MENU

by • 17. mai 2017 • Livsminner, UkategorisertComments (0)96

17. mai-tale av Nils Aune (83) på Utøy bedehus i 1997

Nils Aune har etterlatt seg mye materiale både om slekta og de forhold folk levde under i tidligere tider. Hans «Livsminner» blir etter hvert lagt ut i sin helhet på auneslekta.no. Han etterlot seg også en tale han ble bedt om å holde ved en fest på Utøy bedehus 17. mai 1997, året han fylte 84 år. Som tema fikk han oppgitt tida fra 1940 – 1945 under den tyske okkupasjonen.

Som alt annet Nils har produsert, er det godt fortalt. Han gir en levende beskrivelse av hvordan han opplevde disse årene og hva som gjorde inntrykk den gang. Det er en reise tilbake til en tid som er totalt fremmed for mennesker i dag hvor frihet og menneskeverd er selvsagte verdier. Derfor er det viktig nettopp på 17. mai å stoppe opp og huske at vi som folk ikke alltid har hatt det så fantastisk godt som vi har det i dag. Viktig er det også at vi sender en tanke til de mange i verden som lever under tyranni, terror og ufrihet.

Jarle Aune

Tale av Nils Aune (83) på Utøy bedehus 17. mai 1997

 Jeg har fått leve i over åtti syttende maidager. Fem av disse under forhold da det var forbudt å feire 17. mai. Jeg er bedt om å fortelle litt fra de åra slik jeg opplevde dem.

Etter den tyske invasjonen i Norge 9. april 1940 pågikk enda kampene mot invasjonsstyrkene for fullt over store deler av landet 17. mai. Sør-Norge til og med Trøndelag var besatt av tyskerne. Hegra festning under kommandør Holtermann hadde holdt stand i tre uker. I Nord-Norge holdt de norske styrkene stand og hadde sammen med polske og franske styrker greidd å ta tilbake Narvik,- enda var det håp.

Sara og jeg bodde på Øvre Mære. 17. mai stod vi på Mæreshaugen og så utover den vakre, historiske, nå hærtatte bygda. Tyske tropper hadde etablert seg på landbruksskolen like ved. De marsjerte og sang «Wir  fahren gegen Engeland!» Forrige 17. mai hadde vi stått på samme stedet og lytta til hornmusikken som kom foren barnetoget opp mot kirka under jubel og hurrarop fra festkledde barn. På hver en gård blafra flagga i den milde vårvinden.

I dag var det dødens stillhet over den vakre bygda. Ingen flagg, ingen musikk, ikke noe tog av glade, jublende barn. Så ble stillheten brutt av de taktfaste marsjerende tyskere nede ved skolen. Nå var det en ny kampsang som gjallet der nedenfra.

Vi gikk inn til radioen og søkte etter det enda  frie Norge, langt der oppe mot nord. Vi nådde fram. Nordal Griegs dikt «Syttende mai 1940» ble lest over radioen.

Jeg vil gjengi det første, andre og siste av de seks versene i diktet.

«I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær,

men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.

Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede lepper under de fremmedes åk.

 

Det fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett.

Så enkelt og så uundværlig som menneskets åndedrett.

Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød,

som i en sunket ubåt: vi vil ikke dø slik en død.

 

Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod i sneen, sjømannen som gikk ned.

Vi er så få her i landet, hvor hver fallen er en bror og venn.

Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen!»

Norges daværende konge, Håkon 7. talte til det norske folk. Han som hadde som valgspråk

«Alt for Norge». Gjennom de fem lange åra som fulgte ble han et samlende punkt for alle nordmenn, sammen med «stemmen fra London», Toralf Øksnevad.

Sara fant fram eska med juletrepynt og tok fram to flagglenker. Vi hadde et stort bilde av kong Håkon hengende på veggen i stua. Hun danderte bildet med norske flagg den dagen. Det var vår første mai uten frihet.

Vi flytta fra Sparbu til Inderøy, bodde i Sjøbygda. Der feira vi 17. mai i det stille hvert år så lenge krigen varte. Vi lytta på sendingene fra London 17. mai. Kongen og statsministeren talte. Konge og regjering med den store handelsflåten i ryggen fortsatte kampen for et fritt Norge derifra. Det norske programmet fra London 17. mai var høydepunkt. Det ble det snart slutt på. Det kom påbud om at alle radioapparater skulle innleveres. Så hadde vi ikke denne forbindelsen lenger med konge og regjering. Men noen hadde skifta ut radioapparatet sitt med et nytt. De hadde tatt vare på det gamle apparatet og leverte inn dette. Dermed berga de det nye apparatet og lytta på London som før. De tok i mot informasjon og nyheter som ble spredt blant folket. Det var farlig. Ble noen tatt for å ha radio, ble det tysk fangenskap.

Illegale aviser ble trykt og spredt i hemmelighet. De som ble tatt hamna i tyske konsentrasjonsleirer. Heimefronten og milorg kom godt i gang. Ble rulla opp flere steder av norske angivere og gestapo, men starta opp igjen. Studenter, lærer som ikke ville samarbeide med okkupasjonsmakta ble arrestert. Jødene ble arrestert og sendt til gasskamrene, unge gutter tok seg over Nordsjøen i mer eller mindre brukbare båter, og mange dro over til Sverige.

Våpen og radiosendere ble i mørket netter brakt inn til heimestyrkene som forberedte seg til den ventede allierte invasjonen. Mange ble tatt. Arrestasjoner, tortur, deportasjoner og henrettelser. Plakater over alt: «Skutt bli den som…….,» Det var uhyggelige år. Det var en stille 17. maifeiring i de åra. Det var forbudt med noen form for markering av nasjonaldagen. Jeg tror det var verst for barna som var så gamle at de hadde vært med på 17. maifeiringa før krigen. For barna var det to dager i året som var høydepunkter: 17. mai og julekvelden.

Vi voksne hadde fått lære hva det ville si å miste vår frihet. Naboer og venner søkte sammen. Hvert år samme spørsmål: «Tro hvordan det er neste 17. mai? Har vi fått vår frihet tilbake»?  Det voks fram en solidaritet og enighet mellom folket på tvers av politiske skillelinjer fra tida før krigen. Alle lengta etter den tapte frihet, lengta etter igjen å få heise det norske flagget i et fritt land, lengta etter å se våre barn under jubel og hurrarop bære sine små flagg i barnetoga på nasjonaldagen. Vi hadde håpet i vårt hjerte!

Jeg husker hver 17. mai de åra at Sara pynta opp i stua vår med grønt bjørkelauv og flagglenker. Da tok hun fram kongebildet, hengte det på veggen med en flagglenke rundt. Tok det ned igjen og gjemte det til neste 17. mai. Det var for risikabelt å ha det hengende på veggen til vanlig.

Det var ikke enkelt å leve de fem åra. Butikkene var tomme for varer. Klær og sko ble nedslitte, nytt  var ikke å få kjøpt. I byene levde de på sultegrensa. På landet kunne vi lure unna noe av produktene tross leveringsplikt til tyskerne, og sultne byfolk tråla bygdene rundt for å skaffe seg litt ekstra. De fleste byfolk hadde slektninger og venner på landet som de i mange tilfeller sjelden hadde forbindelse med, men nå ble de oppsøkt. Hjelpsomheten var stor mellom folket.

Den norske kirke nekta å samarbeide med okkupantene. Biskop Eivind Berggrav, kirkens primas, ble internert og holdt i husarrest. Prestene fulgte opp, og la ned sine embeder. De ble fratatt sin lønn,

men kunne forkynne Guds ord og foreta de kirkelige funksjoner, men de måtte ikke si noe fra prekestolen som støtte okkupantene. Da havna de i Grini fangeleir. Indremisjonens høvding, Hallesby, ble sendt til Grini og flere prester.

Ved en gudstjenste i Trondheim, jeg tror det var i domkirka, møtte menigheten stengt kirkedør. Om det var biskop Fjellbu eller en annen prest som skulle forrette husker jeg ikke. Vedkommende var i hvertfall enten arrestert eller hadde måttet rømme. Det kom etter hvert veldig mye folk. De gikk ikke, men ble stående utenfor kirka og samtale lavmælt. En i den store forsamlingen begynte å synge salmen «Vår Gud han er så fast en borg». Flere fulgte på, etter hvert ble det et veldig kor av den store forsamlingen utenfor kirka. Alle stoppa opp og lytta. Det var en bønn til Gud om hjelp i en vanskelig tid. Jeg tror denne hendelsen var bedre enn noen preken!

Så endelig kom friheten, 8. mai 1945 kom den, sammen med solfulle, varme maidager. Alle flagg gikk til tops over hele landet. De som ikke hadde flaggstang flagga fra vinduer og balkonger. Barna fann fram sine flagg, mange var falma, men fargene syntes. Noen fikk kjøpt nye av førkrigslager, noen hadde sjøllaga papirflagg. Alle dagene fra 8. mai til 17. mai var en eneste nasjonaldag som kulminerte med de lange barne- og folketoga. Her på Utøya gikk alle som var flakkføre i tog til kirka. Foreldre med små barn satte dem på sykkelen eller i barnevogn. Unge og eldre med barnetoget i spissen. Ingen musikk, de hadde ikke musikkorps på Utøy enda. Men det var sang og hurrarop. Kirka som var pynta med bjørkelauv og norske flagg var fullstappa av folk. Det var mange som måtte stå i kirka denne dagen, men ingen var sure for det. Freden og friheten var kommet tilbake!

Nils Aune

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.