MENU

by • 8. september 2019 • PersonerComments (0)17

ARVID AUNE 90 ÅR

INNLEDNING

I en selvbiografiske artikkel skriver Arvid levende fra sitt liv fra barndommen først på 1930-tallet og fram til i dag. Han bringer fram mange detaljer og interessante tidsbilder fra barndom, oppvekst og voksenliv, noe som er blitt en viktig samtidshistorisk dokumentasjon med verdi langt inn i framtida.

På farsida stammer hans slekt fra Inderøy, fra gården Nedre Roel ved Straumen og Ulvenaune på Utøy. På morsida kommer også slekta fra Utøy i Inderøy, fra plassen Vangsstøa ved Skarnsundet. Dette kommer vi tilbake til.

Jeg husker Arvid fra jeg var ca. 7 år da han kom på besøk til oss da vi bodde i Skogn. Senere, etter at vi var tilbake i Inderøy, ble han lærer ved Sakshaug skole. Første barnet, Solrun, var nettopp født, og jeg husker jeg noen ganger satt barnevakt for henne.  Da hadde jeg nettopp fått min første motorsykkel, en 125 kubikk Tempo Villiers, kjøpt av Arvid!

Det er alltid hyggelig og interessant å besøke Arvid og Kjellaug på Levanger. Besøk vi setter stor pris på og som jeg håper det blir flere av!

Vi gratulerer så mye med dagen og ønsker både Arvid og Kellaug og familien deres lykke til videre!

 

Trondheim i september 2019

Jarle Aune

 

Vi gir ordet til Arvid:                                   

ARVID KRISTIAN AUNE. EN LITEN SELVBIOGRAFI.

Skal prøve å fortelle litt om livet mitt, kortfatta og enkelt. Foreldra mine, Bergitte og Elias Aune, hadde  kjøpt et småbruk i Frol.  Her ble jeg født 11.september 1929.

BARNEÅR

De første barndomsåra mine opplevde jeg i Halsan krets i daværende Frol kommune på småbruket Mostad. Det store børskrakket på Wall Street og ellers i verden skjedde noenlunde samtidig med at jeg  ble født. I mer moderne tid hadde den siviliserte verden aldri opplevd en så dramatisk nedgangstid. Virkningen på liv og levnet i lille Norge var store for alle som opplevde denne perioden. Far Elias, som var snekker, fortalte at han en gang i 1930- åra før jul et år, laga et spisebord til en familie i Levanger sentrum. Betalinga for dette var 15 kroner og skulle dekke handlebudsjettet for jula dette året. I tillegg kom det nok noen kroner fra 2 kyr, en gris og 15/20 høner. Jeg kan ikke huske at det på noe tidspunkt var snakk om at vi mangla mat, klær eller andre nødvendighetsvarer. Mor hadde nok en stor andel av æren for dette med den innsatsen hun gjorde på «heimefronten».

Elias og Bergitte Aune, Arvids foreldre.

Barndomstida minnes jeg som en god og positiv periode i livet mitt. Med en bror som var 5 år eldre enn meg, ble jeg nok til tider oppfatta som en mammadalt. I ettertid tror jeg ikke at det har ført til «varig svekkede sjelsevner». Det var ei dramatisk hending på Mostad da uthuset brann i 1932. Da var jeg bare 3 år, så av denne hendinga husker jeg svært lite. Mer inntrykk gjorde det nok da vi i 1937 flytta til Inderøy der vår framtidige heim skulle bli Øster – Leira på Utøya. Den første kontakten jeg fikk med det norske skolevesnet var på Utøy skole høsten 1937. Det jeg husker best fra potetonna denne høsten, var at jeg måtte sitte inne å skrive 2-tall. Antagelig det mest vriene talltegnet å feste på papiret, særlig med løst bly i blyanten blanda med tårevæske.

KRIGEN KOMMER TIL NORGE

9. april 1940 starta 2. verdenskrig i Norge. Det var ganske stor trafikk av tyske fly som fløy over Leira. I den første tida kasta vi oss innved brøytekanten når det kom fly. Det hadde kommet mye snø denne våren. Ut over jordene var det kramsnø og klisterføre. På vegene var det teleløsning og sørpeføre. Likevel var det nok hendelsene i forbindelse med krigens gang som vi var mest opptatt av. Flyaktiviteten toppa seg rundt 20. april. Noe var i gjære. Steinkjer ble bomba 21. og 22. april.  Over horisonten i nord kunne vi sjå en flakkende lysning på kveldshimmelen. Vi tippa det måtte være Steinkjer som brant. Etter hvert kom det jo også meldinger om dette i radioen. Krigen hadde kommet til Norge. Vi hadde også hørt om at det hadde vært kamper på Sandvollan mellom engelskmenn/nordmenn og tyskere. Jakob hadde veldig lyst til å sjå hvordan det såg ut på en «krigsskueplass». Etter at det meste av våronna var unnagjort, ble det bestemt at vi skulle på sykkeltur til Sandvollan. Jeg var passasjer på sykkelen til far. Turen var nok ikke av de mest komfortable. Faktisk såg jeg fram til at det kom en motbakke så jeg måtte gå. Jernramma på bagasjebæreren var nok ikke utforma som sitteunderlag for ei barnerompe.  Etter en lang sykkeltur, oppdaga vi at det stod noen små trekors ved sida av vegen. På ett av korsa hang det en engelsk hjelm med et kulehull gjennom hjelmen. På korset sto et navn: H. PRIKE, ENGELSK SOLDAT. Dette var ei sterk oppleving. Krig skaper helter, men også død og sorg.

TILBAKE TIL FROL

Vi flytta tilbake til Halsan i 1942. To lastebilar med knottgeneratorer kjørte flyttelassa. Vi vart stoppa ved Rinnleiret av ei gruppe med tyske soldater som ville vite kor vi skulle hen og kor vi kom i frå. Sjåføren viste fram noen papirer så vi fikk kjøre videre. Da vi kom til Mostad, tørka mor tårer av kinnet. Hun var ikke glad for at vi flytta tilbake. Trivdes nok bedre på Inderøy.

FRAM MOT VAKSENLIVET

HALSAN SKOLE

Spennende å komme til Halsan igjen. Nye kamerater og ny skole. Utøy skole var fulldelt og Halsan var 4-delt. En lærer og ei lærarinne utgjorde lærarpersonalet. Skoleåret vart avslutta med 2 veker handarbeid for jentene og 2 veker med sløyd for guttene. Ei syltpresse skal fortsatt finnes på inventarlistene i vårt hus. Bruken er fortsatt i høgste grad sesongprega.

I en sommerferie (trur det var i 1943) vart skolen i en kort periode rekvirert av tyske soldater. Klasserommet vart oppvarma av en stor Jøtul vedovn. Som skikken var ved de fleste skolene denne tida, vart det sunge en morgensalme. Første skoledag om høsten var ikke noe unntak i så måte. Mens vi stemte i med  «Syng i stille morgonstunder» small det som et geværskudd inne i ovnen. Læreren, Einar Hammer, bad oss springe ut så fort som mulig. På vei ut hørte vi flere smeller fra klasserommet. Da ovnen ble undersøkt en tid etterpå, viste det seg at det inne i ovnen lå en del øvingspatroner for mausere. Å fyre av «fispatroner» i religionstimene ble aldri noen tradisjon ved Halsan skole.

KONFIRMASJON MED KOMPLIKASJONER

Høsten 1944 var det konfirmasjon på Mostad. Yngste sønnen i huset skulle konfirmeres. Det var krigstid og trange tider. Konfirmantforberedelsene forgikk vanligvis på bedehuset i Levanger. Men det var beslaglagt av okkupasjonsmakten. Så ble undervisninga flytta til Solhaug Bedehus som lå straks nedafor Hegle gamle skole. Vi fra øvre delen av Halsan-kretsen gikk gjennom Tingstad-grenda. Her var det løypestreng over Levangerelva. Ein stålvaier nederst som vi stod på og ein vaier øverst som vi heldt oss fast i. Jeg kan ikke huske at noen av oss datt i elva, så vi måtte vel være rimelige sterke i armene. Linedanserperioden ble imidlertid av kort varighet. Solhaug bedehus ble også  rekvirert av tyskerne. Hvor skulle vi nå «gå for presten?» Valg av undervisningsrom ble mer originalt enn få hadde tenkt seg. Pensjonærene ved Bakken Aldersheim på Bruborg var sommeren 1944 tilsynelatene  i bra fysisk form. Umiddlebart  var det svært få indikasjoner på at det hos noen kunne skje en brå avslutning på livet. Dette var vel noe av grunnen til at likhuset ved institusjonen ble valgt til undervisnigsrom for konfirmantene. Kanskje hadde ungdom godt av å bli påmint om at det sikreste i livet er at på ett eller annet tidspunkt kommer døden.

På grunn av den vanskelige situasjonen i fedrelandet, skulle det komme flere  komplikasjoner. Prost Hauge som var tilsatt i  Levanger menighet ble arrestert for motstand mot okkupasjonsmakten. Av den grunn måtte vi konfirmeres i Alstadhaug kirke i Skogn av sokneprest Reidar Bolling. Før sermonien i Alstadhaug, var det fortsatt et uløst problem: Konfirmasjonsdressen! I den største konfeksjonsforretningen i Levanger, L.A. Ødegård, fantes det ikke en eneste dress som passa en liten konfirmant. Problemet løste seg i Røskaft sin kolonialforretning der mor hver uke leverte egg fra de hønene hun hadde i hønsehuset. Så vidt jeg husker ble den mørke dressen med litt diskrete lyse striper betalt med 2 kg. heimekjerna smør og et for meg ukjent kvantum med egg. Sko, hatt og kappe ble på forunderlig vis trylla fram. En søndag morgen i september i 9- tida starta en hesteekvipasje fra Mostad med kurs for konfirmasjonsgudstjeneste i Alstadhaug kirke. Mor, far og stivpynta konfirmant plassert i karjol med Bruna som trekkraft, alt lånt fra Hegråsen. En stor dag. 14 dager etter konfirmasjonssøndagen vart det enda en tur til Alstadhaug, men denne gangen med sykkel. Som skikk og tradisjon var, skulle konfirmantene gå til alters etter konfirmasjonen. Det var ikke så vanlig å gi store gaver til konfirmanten. Frakkeskjold måtte være populært. Det var et lite metallskjold med inngravert navn som ble sydd fast på innersida av frakken. Eieren hadde dermed kontroll og oversikt over sin garderobe til en hver tid. Tror ikke at dette var noe stort problem.

FRAMHALDSSKOLE

Ellers var jo den store «snakkisen» dette året utviklinga av 2. verdenskrig. D-dagen 6. juni 1944 da de allierte gikk i land på den franske sida av kanalen, gav et nytt og berettiget håp om at krigen skulle ta slutt. Denne høsten starta et framhaldskolekurs ved Halsan skole. Det var vanlig at kommunene satte i gang slike kurs i mangel på andre tilbud for unge ungdommer. En ung sprek lærer hadde tatt på seg jobben. Han hette Arne Strand og bodde på Bruborg. På sommerføre brukte han sykkel og når vinteren  kom, var det spark eller ski. På dager med snøstorm og tungt føre, var det nok en god trimtur opp Aunbakkan til Halsan skole.

På noen lørdagskvelder ble det arrangert elevkvelder. Han hadde da med seg kona si, Oddbjørg, som medarrangør. Opplesing, leiker, spørrekonkurranser, enkle folkeviseleiker og å gå marsj var  populære aktiviteter. For keitete og sjenerte gutter var kanskje det å holde ei jente i handa og danse folkeviseleik helt «magisk». Sjøl om vi oss imellom var tøffe og sa at dette var «berre tull». Oddbjørg og Arne Strand fikk en lang arbeidsdag i Frol og Levanger kommune. Hun fikk sin arbeidsplass ved spesialskolen ved Røstad, han som mangeårig rektor ved Hegle skole. Slutten av framhaldskoleåret ble markert med en sammenkomst i gymsalen ved lærerskolen. En eller annen hadde dikta sang til læreren der det i omkvedet ble sagt: «Å fikk vi bare lov å flytte med oss denne lærern vår, da ville vi gå skole ennå flere år». Det måtte jo være en god attest å få av sine elever.

FREDEN FEIRES

7. mai 1945 var jeg på gårdsarbeid på Bjøråsen, en av de øverste gårdene i Halsan. I middagspausen oppførte bonden sjøl, Martin Bjørås, seg litt uvanlig. Han likte å ta en liten blund på divanen ute i kammerset etter maten. Men denne dagen forsvant han ut døra av årsaker vi ikke forstod. Etter ei stund kom han inn og sa vi kunne ta fri resten av dagen. Det er fred i Europa sa han. Tyskerne har gitt opp kampen, de har ennå ikke kapitulert i Norge men antagelig gjør de det her i landet også. Martin hadde hatt radio gjemt på låven under hele krigen. Denne dagen hadde han nok lytta litt ekstra på nyhetene fra London. Vi slutta arbeidet for dagen med engang og sykla til Levanger. Der hadde mye folk samla seg ved Kinosalen eller Festiviteten som det heter i dag. En mann kom bærende ut med et stort bilde. Bildet ble kasta ned på fortauet. Flere samla seg rundt bildet og trampa det sundt. Vi fikk senere høre at det var bildet av Vidkun Quisling som hadde blitt ødelagt. Senere kom en mann gående ned over Kirkegata, kledd i en vid svart hatt og en mørk prestekjole. En mann som ble oppmerksom på at presten kom, sprang bort til han og drog den vide hatten ned i ansiktet hans. Det var «nazipresten» som var blitt ansatt etter gammelprosten hadde fått avskjed av de nye makthaverne. Dette var selvfølgelig mobbeadferd, men det var nok mange som hadde lyst til å «ta igjen litt» etter det som hadde skjedd i krigsåra.

5 års krig var slutt. Få ante hva som nå skulle skje i ei ny framtid. Hva med framtida mi? Realistisk sett var det kanskje sikrest å satse på ei stilling som dreng på en bongård i Halsan?

NÅ VENTET VIDERE SKOLEGANG

Det ble litt ymse- både våronn, neplugging, slåttonn og haustonn. Far Elias hadde og behov for hjelp på bygg han hadde tatt på seg. Jeg hadde litt lyst på landsgymnaset på Stenkjer. Far og mor meinte det ville ta mange år før jeg var ferdig med en utdanning, følgelig ville det også bli kostbart. Mor var ivrig på at jeg skulle gå Bakketun. Hun tenkte nok mest på den påvirkninga skolen ville ha på meg. Mor hadde nok holdt fast på sin barnetro. Hver kveld leste hun høyt fra «Blåboka». Ei  andaktsbok for hver dag i året skrevet av en kjent amerikansk baptistprest som hette Spurgeon. Boka hadde gammeldagse bokstaver og en alvorspreget forkynnelse. Men det ble fin avslutning på dagen med en forvissning om at noen passa på oss om natta.

Det ble Bakketun fra høsten 1946. En spennende og litt annerledes vinter. Nye kontakter ble knytta både på gutte- og jentesida, men ingen livsvarige. Lærere med stor fag- og menneskekunnskap. Noen bør nevnes: Skolestyrer Hofseth, Paul Svarstad og Egbert Olsen. Et sitat fra Egbert har fulgt meg resten av livet: « Hvordan kan du si det da, Arvid. Du som er så klok og forstandig en gutt». Komentaren kom som regel når svaret på et spørsmål var helt «skivebom».  Kanskje har det ført til at svar som i  ettertid  ble avgitt, ble mer kvalitetssikra. Alt i alt var Bakketun-tida  en god ballast på den videre seilasen på «livets hav»

PRAKTISK UTDANNING

Like etter krigen slutta var det stor mangel på folk med fagutdanning. Krigen hadde gjort at det liksom var et vakuum i så måte. Sentret for all yrkesutdanning i Nord-Trøndelag vart lagt til Inn-Trøndelag Yrkesskole i Egge ved Steinkjer. I Levanger stod det noen tyskbrakker nede ved kirkegården. Det ble bestemt at i den ene skulle Torp og Andersens handelsskole flytte inn. I den andre skulle Levanger Yrkesskole etableres med lokaler for husflid og søm og verkstedlokaler for mekaniske fag. Høsten 1947  starta jeg i denne brakka – Yrkesskolen Levanger. Kurs for Smeder og Mekanikere. Det meste av maskiner og handverktøy kom fra tyske militære verksteder som hadde blitt etablert under krigen. Her lærte vi smiing, sveising, filing, metalldreiing. Det som fortsatt finnes i dag i mine gjemmer er ei veldig solid skrustikke modell 1947, men i god brukbar stand

Året etter bar det til Snåsa til  handverkskurset på Finsås Småbruksskole. Dette vart et produksjonsår. Det vart laga gårdsredskap, verktøy og møbler, både for salg på Snåsa og andre bygder.

I KONGENS KLÆR

En styggkald dag i  januar1950 møtte jeg til militærtjeneste på Øyanmoen i Stjørdal. Tjenestetida var 12 måneder. Etter avslutta rekruttskole ble noen av oss sendt til Stavern på sambandskurs .Dette var i Herman Wildenvey sitt rike med mye farting rund i Larvik-området i øvingsammenheng. Snakk om fin sommer. Skulle  dimmitere fra forsvaret til jul i 1951, men p.g.a. den spente politiske situasjon i verden, vart tjenesten forlenga med 2 måneder. I mars 1951  var jeg ferdig med plikttjenesta for  konge og fedreland. Som så mange ganger før dukka det gamle spørsmålet opp: Hva gjør du nå?

VEIEN VIDERE

LEVANGER LÆRERSKOLE

Slutten av mars reiste jeg til Bakketun på «puggkurs» som det vart kalla på folkemunne. En del folkehøgskoler holdt oppfriskingskurs for kandidater som ville ta opptakingsprøve for 4- årig lærerskole. I 4-5 veker skulle kunnskapene i matte, norsk, historie, samfunnskunnskap, geografi og naturfag få påfyll. Det vart stor overgang fra «slaraffenlivet» i militæret. Vi var ca. 30 elever som møtte ved Bakketun. Noen flere jenter enn gutter. Søknad ble sendt Levanger off. lærerskole om å få delta på opptakingsprøven som starta først på juni. Til opptakingsprøven meldte det seg ca. 100 kandidater. 30 ville bli opptatt. Jeg vurderte sterkt å trekke meg fra prøven. Sjansene for å bli opptatt var nok minimale. I matte og norsk med litteratur syntes jeg det gikk så noenlunde. I de andre faga var det mere usikkert. Sang ble helsvart. Helge Dillan som eksaminerte, slo rytmen på noen kjente sanger med en blyant i bordplata. Kandidaten skulle finne ut hvilke sanger det var. Jeg hadde ingen rette. Helsvart resultat. Lektoren trøsta meg så godt han kunne og sa at jeg sikkert kom inn neste år. Dette syntes jeg var en noe mager trøst. Etter en ukes tid kom det oppslag på tavla i gangen over de som hadde kommet inn. På lista stod det 30 navn i alfabetisk rekkefølge. Etter som jeg har første navn i alfabetet både i for- og etternavn stod mitt navn først. Etter at jeg hadde lest navnet mitt mange ganger og funnet ut at dette måtte være riktig, rusla jeg ut i parken og satte meg på en benk ved Duun- monumentet. Han hadde skrevet en av bøkene jeg la fram på opptakingsprøven. Jeg syntes han sa: « Livet å det der, det e et bask det, kar». Velkomstfest for seminaristene i gymsalen med sang og taler. Skoledirektør Anders Todal i Nidaros bispedømme holdt tale til de nye studentene. Han sa bl.a. at vi var født under en lykkestjerne som fikk det privilegium å være med å forme de generasjoner som skulle bygge opp et fritt og fredelig Norge. I mitt stille tenkte jeg på det mor Bergitte brukte å si: «Store ord og feitt flesk sett alder fast i strupa.» Samtidig tenkte jeg på at vi denne høsten skrev 1951. Før vi var ferdige, måtte vi skrive 1955. Det var lenge. Stygglenge. Når du ser framover kan en framtidig tidsperiode fortone seg svært lang.  Når den er tilbakelagt, var den ikke så lang likevel.

ALVORLIG SYKDOM

I et menneskeliv skjer det alltid uforutsette ting. Sjukdom kommer ofte uforutsett. I 1953 reiste klassen gjenvisitt til en klasse som besøkte Levanger høsten året før. Denne lærerskolen (seminariet) lå på Jylland ved Limfjorden. Ei tid etter jeg kom heim fra denne turen, fikk jeg kraftig hodepine. På dette tidspunktet gikk det kraftige epidemier av poliomyelitt både Norge og Danmark. I Danmark ble sykdommen kalt børnelammelse. Sykdomsviruset angrep sentralnervesystemet og førte i mange tilfeller til større og mindre lammelser i bein, armer og indre organ. Hadde jeg fått dette skumle viruset i kroppen? Prøver som ble tatt ved Innherred Sykehus viste at jeg hadde fått poliomyelitt. Første natta ved sykehuset ble vanskelig. Høyre bein og høyre arm ville liksom ikke lystre når jeg ville bevege dem. Jeg hadde fått lammelser i hele høyre side av kroppen. Spørsmålet var om lammelsene ville spre seg videre. Det ble ikke videre spredning, men venstre bein var betydelig svekka. Legene mente jeg var 50% ufør. Som 25-åring var jeg blitt halt og kanskje måtte gå med krykker resten av året. Heldigvis visste jeg ikke hvilke problemer dette ville gi meg senere i livet.

LIVSVARIG LYSPUNKT

Men det var jo lyspunkter også. På avdelinga var det ei blid og trivelig jente fra Dønna på Helgeland. Hun gikk nest siste året på sykepleieskolen ved Sykehuset.  Hun ble kona mi. Nå har vi delt livet  i «gode og onde dager» i over 60 år.

Kjellaug som nyutdannet sykepleier

Jeg ble værende på sykehuset resten av dette skoleåret. Etter jul begynte jeg å gå litt på skolen. På sykehuset fikk jeg hybel og fysioterapibehandling. Denne våren skulle det være eksamen i  matematikk og geometri. Dette var rekna som en hovedeksamen. Det var nok ikke store sjanser for å greie den når jeg hadde vært så lenge borte fra undevisninga. Eksamen kom. Det ble ikke toppkarakter, men jeg stod. Våren 1955 markerte slutten på 4 år ved Levanger Lærerskole. Da vi stod der med vitnemålet om at jobben var gjort, var det nok mange som hadde sett fram til denne dagen. Den norske staten hadde gitt oss papir på at vi var i stand til å lære barna å lese og skrive. Men også ei anna stor oppgave var nemnt: Dei skulle få «Ei kristen og moralsk oppseding og gjerast til gangs menneske».

DE FØRSTE LÆRERJOBBENE OG GIFTERMÅL

Så var det å begynne å søke  sin første lærerjobb.  Det ble Namsos. Nord- Trøndelags største skole med ca. 450 elever og ca. 40 lærere. Jeg skulle undervise i  framhaldsskolen. Namsos hadde også realskole. De som ikke kom inn på realskolen, begynte som regel på framhaldsskolen. De var kanskje ikke av de mest skolemotiverte. Jeg skulle ha mye av de praktiske fag, tre- og metallsløyd. På grunn av mangel på rom for praktiske fag, måtte denne undervisninga foregå etter at den vanlige skoledagen var slutt. Jeg oppdaga etter hvert at jeg var i en undervisningssituasjon jeg hadde lært lite eller ingenting om på lærerskolen. Har møtt en del av elevene i ettertid, tror noen av dem likevel ble «gangs menneske».

Før jul i 1955 gifta vi oss i Ila kirke i Trondheim. Der var det en prest som hette Geirmund Skjerven. Han hadde noen år tidligere vært prest på Levanger. En likanes kar som var villig til å «ta på seg store oppgaver». I ettertid når vi med ujevne mellomrom passerer Ila-kirka, kan det bli litt «husker du- prat». Våren 1957 fikk Solrun det travelt med å komme til verden på sykehuset i Namsos. Kjellaug hadde slått alle rekorder når det gjaldt svangerskapslengde.

NESTE STOPP: INDERØY

Husmangelen var stor på Namsos. Det gjorde at vi  høsten 1957 flytta til Sakshaug skole på Inderøy. Også der var det lærerpost i framhalsdsskolen. Hver skole har sin egen kultur og sitt indre liv. Kollegiale forhold ble litt tettere på Sakshaug enn på Namsos. Dette hadde nok også litt med skolestørrelsen å gjøre. Kollegialt hadde jeg nok mest å gjøre med Johannes Sundan og Halldor Ranum. Andre navn «rinner også i hu»: Mary og Ole Hegge, Ole R. Solberg (skrøne- og historieforteller av yperste klasse), Pauline Oxaal og sjefen sjøl Meisingseth. Alle med sans både for skjemt, alvor og engasjerte diskusjoner. Vi budde på Vænna hos Thomas Tronhus. Han var vaktmester på skolen og hadde ei lita leilighet i 2.etasje som vi fikk leie. Bilen fikk vi garasjeplass til på Sundnes. Dermed kunne det bli prat og en kopp kaffe av og til der også.

I EKNE SLO VI OSS TIL RO

Før jul i 1958 flytta vi til Ekne. Her var det «Lærarbustad i skulehuset, uthus og rett til leige av 20 mål skulejord og noko beiteland». Da vi reiste dit, skulle vi være der i toppen ett år. Vi ble der i 30 år. Ekne skole var en 4-delt landsens skole med 70-80 elever. Den mest vanlige skolestørrelse i landet på denne tida. Vi dyrka korn og potet, og hadde et år 15 slaktegriser. Da vi slakta julegrisen, skulle  Kjellaug røre i blodet. Det gikk fint og hun fikk skryt av slakteren. En sykepleier burde selvsagt vite alt om koagulering av blod. Vi prøvde oss også med oppforing av en oksekalv. Etter ca. et års foring fant vi den en morgen dau på båsen. Vi lærte at landbruksproduksjon ikke er problemfritt.

En film som ble veldig populær i denne tida het De beste år av vårt liv. Tida på Ekne ble kanskje det.Her kom vårt 2. barn til verden. Kjellaug reiste med skolebussen om morgenen den 27. mars i 1961. Erlend ble født ut på ettermiddagen samme dag.

Det var positiv holdning til skolen. Ny skole og grendehus ble bygd. I kretsen var det to statlige spesialskoler med flere ansatte som bidro i det sosiale liv i kretsen.

Våren 1964 fikk jeg en kveld besøk av lederen for Levanger Arbeiderparti, han hette Håkon Vestrum. Han var fra Halsan, så jeg kjente han godt. Han spurte om jeg kunne tenke meg å stå på AP sin liste ved kommunevalget denne høsten. Fra 1962 var kommunene Levanger by, Frol , Skogn, Åsen og Ytterøy blitt sammenslått til en kommune med ca. 15.00 innbyggere. Tidligere hadde jeg ikke engasjert meg i politikk, men AP var nok det partiet som ideologisk stod meg nærmest. De fleste av lærerne den gangen var nok venstrefolk. Etter noen dagers tenkepause og drøfting med Kjellaug, svarte jeg ja. Hadde jeg visst hvilke arbeidsmessige konsekvenser det fikk, hadde nok svaret på spørsmålet kanskje blitt et annet.  Ved kommunevalget høsten 1964 ble jeg for første gang valgt inn i Levanger kommunestyre. Kommunestyret i Levanger hadde på daværende tidspunkt 53 representanter. AP hadde som regel 20 til 25 av disse.  De 3 neste valgperiodene ble jeg også innvalgt i kommunestyret med tillegg av formannskapet. 16 år som folkevalgt er i grunnen lang tid. I tillegg satt jeg som medlem av bygningsrådet i 8 år, derav 2 år som leder. Politisk arbeid har en viss «bordet fanger- effekt» . Du blir tiltrukket av meningsbrytningene og løsningen av sakene som er oppe til behandling. Det var en periode med svært stor aktivitet i kommunen: Utbygging av skoler, sjukeheimer, boligfelt og utbygging av nytt rådhus ble også en svært omdiskutert sak.

Høsten 1984 ringte daværende ordfører, Jarle Haugan, til meg og fortalte at kontorsjefen i kommunen hadde sagt opp sin stilling etter oppnådd pensjonsalder. Han spurte om jeg kunne tenke meg å søke denne stillingen. Kontorsjefen hadde først og fremst det administrative ansvaret for de folkevalgte, saklister og protokoller for formannskap og kommunestyre. Lista over arbeidsoppgaver var lang. Spørsmålet fra ordføreren var uventa. Jeg svarte derfor at jeg anså mitt kandidatur til denne stillingen lite realistisk. Andre partier ville nok ikke ha en politiker i denne stillingen. Dessuten var det min erfaring at det etter hvert ble mer og mer behov for en person med juridisk bakgrunn i denne stillingen. Det ble ikke trukket noen konklusjon av samtalen. Våren 1985 ble jeg tilsatt i stillingen.

Vi bestemte oss nå for å flytte til Levanger.  Etter 30 år på Ekne    ble det nå flytting. Vi hadde noen år tidligere kjøpt huset etter onkel Peter Aune  og Sofie. De flytta fra Skatval til Levanger da han ble pensjonist i 1950.

Jeg hadde blitt byråkrat med arbeidssted i Levanger Rådhus. Nye utfordringer sammen med nye medarbeidere.  I 1996 fylte jeg 67 år og skulle nyte mitt otium som det så fint heter. Det ble noen år i tillegg som leder og sekretær for Levanger forliksråd.

Mindre hyggelige minner: Poliomyelitt, blærekreft, hjerteinfarkt.

Gode minner: Kjellaug som støttespiller i vanskelige dager.

Kjellaug. Fra en skogstur på Ekne i 1980.

Arvid i kontoret på Levanger rådhus 1996.

Nå i september 2019 nærmer jeg meg 90 år. Har snart vært pensjonist i 23 år.

Hvor ble det av alle åra?

Levanger, 18. juli 2019.

 

Jarle Aune:

ARVID AUNES SLEKT FRA ROEL OG VANGSSTØA

Vi kan følge en gren av Avids slekt i 11 ledd tilbake fra siste halvdel av 1600-tallet. Det er slekta fra Nedre Roel, en gård som ligger et par km. fra Staumen i Inderøy. Gården er nevnt første gang i Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene. Det er funnet en rekke fornminner i området: Gravrøyser, gravhauger og jordfunn.                                                     

Nedre Roel ligger vakkert til med utsikt mot Borgenfjorden og Roelsøya som var egg- og dunvær til gården.

Mogens Olsen («Mons») f. ca. 1656.

Mogens kom fra Nedre Lorvik i Sparbu og bygslet Nedre Roel ca. 1710.  Det er ukjent hvem han var gift med, men det foreligger opplysninger om at de hadde fire barn. Ett av dem var Iver Mogensen.

Iver Mogens Monsen Ner-Roel, f. 1685, d. 1754. Iver var leilending på gården og gift med Anna Hansdatter, d. 1763.

Margrete Ivarsdatter Roel, f. 1731.

Margrete ble gift 18 år gammel med Ivar Andersen Hjulstad, f. 1724, d. 1775. Ivar var sønn på Hjulstad Øvre og brukte senere flere navn etter at han som husmann flytta fra sted til sted, bl.a. Roel, Vola og Sakshaug. Navnet Roel tok han da han en tid var dragon på Nedre Roel.

Ivar og Margrete fikk 12 barn, så det var en anseelig familie å flytte rundt med. En av sønnene var Nils Ivarson Ulvin. Margrete ble tidlig enke da Iver døde bare 53 år gammel.

Nils Ivarson Ulvin, f. 1765, død på Litle-Ulvin 1832.

Nils var gift med Andrea Jensdatter Ring. De fikk 6 barn, en av dem var Peter Kristian Ulvin.

Nils og og broren kom som gårdskarer til kaptein Bruenich på Litle-Ulvin. Det må ha vært et svært godt forhold mellom Bruenich og gårdskarene, for da Bruenich ga fra seg gården, fikk brødrene hver sin halvpart. Skjøtet er skrevet 23.9.1798.

Peter Kristian Nilsson Ulvin, f. 14.6.1820.

Peter Kristian var gift med Beret Jonsdatter Undersåker, f. 21.5.1815. De ble husmannsfolk i Leirgjale på Utøy. Plassen eksisterer ikke lenger og lå omtrent der Leira Nordre ligger i dag. Peter Kristian ble i folketellinga registrert som snekker og husmann med jord.

Peter og Beret fikk fire barn, og en av sønnene ble Arvids farfar.

I følge folketellinga i 1865 bodde disse i Leirgjale:

Peter Nielsen, husfar med jord, Snekker, 46 år. Beret Johnsdatter, hans kone, 52 år.

Niels Petersen, sønn, 22 år.

John Petersen, sønn, 12 år.

Johannes Petersen, sønn, 9 år. Johannes ble farfar til Arvid Aune.

Ane Petersdatter, datter, skredder, 25 år.

Ane ble gift med Kristian Kvam på Kvamsholmen. Hun ble senere kalt «Ane Hølma».

Johannes Petersen Leren, f. 8.3.1857, d. 18.12.1933.

Johannes kjøpte Ulvenaune i Sjøbygda på Utøy og  var den første av auneslekta som eide Ulvenaune. Han var gift med Ellen Margrete Monsdatter, f. 22.9. 1857. d. 12.11.1893. Hun var datter av Mons Eriksen Ulvin og Ingeborg Anna Larsdatter som hadde husmannsplassen Langenget under Stokkan Østre på Utøy i Inderøy.

Ellen Margrethe var tjenestejente hos den første eieren av Ulvenaune, jektskipper Johannes Olsen. Margrethe og Johannes fikk fem sønner som ble onklene til Arvid: Johan Antonius, Peter Brostrup, Gustav Magnus, Jakob Elmer og Elias.

Da Elias, (far til Arvid), ble født i 1893, rammet tragedien. Mange kvinner i slekta vår på den tida døde i forbindelse med barnefødsel, og samme skjebne led Ellen Margrethe. Hun ble 36 år gammel, og Johannes ble enkemann like gammel.

Familien på Ulvenaune ble oppløst, og sønnene kom i fosterhjem i bygda. Elias ble igjen på Ulvenaune og hadde en god oppvekst der hos Jon, bror til Johannes, og kona Karen som ble de nye eiere av Ulvenaune. Etter en sikkert tøff ungdomstid og start på livet, gikk det senere bra med alle sønnene til Johannes og Ellen Margrethe.

Ulvenaune slik det opprinnelig var da Johannes og Margrete, farfar og morfar til Arvid bodde der.

Familien til Johannes Pettersen Ulvenaune og Margrethe som var død. Foran fra v. Jakob Elmer, Elias, far til Avid, Gustav. Bak Petter, Johnnes og sønnen Johnnes.

Elias Aune, f. 1893, d. 25.5.1985.

Elias ble gift med Bergitte Vang i 1923. Det var et stort bryllup med mange gjester som ble holdt i huset til far til Elias på Vangshylla. Nils Aune fra Risan, som var 9 år, var med i bryllupet og skriver detaljert derfra i «Livsminner» (1996.)

Som ung hadde Elias arbeid i forbindelse med lofotfisket, var snekker og dro til USA i 1913. Etter en fallskade dro han heim til Norge og kjøpte til slutt småbruket Mostad i Frol.

Elias og Bergitte fikk sønnene Jakob Elmar og Arvid. Begge brødrene ble lærere. Jakob Aune, f. 15.2.1924, d. 24.5.2008, var gift med sykepleier Borgny Aune, f. 31.3.1926, d. 2.10.2011.

Arvid og Kjellaug, til høyre, sammen med broren Jakob og Borgny.

Arvid Kristian Aune, f.  11.9. 1929.                                                                                                                  

Gift med Kjellaug Jørgine Nilsen f. 31.10.1933. Hun er fra Norvik i Dønna i Nordland, og foreldre er Johanna Jørgensen og Gustav Nilsen. Hun tok sykepleieutdanning i Levanger og var ansatt ved Innherred sykehus da hun traff Arvid. Hun har også vært ansatt ved Breidablikk sykehjem i Levanger.

ETTERSLEKTA TIL ARVID OG KJELLAUG 

Solrun, f: 21.04.1956, gift med Jostein Ingemar Ravlo f. 06.10.1944, bor i Stjørdal.             

Barn:  Aud Ravlo Sakshaug f. 22.04.1956. Gift med Jan Sakshaug f. 30.10.1964.

Barn:  Jørgen Ravlo Sakshaug f: 13.11.2002,                                                                                

Guro Ravlo Sakshaug f. 18.09.2004.                                                                              

Per Arvid Ravlo f.05.03.1986. Gift med Anita Wold Ravlo fra Spydeberg.            

Barn: Johanne Vold Ravlo f. 18.06.2012.

Erlend  f: 27.03. 1961. Særbo med Tone Berg, f. 29.06. 1965, fra Levanger.

ARVID AUNES SLEKT FRA VANGSSTØA

Bergitta, mor til Arvid, stammer fra husmannsplassen Vangsstøa under Vang Vestre. Plassen lå idyllisk til ved Skarnsundet ikke langt fra «Krusfatet». Krusfatet er en fin sandstrand som er kjent for en klar kilde som renner  ut i Krusfatbekken. I Krusfatet lette ungene skjell, og det er en fin badeplass der også i dag.                                                                                                                                                          

Plassen ble avviklet og lagt til gården da mormor til Arvid, Ane Margrete Kristiansdatter, døde. I dag ligger det to hytter på sletta der plassen Støa lå.

Bergitte Lornsdatter, 51 år og husmannsenke uten jord, er den første i slekta vi hører om i Vangsstøa. Ved folketellinga i 1865 opplyses at hun hadde 2 sauer og satte 1 tønne poteter, så en liten jordflekk måtte det være rundt husa. (1 tønne poteter = 100 kg.)

I 1875 bodde Bergitte fremdeles i «Støa», og det opplyses at hun hadde to barn:  Kristian Lornsson, f. 1852 og Lorns Lornsson, f. 1855. Begge er registrert som «sjøfarere».

Avdøde ektemann til Bergitte het Lorns, men foreløbig har vi ingen opplysninger om han.

Kristian Lornsson, gift med Ane Margrete Kristiansdatter, f. 1855.

I 1891 er Kristian, sønn av Bergitta Lornsdatter og morfar til Arvid, registrert som husmann  uten jord i Vangsstøa og som fiskerog handtverker.

Kristian druknet under fiske i «Hærgårda» i Skarnsundet ca. 1900. Ulykka skjedde litt nord for Skarnsundbrua da Bergitte, mor til Arvid, bare var 6-7 år gammel. Hun var på land og var øyenvitne til ulykka, noe som må ha vært et hardt traume for ei småjente.

Ane Margrete satt igjen med tre småjenter og to gutter midt i tenårene. Det ble en svært tøff tid for familien etter Kristians tragiske død. Imidlertid greidde de seg, men alle måtte gjøre sitt for å holde sulten fra døra. Når vi veit at det verken var etterlattepensjon eller barnetrygd i den tida, er det ikke vanskelig å forstå at det må det ha vært en formidabel prestasjon.

Sønnene Anton og Konrad, som var 14-15 år da faren forulykket, drev med gårdsarbeid og fiske i Skarnsundet som faren hadde gjort. Jentene måtte trå til med småarbeid i gårdene og gjeting.

Mor Anne Magrete tok også arbeid på gårdene. Jakob Aune forteller i «Mor og slekta hennar» om hvordan mora skar havre med skjurru på rima åker til 70 øre dagen. Til tross for denne elendig betalinga vurderte bonden om han skulle betale 70 eller 75 øre! Slik ble fattigfolk utnytta i de dager!

Kristian og Ane Margrete hadde 6 barn: Kristine, Anton, Konrad, Marie, Bergitte Lovise, (mor til Arvid), og Pauline.

Kristine giftet seg med Iver Leren som eide Leira Østre. Nils E. Aune forteller i «Livsminner» at han i 1931 som 17-åring fikk arbeid i skogen hos Kristine. Hun ble på folkemunne kalt «Leirenka» etter at ektemannen Iver døde. Nils forteller at lønn og arbeidsforhold var svært gode i Østerleira. Spesielt skryter han av et rikholdig og godt kosthold, og dette var ingen selvfølge på gårdene i de «harde trettiåra»!

Konrad startet rydding av eget bruk, Sørlia, på toppen av den bratte åsen ovafor Støa der landskapet flater ut. Han døde bare ca. 23 år gammel, og broren Anton tok over og bosatte seg der med kona Ovedia Skjelvan fra Sparbu.

I dag er det bygd nye hus der de opprinnelige bygningene lå.

Marie var gift med Lorns Norum. De bodde på husmannsplassen Norumshammeren («Håmmåra») under Norum Sør. Lorns var båtbygger og fisker.

Pauline døde av tuberkulose da hun bare var 8-10 år gammel.

Bergitte Lovise Vang, f. 6.3.1893, gift med Elias Aune, f. 21.10.1893

Bergitte ble gift med Elias, far til Arvid, i 1923, etter at han kom tilbake fra USA. Nils Aune fra Ulvenaune, som var 8 år gammel, var med i bryllupet og forteller detaljert i «Livsminner» fra bryllupsfesten som varte i 2 dager. Den ble holdt i hjemmet som far til Elias, Johannes («skredderen»), hadde bygd på Vangshylla. («Skredderstua»). Han hadde ikke giftet seg på nytt etter at kona Ellen Margrete døde i 1893 da Elias ble født.

Den tøffe kampen for tilværelsen i oppveksten hadde nok lært Bergitta hvor viktig utannelse var for å sikre seg økonomisk. Hun utdannet seg som sykepleier ved Innherred sykehus i 1912- 1913 og var ansatt som helsesøster i Verran i mange år og ved sykehjem i Steinkjer før hun giftet seg med Elias.

Etter at de var gift, bodde Bergitte og Elias hos hennes bror Anton i Sørlia ved Støa. Eldstegutten Jakob ble født der, og John Aune forteller i en prolog til 90 års-dagen til Elias i 1983 at de var i Sørlia med barselsgraut.

Bergitte og Elias hadde planlagt å kjøpe og bosette seg i Østerleira, men kjøpet ble avlyst, og det ble til at de i stede kjøpte småbruket Mostad i Halsan i Frol. Jakob skriver i »Mor og hennar slekt» at Bergitte ofte lengta tilbake til Inderøy, Skarnsundet og Støa i tunge stunder. Hun likte ikke fjellet og så på det som ørken, skriver Jakob. Det var slik med henne som med mange som veks opp ved sjøen: Det er noe som mangler hvis de ikke ser sjøen hver dag! I tillegg var det et spesielt sterkt samhold i familien, skapt i oppveksten, og søsknene hennes hadde bosatt seg i Inderøy og Utøya.

Kilder: Inderøyboka, Husmannssoga, bind 3 s. 664 (1964).

Inderøy Museums og Historielag: «Spor i landskapet».

Jakob Aune: «Mor og hennar slekt».

Nils E. Aune: «Livsminner», del 4 (1996).

John Aune: «Kvinnene i ditt liv, Elias». Prolog på 90-årsdagen, 1983.

 

Trondheim i september 2019

Jarle Aune

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.