MENU

by • 20. mars 2015 • PersonerComments (0)109

100 år siden Nils ble født på Ulvenaune i Sjøbygda

Bildet viser bureiser Nils Aune i 1954 på Risan. 

Den 17. desember i år er det 100 år siden far, farfar, morfar og oldefar Nils ble født på Ulvenaune i Sjøbygda på Utøy. Første verdenskrig hadde da rast i litt over fire måneder.

Foreldrene til Nils var John og Beret Martha Ulvenaune. De var dyktige og arbeidsomme folk, og selv om familien ikke levde i overflod, hadde de det økonomisk bra. Faren var tømrer, og i tillegg til småbruket drev han snekkerarbeid og oppsett av hus.

Foreldrene traff hverandre på Rostad gård og barnehjem. Han hadde snekkerarbeid på gården, og hun hadde ansvar for fjøset med bl.a. en stor besetning melkekyr. Nils hadde tre søsken, John, Ole og Johannes. Sjøbygda lå avsides til og var uten vei, bare en bratt sti førte fra grenda ovenfor. Varer til og fra Sjøbygda ble fraktet med robåt, og ungene ble tidlig båtvant. De lærte å ro i seksårsalderen, og da de var omtrent ni, svømte de som otere, har Nils fortalt.

Nils har på mange måter vært til inspirasjon og et forbilde for generasjonene etter. Hans «gåpåmot» og vilje til å stå på for seg og sine er imponerende. Dette gjaldt både da han vokste opp på Ulvenaune og senere da han fikk egen familie. Fra jeg var ganske liten husker jeg hvordan han kunne møte vanskeligheter og utfordringer. Når det var usikkert hvordan ting kom til å gå, var uttrykket hans ofte: «Det blir ei råd!» En annen verdifull holdning hos han var å møte en utfordrende og kanskje lite lystbetont oppgave med at «her er det bare å sette igang, gå på og få det gjort!». Han snakka flere ganger om at det kanskje ble vel mye arbeid på gården for oss ungene under oppveksten. Jeg er glad jeg kunne berolige han med at det å delta ved oppbyggingen av heimen vår på Risan var noe av det mest verdifulle jeg fikk med meg ut i livet!

Jeg gir i det følgende noen glimt fra Nils sitt liv fra barneårene og til han møtte mor, farmor, mormor og oldemor Sara på Mære, og til de flyttet til Ulvenaune i 1941. Jeg gir et innblikk i hvordan det var å vokse opp og slå seg fram i hans oppvekst og ungdom. Dette som en enorm kontrast til den velferd og overflod vi i dag omgir oss med. Det er viktig å minne hverandre om at det har vært andre tider også i landet som er kåret til «verdens rikeste»! Dessuten minner jeg om den kampen for seg og sine våre forfedre og formødre i nær fortid hadde, og hvordan de fant utveier og aldri ga opp.

Nedgangstid og konfirmasjon

Nedgangstidene som slo inn over verden fra slutten av 1920-årene og varte det meste av 1930-årene rammet også Norge. Nils har selv sagt at årene 1926-1937 var de verste årene i hans liv.

I 1929 ble han konfirmert, det vil si at han ble voksen, fikk de første erfaringer i arbeidslivet og forsøkte å legge planer for veien videre i livet. Det var allerede da blitt ekstrem pengemangel, og det var store problemer med å skaffe penger til konfirmasjonsklær. Nils hadde noen få kroner han hadde spart opp i forbindelse med nydyrking av jord han hadde deltatt i. Dette var langt fra nok, og resten skrapte foreldrene sammen. Nils og faren dro til Levanger med lokalbåten fra Vangshylla for å kjøpe det nødvendigste. Faren hans var ekspert på å prute, og dressen ble prutet ned fra 60 til 50 kroner og skoene fra 25 til 20. Da var det ikke en krone igjen å feire konfirmasjon for. Konfirmasjonsdagen leide de en ungdom med hesteskyss fra nabogården Næss. Skysskaren var den eneste gjesten i konfirmasjonen. Nils fikk to gaver, 5 kroner fra fadderne, en bra gave etter den tids pengeverdi, og en barberhøvel i etui fra skysskaren. De hadde ikke penger å kjøpe «butikkmat» for, og menyen bestod av kjøttkaker laget av tre høns som ble slaktet i anledning feiringa og fiskeboller laget av selvfiska hyse (kolje) som de hadde fisket med line. Det eneste som ble kjøpt inn var noen svisker til sviskegrøten de hadde som dessert. Nils sier i «Livsminner» at de hadde en hyggelig konfirmasjonsdag til tross for spartansk feiring!

Nedgangstidene fortsetter

Men det skulle bli verre. En vinter før jul måtte de selge julegrisen for å få råd til å betale forfalt bankavdrag på småbruket. Dette berget dem fra å miste heimen ved tvangsauksjon. Stemninga var heller laber en stund da julematen havnet i bankens gap, men de visste som alltid en råd.

De slaktet en geitebukk de hadde og tilberedte den til julemat! De spøkte med at de i alle fall slapp å krydre julematen! Og kjøttet av bukken var ikke så verst, selv om det ikke ble svineribbe og koteletter den jula.

Etter konfirmasjonen hadde han forskjellige jobber som gårds- og skogsarbeider på gårder i nabolaget, og i to somre hadde han onnearbeid i Meråker, bygda mora hans kom fra. Ellers var han mye arbeidsløs. På det meste var alle fire voksne mannfolka på Ulvenaune, inklusive faren, uten arbeid. Men de slo seg gjennom, de sultet ikke og de berget småbruket. De fisket sei i Skarnsundet og sild i fjorden, og da det ble stor etterspørsel fra utlandet etter ekornskinn, drev de intens og svært vellykket ekornjakt i skogene omkring. Denne jakta innbrakte gode penger så lenge den varte.

Sandvollans verste arbeidsplass

Nils fikk sin første faste arbeidsplass på en gård på Sandvollan i 1933, nitten år gammel.

Dette viste seg å være Sandvollans verste arbeidsplass, for å bruke et mildt uttrykk!

Lønna var ca. 18 kroner måneden, og det var svært lite selv i den tida. Men arbeidsledigheten var stor, og arbeidsgiverne gjorde nærmest som de ville. I tillegg til lønna skulle han ha kosten, men den var ekstremt dårlig. Da de syntes han spiste for mye brød, ble brødrasjonen drastisk redusert, og han fikk dårlig vassgraut av bygg som ble skyllet ned med skummet melk. Melka var dårlig og ble kalt «blåmelk». Til middag så å si hver ukedag var det ei spekesild tatt rett opp av tønna og poteter. Arbeidstida var fra kl. 6 om morgenen til halv ni på kvelden, 14 1/2 time, bare avbrutt av korte matpauser. Det er utrolig at forholdene kunne være så dårlige, men årsaken var som nevnt den store arbeidsledigheten. Ble det klaget, fantes ikke noe «stillingsvern», og det var over og ut for klageren. Litt av en opplevelse for en nittenåring i sitt første faste arbeidsforhold!

Nils skriver detaljert om denne arbeidsplassen på Sandvollan i «Livsminner». Han sier der at denne vinteren ble han «revolusjonær og kommunist»!

Mære landbruksskole og møtet med Sara

Da han sluttet ved «Sandvollans verste arbeidsplass» året etter, begynte han på et husdyrkurs ved Mære landbruksskole. Han hadde da gått mye ned i vekt og veide bare 58 kg. Han la imidlertid raskt på seg da han kom til skikkelige forhold ved Mære landbruksskole. Riktignok var det hardt arbeid der også, men maten og arbeidsforholdene var svært gode. De hadde også noen dager fri.

På Sandvollan hadde han ikke hatt en eneste fridag så lenge han var på gården.

Etter husdyrkurset ved Mære var hans store ønske å fortsette skolegangen ved lærerskolen på Levanger. Men det ble med drømmen. Det fantes ikke penger, og lån var ikke å tenke på. Han forsøkte å låne penger av en pengesterk slektning, men fikk nei fordi han ikke kunne stille garanti for beløpet. Han ga likevel ikke opp og tok senere treårig agronomutdanning ved Mære landbruksskole. Dette var han glad for, selv om det ikke var førstevalget. Som han selv sa, var det svært mange som ikke hadde så pass utdanning som landbruksskole i denne tida.

Tida på Mære landbruksskole var en fin tid, og i 1938 fikk den fattige småbrukersønnen fast følge med Sara, den da tyve år gamle dattera på storgården Øver-Mære i Sparbu. Et spennende og i den tida et heller vågalt prosjekt som imidlertid etter hvert gikk svært bra. Gårdsfolket på Øver-Mære var nok bekymret og forhørte seg hos fjøsmester og lærer Aslak Lund på landbruksskolen. Lund kjente både Sara og Nils godt. Nils hadde vært hans elev, og Sara hadde hjulpet familien Lund med barnepass og husarbeid. Lund ga begge det beste skussmål og ga grei beskjed: Forholdet mellom Sara og Nils skulle de bare godta og ikke legge seg bort i! Nils ble godtatt og fikk senere arbeid som fjøskar på Øver-Mære.

Saras mor, Sofie Rognan, døde bare noen uker etter at Sara ble født. Faren hennes, John Rognan, ble alene med gården og to mindreårige gutter og greidde rett og slett ikke å ta ansvar for den nyfødte Sara. Hennes onkel, Ola Våset og kona Grete på Øver-Mære tok henne til seg som sin fosterdatter, og hun voks opp sammen med deres barn.

Hun hadde det fint der og ble behandlet som deres datter. De var snille med henne, og da hun var liten, sov hun sammen med onkelen som nok skjemte henne kraftig bort. Hun var svært glad i sine fosterforeldre som hun kalte mor og far. Når hennes rette far kom på besøk, gjemte hun seg bort. Hun var redd for at hun måtte bli med faren tilbake til Rognan. Da hun ble voksen, hadde hun god kontakt med familien sin på Rognan. Men Øver-Mære var «heimen» hennes. På Mære var hun mest sammen med fostersøstera og søskenbarnet Sara. Hun ble kalt Stor-Sara.

Både Stor-Sara fra Mære og fostersøstera Sara fra Rognan var oppkalt etter Sara Kvistad fra Inderøy, som var født i 1765. Hun var datter av Amund Larsen Kvistad som var leieboer på Kvistad gård i Sakshauggrenda, ikke langt fra Risan. Han flyttet fra Inderøy til Sparbu, og Saras slekt på morsiden kommer således fra Inderøy.

Fostersøstera Sara fikk polio i elleveårsalderen, og hun var sterkt funksjonshemmet. Hun lærte seg å sy og ble en flink og mye brukt sydame. Hun hadde mer enn nok arbeid og tjente godt. På grunn av sykdommen stoppet voksteren opp, slik at hun ble lita av vekst. Sara, fostersøstera, kjøpte seg sykkel med solid bagasjebrett og kjørte henne dit hun ønska seg på sykkelen.

Sara hjalp ellers til på gården. Fem år gammel kunne hun håndmelke, og hun var med i fjøset om vinteren. Sommerstid var hun med ute. Hun hadde et godt lag med hester, og hun ble benytta mye

som «kjørekar». Hun harva åker, kjørte slåmaskin med to hester og var melkekjører.

Hun stelte for fosterforeldrene da de ble kårfolk og betydde mye for fosterfaren da han ble syk og døde. Innimellom jobba hun hun litt på landbruksskolen hos lærerfamiliene med hus- og klesvask. Det var der Nils ble kjent med henne.

Jeg lar Nils selv fortelle: «Vi var sammen hele siste vinteren jeg gikk på landbruksskolen.

Jeg hadde da tre år bak meg på skolen. Det var lite penger, og jeg skyldte skolepenger for siste vinteren. Den tida var det ikke mulig å få lånt penger til skolegang, og det var bare barn av formuende foreldre som kunne tenke på skolegang. Likevel tok jeg sjansen. Det ble ikke krevd oppgjør før etter endt eksamen. Sara hadde litt penger, morsarven. Hun betalte skolegjelda mi. Etter eksamen dro vi til Levanger en tur og ringforlovet oss. Jeg fikk arbeid på Mære, og vi giftet oss samme høst, 1939. Vi hadde ikke noe bryllup. Vi sykla fra Sparbu til Sakshaug kirke en fin solskinssøndag og ble «spleisa» av sokneprest Arne Lange. Så begynte et femtifire års samliv».

Det hører med til historien at det var Sara som også bekostet forlovelsesringene, også en heldig investering av morsarven!

Dramatisk nedkomst

Etter at Nils og Sara ble gift i 1939, fikk Nils arbeid som fjøskar på Øver-Mære. De bodde i en leilighet på gården. Våren 1940 ventet de første barnet, som var meg, og det ble mye dramatikk i forbindelse med min inntreden i tiden og verden.

Den 9. april 1940 invaderte tyskerne Norge, landet var i krig. I begynnelsen av mai var det betydelige kamphandlinger i Sparbu og Sandvollan. Engelske styrker var landsatt i området, og tyskerne kom både sørfra og fra Kjerknesvågen på Inderøy hvor de ble landsatt fra sjøen. De marsjerte mot Steinkjer og kom i kamp med de engelske styrkene. Engelskmennene satte seg fast bl.a. i området ved Krogs på Sandvollan, noe som førte til at gården ble bombet og nedbrent av tyskerne. Det var mange falne på begge sider. Steinkjer ble bombet samme dag, og Mære, hvor Sara og Nils bodde, lå i kampsona. Sara, som ventet meg, ble evakuert til en midlertidig fødestue som var opprettet på gården Veie i Øvre Sparbu. Nils og Ola Våset, kjørte mor til Veie.

De fikk problemer på tilbaketuren da tyske styrker rykket fram etter riksveien og skjøt med lette kanoner. En granat slo ned i nærheten av dem, og de fant det mest tilrådelig å returnere til Veie og bli der til dagen etter. Da kamphandlingene var over og tyskerne hadde nedkjempet all motstand, dro mor tilbake til Mære. Krigen i Sør-Norge var over, og Mære landbruksskole var overtatt av tyskerne. Soldater ble også innkvartert på Øver-Mære.

Den 21. mai kom jeg omsider til verden under stor dramatikk.

Den dagen var det av en eller annen grunn portforbud, men jordmora hadde tillatelse til å ferdes på veiene med bil. Da jordmora skulle tilkalles, viste det seg at telefonen var død! Krise! Nå var gode råd dyre! Far bestemte seg for å sykle for å få tak jordmora, men dette var et vågalt prosjekt under portforbudet. Risikoen for å bli skutt var så absolutt til stede. Han måtte sykle forbi landbruksskolen hvor det patruljerte tyske vakter. Landbruksskolen var nærmeste nabo til Øver-Mære, og far observerte de tyske vaktene som hadde vaktrunde rundt skoleanlegget. Han tok tida da vaktene var bak bygningene og de ikke kunne se veien. Han beregnet at han så vidt hadde tid til å komme seg forbi uten å bli oppdaget. Det har vel aldri blitt syklet så fort fra gården og ned til Mære sentrum verken før eller senere! Jordmora ble hentet og vant kappløpet med meg. Hun stod klar da jeg for første gang så dagens lys.

Flytting til Ulvenaune

I januar 1941 flyttet Sara og Nils til Ulvenaune i Sjøbygda og en ny epoke startet for den lille familien. Nils var spent på hvordan Sara kom til å like seg under enkle kår på småbruket i sjøbygda.

Hun kom fra en av de største og sentralt beliggende gårdene i Sparbu til et svært enkelt småbruk i den avsidesliggende og veiløse Sjøbygda. Så kontrasten var stor! Men det var ingen grunn til bekymring. Hun gikk godt sammen med familien på Ulvenaune, fikk god kontakt med de få naboene og trivdes! De kom til å bo seks år i Sjøbygda, og dette ble en fin tid for dem.

Den første tida hadde Nils jobb som kontrollassistent i distriktet. Han besøkte gårdene hvor han bl.a. veide melka, målte fettinnhold og satte opp foringslister for dyrene. Han hadde også jobb hos murmester Sande i Steinkjer i forbindelse med gjenoppbygginga av byen. Han betalte godt, men arbeid for tyskerne ble adskillig bedre betalt. Slikt arbeid holdt imidlertid Nils seg langt unna!

Tida i Sjøbygda i krigstida kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

 

Related Posts

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.