MENU

by • 20. juni 2017 • LivsminnerComments (0)60

1929: Da Nils gikk for presten og ble konfirmert

Bildetekst: Konfirmantene på Utøy i 1929. Nils nr. 3 fra høyre i 3. rekke. Åge Stavran, far til Ragnhild på Risan, ytterst til høyre i samme rekke.

Nils Aune: Livsminner, avsnitt 6.

Nils er nå kommet til 1929 da han ble konfirmert. Vi blir med i konfirmasjonstida hvor bygda hadde fått en ny og «moderne» prest, Halvdan Wexelsen Freihov. Han satte spor etter seg i bygda, ikke minst ca. 10 år senere da han ble arrestert av av tyskerne på grunn av motstand mot  okkupasjonsmakta. Han satt i tysk fangenskap og ble så stygt behandlet at han fikk skader som merket ham for resten av livet.

Rundt 1930 var landet i en uhyre vanskelig økonomisk situasjon, og det var svært lite penger blant folk. På Ulvenaune var det så å si ikke penger til å holde konfirmasjon for. En ungdom fra nabogården som var hesteskysskar til kirka var eneste gjest i selskapet. Det var ikke penger å kjøpe mat til middagen for, men Nils forteller hvordan folket på Ulvenaune visste råd!

De forsøkte å tjene litt på fiske, men økonomien vinteren 1929-1930 ble reddet av ekornjakt!

I denne tida ble broren Ole alvorlig syk, men kom seg etter lang rekonvalesens uten sykepenger.

Bli med til en tid langt, langt fra vår velstand og våre sosial forhold, men hvor folk kjempet seg gjennom og skapte trivsel og mening midt i slitet!

Jarle Aune

 

Konfirmasjonsforberedelse

Denne sommeren «gikk jeg for presten» – konfirmasjonsforberedelse. Da kom vi sammen med konfirmanter fra Stokkan og Lyngstad skoler. Vi hadde undervisninga på Kvam. Det var et lite forsamlingshus der som ble brukt til møter av forskjellig slag – søndagsskole for Kvamsgrenda ble holdt der og noen mindre fester. Det var ikke tillatt å danse i dette lokalet. Det var en basar til inntekt for huset en gang i året.

Sjøbygda i gamle dager. Ulvenaune øverst, slik der var da Nils ble konfirmert. Legg merke til at kornet blir tørket på staur. Det var lenge før skurtreskenes tid!

Sjøbygda i gamle dager. Ulvenaune øverst, slik der var da Nils ble konfirmert. Legg merke til at kornet blir tørket på staur. Det var lenge før skurtreskenes tid!

Det var ganske lang «prestveg» fra Sjøbygda til Kvam. Vi hadde undervisning hver tirsdag, og vi hadde to timer. Vi kunne vel være tjue-tredve konfirmanter fra de tre kretsene. Det var en ung, ganske nyinnsatt prest vi hadde. Han het Halvdan Freihov og bodde i Kapellangården, Røvika. Han kjørte med hest fra gården. En av konfirmantene han kjente hadde jobben med å ta seg av hesten når han kom og spenne den for når han skulle tilbake. Han var nynorskmann og frilynt. Vart seinere formann i «Noregs Ungdomslag».

Frilynt = en retning som stod for en lys og kulturåpen kristendom. Den danske presten        Nikolaj F.S. Grundvig med valgspråket «Menneske først, kristen så», var en inspirator for      den frilynte ungdomsbevegelsen og folkehøgskolene i Norge. (J.Aune)

Han ga oss ikke heimelekser av betydning, så det vart ikke mye pugging. Vi måtte skaffe oss arbeidsbøker. Han foreleste, og vi skrev. Dette var en ny form for undervisning, og lett var det i motsetning til pugginga som hadde vært. Mye bedre for de som hadde tungt for å lære utenat. De slapp nå å stå som en konfirmant til en tidligere prest. Da han skulle lære utenat salmen «Stå fast min sjel, stå fast». Gutten kom ikke videre, han gjentok denne første strofa to-tre ganger. Så sa presten: Eg trur nok at du står fast, du og. Du må sette deg». Slikt var lite trivelig for den som ble utsatt for det.

Den nye presten ga oss noen salmevers vi skulle lese på, men jeg kan ikke huske at noen ble hørt i dem. Det var bare nynorske salmer han brukte. Det var noen nynorske salmer bak i Landstads salmebok. De brukte han. Jeg tror ikke vi sang en eneste bokmålssalme. Vi sang nye sanger. «Å, nei for himmel rein og klår» og «Dei stod på Stiklestad, fylkte til strid» var to sanger vi sang mye. Vi likte presten. Han var veldig streng hvis det var tegn til uro i klassen. To gutter som kviskra til kvarandre da han stod og talte fikk gjennomgå. Ellers var han nøye med at vi skulle møte opp ved søndagens gudstjeneste. Det kunne bli en ganske lang søndagsmars for de av oss som bodde i ytterkantene av bygda, to-tre mil fram og tilbake.

Språkstrid  i by og bygd

Riksmål eller «bokmål» var det verste han visste. En av konfirmantene dette året var fra ei bygd der det var bokmål i skolen. Han var kommet til en gård som hjelpegutt og gikk for presten sammen med oss. Han fikk beskjed om å slutte å skrive bokmål i arbeidsboka. Han skulle heller bruke dialekt, – skrive slik han snakka, og jeg husker han fikk ros av presten på måten han takla skrivinga på. Det var mange eldre kirkegjengere som var lite glad i den nynorske presten de hadde fått. Det gikk en nasjonal vind over bygdene i tjue-trettiåra. Det nynorske målet tok over i skolen i bygd etter bygd. Det dansk-norske skulle bort. Denne nasjonale vinden bles over landet i sin helhet. Kristiania ble omdøpt til Oslo og Trondhjem til Nidaros. Det siste gikk ikke så bra. Det var mot byborgernes vilje, og det utløste voldsomme protestaksjoner. De ville beholde det gamle navnet, men gikk omsider med på at byen skulle hete Trondheim.

Den sommeren jeg gikk for presten, ble det gjort et forsøk på å få inn den nynorske salmeboka i Sakshaug kirke. Freihov stod på det beste han kunne. Det var debatt og avstemning i kirka etter gudstjenesta. Det kom til en kraftig duell mellom Freihov og gamle distriktslege Angell som førte an for å beholde Landstads gamle salmebok. Som konfirmant var jeg i kirka. Jeg og et par andre gutter ga oss igjen for å overvære debatten og avstemninga. Tre-fire hundre mennesker var i kirka. De eldre hadde mobilisert. Det var innlegg både for og i mot, men ved avstemminga ble det nederlag for Freihov og den nynorske salmeboka. Under debatten ble det og hevda at så lite penger som det nå var blant folk ville det bli ei økonomisk belastning å anskaffe seg ny salmebok. Det gikk vel sju-åtte år før det igjen ble ny avstemning om salmebokbytte. Da var vel mange borte av de hardeste motstanderne, og det ble seier for nynorskfolka og den nynorske salmeboka. Det var ikke liten forbitrelse blant de mange eldre, faste kirkegjengerne.

Konfirmasjonsdagen

Jeg ble konfirmert 29. september 1929. En søndag med strålende høstsol. Far leide eldste sønnen på Næss, John, til å kjøre oss til kirka. Det var mor, far og jeg, konfirmanten, som hadde hesteskyss. Bror John hadde sykkel og kjørte med yngste bror min sittende på stanga. Veien var full av kjørende og gående folk på kirkeveg slik det pleide være en konfirmantsøndag. Noen hadde nå fått seg sykler, men ikke en bil var å se på vegen. Det var bra, for mange hester var redde og ville løpe ut om de traff et slikt utyske på vegen. Kirka var nesten full. Vi konfirmant-guttene var kledd i blådress, stiv kvit løssnipp og tversoversløyfe, svarte blankpussa høysko av skinn eller skjevrå, vindjakke eller kappe og svarte hatter med liten brem.

Sjevrå = tynne, smidige skinn av geit. Regnes som mer høyverdig enn saueskinn.       (J.Aune.)

Jentene hadde knekorte, hvite kjoler, hvite strømper, lave hvite sko med rem over vristen og kåpe og hatt. Det var nok mange foreldre som hadde hatt mye strev med å skaffe til veie det nødvendige utstyr til konfirmanten i denne pengeknappe tida.

Konfirmantene gikk inn i barnesakristiet, og til tonene fra orgelet gikk vi gjennom midtgangen i to rekker, par om par. Guttene gikk langs mannfolksida og jentene langs med kvinnesida. Langs sidene i midtgangen var det plassert benker hvor vi satte oss. Presten gikk foran oss ned gjennom midtgangen. Etter dagens preken begynte «overhøringa». Den var den tida på konfirmasjonsdagen. Freihov var grei til å spørre, og vi svarte så godt vi kunne. Så foregikk konfirmasjonen. I puljevis gikk vi opp til alterringen. Den tida ble det ennå spurt om konfirmanten ville forsake og tru. Samtidig fikk hver av oss et bibelvers. Bibelverset jeg fikk lydde slik: «So vert dei standane desse tri, tru, von og kjærleik, men størst av deim alle er kjærleiken». Når det var overhøring og konfirmasjon samme dag og alle konfimantene i bygda skulle konfirmeres samme dag, så sa det seg sjøl at det tok svært lang tid i kirka. Da vi kom ut av kirka, var det gratulasjoner, og vi fikk konfirmasjonskort av naboer, slekt og kjente. Vi konfirmantene hadde kort til hverandre.

Jeg het Ulvenaune til etternavn, men brukte bare Aune-navnet både på skolen og ellers. På konfirmantkortet jeg ga til de andre stod det Ulvenaune, noe en konfirmant stussa på. Han dro på fliren, og sa: «Men kalle du dæ Gråbeinaune, da»? Han visste ikke at det var det rette navnet mitt. Det var eneste gangen jeg brukte dette navnet. Både jeg og mine brødre brukte bare Aune til etternavn, mens far brukte Ulvenaune.

Omsider bar det på heimtur. Mor hadde ordna i stand middagen før vi dro til kirka, slik at tante Pauline kunne passe den til vi kom tilbake. Hun var ikke særlig sprek og ville helst være heime. Vi hadde ellers ingen gjester, bare skysskaren. Fadderne hadde ikke høve til å komme, de måtte i en annen konfirmasjon. Men jeg fikk et pent kort i en konvolutt hvor det lå en femkroneseddel, og det var ikke så liten gave. Fem kroner var ikke lite penger i denne pengeknappe tida. Av kjørekaren fikk jeg barberhøvel i et mørkeblått etui. Ellers var det ingen gaver. Det var ingen penger å kjøpe gaver for. Bror Ole som var på Ytterøy, var ikke til stede. Det var nok vanskelig å få fri et par dager, og fjorden skilte han fra Inderøy. Det var ikke alltid like sikkert å komme over for en mann i robåt. Skulle han bruke dampbåten så kom han ikke tilbake før dagen etter –  i beste fall.

Konfirmasjonsmiddag laget av hønseslakt og selvfisket hyse fra fjorden

Maten smakte godt etter den lange økta vi hadde vært i kirka og på kirkeveg. To-tre høner hadde mor laga kjøttkaker av, og fiskeboller hadde hun laga av hyser vi hadde fiska sjøl. Til dessert var det sviskegrøt. Vi hadde det hyggelig, og kjørekaren, John Næss, som eneste gjest, var en ekstra trivelig ungdom. Og jeg var blitt voksen kar. Jeg var klar over mor og fars bekymringer for å skaffe til veie det nødvendige konfirmasjonsutstyr. Det var blitt en drastisk forandring i økonomien på de fire åra som var gått siden bror Johns konfirmasjon. Litt penger hadde jeg fått av bidraget vi fikk for nydyrkinga om sommeren, og noen få kroner hadde jeg tjent på småseifisket. Men det strakk ikke til, så far måtte hjelpe meg med resten. Han var med meg til Levanger på kleshandel. Vi dro med dampbåten fra Vangshylla om morgenen, og vi tok båten tilbake om kvelden. Da hadde vi kjøpt dress som far hadde greidd å å prute ned til femti kroner. Selgeren forlangte seksti kroner til å begynne med, men far var en mester til å prute. Det var blitt vanlig å prute på varen en skulle kjøpe. Det var ikke enkelt for kjøpmennene heller, nå som det var blitt så lite penger blant folk. De fikk ikke solgt slik som før, og folk pruta ned varene. Jeg lærte mye av far den dagen.

Siden ble jeg sjøl ekspert på pruting. Det satt i meg helt til jeg begynte å få voksne barn. Da var det blitt gode tider igjen med større kjøpekraft, og de unge som da voks opp pruta aldri, men betalte det som forlangtes for varen. Mine barn skjemtes av meg når jeg pruta. Men det sitter ennå i meg. Siste høst var jeg og kjøpte meg joggesko. Jeg ville ha av de aller beste de hadde – med støtdemping. De kostet ettusen trehundre kroner. Jeg skulle også ha nye turstøvler. De kosta fem hundre. Jeg kunne ikke dy meg og sa: «Får jeg joggeskoene for tusen kroner, skal jeg kjøpe turstøvler også. Hvis ikke får det være med hele handelen». Det jeg ikke hadde trodd, gikk imidlertid i lås. Jeg sparte tre hundre kroner på prutinga også år 1995!

Men tilbake til handelen av mitt konfirmasjonsutstyr år 1929. Skoene kosta tjuefem kroner. Far fikk dem ned til tjue kroner. Det øvrige utstyret husker jeg ikke hva kosta. Det skulle være skjorte med mansjettknapper, stiv løssnipp og vindjakke. Alt ble pruta ned. Den stive snippen og tversoversløyfa ble brukt denne ene gangen. Jeg vart ikke fortrolig med den stive snippen som gnog skinnet av halsen!

Drivgarnsfiske etter sild

Jeg hadde hatt lyst til å gå Sund folkehøgskole, men det var det bare å slå fra seg. Det kom noe sild inn fjorden om høsten, og vi brødrene prøvde oss litt på drivgarnfiske. Det var masse båter ute i fjorden etter silda. Hver båt hadde ei terne festa på ei stang i framskotten. Det var et syn å se alle lysa ute på fjorden i de mørke høstkveldene. Vi rodde ut og satte garna når det begynte å mørkne, gjorde fast garnlenka i bakskotten og la oss til å sove i båten. Vi måtte ha mye klær på oss, og vi hadde en gammel skinnfell med langhåra mørk ull vi pakka oss inn i. Det var en kjempestor fell som vi kalte «Storlusingen». Far hadde brukt den i yngre år, da han og onkel Nils dreiv drivgarnfiske med sekstringen ute i Strindfjorden. De hadde ligget i båtbu eller naust et par netter sammen med en del fiskere fra Rissa og Bjugn. De to nettene de lå der hadde de fått lus i fellen. Siden ble denne svære fellen kalt «Storlusingen». Den ble rengjort, og jeg og yngste bror min elska å ligge i denne varme, langhåra skinnfellen i kalde vinternetter.

Om vinteren lå de fleste i skinnfeller på halmbålster (halmmadrass, J.A.) inntil ullteppene kom og overtok. De ble hengt bort om sommeren. Da ble det brukt tepper – «stikkatepper». Disse fellene var nok ikke særlig hygieniske, men god om vinteren med et stikkateppe over. Da frøs vi ikke samme hvor kaldt det var på soverommet.

I grålysninga trakk vi garna og rodde heim. Vi tok noe sild på dette drivgarnfisket, men vi fikk like mye på de garnlenkene vi satte ved land. Det var ikke mye vi fikk solgt av silda heller. Det var for mange som ville prøve å tjene seg noen kroner på silda også. Så ble det å salte den ned til eget bruk. Så ble silda borte, vinteren satte inn, tre mann uten arbeid.

Ekornjakt berger vinterens økonomi

Da skjedde noe uventa. Det ble etterspørsel etter ekornskinn. Prisen pr. skinn lå fra en til to kroner. Det har forundra meg at det i denne tida da det var så knapt om penger skulle bli etterspørsel etter ekornpels. Det var vel en eller annen mote som gjorde det. Skinna ble eksportert til utlandet. Vi hadde en gammel enløpa hagle heime. Den fann vi fram og pussa opp. Nå skulle det bli ekornjakt. Det var bare bror John og far som kunne bruke den. Vi to andre var for unge til å bære skytevåpen. Det ble bror John som skulle prøve seg som ekornjeger. Han var ung og sprek, bedre skikka til å trampe rundt i de snødekte markene enn far. Han starta ut i grålysinga om morgenen og kom ikke heim før det ble mørkt. Det var mye ekorn. Det hendte han kom heim med femten-tjue ekorn. Det ble storfortjeneste. Om kvelden flådde vi ekorna og trakk skinna på maler til tørk. John ble rene eksperten på ekornjakt. Han lærte seg å etterligne snatringen og kom dem lett på skuddhold. Det var et slit å trave rundt i markene dagen lang, men han fikk lønn for strevet. Før jul dro han til Levangermartnan og solgte en hel haug med skinn. Vi hadde bra med penger å handle for denne jula. Etter jul starta han opp igjen, og det ble etter hvert mindre dyr å få tak i. Ut på vårparten var det slutt på ekornbestanden i markene, og etterspørselen hadde dabba av. Det ble bare denne ene vinteren, men det hadde vært en fin tid så lenge det varte.

Bror Ole blir alvorlig syk

Denne våren kom bror Ole heim. Han hadde fått magesår og måtte slutte i gårdsguttjobben. Han ble sendt til sykehuset, var der en tre ukers tid på ulcuskur. Han var heime utover sommeren, måtte ha diettkost, og mor stelte om han det beste hun kunne. Imidlertid ble han bare sykere, og den kraftige gutten ble bare skinn og bein. Han måtte igjen dra til Innherred sykehus for operasjon. Vi rodde han til Vangshylla, og han reiste med dampbåten til Levanger. Mor fulgte med til stranda, og det gikk hardt inn på henne å se sønnen så avmagra og elendig. Hun ga han en stor, pen forglemmegei da de skiltes. Hun hadde visst liten tru på at han kom heim i live. Det ble en større operasjon, og en stor del av magesekken ble tatt bort. Han var lenge på sykehuset, men kom heim igjen og kom seg litt etter hvert.

Så vidt jeg kan huske fikk han ingen sykepenger. Det gikk lang tid før han ble arbeidsdyktig igjen. Han lærte seg å reparere sko og tjente noen kroner på skolapping. Men det ble ikke rare fortjenesta, for skulle han få noe arbeid måtte han arbeide billig. Etter en tid fikk han arbeid på Rostad barneheim som skoflikker vinters tid. Der var det mange barn som sleit sko. Da fikk han kosten. Den sommeren fikk han noe akkordarbeid med ugrasrensking og forskjellig andre jobber han kunne få akkord på. Han var ennå ikke sterk nok etter sjukdommen til å klare å være med som vanlig dagarbeider. Gårdsbestyreren forlangte et voldsomt arbeidstempo. Når Ole hadde akkord, fikk han arbeide i det tempo han klarte. Da holdt han seg kosten sjøl. Senere i tida da det kom en annen og roligere bestyrer, ble han fast dagarbeider på Rostad. Han hadde etter hvert blitt like sterk som han var før sjukdommen.

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.