune. De fikk sønnene John, Ole, Nils og Johannes. Beret Martha ble på Ulvenaune til hun døde i 1964.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.